Utbrent

[Gjest AnonymBruker]

Er en jente på 27, som i i november 09 fikk diagnosen "utbrent" av lege og psykolog.

Har i lengre tid LEVD for jobben min, og har til tider jobbet nesten dobbelt.

Det gikk en periode, men så sa det stopp.

Nå har det gått over et halvt år som jeg har vært sykmeldt, og dagene mine varierer veldig.

Kan ha en dag som er ganske bra, og så kan det komme flere dårlige der jeg har NULL energi og det kjennes ut som noen har kjørt over kroppen min.

Er det andre som har erfaringer om hvor lang tid det tar å komme seg etter noe slik? Er klar over at det er individuelt, men hadde vært fint å høre andres erfaringer.

Jeg kommer nok ikke(ifølge legen og psykologen min) tilbake i det tempoet jeg hadde før, men det ser jeg jo at ikke ville fungert i lengden heller

[Gjest Iah]

Nå har jeg ingen personlig erfaring med dette, men faren min ble utbrent for noen år siden. Da var han 100% sykemeldt i 4 måneder, så begynte han å jobbe litt gradvis. Det tok vel ca 7 måneder før han var tilbake i 100% jobb i igjen.

[Gjest Gjest]

Varierer veldig fra person til person og HVOR utbrent en er, hvor lang "ned" en går før en innser at "nok er nok" og begynner på "veien tilbake igjen".

Psykologen min mente jeg var "totalt" utbrendt. Sto på til det -smalt- og bare fortsette å stå på i flere år. Forsto vel ikke helt at kroppen prøvde å fortelle meg at "nok er nok".

Helt til jeg gikk totalt ned for telling både fysisk og psykisk. Det halvåret jeg var helt på bunnen husker jeg faktisk ikke stort av nå. Alt var bare svart, ingen energi igjen og alt var et ork. Bare det å komme seg ut av senga var utrolig slitsomt, hadde knapt nok energi til det engang.

Etter 2 år begynte jeg omsider å få tilbake energien igjen. Nok til å fungere noenlunde i værdagen.

Men merker ennå flere år senere at energinivået er ikke det det engang var.

Noe "tilbake til reset jeg var i" blir det ikke for min del, nedturen har satt sine dype spor.

Må planlegge ukene og dagene med tanke på at det ikke blir for mye, for ennå er det ikke mye som skal til før jeg blir fryktelig sliten. Og jeg som engang kunne stå på 24/7 år etter år tidligere.

Er viktig å ta vare på sin egen helse og ikke la det gå for langt før en tar tak i ting.

Er "veggen" først nådd, må en bare ta den tid en trenger på å komme tilbake. Merker en at en ikke kommer dit en engang var bør en gjøre en del endringer i livssituasjonen sin. Bytte jobb, mindre bolig, kortere vei til jobb o.l og prioritere fritid høyre en en luksuriøs og krevende jobb med høy inntekt. Og så det med å sette grenser, si nei og ta mer vare på sin egen helse.

Penger betyr ikke alt her i verden, å beholde helsa betyr mye mye mer.

[Fanteria]

Fikk diagnosen mentalt utbrent da jeg var 16.. Pga det fikk jeg også vinterdepresjon og forsinket søvnfasesyndrom. Traff samboern min da jeg var 18, og han lærte meg en viktig ting. Jeg måtte gi faen. Var vel ikke "frisk" før etter jeg fylte 20. Kan få det jeg kaller tilbakefall om jeg kjører for hardt. Men har lært meg å lytte til kroppens signaler.

Kan også nevne at jeg prøve Zoloft (lykkepilla) og at det ikke var noe for meg. Klarte å komme meg opp helt på egenhånd, men det tok lang tid.

[Gjest AnonymBruker]

Tusen takk for svar!

Jeg har vært veldig langt nede, slik at man ikke engang orker tanken på å gå ut av sengen.

Men psykologen min mener at det har vært en depresjon kombinert med utbrenthet. Men hun sier også at jeg er en person som "står opp når andre kanskje bare ville blitt liggende", som i at jeg kanskje har gått rundt på reservebluss lenge men klart det en stund.

Jeg synes livet er litt håpløst om dagen, føler jeg ikke strekker til på noen måter. Har en veldig bra samboer og sønn, men føler vel at jeg til tider nesten kan virke lat. Men jeg klarer bare ikke mobilisere krefter

[Fanteria]

Du må ikke se på deg selv som lat.

Å lytte på kroppens signaler er utrolig viktig. Både før og etter en smell.

Du vil møte flere som ikke klarer helt å forstå situasjonen din.

Man må ha opplevd det for å kunne se hvor tøft daglidagse ting kan være.

Finn gledene i livet og hold hardt på de. Vær ærlig ovenfor de nærmeste så de kan forstå.

Men husk også at de ikke kan fungere som psykologer. Bruk de heller til de gode tingene som løfter deg opp.

Nå vet jeg ikke om du har tenkt å prøve lykkepilla, eller om det er uaktuelt. For noen fungerer den. For andre ikke. Men i visse tilfeller kan det være greit å ha prøvd, men det må du selv føle på om er ok for deg. I bunn og grunn er du den eneste som kan få deg selv frisk. Det finnes dessverre ingen fasitsvar, men for meg hjalp det å bli egoistisk og kun fokusere på meg selv og mine gleder.

[Ego]

Som sagt av andre: Ikke føl deg lat!! Er kroppen gåen, så er det faktisk fint lite man kan gjøre med det, utenom å prøve å få i seg ok mat, få litt frisk luft etc..

Jeg har selv vært utbrent, sloss med depresjon, søvnproblemer osv osv, det er plager som krever at man tar tiden til hjelp, lytter til kroppen og lærer seg å gi litt faen i hva andre måtte tenke og mene. Det er supert om man klarer benytte de gode dagene til å finne på ting, komme seg ut litt, kanskje vaske og rydde litt, men de dårlige dagene kan man og bør man ikke bare "sloss seg gjennom".

Selv har jeg etter litt fram og tilbake endt på at antidepressiva (kan ikke folk bare slutte å skrive "lykkepiller"?) faktisk er et godt hjelpemiddel for tiden, men det gjelder da også å finne rette sorten.

Etter null effekt av cipralex, og grusomme bivirkninger av venlafaxin, tar jeg nå wellbutrin retard, og har merket en viss økning i mitt generelle energinivå. Nå klarer jeg endelig få unna de viktigste gjøremålene hjemme

Prøv iallfall å glemme tanken om at du MÅ komme deg tilbake så fort som mulig - det stresser bare kroppen og gjør det hele vanskeligere. Ikke så lett bestandig, men absolutt verdt å prøve ut!

Ønsker deg lykke til - og god bedring

[Gjest susanne_1987]

Jeg fikk diagnosen utbrent fordi jeg hadde mange prosjekter gående. jeg ga alt til alle prosjektene og glemte meg selv. samtidig som jeg slet mye med selvbildet mitt og andre dumme tanker som bare hopet seg opp. Jeg kunne se meg selv i speilet strigråte uten å vite hvorfor.

Det var en TUNG tid.

Jeg fikk ikke diagnosen før den "verste" perioden var over. Som sagt: jeg kjørte over meg selv og skulle ihvertfall ikke ta imot hjelp.

Verre ble det og det gikk fysisk utover kjeven min som var spent hele tiden.

Når jeg kom ut fra legen som sa det skyltes ekstrem stress tenkte jeg: faen ta det her! Jeg driter i prosjektene, og jeg driter i hva som skjer om jeg ikke møter opp, det er så mange andre som gir faen så hvorfor ikke meg?"

Først da senket skuldrene mine seg. Senere fant jeg ut at stresset og kaoset i hodet mitt, var kun skapt av meg selv. Og eksisterte kun i mitt hodet. Verden er ikke slik jeg så den.

Enkelt: Man må lære seg å gi faen. Om du skulle dø i dag, vil du heller ha et fungerende liv, enn en fungerende jobb. (vet veldig godt at dette er lettere sagt enn gjort)

[store blå]

Heisann

Kjenner meg veldig igjen i det du sier. Jeg ble også sykemeldt etter å ha møtt veggen. Er ca. på din alder. Har nå tatt meg ett år, er fortsatt ikke på bena igjen, men jeg er mye bedre.

Det jeg har lært er å ikke få dårlig samvittighet for alt du ikke får gjort. Det tar bare mer energi av deg. Ta tida til hjelp, og stress ned. MEn som noen sa til meg : Du kan sove på deg ME også. Så jeg tror at så fremt du klarer og stå opp og kanskje gå deg en tur, være ute i friluft osv, selv om du kanskje er litt sliten, så kan det være at det blir bedre etterpå. Jo mer du ligger flat på sofaen, jo mindre orker du. Men når det er sagt, så er det jo enkelte dager da man bare MÅ ligge på sofaen for det er ingenting annet som e mulig. Jeg hadde mye dårlig samvittighet pga. det. Nå har ikke jeg barn heller da, men har man et "snill pike" syndrom så er det vanskelig og ikke ha dårlig samvittighet.

Jeg merker det at å være fysisk aktiv hjelper mye. Jeg har mange andre aktiviteter jg prøver og gjøre enn bare det og gå. Det hjelper på mestringsfølelse og pluss at jeg får tankene over på noe annet for en stund.

Grunnet til at du ikke strekker til nå er vel at du har en depresjon akkurat nå, det er bare å huske at det kommer du deg gjennom, og når du har gjort det er alt så mye bedre.

Release your horses. Når du slipper taket, ikke stresser, slutter å ha dårlig samvittighet, slutter å stresse med at NÅ må du bli bra, DA kommer du deg på beina igjen.

[Gjest ll]

Heisann

MEn som noen sa til meg : Du kan sove på deg ME også.

Man kan vel ikke sove på seg det?

[store blå]

Man kan vel ikke sove på seg det?

Jeg tror ikke det er noen som vet hva det kommer av, mente det ikke helt sånn, men mener at jo mer du sover jo trøttere blir du. Men som sagt må man også legge seg ned og sove når man kjenner at man virkelig trenger det. Ingen vits å pushe kroppen sin. Å være aktiv hjelper for meg, såklart ikke ubegrenset. Tar jeg i for mye, kjenner jeg det neste dag. Men det hjelper og gå en tur istedet for å sitte i sofaen om jeg klarer det.

[Rainbow]

Åpner denne igjen. Søkte på utbrent-tråder, og dette var den nyeste jeg fant.

Hvor lang tid det tar å komme seg fra utbrenthet er nok veldig individuelt. Jeg har selv stått utenfor arbeidslivet siden 1. september 2009. Da hadde jeg jobba i mange år mens jeg var utslitt, og begynte å få voldsom angst pga utbrentheten. Hadde en sinnsykt krevende jobb som jeg ikke greide å slutte i fordi det var så slitsomt og jeg bare tenkte på andres forventninger.

Det er skummelt å ikke vite, men jeg tror det er viktig å se på de små tingene. På veldig slitsomme dager kan det være nok å stå opp og spise frokost, og så må man være glad og stolt over det. Andre dager klarer man kanskje å trene eller gå på en konsert, og så må man hvile i flere dager etterpå.

Jeg brukte kjempelang tid på å bryte meg ned, og da tror jeg nok det tar vel så lang tid å bli bra igjen også.

[AnonymBruker]

MAN ER IKKE UBRENT MEN UTLADET!! Når man er utbrent så er man død og brent opp.

[Rainbow]

MAN ER IKKE UBRENT MEN UTLADET!! Når man er utbrent så er man død og brent opp.

Jaja. Utladet er et relativt nytt begrep, mens utbrent er noe folk kjenner til, og det er den diagnosen som brukes både av folk flest og av leger. Utladet er forsåvidt et mye bedre begrep, fordi det er bedre å være et batteri som kan lades opp enn en død fyrstikk. Men det er jo likevel utbrent som brukes. Du skjønner jo hva vi mener!

[AnonymBruker]

I desember 2008 gikk jeg på en kraftig smell. Da hadde jeg hatt en veldig krevende jobb der jeg brukte enda mer tid og energi for å gjøre en god jobb enn det som i utgangspunktet var påkrevet. Samtidig hadde jeg maks uflaks og opplevde tre store personlige kriser på to år (dødsfall og livstruende sykdom blant mine nærmeste), og måtte ta meg av andre som hadde det vanskelig.

Høsten 2008 ble jeg gradvis mer og mer sliten. Jeg ble smittet av alle forkjølelser og influensaer som var på gang, så jeg var syk annenhver uke. Noen ganger var jeg bare frisk i to dager før jeg ble sengeliggende med feber og slikt igjen. Etter hvert var jeg så sliten at jeg grudde meg til å dra på jobb, var kvalm hver morgen rett og slett av "frykt" for jobben (det var ikke noe galt på jobben, men jeg maktet det ikke), og da jeg til slutt måtte løpe på toalettet og spy hver dag jeg kom på jobb pluss at jeg tok til tårene for ingenting måtte jeg kaste inn håndkleet. Jeg ble sykemeldt, og etter et halvt år prøvde jeg meg forsiktig på å jobbe igjen, men gikk rett i bakken igjen. Siden den gang har jeg prøvd og feilet flere ganger, men nå mer enn to år etterpå begynner jeg endelig å føle at jeg er klar for å ta fatt på arbeidslivet igjen. Jeg har så smått begynt, og både kropp og hode fungerer på en bedre måte enn det har gjort de siste to årene. Det er så utrolig deilig å kjenne at jeg er på vei tilbake!

Jeg tror det er viktig å ta kroppens signaler alvorlig. Jeg skulle hørt på kroppen min lenge før jeg begynte å spy på jobb og gråte fordi jeg ikke fant penna på pulten min og måtte hente en ny på hylla ti meter unna. Hadde jeg stoppet meg selv tidligere tror jeg at jeg hadde vært tilbake i jobb igjen tidligere også. Men det er jo lett å være etterpåklok da.

[AnonymBruker]

Dere som har vært uten arbeid i over et år (pga. utbrenthet, f.eks.), hvordan har dere klart dere økonomisk fra den 13. måneden? Da får man jo ikke lenger sykepenger fra NAV, men AAP, dvs. 66% av lønn. Hvem greier seg på det?? Ikke jeg.

[AnonymBruker]

Ja, å klare seg på AAP går bare fordi jeg har en utrolig snill samboer... Jeg ble utbrent av studier, jobba ved siden av men tjente aldri nok til at AAP blir regna ut fra det. Så jeg får minimum, som er 5200 kr annenhver uke. Ironisk nok har jeg bedre råd nå enn da jeg fikk studielån, men det er ikke mye å betale husleie, strøm, mat osv med...

[Rainbow]

Jeg fikk ikke full sykemeldt-lønn i starten, fordi jeg slutta jobben og så fikk sykemelding. (long story why) Så jeg fikk også da 66% av lønn, men fordi søkeprosessen tok lang tid og mye ble etterbetalt fikk jeg ganske mye av gangen. Så da fikk jeg spart meg opp litt. I tillegg jobba jeg så mye i mange år at jeg ikke hadde tid til å bruke penger på annet enn det aller mest nødvendige, så jeg hadde mye å leve på. Dermed går det bra med AAP nå.

Det er frustrerende å være dårlig fremdeles, etter mer enn halvannet år, og jeg blir veldig frustrert med den personen jeg var da, som sto på så mye uten at jeg fikk noe utav det. Det at jeg fikk angstanfall flere ganger daglig på jobb burde jo vært et hint. Men neiiida, jeg skulle være flink og ikke lage problemer. Jobba ut hele oppsigelsestida på tre mnd selv om jeg hadde angst, migrene og var så sliten at jeg grein stadig vekk. Ikke verdt det!!

[AnonymBruker]

Ja, det blir jo litt enklere om man enten har samboer eller oppsparte midler.

Men jeg er alene med barn og har bare én inntekt. Jeg blir presset til å begynne å jobbe før jeg egentlig er klar for det, fordi det er umulig for meg å klare meg på redusert inntekt. Vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre.

[Djungelvrål]

Hva het det før når folk var slitne og leie av jobben...hørte aldri om utbrenthet eller utladning før??