Mamma respekterer meg ikke

[Focklop]

Nå har det gått et år og jeg har endelig klart å fått snakket med mamma. Det gikk ikke akkurat som forventet. Det typiske "jeg er voksen og har mye mer livserfaring" kom opp i alle tilfeller, selv i situasjoner der hun ikke har en anelse om hvordan jeg har følt det. Helt greit at hun har mer livserfaring og vet mer om livet enn det jeg gjør, men når det kommer til situasjoner der ingenting handler om erfaring, synes jeg det blir for dumt. Jeg tror rett og slett at hun ikke har peiling, som om hun ikke forstår at vi er to helt forskjellige mennesker med forskjellige følelser. Med tanke på hva hun sa, er det helt klart at hun har tatt opp mye fra sin egen mor. Hun sier "mamma gjorde slik med meg, og når jeg ble eldre innså jeg at det var helt greit". Hennes mor pleide å si "hvis du har det helt jævlig her hjemme, får du bare flytte ut herifra!" og det har mamma også sagt til meg, opptil flere ganger. Tror ikke hun er klar over hvor mye det egentlig påvirker meg. Forstår ikke hensikten til det i det hele tatt. Hvordan skal det for eks. få meg til å sette mer pris på hjemmet mitt? Det jeg hører er "flytt ut, jeg bryr meg ikke", og slettes ikke "du kommer til å trives mye bedre hjemme enn noe annet sted".

Jeg har begynt å avvise henne mer, men det gjør ting bare verre. Hun er så egoistisk og selvopptatt at hun skriker for oppmerksomhet, og hvis jeg ikke gir henne nok av det så får jeg rett og slett kjeft for det. "Bryr du deg ikke om meg i det hele tatt?" spør hun, og mener at det er så forferdelig synd på henne fordi ingen bryr seg. Hun har nettopp gått omskolering, og pga. dette har hun ropt etter oppmerksomhet hele tiden, ønsket konstant tilbakemeldinger og har vist oss hva hun har gjort og blablabla. Jeg går selv første året på videregående nå, og har hatt det ganske hektisk og tøft, og strevd for å få gode karakterer. Jeg skjønner at det er veldig stort og viktig for henne, men jeg blir faktisk såret når hun bare vil ha oppmerksomhet pga. hva hun driver med, og ikke en gang har peiling på hva jeg driver med på skolen osv. Det er jo like stort for oss begge, men hun er jo over 40 år? Jeg er 17 år og aldri skrevet en CV... Er det slemt av meg å mene at jeg kanskje trenger litt mer støtte enn hva hun trenger? Hun har jo hundrevis av venner som synes det er så gøy og støtter henne kjempemye, men jeg blir rett og slett skikkelig lite engasjert i hva hun driver med når hun konstant maser om det og ikke en gang spør om mine prosjekt eller hva jeg har gjort på skolen.

Om over et år får jeg forhåpentligvis flytte ut, og det tror jeg kommer til å bli godt. Som sagt, det er nesten litt synd på henne. Hun kan umulig ha det særlig godt med seg selv som trygler om oppmerksomhet 24/7. Og én ting som plager meg, er at hun alltid skal sette meg i dårlig lys blant folk! Vi hadde foreldrekveld på skolen, og midt i folkemengden begynte hun å lyve om hvor dårlig oppførsel jeg hadde hjemme. Hånte meg foran alle klassekameratene mine og deres foreldre og søsken.

Begynner å gå lei av å gå rundt og leke englebarn nå, for jeg har gjort det i de siste årene i håp om at hun innså hvor dårlig oppførsel hun hadde i forhold. Men jeg er så sliten og lei, det har brutt meg ned mye psykisk, og jeg tror faktisk det er bedre for meg å bare sette foten ned og vise at jeg ikke er til å herse med!

Helt ærlig, synes dere jeg behandler moren min dårlig ved å avvise henne? Kan ikke akkurat si at hun er så flink til å involvere meg og vise hensyn til mine følelser heller.

[AnonymBruker]

Kanskje du kan prøve å snakke til henne slik hun snakker til deg. Selv om hun er mor og du er datter har hun ikke fysisk kontroll over deg. Neste gang hun er stygg mot deg, vær stygg tilbake. Hva kan hun gjøre? Husarrest og annen straff er ikke fysisk bindende. Du kan velge og ignorere henne. Vis henne at på grunn av hennes oppførsel har du mistet all respekt for henne.

[Gjest Tirkes]

Jeg er ikke enig i det AB over skriver.

Ikke synk til hennes nivå. Avvis henne, ignorer henne, overse oppførselen hennes, men synker du til hennes nivå så har du noe å ha dårlig samvittighet for i tillegg til et dårlig forhold til din mor og til hjemme.

Ikke gjør deg selv den bjørnetjenesten.

Jeg hørte engang når jeg var liten at "Ikke stol på alle, men la alle stole på deg" - et tips til å ikke ha blind tillit, men å overraske selv fremmede med å være verdig tillit. Det har funka for meg å oversette til de fleste aspekter ved mitt liv.

Jeg skjønner dette må være en utrolig vond situasjon for ei ung jente. Og en veldig håpløs situasjon. Dere har et forhold som trenger et grundig oppgjør dersom det skal tilbake i normalt gjenge og utvikle seg til mor-datter forhold med to voksne parter, og det tror jeg ikke hun høres moden ut for - og jeg tror kanskje et slikt oppgjør vil fungere bedre når du ikke bor hjemme og kan trekke deg tilbake til ditt eget hjem etterpå, mens du lar henne putre rundt på lav koking og i egne tanker.

Jeg kan tenke meg at moren din definerer seg mye som mor, dersom hun slenger løgner om dårlig oppførsel hjemme og blant folk, så kanskje det er fordi hun klynger seg til morstittelen - selv om hun ikke gjør seg fortjent til den hjemme. Du beskriver henne som egoistisk og selvsentrert - kanskje hun her også bruker morsrollen som en martyrrolle, og spiller på samvittigheten til sine barn med hint eller direkte utsagn om hva hun har ofret for at de skal leve og at de ikke hadde vært til uten dem.

Desverre er ikke alle foreldre gode foreldre. Men du virker tøff, Focklop. Kanskje du er blant de som har blitt litt røffere i kanten av motgang? Uansett vil jeg råde deg til å bruke nettopp den tøffheten. Bruk de kanaler du kan. Skaff deg egen livserfaring. Trenger du hjem til en CV, bruk Google, en onkel, en kusine som er eldre, eller KG for den del. Snu deg litt bort fra henne til du kommer deg på avstand - for jeg tror det holder påå koke over for deg nå. Om du tar i mot mer dritt fra den kanten så vil du kanskje eksplodere (i raseri eller sorg) og gjøre noe tankeløst (som å erklære at du flytter uten å ha et sted å flytte til, eller en jobb).

Legg planer, Focklop. Drøm. Legg planer for hva du skal gjøre for å komme deg på egne ben, hvordan du skal få det til, spar de kronene du kan, kjøp litt krus og tallerker på salg eller loppemarked, begynn å hamstre til ditt eget rede og planlegg ditt eget liv i stillhet. Få hjelp av noen andre når tiden kommer for å skrive kontakt på hybelleilighet noe sted - ikke la henne "ta" deg med at du skylder henne for hjemmet ditt - for DEN kan bli tung å svelge.

Planlegg studie, legg budsjett, hva har du råd til, er det noen du kan flytte sammen med? Jeg flyttet ut når jeg var 16 og hadde når jeg var 20 og ble samboer med mannen min, bodd sammen med tre forskjellige venninner fordi jeg ikke hadde råd til å bo alene. Det funker det, ikke alltid optimalt, men noen ganger bedre enn alternativet.

Ikke gi deg, ikke mist kamplysten - men ikke kjemp for hardt før du har et trygt skjell å trekke deg tilbake i. Først da kan dere begge få tid til å tenke og hvile og føle dere trygge om dere river opp i vonde følelser, snakker ut og kanskje også får forholdet på rett kjøl igjen.

Jeg skulle ha vært råkul her og linket inn nettsider til ungdomsorganisasjoner som kan hjelpe deg, men jeg vet ikke om noen i forbifarten, kanskje jeg legger inn mer senere.

Lykke til.

[liv]

Kan moren din være i overgangsalderen? Tenker hormonmessig og at kvinner ofte forandrer seg en del på den tiden.

[Focklop]

Jeg er ikke enig i det AB over skriver.

Ikke synk til hennes nivå. Avvis henne, ignorer henne, overse oppførselen hennes, men synker du til hennes nivå så har du noe å ha dårlig samvittighet for i tillegg til et dårlig forhold til din mor og til hjemme.

Ikke gjør deg selv den bjørnetjenesten.

Jeg hørte engang når jeg var liten at "Ikke stol på alle, men la alle stole på deg" - et tips til å ikke ha blind tillit, men å overraske selv fremmede med å være verdig tillit. Det har funka for meg å oversette til de fleste aspekter ved mitt liv.

Jeg skjønner dette må være en utrolig vond situasjon for ei ung jente. Og en veldig håpløs situasjon. Dere har et forhold som trenger et grundig oppgjør dersom det skal tilbake i normalt gjenge og utvikle seg til mor-datter forhold med to voksne parter, og det tror jeg ikke hun høres moden ut for - og jeg tror kanskje et slikt oppgjør vil fungere bedre når du ikke bor hjemme og kan trekke deg tilbake til ditt eget hjem etterpå, mens du lar henne putre rundt på lav koking og i egne tanker.

Jeg kan tenke meg at moren din definerer seg mye som mor, dersom hun slenger løgner om dårlig oppførsel hjemme og blant folk, så kanskje det er fordi hun klynger seg til morstittelen - selv om hun ikke gjør seg fortjent til den hjemme. Du beskriver henne som egoistisk og selvsentrert - kanskje hun her også bruker morsrollen som en martyrrolle, og spiller på samvittigheten til sine barn med hint eller direkte utsagn om hva hun har ofret for at de skal leve og at de ikke hadde vært til uten dem.

Desverre er ikke alle foreldre gode foreldre. Men du virker tøff, Focklop. Kanskje du er blant de som har blitt litt røffere i kanten av motgang? Uansett vil jeg råde deg til å bruke nettopp den tøffheten. Bruk de kanaler du kan. Skaff deg egen livserfaring. Trenger du hjem til en CV, bruk Google, en onkel, en kusine som er eldre, eller KG for den del. Snu deg litt bort fra henne til du kommer deg på avstand - for jeg tror det holder påå koke over for deg nå. Om du tar i mot mer dritt fra den kanten så vil du kanskje eksplodere (i raseri eller sorg) og gjøre noe tankeløst (som å erklære at du flytter uten å ha et sted å flytte til, eller en jobb).

Legg planer, Focklop. Drøm. Legg planer for hva du skal gjøre for å komme deg på egne ben, hvordan du skal få det til, spar de kronene du kan, kjøp litt krus og tallerker på salg eller loppemarked, begynn å hamstre til ditt eget rede og planlegg ditt eget liv i stillhet. Få hjelp av noen andre når tiden kommer for å skrive kontakt på hybelleilighet noe sted - ikke la henne "ta" deg med at du skylder henne for hjemmet ditt - for DEN kan bli tung å svelge.

Planlegg studie, legg budsjett, hva har du råd til, er det noen du kan flytte sammen med? Jeg flyttet ut når jeg var 16 og hadde når jeg var 20 og ble samboer med mannen min, bodd sammen med tre forskjellige venninner fordi jeg ikke hadde råd til å bo alene. Det funker det, ikke alltid optimalt, men noen ganger bedre enn alternativet.

Ikke gi deg, ikke mist kamplysten - men ikke kjemp for hardt før du har et trygt skjell å trekke deg tilbake i. Først da kan dere begge få tid til å tenke og hvile og føle dere trygge om dere river opp i vonde følelser, snakker ut og kanskje også får forholdet på rett kjøl igjen.

Jeg skulle ha vært råkul her og linket inn nettsider til ungdomsorganisasjoner som kan hjelpe deg, men jeg vet ikke om noen i forbifarten, kanskje jeg legger inn mer senere.

Lykke til.

Tusen takk for et flott svar! Jeg, som du også skriver, har vært slik at jeg aldri velger å synke like lavt som "fienden". Jeg holder hodet kaldt og overrasker andre med å være hyggelig istedet. Dermed forsvinner drittsnakk og negativitet raskt, siden det ikke finnes mer som kan bygge det opp. Jeg har hatt utrolig mye motgang i livet, ikke bare dette med mamma, og det er gjort meg ganske sterk og ikke minst mer moden og reflektert. Jeg har vært så utrolig langt nede, men heldigvis møtte jeg kjæresten min for ett og et halvt år siden som er med på å løfte meg i de verste stundene. Har planlagt å flytte sammen med han etter han er ferdig med oppussingsprosjektet sitt (kan ta opp til 2 år).

Jeg har fremtiden ganske klar, egentlig. Jeg jobber målrettet og skal søke lærlingeplass i sommer, men det gjenstår fortsatt 1 år skole. Jeg får gode karakterer, er veldig engasjert, så jeg tror ikke det å få jobb blir noe problem. Har ikke tenkt noe særlig om hvordan forholdet til meg og min mor vil bli, men har tenkt mye på hvordan det blir når jeg får egne barn. Får nesten vondt av å tenke på at jeg naturlig velger kjærestens foreldre som førstevalg når det kommer til barnevakt... For jeg vil ikke at mitt barn skal få oppleve mamma slik jeg har. Nå er hun helt fantastisk med småbarn, men gudene vet hvordan hun vil behandle min (kanskje) fremtidige tenåringsdatter!

[Focklop]

Kan moren din være i overgangsalderen? Tenker hormonmessig og at kvinner ofte forandrer seg en del på den tiden.

Hvor lenge varer det? Hun begynte tross alt slik når jeg var 11-12. Så hun har holdt på i 5 år. Det jeg tror er at hun er så innstilt på at tenåringsjenter er så vanskelige å ha med å gjøre at hun "oppdrar" meg som om jeg var en fæl liten dritt uansett.

[Focklop]

Neste gang hun er stygg mot deg, vær stygg tilbake. Hva kan hun gjøre? Husarrest og annen straff er ikke fysisk bindende.

Hun har vanvittig mye å ta fra meg ellers. Jeg bryr meg ikke om hun straffer meg med å ta oppvasken i en uke, men hun vet hvor jeg er svakest og det å treffe spikeren på hodet... Det er bra sikkert. Livredd for at hun skal bli sint og ta fra meg noe jeg har sårt, for det er hun truet til å gjøre.

[Gjest anonym]

Har lest gjennom hele tråden nå, og TS har min fulle sympati. Våre mødre minner veldig om hverandre. Til slutt fikk jeg nok og kuttet kontakten, sa klart ifra at jeg trengte litt ro, da jeg allerede slet nok med studier osv., og sliter ellers pga. mobbing både på skolen og hjemme (fra mamma og litt fra bror). Dette ble overraskende nok ikke respektert, og jeg ble nedringt og mailet jevnlig uansett, som om alt var som vanlig -- hun kunne ikke fatte og begripe hvorfor jeg ikke ville ha kontakt. Det utløsende var julen 09, da jeg en stund i forveien hadde bedt om at mamma og pappa oppsøkte samlivsterapeut pga. all kranglingen og maset hjemme, og at mamma rakker ned på pappa, han ikke gir henne bekreftelse etc. -- de har en meget destruktiv relasjon. Jeg skrev ned et sett med helt basic regler (type "Ingen skriking", "Ingen negative bemerkninger" og "Ingen baksnakking") slik at det skulle bli litt levelig for meg å være der. Da disse ikke ble fulgt rant begeret over, og jeg sa ifra at jeg ville ta kontakt når jeg følte meg klar.

Etter en stund satte jeg som premiss at jeg skulle ha kontakt med dem at de begge gikk til psykolog, noe de sa at de gjorde. Etter en stund viste det seg at de gikk til henholdsvis sosionom og barnevernspedagog (!) på familevernskontoret, som er en ganske annen ting. Pappa hadde blitt anbefalt å oppsøke psykolog for å gå litt dypere inn i problematikken sin (masse sosial angst og div.), mamma sluttet bare gradivs, tror jeg.

Vi avtalte egentlig å ha et familievernsmøte før jul (med de to terapeutene deres), men det ble for mye for meg og jeg orket ikke. Jeg har dog vært i to møter med dem nå. Har lest div. folk i denne tråden anbefale deg å skrive brev og forklare hvordan du opplever henne, og jeg har bare ristet på hodet. Det fungerer bare ikke. Man når ikke frem. Jeg har sittet med dagbokoppføringer med direkte sitat av ting hun har sagt, som hun har nektet for å ha gjort, sagt at hun aldri ville gjort, eller ikke husker -- eller så blir jeg anklaget for å lyve. I det forrige familievernsmøtet satt hun og hørte på terapeutene lese det opp (så de fikk mer forståelse for hva de hadde med å gjøre + at det er viktig at en nøytral stemme leser det opp), og virket helt uaffisert og sa bare "Jaja, da har jeg vel sagt det, da". Og selv om vi hadde avtalt at hun ikke skulle forsvare seg, at hele poenget her bare var å lytte til MIN historie, at hun ikke trengte å forklare seg (fordi jeg selv har resonnert meg frem til hvorfor hun er som hun er, jfr. hennes egen mor og oppvekst), så gjorde hun det likevel -- men ikke for grusomme ting hun har sagt. Det ble lest opp en beskrivelse av en episode der hun hadde sagt til meg at hun hatet meg, og la ut om hvor plagsom og masete og grusom jeg var, at hun ikke ville vedkjenne seg "en slik datter" -- alt fordi jeg ville besøke kjæresten min i England. Etter at dette var lest opp, kommenterte eller beklaget hun ikke dette i det hele tatt, men sa bare at hun ikke mente at man burde dra og leve gratis hos kjærestens familie i to uker (etter at han hadde vært hos meg litt tidligere i fire uker), og at de var fattige (?!). Jeg sa da at folk selv har ansvar for å bestemme om de vil ha besøk eller ikke, og at man ikke bare kan gå rundt og takke nei til invitasjoner i tilfelle de som inviterte, ikke mente det. Uansett: Poenget er at det er helt umulig å ha med slike personer å gjøre. Jeg har innsett at det ikke er noe håp for bedring. Hun oppfører seg fremdeles som hun gjorde tidligere -- hvertfall sist jeg hadde jevnlig kontakt med henne (ett og et halvt år siden, ca.) -- med spydige kommentarer og helt sprø utsagn og utskjelling.

Det er dessverre lite sannsynlig at moren din kommer til å endre seg, TS. Du er nødt til å beskytte deg selv, prøve å la være å høre på det hun sier, noe som er utrolig vanskelig, da det er din egen mor som sier det, og det stikker utrolig dypt og sårer veldig. Den dagen jeg flyttet hjemmefra er fortsatt den beste dagen i hele mitt liv. Endelig fikk jeg privatliv, bestemme over mine egne saker, fikk lov til å gå og legge meg uten å bli avhørt om kvelden om hva jeg hadde gjort og hvor masete jeg var og bli fortalt hvordan ingen av vennene mine egentlig liker meg men bare baksnakker meg, være så rotete og sitte så breibeint og skrive så slurvete som jeg bare ville selv om jeg er jente. Jeg setter nok mye større pris på det å bo hjemmefra enn veldig mange andre, som tar alle disse tingene for gitt. Jeg angrer faktisk på at jeg ikke tok dette opp med helsesøster eller noen andre, slik at mamma fikk konsekvenser for oppførselen sin.

Psykisk mishandling er ikke bare-bare, og er nok dessverre mye mer vanlig enn vi er klar over. Fysisk mishandling er mye lettere å oppdage, og er mer allment akseptert som skadelig. Psykisk mishandling kan være vel så skadelig: "Despite being the most common form of abuse, verbal abuse is generally not taken as seriously as other types of abuse, because there is no visible proof. In reality, however, verbal abuse can be more detrimental to a person's health than physical abuse. In fact, verbal abuse, starting at a young age, significantly contributes to codependency, borderline personality disorder, narcissistic personality disorder, and other psychological disorders that often plague many people into their elderly age."(http://en.wikipedia.org/wiki/Verbal_abuse) (Jeg har fått div. diagnoser pga. oppveksten min. Noen skrev en gang "Having a personality disorder is like being punished for how others treated you as a kid".)

Jeg ville faktisk oppfordret deg til å prøve å skaffe deg en egen hybel, hvis du kan. Jeg kjenner mange som flyttet på hybel da de gikk på VGS, mest pga lang reisevei, og de klarte seg fint. Forhør deg med barnevernet, PPT, helsesøster, lånekassen -- men jeg vil anbefale deg å komme deg vekk derfra. Det er tilnærmet umulig å beskytte seg selv når man bor så tett på en person av det kaliberet. Prøv å snakke med noen om hvordan du har det hjemme. Hvis du vil kan vi godt snakke sammen. Jeg husker at jeg savnet å snakke med noen som hadde lignende erfaringer da jeg var på din alder -- alle andre hadde mødre som var støttende og snille. E-post fjernet. (Jeg er forøvrig ei 23 år gammel jente). Ønsker deg uansett lykke til, og oppfordrer deg til å ta godt vare på deg selv.

E-post er fjernet iht. KGs regler.

Phaedra,mod

Endret 10. juni 2011 av Phaedra

[Gjest Frøken Pripp]

Du er nok ikke alene om det vennen. Jeg er en god del eldre enn deg, men allikevel klarer ikke min mor å respektere meg. Ingenting av det jeg gjør er godt nok. Det kan være hårfasongen/fargen (mørkebrunt), hudfargen, kroppen min,klærne mine meningene mine osv osv...

Hvis jeg og samboeren min kjøper noe til henne, det være seg klær, kjøkkenredskap og andre ting, nekter hun å bruke det.

Kokekunstene mine rakker hun også ned på (jeg er kokk). Ingenting er bra nok. Nettopp i sted nektet hun å spise potetene som jeg har kokt til middag (kokte disse på helt vanlig måte).

I tillegg klager hun på at hun har så mye å gjøre, men når jeg tilbyr meg å hjelpe, sier hun at hun klarer det selv.

Jeg vet snart ikke hva jeg skal gjøre.

Nå er hun jo 70 år, men likevel. Det burde faktisk gå opp for henne at barna hennes er godt voksne nå...

[Gjest Eurodice]

Du er nok ikke alene om det vennen. Jeg er en god del eldre enn deg, men allikevel klarer ikke min mor å respektere meg. Ingenting av det jeg gjør er godt nok. Det kan være hårfasongen/fargen (mørkebrunt), hudfargen, kroppen min,klærne mine meningene mine osv osv...

Hvis jeg og samboeren min kjøper noe til henne, det være seg klær, kjøkkenredskap og andre ting, nekter hun å bruke det.

Kokekunstene mine rakker hun også ned på (jeg er kokk). Ingenting er bra nok. Nettopp i sted nektet hun å spise potetene som jeg har kokt til middag (kokte disse på helt vanlig måte).

I tillegg klager hun på at hun har så mye å gjøre, men når jeg tilbyr meg å hjelpe, sier hun at hun klarer det selv.

Jeg vet snart ikke hva jeg skal gjøre.

Nå er hun jo 70 år, men likevel. Det burde faktisk gå opp for henne at barna hennes er godt voksne nå...

Mitt råd til deg er at du kutter henne ut av livet ditt for en periode. Ikke svar hvis hun ringer eller sender melding. Hvis hun kommer på døren din, si bare kaldt at hun ikke er velkommen før hun har vist at hun kan oppføre seg ordentlig. Du er antagelig for ettergivende som har latt henne holde på på denne måten. Slå i bordet til henne!

[AnonymBruker]

Det blir alltid rådet å skrive brev til slike foreldre - men narsissister (som moren til TS) vil ikke ta det til seg! Man gir dem bare enda mer å bruke mot en! Man utleverer seg selv til noen som bare vil utnytte de svake punktene man har, jeg fatter ikke at det er lov å gi slike råd.

[Gjest Raggy]

Barnevernet kan hjelpe deg med å skaffe hybel og med penger til utgifter slik at du klarer deg. Mulig du synes det er drastisk, men utifra det jeg leser her så synes jeg du bør flytte. Jeg har selv hatt en slik mor og antagelig så blir det ikke bedre dessverre.... Det at du mener hun kun har vært sånn i noen år kan godt ha sammenheng med at du har vært liten å ikke merket det tidligere.

Din mor har ikke rett til å behandle deg dårlig!!!

Her er et svenskt forum for barn av slike mødre, på forsiden kan du lese litt for å se om du kjenner deg igjen. http://vuxnabarn.nu/

[Gjest Raggy]

Det blir alltid rådet å skrive brev til slike foreldre - men narsissister (som moren til TS) vil ikke ta det til seg! Man gir dem bare enda mer å bruke mot en! Man utleverer seg selv til noen som bare vil utnytte de svake punktene man har, jeg fatter ikke at det er lov å gi slike råd.

Det er jo fordi narsissitene spiller så godt at folk ikke forstår. De er som edderkopper som fanger barna sine inn i et nett å stikker de med gift så fort de beveger seg, dessvere....

[Pasjonsblomst]

Hei på deg, Focklop!

Leit å høre at du sliter med kommunikasjonen med mammaen din..det ER jo dessverre ofte sånn, at foreldre "alltid" ved best, og at de har lov til å være frekke mot barna, mens barna har lite de skulle sagt.

Personlig tror jeg at mammaen din synes det er vanskelig å se deg bli tenåringen og vokse opp. Vanskelig å takle at du har egne meninger, og gjerne mener noe annet enn henne. Hvafor noe? Og at hun blir usikker og engstelig, og derfor kan svare frekt til deg. Hun hører ikke hva du sier, for hun er så redd for kritikk og tilsnakk at hun låser seg uten å ta kommunikasjonen innover seg.

Har egentlig ikke noen gode råd til deg, bortsett fra å ikke gi opp kommunikasjonen.. trekk pusten dypt, og vær sterkere enn henne. Du er sterk, du har egne meninger, du fortjener å bli hørt. Kanskje du kan skrive et brev til henne.. om hvordan du har det som 16 åringen, hvordan det er å gå fra 12-16, hvordan dine behov og ønsker er, hva du savner, hva du setter pris på osv.

Man KAN komme langt med kommunikasjon (eller møte veggen om det blir helt feil)

Heier på deg! 16 år er en vanskelig alder..

[AnonymBruker]

er det bare deg og moren din? om det ikke er det, kunne du jo kanskje tatt det opp med faren din/søsken, eller en annen voksen i familien du stoler på, slik at hun får høre litt om din side fra en tredjepart?

uff, håper det løser seg for deg ts, skal jo ikke være slik.

[Avalon]

Tråden begynte i 2010, sluttet sommeren 2011

[Gjest Eurodice]

Tråden begynte i 2010, sluttet sommeren 2011

Da er det sikkert blitt en løsning .

[Rakel]

Hvordan går det nå mon tro... hadde vært kjekt å høre.

[Focklop]

Oi! Kan jo kanskje oppdatere tråden her litt. Må først takke for alle de gode svarene jeg har fått!

Er nå 18 år, har fremdeles den samme kjæresten. Nå bor vi sammen i egen leilighet, og vi har også skaffet oss hund Jeg er iallefall lykkelig!

Det endte opp med at jeg skrev et brev. Den praten jeg hadde med mamma i juni 2011 var vel egentlig starten på slutten, kan man si. Ting gikk rett sør etter det. Energien ble bare mer negativ, og jeg trengte bare se på henne, og jeg kjente skuldrene mine reise seg og at det kokte i meg. Alt hun sa hørtes for meg ut som sure oppstøt, vi gikk rett og slett hverandre på nervene. Jeg hadde for lenge siden lovet meg selv at jeg ikke skulle falle ned på hennes nivå, men det ble vanskelig. Ved siden av alt dette slet jeg også veldig mye med sykdom, både fysisk og psykisk. Det psykiske mye pga situasjonen hjemme og rent generelt. Fikk null støtte hjemmefra, kun fra min fantastiske nåværende samboer og lærere på VGS. Bare jeg og kjæresten visste at jeg slet mye psykisk, men det var før jeg bestemte meg for å skrive dette brevet, noe jeg gjorde tidlig i 2012.

I dette brevet, som jeg ga til både mamma og pappa, skrev jeg egentlig alt. Hvordan jeg virkelig har opplevd ting, hvordan jeg følte ting egentlig skulle blitt behandlet, min daværende situasjon, selvmordstankene fra 2009, og at jeg rett og slett var møkk lei. Og mange av dere har rett, å skrive brev var ikke løsningen. Hvertfall ikke hvis du har en innesluttet, selvdestruktiv far og ei narsissistisk mor.

Hadde jeg som mor lest et langt brev hvor min datter åpnet seg om hvordan min oppdragelse har hatt en så negativ virkning på henne, hadde jeg lagt meg ned og følt meg som det minste mennesket på jord. Jeg hadde følt meg så ussel og fæl, og hadde aldri kunnet tilgitt meg selv.

Min mor derimot... Det første hun sa etter hun hadde lest hele brevet: "Du må ta deg en tur til doktoren. Du kan ikke gå rundt sånn og tenke på selvmord og greier."

Vel, jeg tolket den setningen som at det ikke fantes håp. Noen måneder senere fikk hun nok av meg og anbefalte at jeg "bodde litt med kjæresten min for en stund". Hun fikk det til å høres ut som om det var for hennes eget beste, siden hun var så sliten psykisk, stakkar. Legger ingen tvil i det, men hun skal ha det til at det bare er hun det skal synes synd på, og at det er alle andres feil. Uansett, her sitter jeg, med samboeren min. Ting har riktig nok ikke bedret seg stort med meg og mamma, men gud - så godt det er å bli kvitt all negativiteten!

Jeg husker jeg pakket alle tingene mine på dagen, så dro vi. Idet jeg hadde rasket med meg det siste nødvendige, sa hun "du trenger ikke ta med alt på en gang da, du flytter jo ikke ut....." Den ene gangen kunne jeg høre et snev av at hun kanskje ønsket å ha meg der. Én gang. I motsetning til de gangene hun sa "hvis du har det så jævlig får du bare ha deg ut". Jeg sa ingenting, bare kikket tilbake på henne. Blikket jeg ga henne sa vel egentlig alt. Ja, jeg flyttet ut. Og jeg kan trygt si det var på tide.

Det er nå jeg virkelig innser hvor viktig samboeren min har vært i alt dette... Ah, for et fantastisk menneske.

Endret 9. september 2012 av Focklop

[Focklop]

Hvordan går det nå mon tro... hadde vært kjekt å høre.

Hihi, du kan jo lese