Mamma respekterer meg ikke

[Gjest Gjest]

Høres ut som du prøver å oppdra din mor. Og avhengig av situasjon så kan jeg love at jeg hadde blitt rasende over en såpass nedlatende holdning fra en tenåring med null erfaring.

Så kanskje du skal tenke deg om selv, før du snakker gammelmodig om respekt.

[Gjest navnelapp]

Det var då voldsomt. Viss ein føler at ein ikkje blir behandla slik ein har behov for av nokon som står ein nær - skal ein ikkje kunne snakke om det med den personen då? Slik TS har beskrive situasjonen virkar det ganske klart at det er mora som er invaderande og oppfører seg slik at ho sårar datra si.

Hadde eg oppført meg slik overfor mi eiga datter, og ho sa det til meg, så hadde eg fått svart samvit, og gjort alt eg kunne for å endre min eigen oppførsel.

[Gjest Dhanu]

Du er veldig reflektert og har et balansert syn på saken, syns jeg. Kanskje din mor syns det er vanskelig at du holder på å vokse fra henne, og ikke helt vet hvordan hun skal takle at hun ikke lenger kan kreve å ha full kontroll over deg? I denne alderen forskyves maktbalansen mellom barn og foreldre, foreldre skal tre mer tilbake på noen områder og mer fram på andre områder, hele foreldrerollen forandres og et annet samspill skal vokse fram. Jeg sier at ikke at din mors oppførsel kan forsvares, men kanskje årsaken rett og slett er at hun takler dette dårlig?

Ut fra det du sier om moren din vil jeg anta at det handler mest om manglende evne, og ikke manglende vilje, hos moren din. Du er 16 år nå. Jeg er helt uenig med de som mener man må gjøre seg fortjent til respekt! Jeg mener man skal vise alle respekt i utgangspunktet, og så får man heller tillate seg å miste respekt for noen dersom det synes nødvendig. Så jeg mener din mor skal respektere deg. Likevel er det nå engang slik at mange ser ned på 16-åringer, og har vanskelig for å ta dem like alvorlig som de litt eldre. Jeg vil råde deg til å avvente situasjonen før du får panikk, jeg er sikker på at dette er en fase moren din går gjennom (for det begynte jo ikke før du ble 12?).

Jeg ville tatt en rolig samtale med henne, alternativt skrevet et brev, der du forklarer hvordan du oppfatter situasjonen. Så balansert og godt som du skriver her, er jeg sikker på at du greier det fint. Jeg ville sagt til henne, at jeg forstår det er vanskelig at morsrollen hennes endres og at hun ikke lenger kommer til å være den personen livet ditt dreier seg rundt. Men at hun alltid kommer til å være veldig viktig for deg, selv om rollen hennes i livet ditt endrer seg, og at hun ved å korrigere oppførselen sin i denne fasen kan oppnå et nært forhold også i denne perioden i livet ditt hvor mange faktisk tar ganske avstand fra sine foreldre.

Du har vel hørt om mamma-fasene?

0-10 år: Mamma er verdens midtpunkt

10-12: Mamma vet kanskje ikke alt?

13-15: Mamma er teit

16-18: Jeg trenger ikke mamma

19-24: Lurer på hva mamma ville ment om dette...?

25 og oppover: Jeg tror jeg ringer mamma

Jeg er tilbake på å ringe mamma ;-)

[Gjest AnonymBruker]

Høres ut som du prøver å oppdra din mor. Og avhengig av situasjon så kan jeg love at jeg hadde blitt rasende over en såpass nedlatende holdning fra en tenåring med null erfaring.

Så kanskje du skal tenke deg om selv, før du snakker gammelmodig om respekt.

... Les innlegget igjen, tenk deg om, og skriv hvis du har forstått hvordan hun har det.

Høres ut som du syns det er greit at moren ler av henne når hun prøver å snakke ut om ting.. så det er greit?

[Gjest Dhanu]

Høres ut som du prøver å oppdra din mor. Og avhengig av situasjon så kan jeg love at jeg hadde blitt rasende over en såpass nedlatende holdning fra en tenåring med null erfaring.

Så kanskje du skal tenke deg om selv, før du snakker gammelmodig om respekt.

Avhengig av situasjon så hadde det ikke kostet meg en verdens ting å be datteren min om unnskyldning dersom min datter hadde tatt mot til seg og bedt meg korrigere en slik oppførsel. Faktisk så har jeg blitt nødt til å be om unnskyldning et par ganger også, og jeg er takknemlig for å ha en datter som står opp for seg selv og setter grenser for hvordan hun aksepterer å bli behandlet. Det betyr at jeg har lykkes med noe grunnleggende i oppdragelsen.

Vi er tydeligvis veldig ulike som mødre.

Kanskje du skal tenke deg om selv, nå som du vet at det fins mødre som har lyktes i å fostre reflekterte og tøffe døtre

[Suzy]

Dette hørtes skikkelig vondt ut, rett og slett og jeg syns man skal behandle hverandre med respekt i et mor-datter forhold, alt annet er jo bare unødvendig...

Jeg foreslår at du setter deg ned og skriver et skikkelig brev til moren din der du forklarer hvordan du føler det når dere er uenige og at du føler hun ikke respekterer deg. Hadde jeg vært mor og fått et sånt brev hadde jeg i allefall blitt helt knust av skyldfølelse...

Om det ikke nytter må jeg spørre om du ikke har noen andre fortrolige i nær famlie du kan snakke med; En tante, bestemor eller noe sånt? De kan kanskje hjelpe deg å sette moren din sin oppførsel i perspektiv også?

Om det ikke løser seg for dere i det hele tatt ville jeg gått til helsesøster eller famliekontor og bedt om hjelp - om ikke annet vil det være bra for deg å ha noen å snakke med.

Lykke til!

[Gjest redstar]

Respekt skal man gjøre seg fortjent til. Man skal ikke forvente at foreldre eller barn for den saks skyld skal respektere dem. De skal gjøre seg fortjent til respekt

Siterer dette.

til deg!

[Focklop]

Høres ut som du prøver å oppdra din mor. Og avhengig av situasjon så kan jeg love at jeg hadde blitt rasende over en såpass nedlatende holdning fra en tenåring med null erfaring.

Så kanskje du skal tenke deg om selv, før du snakker gammelmodig om respekt.

Oppdra henne? Hva snakker du om? Ting hun gjør og sier til meg er utrolig sårende, og forteller jeg henne det, ler hun av meg. Det tror jeg ingen hadde likt, om det hadde vært mor til datter eller omvendt. Jeg er gammel nok til at jeg vet hva respekt betyr. Jeg respekterer mamma, jeg oppfører meg ikke nedlatende og kaller henne ting. I dette tilfellet er det hun som gjør dette mot meg.

Det jeg ønsker er at vi begge kan være sammen og diskutere, med gjensidig respekt og tillit.

[Focklop]

Du er veldig reflektert og har et balansert syn på saken, syns jeg. Kanskje din mor syns det er vanskelig at du holder på å vokse fra henne, og ikke helt vet hvordan hun skal takle at hun ikke lenger kan kreve å ha full kontroll over deg? I denne alderen forskyves maktbalansen mellom barn og foreldre, foreldre skal tre mer tilbake på noen områder og mer fram på andre områder, hele foreldrerollen forandres og et annet samspill skal vokse fram. Jeg sier at ikke at din mors oppførsel kan forsvares, men kanskje årsaken rett og slett er at hun takler dette dårlig?

Ut fra det du sier om moren din vil jeg anta at det handler mest om manglende evne, og ikke manglende vilje, hos moren din. Du er 16 år nå. Jeg er helt uenig med de som mener man må gjøre seg fortjent til respekt! Jeg mener man skal vise alle respekt i utgangspunktet, og så får man heller tillate seg å miste respekt for noen dersom det synes nødvendig. Så jeg mener din mor skal respektere deg. Likevel er det nå engang slik at mange ser ned på 16-åringer, og har vanskelig for å ta dem like alvorlig som de litt eldre. Jeg vil råde deg til å avvente situasjonen før du får panikk, jeg er sikker på at dette er en fase moren din går gjennom (for det begynte jo ikke før du ble 12?).

Jeg ville tatt en rolig samtale med henne, alternativt skrevet et brev, der du forklarer hvordan du oppfatter situasjonen. Så balansert og godt som du skriver her, er jeg sikker på at du greier det fint. Jeg ville sagt til henne, at jeg forstår det er vanskelig at morsrollen hennes endres og at hun ikke lenger kommer til å være den personen livet ditt dreier seg rundt. Men at hun alltid kommer til å være veldig viktig for deg, selv om rollen hennes i livet ditt endrer seg, og at hun ved å korrigere oppførselen sin i denne fasen kan oppnå et nært forhold også i denne perioden i livet ditt hvor mange faktisk tar ganske avstand fra sine foreldre.

Du har vel hørt om mamma-fasene?

0-10 år: Mamma er verdens midtpunkt

10-12: Mamma vet kanskje ikke alt?

13-15: Mamma er teit

16-18: Jeg trenger ikke mamma

19-24: Lurer på hva mamma ville ment om dette...?

25 og oppover: Jeg tror jeg ringer mamma

Jeg er tilbake på å ringe mamma ;-)

Tusen takk for et utrolig flott svar. Jeg har så utrolig lyst til å snakke med henne, men jeg får det aldri til. Det betyr så mye for meg at jeg begynner å hylgrine med en gang, og får dermed ikke fram et ord, og det meste som kommer ut blir helt feil og jeg får aldri sagt det jeg virkelig vil.

Men jeg tror nok kanskje du har rett det med morsrollen. Jeg kan ikke si jeg forstår at det er vanskelig, jeg har jo aldri vært noen mor selv. Men jeg har forandret meg masse, jeg har blitt mye mer moden, og ser livet på en helt annet måte enn før, og jeg tror rett og slett at det skremmer henne. At jeg begynner å ta ansvar selv og gjør det jeg vil.

Du har virkelig gitt meg et lite innblikk i hvordan hun kanskje føler det i situasjonen. Verdt å tenke på hvis det plutselig skal skje noe, og vi trenger å snakke ut.

Takk

[liv]

Snakk med sosionomen/helsesøsteren på skolen og få råd om hvordan dere kan hjelpe situasjonen hjemme.

[Gjest redstar]

Høres ut som du prøver å oppdra din mor. Og avhengig av situasjon så kan jeg love at jeg hadde blitt rasende over en såpass nedlatende holdning fra en tenåring med null erfaring.

Så kanskje du skal tenke deg om selv, før du snakker gammelmodig om respekt.

Wtf???

[Gjest gjest16år]

Hei! Dette lignet så sinnsykt på min veninne, at hvis det ikke hadde vært for at du har probelmer med moren din, og hun med faren, så kunne det vært samme person! Hvertfall, så er det slik at uansett om du liker det eller ikke, så går alt dette inn på deg, psykisk. Derfor er det så utrolig viktig at du får snakket sikkelig ut med noen som du kan stole på, og som kan gi deg noen fornuftige svar. Ikke alltid er veninner de beste, jeg vil virkelig anbefalle heslesøster. Hun er objektiv, og kjenner nok værken deg eller moren din, så hun kan gi mange gode råd. I min veninnes tilfelle gikk dettte med faren kraftig utover henne, hun hadde konstant vondt i hodet, var trett, fikk ikke sove (tenkte på alt på natten), fikk stort fravær og lave karaterer. Tilslutt fikk jeg overtalt henne til at vi sammen gikk ned til helsesøster og snakket om problemet. Litt skummelt, for vi hadde aldri vært der før, men så god hjelp vi fikk! Hun lyttet, støttet og spørte spørsmål, og analyserte denne personen vi snakket om. Det var utrolig godt for veninnen min å få andres syn på denne mannen, og i stedet for at hun så på han som dum og dust, fikk hun nå høre at han var som en treåring i trassalderen, som ikke greide og sette grenser for seg selv eller andre. Etter noen regelmessige samtaler hvor man får luftet det man tenker på, tok de et felles møte med elev, mor og helsesøster, og fikk snakket om problemet i familien og løsninger. Løsingen blir nå å flytte på hybel, samt gjevnlige samtaler med BUP. Hos veninnen min gikk det "for" lang tid før noen grep inn, så hun har litt psykiske vansker pga dette, men hos deg er det nok ennå ikke forsent, skaff hjelp hos helsesøster på mandag før ferien, eller en grei rådgiver evnt, lærer. Lykke til €

[Gjest caprica]

Deja vu. Akkurat som å lese om min egen mor. I 12 års alderen min forandret hun seg akkurat som din mor, ble plutselig spydig, frekk, skrekk og kjeftet. Resultatet var at selvtilliten min ble helt nedbrutt og masse annet dritt.

Jeg tror det er lurest som personen ovenfor nevnte, at du drar til helsesøster på skolen og snakker ut om dette. Det vil ikke ordne seg på noen andre måter. Som du sier, det hjelper ikke å ha samtaler eller fortelle hvor såret du blir. Hun er blid som en sol foran sine venner og familie, men så lenge ingen vet om hennes oppførsel vil hun fortsette.

Går du til helsesøster og får litt støtte i ryggen og dere sammen tilkaller til møte hvor hun vil bli konfrontert om oppførselen sin så kan hun ikke fortsette lenger. Og fortsetter hun likevel er du i din fulle rett til å flytte til faren din eller finne andre bostedsløsninger og heller treffe moren din kortere perioder, enn å bo fast hos henne over lengre tid.

Nå er jeg 25 år gammel og bor for meg selv, selv om min mor har bedret seg litt, har hun fortsatt samme oppførsel mot meg men er ellers kjempehyggelig og alright dame med sine venner og egen familie.

Hun drittsekk mot deg i det skjulte når ingen andre er tilstede og kan bivåne oppførselen hennes. Det er problemet.

Lykke til fra en i samme situasjon.

[Focklop]

Deja vu. Akkurat som å lese om min egen mor. I 12 års alderen min forandret hun seg akkurat som din mor, ble plutselig spydig, frekk, skrekk og kjeftet. Resultatet var at selvtilliten min ble helt nedbrutt og masse annet dritt.

Jeg tror det er lurest som personen ovenfor nevnte, at du drar til helsesøster på skolen og snakker ut om dette. Det vil ikke ordne seg på noen andre måter. Som du sier, det hjelper ikke å ha samtaler eller fortelle hvor såret du blir. Hun er blid som en sol foran sine venner og familie, men så lenge ingen vet om hennes oppførsel vil hun fortsette.

Går du til helsesøster og får litt støtte i ryggen og dere sammen tilkaller til møte hvor hun vil bli konfrontert om oppførselen sin så kan hun ikke fortsette lenger. Og fortsetter hun likevel er du i din fulle rett til å flytte til faren din eller finne andre bostedsløsninger og heller treffe moren din kortere perioder, enn å bo fast hos henne over lengre tid.

Nå er jeg 25 år gammel og bor for meg selv, selv om min mor har bedret seg litt, har hun fortsatt samme oppførsel mot meg men er ellers kjempehyggelig og alright dame med sine venner og egen familie.

Hun drittsekk mot deg i det skjulte når ingen andre er tilstede og kan bivåne oppførselen hennes. Det er problemet.

Lykke til fra en i samme situasjon.

Ja, jeg har lyst til å snakke med helsesøster. For dette takler jeg ikke lenger. Det er så urettferdig at det skal være slik! :/

[Gjest Skriv]

Ja, jeg har lyst til å snakke med helsesøster. For dette takler jeg ikke lenger. Det er så urettferdig at det skal være slik! :/

Hei, kjære deg.

Skriv et brev til henne.

Du forteller at du ikke greier å snakke med henne, at du ikke får sagt det du vil si på den måten du vil si det. Sånn er det omtrent alltid i konfliktsituasjoner, man blir påvirket av den andres kroppsspråk, ansiktsuttrykk, tonefall og kanskje avbrytelser. Ofte kan det til og med føre til nye konflikter, gjerne om bagateller.

Uansett hva slags person din mor er, vil et gjennomtenkt brev kunne gi henne en ny forståelse for hvordan det er å være deg, uten at det innebærer angrep på henne. Du virker reflektert og velformulert, så det skulle ikke være vanskelig for deg å forfatte et slikt brev. Når du sitter der og skriver, får du sortert dine egne tanker slik at du vet hva som er viktigst for deg at moren din får vite om. Ikke forsøk å forklare oppførselen hennes, det kan virke provoserende. "Dette og dette er vanskelig for meg, og jeg vil gjerne du skal vite det." Noe i den stilen.

Uansett hvor slitsomt det er å være forelder til tenåring - msom forelder plikter man å oppføre seg skikkelig. Å le av egne barn når de griner er så usympatisk at det grenser til komikk.

Lykke til.

[Gjest AnonymBruker]

Mulig jeg fremstår som veldig pessimistisk nå, men jeg tror jeg blir nødt til å si at dette muligens ikke kommer til å forandre seg. Din mor kommer ikke til å forandre seg. Mitt råd til deg er å beskytte deg selv, og sørge for at selvbildet ditt ikke brytes ned ytterligere av hennes kritikk og ekle utsagn. Hvis du lever videre med et håp om at ting skal bli bedre, risikerer du å bli skuffet igjen og igjen og igjen og igjen...

Jeg har også hatt en kritikkverdig oppvekst, og var vel nesten 30 år før jeg erkjente at jeg måtte slutte å håpe på forandring, og at jeg bare hadde blitt skuffet de siste ørten årene. Fremdeles tar jeg meg selv i å håpe på et mirakel innimellom, men stort sett klarer jeg å innse det aldri kommer til å skje.

Foreldre har plikt til å respektere sine barn, men har ikke krav på å få respekt tilbake. Det må man gjøre seg fortjent til.

[Gjest AnonymBruker]

Uansett hva slags person din mor er, vil et gjennomtenkt brev kunne gi henne en ny forståelse for hvordan det er å være deg, uten at det innebærer angrep på henne.

Beklager, men jeg har mine tvil...

[fink]

Respekt skal man gjøre seg fortjent til. Man skal ikke forvente at foreldre eller barn for den saks skyld skal respektere dem. De skal gjøre seg fortjent til respekt

Har du gjort deg fortjent til respekt da? Ikke lett å være mor til ei tenåringsjente skjønner du.

For noe tull! Det finnes grader av respekt, og et minimum av respekt skal man kunne forvente. Man viser respekt for vilt fremmede også, uten at de har "gjort seg fortjent til det". Mor til TS fremstår som direkte nedlatende. Klart vi ikke har hørt morens side av saken, og det bør helt klart tas i betraktning, men i alle tilfeller er moren den voksne her, og hun burde vite bedre enn å for eksempel le av eget barn som gråter.

edit: legger til at jeg mener at tillit er noe man kan fortjene, og som kan gi goder i et mor-datter-forhold.

Endret 13. juni 2010 av fink

[Gjest AnonymBruker]

"Gjest_Gjest_*

Høres ut som du prøver å oppdra din mor. Og avhengig av situasjon så kan jeg love at jeg hadde blitt rasende over en såpass nedlatende holdning fra en tenåring med null erfaring.Så kanskje du skal tenke deg om selv, før du snakker gammelmodig om respekt. "

Nei, vet du hva!

ALLE mennesker fortjener kjærlighet og respekt. Hvorfor skulle man ikke gi kjærlighet og respekt til sine barn?? Man kan være forståelsesfull og åpen, og høre på hva tenåringen har å si, og det synes jeg virkelig ikke mor til TS er her.

[Gjest Shelob]

Hvis du leser engelsk: www.daughtersofnarcissisticmothers.com

Du er IKKE alene. Klem