Er lei av barna til venninner!

[Tabris]

Jeg for min del har ingen problemer med å forstå dine venninner, men det virker som om du bør finne andre venninner som er på samme sted som deg i livet, og som vil det samme. Du kan mene hva du vil om deres valg, men til syvende og sist så er du kun du som er ansvarlig for egen lykke. Det er ikke deres feil om du føler at du "står stille".

[Gjest TS]

Jeg for min del har ingen problemer med å forstå dine venninner, men det virker som om du bør finne andre venninner som er på samme sted som deg i livet, og som vil det samme. Du kan mene hva du vil om deres valg, men til syvende og sist så er du kun du som er ansvarlig for egen lykke. Det er ikke deres feil om du føler at du "står stille".

No shit Sherlock..

Det er tydelig at du ikke er med på "you scratch my back, I scratch your back"

Men du er mer "når jeg har vært venn med deg i flere år, og du nå har blitt erstattet med en gutt/mann, da må du klare deg selv, da er du ikke lenger mitt problem og de tingene vi pleide å gjøre, de trenger ikke jeg lenger så derfor så driter jeg i om du fortsatt trenger dem" type person du eller?

Dvs. Helt til forholdet kanskje blir slutt en dag og man sitter der venneløs fordi man ga faen i vennen sin..? Ja,,,lykke til med den innstillingen.

[Gjest Gjest]

Har du noen gang vært singel? Har du noen gang sitter hjemme fredag, lørdag og søndag kveld flere helger, flere uker på rad? Har du forståelse for at selv single har behov for menneskelig kontakt etter kl 9 om kvelden? Bryr det deg at norge har et samfunnsproblem når det gjelder ensomhet? Eller at risikoen for å bli deprimert er mye større for single enn samboere? Har du følelser? Empati?

Dette seier eg meg einig i. Ansvarleg for si eiga lukke er vi ja. Ein del her meiner tydelegvis at dette betyr at gamle vener som er så uheldige at dei ikkje har funne mannen i sitt liv på same tid som dei andre i vennegjengen har seg sjølv å takke for dette og dermed får ta til takke med venskap der deira behov vert lite vektlagde, eller finne nye vennar. Det kan dei gjerne meine. Men dette er ikkje særleg innsiktsfullt eller empatisk, tvert om egoistisk og navlebeskuande! Er det rart det er mykje elende i verda når folk ikkje ser så pass utover sin eigen kjernefamilie at dei er villige til å inngå kompromiss i høve til langvarige venskap? Og la meg då få seie at eg synes det høyrest ut som om TS har inngått sin del av kompromiss her.

[Tabris]

Jeg tror du skal anta litt mindre om min innstilling, TS. Ting er faktisk ikke svart/hvitt - det at jeg kan forstå dine venner, betyr ikke at jeg gir faen i mine venner. Du er helt på jordet med dine antagelser.

[Gjest Gjest]

Jeg tror du skal anta litt mindre om min innstilling, TS. Ting er faktisk ikke svart/hvitt - det at jeg kan forstå dine venner, betyr ikke at jeg gir faen i mine venner. Du er helt på jordet med dine antagelser.

Jeg skjønner ikke helt deg, Tabris ... er du singel eller har du kjæreste eller barn?

Jeg har alltid hatt problem med å få venner, jeg er så sjenert og tilbakeholden, men på videregående fikk jeg kjempegode venner, og de har jeg fortsatt. Jeg har ikke klart å få meg nye venner, og ja, jeg har prøvd. Så det er godt å ha gode, gamle venner å prate med alt om. Men selv om mine venner hadde fått barn og var opptatt, skulle ikke de ta seg tid til meg innimellom? Jeg er ikke så glad i å gå på byen, men om jeg hadde hatt en singel venninne som ville på byen så hadde jeg blitt med en tur, bare for å gjøre noe i gjengjeld.

Det er veldig trist om man må kutte vennskap fordi man er i forskjellig stadier i livet. Jeg og vennene mine er alle i forskjellige stadier, men vi møtes da og har venninnekvelder, og vi går en tur på byen en sjelden gang med våre single venninner.

[Tabris]

Jeg er samboer, har ikke barn. Jeg fikk ikke samboer før jeg var i slutten av tyveårene, så jeg var singel gjennom så og si hele tyveårene. Jeg var også sjenert og tilbakeholden, og er kanskje litt det fortsatt.

For meg så virker det som om det er snakk om to forskjellige situasjoner, eventuelt ulike tolkninger av sammen situasjon:

1. En venninne har fått barn. Hun er fortsatt interessert i å være venner med deg, tar intiativ til å møtes og er interessert i dine interesser og ditt liv. Men pga en ny livssituasjon så har hun nå ingen interesse av å gå ut, og har slått seg mer til ro.

2. En venninne har fått barn. Hun er kun fokusert på seg selv, sitt liv og sine barn. Hun klarer ikke snakke om noe annet enn bleier og barneklær, og har liten eller ingen interesse for dine interesse og ditt liv.

Førstnevnte situasjon har jeg opplevd flere ganger (også med venner som blir samboere, uten barn), og har ingen problemer med det. Men så følte jeg meg lei av å gå ut selv da jeg var midt i tyveårene, selv om jeg fortsatt var singel. Situasjon nr. to kan være forståelig for en kort periode, da man naturlig nok kan bli litt navlebeskuende når man nettopp har fått barn. Men om dette ikke går over etter en liten stund, selv om man kanskje tar det opp og snakker med vedkommende om det, så kan man kanskje vurdere om det i det hele tatt er verd å fortsette et slikt vennskap.

Jeg har selv blitt "slått opp med" av et par venninner, og har gjort det samme med andre. Med noen har vi bare glidd naturlig fra hverandre, med andre har vi glidd fra hverandre for noen år for så å bli bedre venner igjen senere. Livet og livssituasjonene endrer seg, interessene endrer seg. Det er slik det er.

[Fredagslunch]

Jeg vil trekke en parallell som kan virke litt utenfor tema, men som er ytterst relevant siden trådstarter irriterer seg over at vennene ikke vil/kan møte henne der hun er.

(Hennes egne ord)

Hva om en venninne ble kronisk syk tidlig i 20-åra?

Hun ha mye smerter, hun blir til tider isolert i hjemmet, hun kan ikke drikke, og må, på lik linje med småbarnsmødre, nedprioritere (les:kutte ut) uteliv på grunn av det.

Men hun sier: "kom gjerne hjem til meg. Vi kan lage litt mat, skravle litt og kose oss hjemme".

Situasjonen er ulik, men konsekvensen blir den samme... hun er avhengig av at venner tilpasser seg hennes livssituasjon for at de skal fortsette vennskapet.

Hadde du da sagt det samme som du nå sier om dine venninner?

Som sagt, konsekvensen blir den samme, selv om bakgrunnen er ulik.

HAHAHAHHAHAHAHH!!!!!

Mener du at det å ha barn er det samme som å være KRONISK SYK????

Du er klar over at den sammeligningen heller understreker TS sitt poeng enn å svekke det?

[Gjest Gjest]

Haha, jeg må le litt av dette her.

Moren min møtte faren min da hun var 18, og de har vært sammen siden.

Jeg har alltid vært singel, og moren min vet IKKE hva det innebærere å være ensom. Når jeg forteller henne om hvordan jeg har det, så tar hun så lett på det. Hun har alltid hatt noen i nærheten.

Sånn er det også med de venninnene mine som møtte kjærestene sine da de var 18 - 20 år. De har aldri vært single og er vandt med at det alltid er noen der. Har en venninne som møtte kjærsten sin da hun var 18, og etter 8 år fikk de en krise, så det ble slutt for en liten periode. Dette taklet hun så dårlig at hun måtte gå på anti-deprisiva, og hun betrodde seg til meg å sa : Dette var det værste hun hadde vært med på, hun hadde alltid hatt noen der, nå var hu helt alene om kveldene og nettene. Hun sa at NÅ forstod hun meg. Etter 1 mnd ble de sammen igjen, og har det bra idag :-)

Men de venninnene mine som har opplevd singeltilværelsen, vet hvordan det føles.

Jeg skulle ønske jeg hadde noen i nærheten når det er kveld og tankene kommer. Eller det hadde vært koslig og trygt å ligge inntil noen om natten. Vet ikke om jeg får oppleve det noen gang, det er sjelden jeg får være sosial siden jeg ikke har så mange venner å finne på ting med alltid. Men min venninne som var singel i 1 mnd, er flink til å være med meg, ordi hun forstår :-)

[MissMas]

Hei TS!

Jeg skjønner godt hvordan du har det, selvom jeg ikke er i din situasjon.

Men du må huske på at alle forandrer seg gjennom hele livet.

Og nå som dine venner har fått barn, har de fått et annet syn på hva som gir mening her i livet og et annet syn på hva som er givende å ta seg til.

Dine venner har forandret seg, så kanskje du burde prøve å finne andre venner som har de samme meningene og interessene som deg?

Jeg vet det kan være vanskelig og trist, men du kan nok ikke endre på hvordan vennene dine har blitt nå.

Hvis du holder kontakten med dem til ungene er fjortiser, kan det hende du får dem med ut på en helaften på byen!

Lykke til i hverfall!

[Gjest Gjest]

HAHAHAHHAHAHAHH!!!!!

Mener du at det å ha barn er det samme som å være KRONISK SYK????

Du er klar over at den sammeligningen heller understreker TS sitt poeng enn å svekke det?

Nei, jeg gjør ikke det.

Og hvis du kan lese, så ser du at jeg gjentatte ganger sier at det ikke er samme situasjon.

Trådstarter er irritert fordi venninnene ikke blir med på byen og fester, fordi hun mener det er en viktig del av 20-årene.

En kronisk syk kan ikke alltid være med på byen og feste, fordi hun har begrensninger som stopper henne.

En småbarnsmor kan heller ikke alltid være med på byen og feste, fordi hun har (andre) begrensninger som stopper henne.

Ulik situasjon, samme konsekvens.

Mitt poeng er at hvis småbarnsmoren er en dårlig venninne, er den kronisk syke det også, fordi ingen av dem (av ulike årsaker) kan møte trådstarter "der hun er". (Altså i full fest på byen)

[Gjest AnonymBruker]

Haha, jeg må le litt av dette her.

Moren min møtte faren min da hun var 18, og de har vært sammen siden.

Jeg har alltid vært singel, og moren min vet IKKE hva det innebærere å være ensom. Når jeg forteller henne om hvordan jeg har det, så tar hun så lett på det. Hun har alltid hatt noen i nærheten.

Sånn er det også med de venninnene mine som møtte kjærestene sine da de var 18 - 20 år. De har aldri vært single og er vandt med at det alltid er noen der. Har en venninne som møtte kjærsten sin da hun var 18, og etter 8 år fikk de en krise, så det ble slutt for en liten periode. Dette taklet hun så dårlig at hun måtte gå på anti-deprisiva, og hun betrodde seg til meg å sa : Dette var det værste hun hadde vært med på, hun hadde alltid hatt noen der, nå var hu helt alene om kveldene og nettene. Hun sa at NÅ forstod hun meg. Etter 1 mnd ble de sammen igjen, og har det bra idag :-)

Men de venninnene mine som har opplevd singeltilværelsen, vet hvordan det føles.

Jeg skulle ønske jeg hadde noen i nærheten når det er kveld og tankene kommer. Eller det hadde vært koslig og trygt å ligge inntil noen om natten. Vet ikke om jeg får oppleve det noen gang, det er sjelden jeg får være sosial siden jeg ikke har så mange venner å finne på ting med alltid. Men min venninne som var singel i 1 mnd, er flink til å være med meg, ordi hun forstår :-)

Enig. Alle burde oppleve å være voksen og singel. Når man er singel har man ingen å gå til når vennene svikter. Hvis jeg får meg kjæreste skal jeg aldri, aldri , aldri glemme mine single venninners behov. Det virker som det rett og slett er umulig å sette seg inn i situasjonen dersom man aldri har vært singel i sitt voksne liv.

[Tabris]

Så hvis man har forandret seg og ikke lenger er interessert i byliv, selv om man fortsatt er interessert i vennens interesser og liv, så gir man faen i sine single venner, man glemmer deres behov, man svikter dem og er ikke i stand til ål sette seg inn i deres situasjon? Det var da voldsomt til dramatikk.

[Gjest Gjest]

Skjønner deg godt! Når disse jentene blir dumpet av kjæresten sin(det skjer jo med over halvparten) og søker til deg igjen, så lar du dem smake sin egen medisin! Steng dem ut i kulda!

[Gjest TS]

Så hvis man har forandret seg og ikke lenger er interessert i byliv, selv om man fortsatt er interessert i vennens interesser og liv, så gir man faen i sine single venner, man glemmer deres behov, man svikter dem og er ikke i stand til ål sette seg inn i deres situasjon? Det var da voldsomt til dramatikk.

Du vrir jo om på det folk sier her bare for at du skal kunne sutre.

Jeg har ingen interesse av å dra på lekeland med dattera til venninna mi egentlig, men jeg drar med dem for å være en god venninne så min venninne skal få ha selskap. = GOD venninne,

Det er masse ting jeg ikke egentlig har så lyst til eller hadde villet gjort på egen hånd, men jeg gjør det for å støtte og være en god venn.

Single og unge og frie folk, de drar på byen for å treffe andre og se mer enn fire vegger hver helg. Men når man ikke har noen å dra sammen med ut og man ikke vil dra alene, da syns jeg virkelig at en venn hadde stått ved min side.

Jeg har stått ved dem HELE veien, jeg har ofret og jeg har gitt. De gribber til seg og driter i meg etter de har fått sitt.

Du skjønner, det holder ikke for meg at vennen min bare sitter hjemme og hos meg elelr annen venninne og drikker te og skravler. Vennskap er mer enn det, man må faktisk gi mer enn bare skravl.

[Gjest AnonymBruker]

Så hvis man har forandret seg og ikke lenger er interessert i byliv, selv om man fortsatt er interessert i vennens interesser og liv, så gir man faen i sine single venner, man glemmer deres behov, man svikter dem og er ikke i stand til ål sette seg inn i deres situasjon? Det var da voldsomt til dramatikk.

Det er faktisk veldig dramatisk som når man som singel føler at livet ikke går videre fordi man bare blir sittende hjemme og se film eller drikke te på kveldene. Når du er i forhold har du noen der døgnet rundt, men når du er singel har du ikke det. Da er du avhengig av folk som ønsker å sette av tid til deg. Er det så ekstremt egoistisk av single at de har lyst til å gå ut, ha det litt gøy og flørte litt? Ikke alle er tøffe nok til å gjøre dette alene, men som singel har man slike behov. Det handler ikke om at man får et større perspektiv på livet når man får barn, men man får noen som trenger deg, og som gir livet mening kanskje. Single har ikke dette. Unner du ikke single venner å få utfoldet seg litt av og til også? Når småbarnsforeldre kommer de hjem etter å ha vært ute kommer de gjerne hjem til mann og barn, single har ikke dette, vi kommer hjem til tomt hus. Vil du virkelig ikke bidra til at single venner også opplever samhold, har det gøy av og til og kanskej også får muligheten til å møte en partner i fremtiden? Eller du UNNER dem kanskje det, så lenge det slipper å KOSTE deg noe..

Min trøst er at 50% av alle forhold ryker, og jeg vet at de mest familiekjære og uselvstendige er de som kommer til å klare seg dårligst dersom forholdet skulle ryke. Når det skjer er det bare å be de ryke og reise med den sippinga si, for da har vi single hatt det sånn i ti år, og da skal de jammen meg få stille opp som både forlover og barnevakt, og klagemur.

Litt utenfor tema, men jeg synes reklamene til match.com var så fine. "Jeg savner noen som glemmer å gå ut med søpla..." Det er liksom noe i det.

[Gjest Gjest]

Har fulgt med tråden, og er helt enig med trådstarter. Jeg kan faktisk forstå hennes "utbrudd" om man kan kalle det det. Nesten så jeg skulle sagt det selv. Når venninnene går inn i sambo/barne-verden, så føles det som om vi andre blir skyvd til side. Jeg tror dette gjelder ekstra ille for jenter. Virker som guttene er mye flinkere til å komme seg ut og ta vare på kompisene sine og interesser. For en del jenter er hus, hjem og barn det viktigste. Synes det er trist at det er sånn det skal bli. Virker så tomt... Vil ha barn og slikt en gang jeg også, men jeg håper jeg er i stand til å se verden bortenfor nesetippen. Er nok sunt for både forhold, barnet og ikke minst meg selv. Og ja, når det skjærer seg med typen, DA kommer de løpende, grinende...

Å finne seg nye venner når man er 27 er ikke verdens letteste, for de som foreslår det. Det går an å forsøke, men mitt inntrykk er at de aller fleste i denne alderen enten allerede er etablert (med "sitte-inne-hver-helg-syndrom) og derfor vanskelig å komme innpå, eller har sin vennekrets allerede. Er man i tillegg litt sjenert, har lavt budsjett eller bor litt avsidesliggende, så er det ikke så enkelt. Og man skal ikke måtte behøve å flykte fra venn til venn bare fordi en livssituasjon endrer seg? Men dette er en lei situasjon... Hva gjør man liksom? Det virker som om venninnene til TS kun tenker på seg selv (og barna), skjønt det virker nesten som om de bruker barna som en unnskyldning for å slippe å gjøre noe. Har selv opplevd (flere ganger) at de med samboer (med og uten barn) sitter med mobilen en sjelden gang vi er ute eller på cafe. Da skal det meldes, og de skal hentes etter en time eller maks to (for han kjører jo straks forbi, så da slipper dem å ta bussen).

Har tenkt det flere ganger, og TS er innpå noe veldig viktig. Nesten så vi kan kalle det en kritikk av samfunnet. For Norge er et ensomhetens land. Vi skal finne partner, formere oss, bygge hus, og sitte der inne. Alle andre får bare melde seg på kurs i håp om å finne nye venner.

Har forresten kjæreste selv jeg, så handler ikke så mye om å være singel igrunn. Jeg vil bare finne på ting. Skulle ønske folk tok initiativ og var litt mer "med". Men virker som folk er fornøyde sånn som de har det. Morsomme engasjerte venner vokser ikke på trær. Savner vennskap slik som de var før alle etablerte seg. Hvor man planla festivaler, reiser, byturer, cafe og kinoturer, temafester, bilturer, grilling i parken, konserter. Slike ting. Hvor man kanskje samles en gjeng. Nå må man nesten avtale en cafetur TO uker i forveien.

Burde nok finne nye venner, men man risikerer jo det samme om og om igjen. Vanskelig å finne noen som det er litt futt i.

[Gjest AnonymBruker]

Da skal det meldes, og de skal hentes etter en time eller maks to (for han kjører jo straks forbi, så da slipper dem å ta bussen).

En gang jeg var ute med enn veninne rakk vi knapt å komme inn før hun sa. "Jeg blir hentet nå jeg, men du klarer deg vel du, kjenner sikkert mange her". Vel..jeg kom jo sammen med henne for en grunn da. Tilfeldigvis møtte jeg noen jeg kjente og tilfeldigvis har jeg blitt vandt til å klare meg alene, men jeg følte meg jo ikke så veldig høy i hatten likevel da.

Etablerte folk er så utrolig uomtenksomme noen ganger. Eksempler:

Ved spleisefester er det ofte betaling pr par/ familie. En singel må betale like mye som en familie på fire.

Hytteturer og lignende blir man nesten aldri bedt med på, men mindre man arrangerer dette selv sammen med andre single, men da blir man ofte veldig få fordi alle som er i forhold har alle mulige unskyldninger til å ikke dra.

Etablerte klager når de er alene. "Å..det er så kjedelig å sove alene" "Skjønner ikke åssen jeg skal overleve frem til han kommer hjem" Hallo, sånn har jeg det hver dag!

Ellers klager de på at de aldri får alene tid, og tror dermed single kun tenker på seg selv, og ikke har noen å ta hensyn til.

[kaprifolen]

Jeg har ikke tatt noen spesiell side i denne saken enda...

Men selv om jeg ikke har barn, har jeg både fått høre at jeg er kjip, og at det er synd på meg, fordi jeg ikke blir med på svære fester og byen. Og dette av folk som ble kjent med meg ETTER at jeg la fra meg den verste partytida.

Jeg har bare større interesse av å være edru, og liker å være hjemme i helgene jeg har fri. Hjemmet mitt er hobbyen min, og jeg liker bedre å lese, bake, omdekorere osv enn å hardfeste med 40 stk når jeg kun kjenner verten, og så dra på byen.

Så da tenker jeg at hvis hun er interessert i å være med absolutt meg i helgen, kan vi vel finne på noe annet? :klø:

Også punkt 2: Hadde ikke de single her følt seg litt som et veldedighetsprosjekt hvis andre hele tiden skulle satt av tid i boka til "Line som er singel og ensom, stakkars?"

Jeg bare lurer, mener ikke å støte noen!

[Gjest venn for livet?]

Har forresten kjæreste selv jeg, så handler ikke så mye om å være singel igrunn. Jeg vil bare finne på ting. Skulle ønske folk tok initiativ og var litt mer "med". Men virker som folk er fornøyde sånn som de har det. Morsomme engasjerte venner vokser ikke på trær. Savner vennskap slik som de var før alle etablerte seg. Hvor man planla festivaler, reiser, byturer, cafe og kinoturer, temafester, bilturer, grilling i parken, konserter. Slike ting. Hvor man kanskje samles en gjeng. Nå må man nesten avtale en cafetur TO uker i forveien.

Dette er faktisk en del av livet, venneflokker er ikke en statisk greie som er likt gjennom alle faser i livet. Det er så klart enklere når alle vennene er i samme livsfase men sånn er det nå engang ikke, noen får barn sent og andre får barn tidlig. Noen tar høyere utdanning mens andre går rett over i en jobb. Noen jobber på dagtid mens andre jobber skift. Mens man blir voksen så endrer venneflokken seg, noen kommer til og andre forsvinner.

Og når man får barn så er det slutt på spontanlivet, det meste må planlegges i forkant og ting som er planlagt kan gå i vasken fordi ungen er syk eller den som skal passe ungen er syk.

[Gjest AnonymBruker]

Helt ærlig, når man er venner.. skal det ikek gå begge veier?? Eller er den som har pult på seg en unge plutselig mer verdt i liv enn det den som fortsatt er singel?? Skal jeg være god støttende venninne til dem så DE kan ha en god venninne i meg, mens jeg ikke skal få ha en god venninne som også møæter MEG der JEG er??

Det er da jævlig urettferdig er det ikke?? Det er ikke bare for meg å gå ut på gata og spørre om noen vil være venner.

Vent litt vent litt. Jeg synes du nevnte i ditt innlegg at den nybakte mor møtte opp på fester, men dro hjem tidligere? Hvordan møter ikke dette dine behov?