Gå til innhold

I do...for better or worse


Amore

Anbefalte innlegg

Hei folkens! :)

Jeg tenkte at jeg kunne starte en dagbok, om jeg kommer til å klare å holde den gående er en annen sak siden jeg følger ikke opp dagbøkene mine etter en liten stund. Håper det kan endre seg, for jeg synes det er veldig sunt å skrive ned tanker og følelser for å få sortert ting i hodet.

Jeg er en person med sterke meninger, jeg har litt "emo" tendenser som jeg ikke er så glad i, derfor kan det bli endeløse blå dager som jeg prøver å bli kvitt. :lete: Prøver å bli et lykkeligere mennesket ved å forandre tankegangen min, leve et sunnere liv, trener på Sats og er med venner.

Ellers så kommer det til å bli mye om hverdagen, tanker og følelser.

Hvis det kommer opp navn her, så er de funnet opp, og er ikke reelle.

Hmm...kommer ikke på noe mer akkurat nå. Velkommen til hodet med det rare i! :popcorn:

Endret av Amore
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Takker og bukker! :)

Jeg er på voksenopplæring og fullfører allmenne, blir ferdig i vår 2011. Etter det er drømmen min å bli psykolog... men kan hende jeg vurderer andre studier siden psykologer ikke tjener så godt i forhold til utdanningen.

Jeg har matte eksamen i morgen og gruer meg litt... men jeg skal tenke at det ikke er en viktig prøve, for når jeg stresser så klarer jeg kun halvparten av det jeg har lært. :frown: Jeg er egentlig ikke så forberedt som jeg burde ha vært, og jeg må ta meg sammen når det gjelder skolen.

Jeg får mindreverdighets komplekser og føler og tenker at jeg ikke klarer å få bra karakterer eller at jeg får stryk. og det hjelper ikke på studiene mine i det hele tatt, siden halparten av jobben til å faktisk klare noe som helst handler om å ha troen på seg selv og tenke og føle at man Kan klare det!

Jeg vil gjerne skrive mer nå, men må legge meg for å stå opp uthvilt til den ubetydelige prøven som ikke er viktig i det helee tatt!

Wish me luck and send me happy thoughts peeps!! :5:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

*krysse fingre og tær* Lykke til i morgen, husk å ikke dvele med en oppgave du står fast på, men hopp videre til neste. Det er utrolig hvor mye underbevisstheten klarer å finne ut av når man har hjerneteppe ;)

:hoppe:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har det gått 2 dager siden jeg skrev i dagboken min, men det er fordi jeg var for sliten etter eksamener. Først hadde jeg matte eksamen som jeg følte gikk greit, selv om jeg ikke er så flink i matte så tror jeg at jeg kan få bestått og det er jeg ganske fornøyd med egentlig.

Dagen etter hadde jeg Norsk skriftlig eksamen og den klarte jeg veldig bra følte jeg, språk har alltid vært mine sterke sider. Jeg skulle velge mellom 5 oppgaver, og da valgte jeg å skrive ut i fra et dikt. Jeg skrev denne stilen og lurer på om jeg skal skrive en bok, dette er en kort versjon siden jeg ikke fikk så mye tid til å gå inn i detaljer og historien.

Vær snill og si hva dere synes, om skrivemåten min er bra nok til å bli en bok, og hvis det er hull i historien så si ifra. Og hvis det er negativt vær så snill skriv konstruktivt kritikk, det tar jeg gjerne til meg. :hallo:

Here goes nothing:

Eit ord

-ein stein

I ei kald elv.

En stein til –

Eg lyt ha fleire steinar

skal eg koma over.

Lisa min bestevenninne ga meg dette diktet, hun mente at det passet meg veldig godt siden jeg hadde delt med henne at jeg var nedfor for tiden. Hun hadde funnet det i diktboken til moren sin, Olav H. Hauge hadde skrevet dette diktet, en av hennes yndlings forfattere.

Jeg syntes det passet, ”en stein i en kald elv”, jeg følte meg heller som den kalde steinen i elven enn det mennesket som kom over den. Fordi jeg føler meg kald og livløs i denne verden. Det er ikke bare å være lykkelig slik alle tror, noen ganger går det ikke...

Jeg følte meg skitten plutselig, å ligge i badekaret var det beste jeg visste om. Da kunne jeg la tankene flyte for seg selv uten å bli forstyrret av noen. Da er jeg helt alene i verden, jeg liker å være alene noen ganger. Bare den følelsen at ingen er i huset enn kun meg, den frihetsfølelsen av at moren min ikke kom og sa ”gjør ditt, gjør datt”. Hun hadde jo egentlig rett, i en alder av 22 år burde jeg egentlig ta litt mer ansvar.

Speilet er veldig dømmende noen ganger, men den gir mye ros også. Jeg er ganske pen egentlig, det ikke ofte jeg klarer å innrømme det for meg selv, føler meg så selvgod.

Fyldig kastanje brunt hår, store honningbrune øyner, fyldige røde lepper og huden myk og pen, Lisa sier noen ganger at jeg ser ut som en gresk gudinne. Jeg ville neppe ta så hardt i, men en ting jeg har som jeg veldig sjeldent ser hos andre er det lille ekstra, ”the it factor” som jeg vil kalle det. Hvor enn jeg går så tiltrekker jeg meg oppmerksomhet, det er neppe alltid en fin ting synes jeg. Folk ser på andre som skiller seg litt ut som trussel og derfor får jeg da lett konkurranse. Det er en ting jeg ikke liker med ”it factoren min”, jeg takler ikke konkurranse så bra. Men jeg er takknemlig, man skal være takknemlig for det positive en har i livet, for en dag kan man miste det.

Plutselig hører jeg musikken til ”Mission Impossible”, mobilen min ringer. Det er Lisa, hun kjeder seg og vil at jeg skal komme en tur hjem til henne. Jeg har ikke så mye bedre å gjøre hjemme uansett så jeg sier at jeg kommer.

Lisa er en ei søt jente som alltid får meg til å bli glad, og har alltid fine historier å fortelle. Historier som jeg ikke ville ha brydd meg om å fortelle til noen for det virket så ubetydelig, men hun har en evne til å gjøre det minste som skjer til noe spennende å fortelle. Lisa har en lett og munter sjel og hun har smilet om sin munn til enhver tid, selv når hun gråter så kan hun begynne å le. Derfor elsker jeg henne som min egen søster.

Jeg kler på meg raskt, børster det flokete håret, sminker meg og går ut døra. Lisa bor tjue minutter unna, jeg liker veldig godt å gå så jeg synes ikke det er langt.

”Ding dong” jeg ringer på det fine store huset som ser ut til å ha bli tatt ut av et eventyr, vakkert og majestetisk.

- HEEII søtnosen min!! Hører jeg Lisa brase ut med når hun åpner døra.

- Hei Lisa! Jeg har savnet deg, en uke føltes seriøst som en evighet! Sa jeg.

- Ja jeg vet, men jeg har hatt masse å gjøre for tiden, skal prøve å skjerpe meg.

Det sa Lisa hver gang, men hun ble borte titt og ofte siden hun hadde stor familie som krevde mye, kjæreste, jobb, venner og tok oppkjøring samtidig.

Vi gikk til kjellerstuen som hadde blitt til ”vår” stue, og ingen i familien kom dit når vi var der, gjorde de det ble de jaget kjeftende ut av Lisa. Med mindre det var moren eller faren hennes, da pleide jeg å hilse med et par høflige fraser også gikk de som regel sin vei.

- Ja, da sitter vi her igjen da, hvorfor er du så nedfor for tiden Amanda!? Sa Lisa.

Hun visste svaret, men ikke alt. Jeg hadde ikke latt henne føle i dype av mitt problem, men det skulle jeg nå.

- Vet du hva Lisa jeg… jeg vet egentlig ikke. Jo det gjør jeg, men det er så vanskelig å forklare, det er liksom alt! Alt er galt, du vet at jeg ikke har hatt så bra forhold til min familie, forskjellen er som himmel og jord. De er konsekvente, logiske og rasjonelle mennesker som jorden, og jeg er drømmende, svevende og følsom som himmelen. Sa jeg med endene i været for å markere hvor forskjellige vi virkelig er.

- Jeg forstår deg godt, men du må slutte å strebe etter ting som er rett under nesen din vennen min, jeg er veldig bekymret for deg!

Sa Lisa med et bekymret blikk som hun kloret fast i mitt som om hun ville ransake sjelen min for svar.

- Jeg vet Lisa, jeg vet… men jeg føler det jeg føler. Sa jeg oppgitt.

- Det finnes løsninger.! Du må redde deg selv ut av situasjonen din. Tenk positivt, skriv ned tre gode ting som du har gjort hver dag, se deg selv i speilet og fortell deg selv hvor smart, morsom, vakker, fantasifull og alt det fantastiske du er!! Du undervurderer deg selv veldig ofte, aksepter alt det fantastiske du er Amanda, du ER så mye! Sa Lisa oppglødd og smilende til meg.

Det ble plutselig helt klart for meg hvor Lisa fant gløden og gleden sin. I seg selv, det mest åpenlyse stedet. Men jeg visste ikke det, trodde det var en Lisa ting, noe som bare hun kunne ha. Hun hadde fortalt alt dette til meg før men det er først nå jeg ser det.

- Jeg skal dra til Japan! Braste det plutselig ut av meg.

- Til JAPAN?? Hvorfor i alle dager vil du dra til Japan? Med hvem, og når? Spurte Lisa.

- Hvorfor vet jeg ikke, jeg liker språket og menneskene der interesser meg… derfor. Sa jeg lavt.

Jeg merket at jeg var redd reaksjonen hennes, hva ville hun si, ville hun dømme meg tenkte jeg for meg selv. Hun var den første jeg hadde fortalt det til, og det var på tide egentlig. Før hun fikk sagt noe fortsatte jeg å snakke.

- Jeg drar i morgen, kl syv på morgenen drar flyet mitt og jeg blir der i en uke. Jeg skal fortelle mamma det i dag, vet hun kommer til å frike ut, men jeg bryr meg ikke. Jeg må begynne å tenke og føle for meg selv for en gangs skyld, gjøre det jeg føler for og ikke bare bør. Sa jeg med oppgitt stemme.

- Jeg forstår. Sa Lisa smilende.

Hun forstod meg alltid når ingen andre gjorde det, jeg ble veldig lettet. Vi smilte til hverandre og slo på TV-en for å se på en film og få opp humøret, det ble ”Pirates of the carribean” med verdens mest mystiske og kjekke mann Johnny Depp.

Flyet holdt på å lette etter ni timer, og jeg var glad for at jeg ikke har fått propper i ørene. Jeg skulle bo hos en gutt ved navn Sun Jin, navnet hans betyr en som mestrer. Og det gjorde han også, han er ferdig utdannet ingeniør, har sin egen leilighet i Hong Kong og har svart belte i karate. Kjekk er han også, selv om jeg egentlig ikke vil innrømme det i tilfelle ting blir sært når jeg treffer han. Jeg ble kjent med han over en nettside jeg snublet over hvor folk over hele verden tilbyr overnatting hos seg selv gratis, eller de drar og besøker andre gratis. Så jeg tenkte hvorfor i alle dager ikke, jeg sendte han en mail hvor jeg sa at jeg hadde lyst til å bo hos han. Han svarte samme kveld og et par dager senere satt jeg på flyet til Japan. Alt skjedde så fort, jeg følte meg vågal, spent, glad og redd samtidig. Bo hos et ukjent menneske i et fremmed land, fantastisk! Neppe noe for sarte mager nei.

Han stod og ventet på meg, vi gjenkjente hverandre med en gang. En smilende og glødende Sun Jin stod foran meg. Hjertet mitt hoppet i hundre som om dette var hva jeg hadde manglet hele livet!

- Hei! Jeg heter Sun Jin! Sa han på engelsk og rakte meg hånden sin.

- Ehh… hei, jeg heter Amanda! Svarte jeg med et fårete glis.

Jeg var helt slått i bakken av han, han var nydelig! Vi ble stående og se på hverandre, det ble veldig pinlig og jeg rødmet og så ned på kofferten min. Han tok den og sa at taxien venter på oss. Øynene våre fikk kontakt igjen, og en varme flommet gjennom meg.

Jeg var forelsket og jeg var ikke lenger den kalde steinen i vannet, men det menneske som kom seg ut av den og fant varmen i solen.

Slutt

Lenke til kommentar
Del på andre sider

*krysse fingre og tær* Lykke til i morgen, husk å ikke dvele med en oppgave du står fast på, men hopp videre til neste. Det er utrolig hvor mye underbevisstheten klarer å finne ut av når man har hjerneteppe ;)

:hoppe:

Takk for gode råd! :) Jeg fulgte dine råd og det hjalp veldig følte jeg, venter bare på resultater nå. :jepp:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

I dag har jeg latet meg siden jeg sto opp, skulle møte ei venninne kl 3 men latskapen tok overhånd og det ble kl 5 istedet. Det var veldig koselig, jeg hadde ikke møtt henne ordentlig på lenge, bare meg og henne. Vi satt ute og grillet pølser og koste oss, bak oss var det flere familier med småbarn på ca 2 år som satt. Den ene lille gutten var bare helt nydelig han kommer bort til oss og bare ser på meg og tar av potetgullet som ligger ved siden av meg. :ler: Så holder han opp de to flakene og går bort til moren og faren sin og sier "oj oj oj!!" hehe. Små barn er lett å glede, slike stunder skulle jeg ønske jeg var liten igjen så alt var spennende og nytt.

Den samme lille gutt kler av seg klærne og løper rundt naken overalt, så går han og klemmer ei lita jente på samme alder og gir henne en skikkelig god lang klem, naken, jenta begynner selvfølgelig å gråte, så løper han og henter tåteflaska si for å gi henne den. :skratte: Utrolig søtt!

Så dro jeg hjem litt tidligere fordi vi hadde fått besøk av tante, kusine og mannen hennes, og siden de skulle røyke vannpipe skyndte jeg meg hjem for å rekke det. Det gjorde jeg heldigvis, i siste liten også hehe. Og nå skal jeg legge meg for jeg må stå opp tidlig for å dra på gillparty kl 12, jeg vet ikke hvordan det kommer til å bli siden jeg ikke kjenner alle så godt enda. Vi får se, tenker positivt. :kul:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I dag har jeg vært ute med venner av ei god venninne og kost meg masse, hun ene hadde bursdag så jeg ville ikke bruke for mye penger på henne. jeg kjøpte en Celine Dion parfyme til 200kr som hun heldigvis likte veldig godt. :gave:

De hadde tatt med nok mat til en evighet, reker, stek, kylling, og andre typer kjøtt, salat av forskjellige slag, mange forskjellige snacks og drikke. Og deilig kake selvfølgelig.

Jeg følte meg veldig lykkelig idag, og det er ikke bare bare. Jeg tenker at kanskje det var presset på eksamener som gikk innpå meg... jeg vet ikke men jeg vil ikke dit jeg var, virkelig.

Hun ene av de som var der var gift og gravid, vi dro hjem til dem etter grillingen for å drikke te og se på alle de morsomme og fine bildene som ble tatt av oss. Jeg elsker barn (ikke alle :gjeiper: ) Så jeg følte at jeg misunnet henne litt, jeg ønsker så sterkt å være gravid og ha barn, ha en mann som Virkelig elsker meg og jeg elsker han. Og selvfølgelig ha et vakkert hjem som jeg kan kalle våres hjem. :husarbeid: :kgbaby: :gravid:

Jeg har bodd alene før i 4 år, men jeg følte ikke at jeg klarte å bo alene, å være ALENE... det er ikke noe som jeg synes er enkelt. I begynnelsen når jeg flyttet for meg selv så merket jeg ikke at jeg syntes det var vanskelig fordi jeg hadde uansett ikke så bra forhold med moren min og de to brødrene mine så jeg kjente meg fri og uavhengig.

Husker første dagen jeg fikk nøkkelen til leiligheten så dro jeg dit men en madrass, pute og dyne og sov der, jeg hadde ikke fått noenting i leiligheten, ikke lamper var satt opp engang. Men siden jeg bodde veldig sentralt så skinte gatelysene behagelig inn gjennom de store vinduene. Jeg hadde aldri følt en slik fred og glede.

Men ettersom tidene gikk så ville jeg gjerne ha et soverom siden jeg bodde i et 29kv et roms leilighet. Jeg tenkte ikke på at jeg faktisk var lykkelig der, så jeg kjøpte en ny leilighet nesten rett ved siden av min forrige. og det skulle jeg aldri ha gjort siden jeg aldri følte meg hjemme der... jeg vet ikke hva men den falt ikke i hjertet mitt. Jeg merket etterhvert som tidene gikk så ble jeg mindre og mindre lykkelig, men jeg så det liksom ikke eller så bare ignorerte jeg det... for å overleve liksom.

Tiden gikk, og jeg begynte å bli sliten nesten uten å gjøre noe som helst. Jeg klarte bare maks 3 dager i uken, jeg fortalte sjefen min at jeg hadde en tretthetssyndrom som jeg ikke kunne gjøre noe med. han var heldigvis forståelsesfull og jeg mistet ikke jobben. Men det endte med at jeg sa opp selv, jeg klarte ikke mer. Jeg leide ut leiligheten og flyttet hjem til moren min.

Jeg har skrevet resten av historien et annet sted, skal legge det inn her så ting faller på plass.

Uansett så merker jeg at jeg virkelig vil ha en familie, gifte meg og få barn, ha et koselig hjem... :bryllup: Har aldri følt dette så sterkt på meg før som jeg gjør nå for tiden. Det er vanskelig å se andre kyssse, holde hender og være forelsket. Jeg forstår ikke hvorfor jeg ikke finner noen ( ikke bare en hvem som helst)...har vært singel i nesten 6 år nå, det er på tide at noen kommer... :lete:

Endret av Amore
Lenke til kommentar
Del på andre sider

:klemmer: Forstår veldig godt hvordan du savner kjærligheten. Er egentlig ganske trist å se på forelskede par når man er alene selv. Er veldig klar for å finne meg en spesiell jeg også, men er nå ikke så lett som andre får det til å virke :sukk:

Jeg har vært singel så og si hele livet (23år nå), og det hjelper ikke akkurat på at søstera mi fikk barn på samme alder.

:klemmer:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:klemmer: Forstår veldig godt hvordan du savner kjærligheten. Er egentlig ganske trist å se på forelskede par når man er alene selv. Er veldig klar for å finne meg en spesiell jeg også, men er nå ikke så lett som andre får det til å virke :sukk:

Jeg har vært singel så og si hele livet (23år nå), og det hjelper ikke akkurat på at søstera mi fikk barn på samme alder.

:klemmer:

:klemmer: Ja, omtrent alle mine venninner er forlovet og de skal gifte seg om et år. Så jeg vet hva du føler når det gjelder søsteren din altså. Nei det er ikke enkelt virkelig, håper at vi begge finner oss noen snart så vi kan leve lykkelig i alle våre dager hehe. :klemmer:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har du hatt en fin helg da? Du er velkommen inn i dagboka mi også hvis du vil :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her kommer resten av min historie som jeg hadde skrevet tidligere et annet sted:

Jeg er en ung jente på 25 år, jeg har hatt det ganske tøft de siste to årene som har vært. Og det er først nå jeg føler at ting begynner å bli lysere. Men likevel er ikke noenting i orden. :trist:

De siste to årene har jeg blitt syk, jeg ble bare ufattelig sliten og orket ikke å jobbe 100%, klarte bare å jobbe max 3 dager i uka. Jeg fikk en tretthets sykdom som ikke tas seriøst hos legene. Dette førte til at jeg ikke klarte å betale for husleien for leiligheten jeg hadde kjøpt og andre regninger. Jeg følte meg helt død inni meg, jeg brydde meg ikke om hva som skjedde med meg og levde bare der og da og tenkte ikke framover. :murvegg:

Den ene gangen jeg klarte å sette stoltheten min til side og spørre noen om hjelp fra min bror fikk jeg nei, selv om jeg gråt på telefon og han har nesten aldri sett meg gråte før. Da hadde gjelden min kommet til 50000kr.

Tre mnd senere så fikk jeg advarsel om tvangssalg, jeg ville selge den, men moren min gjorde det klart at det var uakseptabelt. Hun forstod ikke hvorfor jeg ville selge den, jeg klarte ikke å fortelle henne at livet mitt holdt på å gå i dass og jeg druknet i regninger og var syk. :kari:

Jeg flyttet hjem til henne og sa at jeg ville leie ut for en stund, hun fant brevet om tvangssalg når hun merket at noe var galt med meg. Uansett så startet en laang sak med nav, og masse papirarbeid for å ordne sakene, det er først nå jeg selger leiligheten fordi markedet var veldig dårlig tidligere.

Men nå ser alt til å være i orden, så å si. Jeg er veldig nedfor og på mitt verste er jeg deprimert, og noen ganger har jeg ønske om ikke å leve lenger (men tenker ikke på selvmord). Jeg har vært hos legen for å gå til psykolog, men fikk avslag for henvendelsen legen sendte. Og antidepresive tabletter vil jeg ikke ta, pga bivirkninger osv.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre egentlig, føler at ting burde være bra nå som det er på plass... livet er bare såå meningsløst. :snø:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:kose: Det skal ikke være enkelt dette livet nei, men det virker som om du har fått stablet deg på beina nå?

Det hjelper vel litt med sol og varme for sinnet ihvertfall, jeg merker det ihvertfall godt :) Deilig med litt :sol: og varme

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Helgen som var har jeg vært hos ei god venninne av meg, som jeg følte at jeg hadde mistet som min nærmeste venninne. I det siste halvåret så følte jeg at vi hadde mistet mye kontakt fordi hun var aldri tilgjengelig syntes jeg. Hun sa hun var opptatt med familien, bryllup (til kusinen sin) og jobb. Jeg har fått høre at hun har tid til andre venninner. Men sånn er det, hun får være som hun vil. Jeg tar det som det er det er hennes tap egentlig, men uansett så var det koselig når jeg var der og jeg merket at hun prøvde å gjøre det bra igjen. Vi har planlagt ferie til sommeren så jeg gleder meg masse til det ihvertfall. :sol::skya:

Ellers så har jeg vært utrolig sliten de siste dagene og virkelig ikke orket noen ting... jeg må begynne å trene igjen for jeg merker at energien er på bånn igjen. Og det går ikke når jeg har muntlig eksamen i samfunnsfag mandag 1 juni :haar:

Så planen er å stå opp halv 6 imorgen, pakke skolesaker og gymsaker og dra og trene før jeg drar til skolen, da har jeg mer energi resten av dagen også.

I har jeg vært veldig lat og glemsk, jeg hadde dobbeltbooket meg selv til å trene med venninnen jeg var hos til helgen. Vi kaller henne Anne framover. Og jeg hadde bestilt time hos legen min kl 08.15 og glemt det selv om jeg hadde ringt og bestilt time dagen før... jeg klarte å forsove meg til begge uansett, så typisk! Lokehue ass... :kari:

Så dro jeg til skolen og latet meg gjennom tre kapitler, aner ikke om jeg har fått det med meg i det hele tatt. Senere kom jeg hjem og spiste og dro på senteret og så litt rundt med moren og broren min. Så ble det et lite cafebesøk med gode minner og latter, og de ble forsinket til å handle. Nå sitter jeg og ser på This is it filmen som skulle være Michael Jacksons siste konsert... :grine:

Kan hende jeg forsvinner litt til eksamenen min er ferdig, snakkes om få dager :hoppe:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:kose: Det skal ikke være enkelt dette livet nei, men det virker som om du har fått stablet deg på beina nå?

Det hjelper vel litt med sol og varme for sinnet ihvertfall, jeg merker det ihvertfall godt :) Deilig med litt :sol: og varme

Ja jeg har blitt mye bedre enn før. Før satt jeg og glante i veggen, på tven og var i en annen verden. Og hvis noen sa noe negativt til meg så gråt jeg for det når jeg var alene... sykt.

Nå har jeg begynt å tenke positivt og prøver hardt å se den lyse siden av livet, og er takknemlig for at jeg er her i denne verden. ER takknemlig for de tingene jeg har i livet som jeg har tatt for gitt, som mine venner som er der for meg, min mor, brødre, tak over hodet, at jeg bor i Norge og ikke i dårlig stilte land. At jeg er frisk og sunn osv osv... de små ting, som er egentlig større enn vi tror når vi faktisk tenker over det. :)

Jeg er glad for at sola er ute, det har faktisk vært til stor hjelp for å komme meg på beina. Tenkte at jeg må dra til et varmt land midt på vinteren når det ikke er sol her, ikke omvendt :gjeiper:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

De siste dagene har jeg vært som zombie, jeg stod opp, spiste, leste, spiste, leste, spiste leste sov, and so on de siste dagene. Jeg fikk en 4 i samfunnsfag som jeg er ganske fornøyd med egentlig. :nigo: Jeg er glad skolen for min del er over for meg og sommerferien min har startet :hoppe:

Jeg skal begynne med et par teknikker og holdningsendringer som jeg skal prøve å skrive inn her. Dette er ikke ego innlegg, men jeg må få opp selvtilliten min og bygge meg opp. Så jeg skal skrive inn ting som er positivt om meg selv, og positive ting jeg har gjort i dag.

Jeg følger denne linken som jeg liker veldig godt: http://www.glabladet.no/2008/09/10-steg-for-aa-faa-bedre-selvtillit/

og Coach Annika Richardsen metoder her på kvinneguiden... og generelt alt annet positivt som jeg snubler over. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan står det til med sommerferiejenta? :sol:

Du må fikse deg link til dagboka i signaturen din, så kanskje du får flere besøkende (hvis du vil ha det da) ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...