Jeg er så ensom...

[Gjest Anonymous]

Hei, (advarsel: ble litt langt det her...)

Er fast bruker av KG, men tørr ikke stå frem med nick nå.

Saken er den at jeg føler meg ensom. Jeg ER ensom! Dette er nytt for meg, det gjør meg engstelig, og jeg ber om hjelp her inne.

Kort litt om meg, så dere forstår situasjonen: Jeg er i midten av tyveårene, og bor sammen med min kjæreste i Oslo. Vi har det MEGET godt sammen, og med hverandres respektive familier i helger og ferier. Kjæresten min har mange kamerater og bekjentskaper i Oslo omegn, og jeg er ofte med på ting: MEN - jeg føler alltid at de er "hans venner", ikke "våre": jeg blir flau av at jeg ikke har "mine egne" venninner. Jeg føler meg ensom - savner en nær venninne eller to som jeg kan betro meg til, og le sammen med, og ha små prosjekter med...

Hvorfor er det slik?

Jeg har bodd i utlandet i flere år. Der trivdes jeg godt og var kjempesosial med en stor vennekrets - jeg mistet gradvis kontakten med barndomsvenner. Er nyinnflyttet til Oslo, har begynt på nytt studium. I utgangspunktet ligger det jo store muligheter til å få venner på skolen min.....men jeg er blitt hindret av en familie"krise" jeg ikke ønsker å gå inn på her. Krisen har ført til at jeg har måttet skulke masse for å prioritere sykehusbesøk, pass og trøst - også ført til at jeg har perioder der jeg blir engstelig og sjenert og føler meg underlegen alle andre.

Jeg tror sannheten er at jeg virker som en ressursterk, oppegående, suksessfull, søt ung dame. Kjæresten min sier at alle som treffer meg, liker meg godt.

Jeg meldte meg inn på SATS for noen måneder siden, og trener ofte opptil fem-seks ganger i uken, bare for å "komme meg ut" og se andre mennesker.

Til deg som har lest hele innlegget mitt: vær så snill og send meg et lite svar, dersom du gjør deg tanker omkring min situasjon. Finnes det konkrete ting jeg kan foreta meg for å bygge opp et sosialt nettverk? (Jeg har fundert litt på om jeg kan/tørr invitere tre jenter jeg er på gruppe med på skolen, hjem til meg på middag en kveld? Men hva hvis de sier nei, hva hvis de ikke liker meg, eller ikke er interessert i å bli kjent med meg fordi de har nok venner fra før.....*sukk*)

Denne situasjonen tar helt knekken på meg, jeg mister selvtilliten min.

usikker 23 åring i byen

[Dahlia]

Da jeg flyttet "hjem" etter lang tid på andre kanter av landet, følte jeg akkurat det samme som deg . Men det er uansett opp til deg å gjøre noe med situasjonen, ingen kommer til å ringe på døren din for å spørre om du vil være deres venn.

jeg var aktiv i forhold til å hilse på naboer (bor i blokk og har mange av dem)og fikk en venninne i nærmiljøet på den måten.

meldte meg på kurs i noe som interesserte meg og fikk venner på den måten.

Det tar tid fra man blir kjent med noen til de kan karakteriseres som gode venner, men om man er åpen og tar kontakt så pleier man å få tilbakemeldingen om at du er tøff som tør dette og de hadde aldri i verden turt å være så aktiv på "vennejakt"

Og inviter disse du snakker om hjem...... Hva er det værste som kan skje? Jo, at de ikke kan/vil... og det er jo ikke all verdens krise? Og da vet du ihvertfall at du ikke skal bruke tid på dem for å utvikle et eventuelt vennskap.

jeg tror det er viktig at man i et samboerforhold/ekteskap har sine egne venner og har sine egne ting som den andre part ikke får være med på. Man er avhengig av å få tilbakemeldinger fra andre menneker på hvem man er, og hvordan man blir oppfattet, og samboers kompiser er lite aktuelle i så måte.

Men det viktigste er: ikke gi opp, selvfølgelig er det noen der ute som vil bli dine venner... de vet bare ikke at du er der enda *s*

[Gjest gjest 0]

Hei!

Først å fremst vil jeg si at jeg forstår veldig godt hvor vondt du har det. Jeg har ikke vært i samme situasjon men skjønner at det er veldig frustrerende.

Tror ikke det er noen dum ide å be de med deg på middag, men er du nærvøs ville jeg startet pent med å spørre om de ville være med på kafè etter forelesning ol. Dette kan dere gjenta til du føler deg trygg nok til å be de med hjem. Ikke bli skuffet hvis de ikke kan første gang du spør. Det har helt sikkert ikke noe med deg å gjøre! Vent heller en liten stund og ta det som et forslag ut av luften.

Ta gjerne en telefon eller send en mail til venner du har dårlig kontakt med. Dette er alltid koslig. Avtal å møtes på kafè eller ta en mimre kveld et eller annet sted. Du merker fort om de er intressert eller ikke.

Ønsker deg iallefall lykke til!

*kos*

12

[hegelille]

Kjære annonym

Vet hvordan du har det. Jeg har det pa samme måte, selv om jeg nesten aldri er alene føler jeg meg nesten alltid ensom. Jeg har en samboer, vi har vært sammen i snart 4 år og vi har det kjempe fint sammen.

Kommer fra en liten utkants plass og var alltid aktiv og hadde mange venner. Jeg var med på alt fra teater til fotball.

I høst begynte jeg et nytt studie (rett fra videregående) og det ble en volsom overgang for meg. Fra en klasse på 20 til et studie med ca 70 medstudenter. Dette var ikke som forventet og jeg stengte meg helt inne, satt bare hjemmme å så på tv.

Dette alene er ikke årsaken til at jeg stengte meg inne, det er andre grunner og, som jeg heller ikke vil komme inn på hær.

I høst så dannet vi grupper på dette studie, to jenter og to gutter. I begynnelsen var jeg litt tilbaketrukket ovenfor gruppa, men på grunn av mange oppgaver og menge timer sammen med gruppa er det nå blitt et vennskap.

Jeg og den andre jenta på gruppa er gode venner nå og jeg må si at det kjennes som om det løsner. Be jentene på gruppa di på middag du, de kommer nok til å storkose seg.

Om du vil er det bare å ta kontakt via en privat melding.

_________________

~Hege~1212[ Dette Innlegg er endret av: hegelille den 2002-05-09 18:36 ]

[Væren]

Inviter jentene du!

Det verste som kan skje er at de takker nei, men sannsynligvis vil de nok bli både positivt overrasket og glade over å bli invitert.

Kan hende det er dette lille initiativet fra deg selv som skal til for å bli mer sosialt aktivt på dine egne premisser. Kanskje det løsner litt og du får større selvtillit i forhold til andre mennesker etterhvert som du finner ut at det faktisk er ufarlig. Det skal nok ikke så mye til for å snu denne situasjonen!

Jeg kjenner meg faktisk godt igjen i deg. Jeg var også slik du beskriver da jeg var på din alder, og jeg fraskrev meg nok en del muligheter til å få nye venner fordi jeg var så fryktelig redd for å bli avvist.

"Kanskje det ikke passer, kanskje de skal noe annet, kanskje de rett og slett ikke har lyst til å bli bedre kjent med meg, de har sikkert så mange andre gode venner å være sammen med" etc...

Unnskyldningene kan være mange for ikke å våge å ta et første initiativ til kontakt!

Vi bodde også utenbys noen år, og da vi flyttet hjem hadde vi ikke lengre noen omgangskrets i hjembyen. Våre venner var alle flyttet fra byen, og vi måtte bygge opp et nytt sosialt nettverk.

De beste vennene mine i dag er faktisk venner jeg har fått i voksen alder, og også i løpet av de siste årene! Venner som jeg har blitt kjent med ut fra en felles livssituasjon, og som kjenner meg som den personen jeg er i dag.

Du virker som ei kjekk og positiv jente, og får jo også tilbakemeldinger på at folk liker deg, så slik jeg ser det har du "alt å vinne og ingenting å tape"!

Husk også at om de du inviterer faktisk skulle være forhindret en konkret dag, så ikke gi opp! Det er neppe noe galt med deg for det!

Du kan jo også foreslå at dere skal ta en tur på kafe eller noe mer uhøytidelig den første gangen, så blir det kanskje naturlig å avtale noe mer etterhvert.

Lykke til!

Klem fra12

[@lfa]

Henger meg på denne tråden jeg også.

Synes godt du kan invitere disse jentene med på kaffe eller noe lignende.

En tur på kafé, er gjerne litt mer uformelt og avslappende enn en middag...

Jeg er selv nyinnflyttet i by, elsklingen har selvfølgelig sine venner her som han bestandig har hatt, men det betyr ikke nødvendigvis at hans venner blir mine venner. Selv om noen av de er veldig koselige.

Og for å få nye venner, og bekjente, hjelper det ikke å gå hjemme og tenke på at man er ensom og gjerne vil ha venner...

Man må ta et initiativ selv.

Jeg har vært så heldig at jeg har møtt et par mennesker her som jeg har kjempegod kontakt med.

En av disse personene har jeg faktisk møtt gjennom kvinneguiden, og jeg gleder meg kjempemye til å bli enda bedre kjent med vedkommende også.

Ja, nå har jo begge kg-treffene mine vært kjempekoselige, da.

Men jeg vil si at du ikke har noe å tape på å spørre i alle fall.

Lykke til!

*klem*

12

[Jen]

Jeg hadde syntes det var kjempekoselig å bli invitert selv om jeg ikke kjente personen som inviterte så godt, og kan ikke skjønne annent enn at jentene du har blitt litt kjent med også vil synes det. Man må uansett ta litt sjanser for å bli godt kjent med folk, så her synes jeg du bare skal hoppe i det. Har også gått gjennom perioder der jeg har følt meg skikkelig ensom. Har også bodd mye i utlandet det førte til at jeg mistet kontakten med en god del gamle venner. Når jeg som den eneste av alle mine gjenværenede venninner fikk barn, mistet jeg mye av kontakten med enda flere, da det ble vanskeligere for meg å være med på alt de foretok seg. Nå har jeg i grunnen bare et par stykker som jeg kan kalle venninner. Men jeg føler min tid er i ferd med å komme tilbake, men det kreves litt egeninnsats å komme seg inn igjen på "vennemarkedet". Lykke til, tror det vil gå veldig bra. Det verste er å få den første vennen. Så blir du kjent med dennes venner og deres venner osv.