Gå til innhold

Når alt man har er seg selv og sitt..


anettma
 Del

Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Gjest AnonymBruker

Jeg er ikke så flink til å skrive, men jeg skal forsøke å få frem det jeg har tenkt på en stund.

Når alt man har er seg selv og sitt..hvordan har man det egentlig da?

Min historie og erfaring:

Jeg har rett og slett ingen venner. Jeg har bare meg selv å tenke på. Det er helt forferdelig vondt å føle på. Flere ganger om dagen går jeg å undrer på hvorfor det er slik. Jeg er overhodet ikke noe tilbakestående. Jeg kler meg vel og lukter aldri vondt. Jeg følger med på det meste som skjer rundt meg. Jeg er en ganske glad og oppegående person som elsker å ha det gøy. Jeg følger med på alt av mote og sminke og liker generelt jenteting. Jeg har alltid hatt sansen for humor, og denne har alltid vert lik "andres". Ofte er det jo det at man har ulike interesser som skurrer. Jeg prøver så inderlig å forstå, men jeg finner ikke svar.. Skal jeg godta at det er slik det skal vere?

Jeg har bare mange bekjente. Vi har glidd fra hverandre. Eneste kontakt jeg har med noen er gjennom jobben der jeg jobber svært sjeldent, og foreldre. Rett og slett de jeg "må" ha kontakt med. Jeg kvir meg til spørsmålene; "Har du det bra?", "Hva gjør du på om dagene?". Jeg har det ikke bra. Jeg er alene. Men jeg viser det aldrig til noen. Alle vet at jeg er alene, men alle ignorerer det.

Det er nok av de som ikke har en eneste kontakt og sjeldent beveger seg ut av leiligheten. Til slutt dør man. Begravelsen er der, men bare en representant fra begravelsesbyrået møter opp.

http://www.nrk.no/programmer/tv/puls/1.1314234

Kjenner du noen som er alene?

Mvh

Anette

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvor mange som kommer i begravelsen er ikke viktig. Da merker du ikke så mye til det. Hvem som kommer i bursdagen din, er mye viktigere.

Føler at du egentlig velter mye av ansvaret for ditt ve og vel over på andre (udefinerte ukjente), istedenfor å bli din egen lykkes smed.

Jeg aner ikke noe om hvordan du er, utifra et enkelt innlegg. Det er selvsagt en mulighet for at du stinker, selv om du lukter godt. Trolig er din situasjon et resultat av hvordan du selv fører deg. - Om du er lett å bli venner med, under fernisset av fasaden. Om du har substans?

Det finns mange mennesker som ikke er ubehagelige å omgås, men som jeg i min sparsomme tid ikke ønsker å bruke for mye energi på.

Hvordan er du egentlig?

Mote, og egentlig alle andre interessefelter er kun personlighetssminke - egnet til å komme i kontakt med andre som har samme interesse, lenge nok til å få vist dem at du også har substans. At du har en personlighet som tilfører deres liv noe positivt.

Verden er, som du nevner, full av bekjente. - Full av folk som er hyggelige å omgås, men som utover dette er tomme støyende skall. Og som når regnskapet skal gjøres opp, kun viser seg å ha vært parasittiske tidstyver. Selv om de er hyggelige å omgås.

Det tar tid å bygge opp vennskap. Ja, med venn mener jeg noen som er der når det trengs, selv om smilet noen ganger blekner og latteren stilner.

Vi trenger ikke tettpakket kapell, sålenge vi greier å skaffe gode nære venner, som er der mens vi lever. Dette krever at vi går i oss selv, og ser oss selv for hva vi er.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjenner meg en del igjen med du skrev her Anettma.

Skal prøve å sette i hop en masse bokstaver i håp om at det kommer noe fornuftig ut av alt jeg får rablet ned her. :P

Jeg har veldig få venner, men har også lite behov for venner faktisk, jeg trives veldig godt i eget selskap. Har lite sosialt behov, men er litt ensom allikevel uten å ha en kjæreste ved sin side, men hun kommer nok på sikt så jeg stresser ikke med det. ;)

Av alle di vennene jeg hadde før så har jeg glidd en del ifra dem, det er mest bare bekjente jeg har rundt meg nå, og er nok bare 1-3 stk jeg kan kalle for venner, og jeg har ingen venninner.

Jeg er ikke tilbakestående, kler meg normalt, leser diverse nyheter for å se hva som skjer rundt om i verden, osv osv, ser en på meg utenifra, så er det ikke noe som skulle tilsi at ingen ville bli kjent med meg, men ser jeg på meg selv innenifra så ser jeg hvorfor, jeg ER annerledes i forhold til alle di andre rundt, føler jeg selv ihvertfall.

Familie er også noe jeg "må" ha kontakt med, sånn "frivillig tvang" opplegg. :P

Familien vil jo jeg skal ha det greit og spør meg om hvordan jeg har det, om alt går greit osv, jeg svarer at jeg har det greit nok og klarer meg, det kunne vært bedre, men det kunne også vært verre. :P Så derfor er alt greit nok. Jeg er ikke en åpen person til vanlig, og unngår å gi svar som resulterer i at det blir en "jeg syns synd på deg følelse" fra vedkommende, jeg vil ikke at folk skal syns synd på meg, jeg vil at folk skal godta meg for den jeg er. :P

(Selv om jeg som sagt ikke er så åpen av meg, så prøver jeg å finne en balanse.)

Jeg er den jeg er, og det er lettere for min egen del å være meg selv, enn å prøve å passe inn i dette "A4" formatet som "alle" forventer at en skal være.

Jeg føler meg annerledes og har akseptert det. :)

Jeg bryr meg ikke om hvor mange som kommer/ikke kommer i min begravelse, jeg bryr meg heller ikke om hvor mange som kommer til min bursdag eller ikke, jeg syns ikke min bursdag er noe å feire, så jeg foretrekker at det ikke blir noe feiring av den. :) Er "min" dag, så da skal jeg vel også bestemme hvordan den feires. :P

Ellers så blir jeg bare kjent med andre mennesker som har ca samme interesse som meg, da har jeg noe jeg kan kjenne meg igjen selv med, og er lettere for meg å være meg selv.

Men det er sjeldent jeg møter slike mennesker her jeg bor, eller sånn generelt.

Jeg gidder ikke å "stresse" med å ha venner som ikke har samme interesse som meg, da må jeg liksom hele tiden "være en annen person" eller noe i den duren for at vennskapet skal fungere bedre, eller noe slikt. Ikke lett å forklare hva jeg mener. :P

Men det må også ha en personlighet som jeg liker, hjelper ikke bare å ha ca samme interesse om en ikke liker personligheten til den andre.

Selv om vedkommende skulle nesten være helt lik meg selv med tanke på interesser osv, så hjelper det lite om jeg ikke liker personligheten. :/

Eller om personligheten er veldig god, så er det litt kjipt om en ikke hadde NOEN fellesinteresser. :P

Men nå er jeg nok ikke lett å bli kjent med heller da, da jeg ofte er stille blant mange nye mennesker og er for det meste for meg selv. Men men. :)

Det hjelper nok å akseptere at du er slik du er, det hjalp for min del ihvertfall.

Ellers om en føler seg ensom, så er det ikke så mye hjelp å få om en ikke sier ifra, men du har da skrevet i dette forumet her for å se hva andre svarer på ditt innlegg, så det er da en begynnelse å godta hvem du er, istedenfor å skjule seg selv i sin egen boble for mye.

Nå er jeg også glad i min egen liten boble, men jeg prøver å la andre vite at jeg har min egen boble jeg sitter i, at jeg ikke er "som alle di andre" som er veldig sosiale og kan bli kjent med hvem som helst og har mange venner osv, jeg har min boble og føler meg trygg i den. Bare ikke skalk deg for mye i boblen din ihvertfall. ;)

Finn din egen balanse så du ihvertfall kan ha det greit nok om dagene, og ikke føler deg nedenfor hele tiden pga at du er ensom. :/

Men alle rundt deg vet at du er ensom, men ignorerer deg allikevel?

Men det er ikke lett å gi deg "fasitsvarene" når vi ikke kjenner deg i virkeligheten, og får bare dette inntrykket av deg med det du skriver om deg selv her.

Kan være flere ting som gjør at du ikke har venner, alt fra din egen personlighet til utseende. (Og en del andre ting jeg ikke klarer å sette ord på. :P)

Akkurat som på barneskolen/skolen, det er som oftest alltid noen som blir mobbet av en eller annen grunn. :/ Husker jeg møtte en på VK1 faktisk, i klassen min, mitt førsteinntrykk av ham var at han var en som ville bli mobbet i klassen min, og det ble han. :/ Var noe med personligheten hans og væremåten hans som gjorde at han ble mobbet, jeg er ikke en mobber, men er alltids andre som er det i en gruppe mennesker, så han ble liksom det "sorte" fåret i klassen automatisk fra dag en.

Men igjen, en dag hadde vi teamwork opplegg i klassen, vi delte opp klassen opp i 3 lag, (han som ble mobbet i klassen ble med i min gruppe, gjorde ikke meg noe da), og en av oppgavene var at vi skulle lage det høyeste menneskelige tårnet i hver gruppe, "mobbeofferet" ville ikke med, selv om vi flere ganger ville ha han med for å hjelpe oss. (Kanskje han ikke liker menneskelig kontakt med ukjente, men isåfall så viste ikke vi det fordi han sa ikke noe om det isåfall.) Så han ville ikke med, alt var tilrettelagt for at han kunne bli bedre kjent med oss, og omvendt, for at klassen skulle bli bedre kjent med hverandre osv, men han lukket seg selv ut fra all gruppearbeid vi gjorde den dagen, han var lite medgjørlig og var ikke så flink til å inkludere seg selv med, til tross for at resten av gruppen ville ha han med, for han var med på laget våres, og vi ville jo slå di andre gruppene ved å gjøre oppgavene vi skulle gjøre bedre enn dem andre. :P

Så det er ikke lett det der med at hvorfor noen mennesker ikke passer blant andre mennesker, men det er mange mennesker i verden som føler seg ensom akkurat som deg.

Men du er ihvertfall ikke alene om det, håper den tanken hjelper deg litt. :)

Så hvorfor akkurat ikke DU har venner, eller at noen vil/klarer å bli kjent med deg er ikke lett å si. Men det er en grei idé å bli kjent med andre via Internett/forum osv, da er det lettere å bli kjent med likesinnede, enn å rote seg igjennom XX utallige mennesker i virkeligheten, og ende opp med følelsen å være ensom, fordi en ikke har di rette menneskene rundt seg som forstår deg bedre, eller som er mere lik deg osv.

Internett er et stort nettverk av mennesker verden rundt. :)

Men jeg kommer ikke på noe mere å skrive nå, så dette får holde. :P

Nå ble det igjen et stort og litt rotete innlegg fra meg her, litt rot her og der, men håper på at det jeg fikk skrevet er til NOE hjelp for deg ihvertfall. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...
Gjest AnonymBruker

Jeg har det som deg TS. Skjønner veldig godt hva du mener. Jeg klarer ikke å bygge vennskap på samme måten som andre gjør. Jeg har noen få venner, men enter bor de langt unna eller så er de veldig opptatt med seg og sitt. Det meste av tiden er jeg alene. Heldigvis har jeg jobben. Send meg gjerne en PM dersom du har lyst.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Håpløs

Jeg har det som deg TS. Skjønner veldig godt hva du mener. Jeg klarer ikke å bygge vennskap på samme måten som andre gjør. Jeg har noen få venner, men enter bor de langt unna eller så er de veldig opptatt med seg og sitt. Det meste av tiden er jeg alene. Heldigvis har jeg jobben. Send meg gjerne en PM dersom du har lyst.

Det var jeg som skrev dette innlegget.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
 Del

×
×
  • Opprett ny...