Miranda´s refleksjoner

[Miranda]

Noen ting egner seg ikke til dagbok-skriving, selv om jeg nok egentlig ville :klø:

Er heldigvis ovenpå igjen. Har kun tre netter tilbake, av en kort arbeidsuke. Tror ikke jeg når å bli så utslitt i denne omgang

I påsken kommer svigermor og hennes mann på besøk, så dermed er det tid for gjester igjen. Det er godt å få familiebesøk, og nok spesielt for datteren...

Sist på måneden får vi en liten reise igen. Til Legoland. Vi har funnet en liten hytte, og skal bo der i to netter. Krysser fingrene for at det blir godt vær, - men det blir det selfølgelig...

Tror det er en god ide å satse på Legoland før alle turistene kommer

I morges måtte vi skrape is av bilrutene

[Gjest Sukkerert]

Legoland blir nok bra.

[Miranda]

Jeg tror nok Legoland blir bra, jeg også Sukkerert. Jeg har ikke vært der siden jeg var barn. Og jeg tror datteren er den eneste i klassen som ennå ikke har vært der. Det er jo litt pinlig at vi ennå ikke har tatt oss sammen, når vi bor i Danmark, liksom

[Malou]

Så er det vel kun 2 arbeidsnetter igjen før påskeferie. Selv er jeg både i fredags- og påskeferie rus i dag. En fantastisk deilig følelse.

God påskeferie til deg også, om en to netters tid.

Malou

[@lfa]

Legoland er gøy!

Håper du får en fin påske.

[Miranda]

"Jeg har blitt tilbudt en annen stilling", sa a. da vi var halveis hjemme. Halveis hjemme til friuke og påskeferie.

Hun har betenkningstid ut denne uken. I praksis vil det si at hun må gi beskjed onsdag.

Hun veier fordeler og ulemper opp mot hverandre. I mens holder jeg pusten.

"Jeg kommer forbi deg tirsdag", sa hun. Hun var ved å slippe meg av foran innkjørselen. Det var umulig å møte hennes blikk. Tror ikke hun så på meg heller.

Alt hva jeg har utsatt gjennom evigheter av tid, må nå frem i lyset. Snakkes om.

til dere også, Malou og @lfa

[Miranda]

Skulle ikke. Men gjorde det likevel. Burde hatt tålmodighet til i morgen.

Kanskje ødela jeg hennes lyst til å komme i morgen.

Hun er mer rasjonell enn meg. Jeg lar følelsene rive meg av sted, mens hun er logisk.

Jeg var ved å bli blå i hodet av å holde pusten. Klarte ikke sitte stille uten å gjøre noe. Helst ville jeg snakke med henne, men hun tok ikke telefonen. Jeg skrev en lang sms, og håper ikke kun halve ble levert.

Helst har jeg bare lyst til å

Men datteren har påskeferie. Det er bare å holde det inne. Og holde ut.

Endret 10. april 2006 av Miranda

[Gjest Sukkerert]

Er ikke helt med jeg, men skal kanskje ikke spørre heller.

[Miranda]

til deg også Sukkerert.

a. har en annen stilling på hånden. Den er hennes om hun takker ja. Hun har betenkningstid, for hun er selv usikker på hva hun skal gjøre. Bli hvor hun er, eller prøve nye utfordringer.

Når hun fortalte meg om den andre stillingen, hadde hun masse positivt å si om den. Jeg bemerket for henne at det hørtes ut som om hun var mest for den nye jobben. Hun sa at "nettop nå" var hun mest for.

Av egoistiske grunner vil jeg selvfølgelig hun skal bli. Kanskje det er feil av meg. Det er mulig at hun trenger de nye utfordringer den andre stillingen ville gi henne.

Jeg vet jeg burde holde meg helt nøytral, for det er en avgjørelse hun må ta selv. Men - så lenge hun er usikker på hva hun skal gjøre, har jeg ett lite håp.

jeg lurer også litt på om hun allerede har bestemt seg for hva hun vil, når hun kommer i morgen...

[Piglet]

Håper du har en fin påske/friuke, tross alt.

Dert ordner seg for snille jenter, vet du!

Piglet

[Miranda]

Takk for de trøstende ord, Piglet.

Akkurat nå går jeg rund meg selv. Jeg har ikke hørt at hun ikke kommer.

Det føles i det hele tatt som et mareritt er ved å gå i oppfyllelse.

Men jeg skal huske på det du sier Piglet, - at det pleier å ordne seg. (Snille jenter eller ej )

Det må jo ordne seg på den ene måte eller den andre...

[Malou]

Hvis A sier ja takk til den andre jobben, tror du ikke dere kan holde kontakten allikevel? Det blir kanskje ikke det samme, men allikevel.

Malou

[Miranda]

Det tror jeg nok vi ville Malou... Det er i alle fall det jeg innimellom forteller meg selv.

Forøvrig har hun fortsatt ikke kommet, og jeg venter og venter...

Men så lenge jeg ikke har hørt noe, kommer hun nok...

[Miranda]

Da klokken var over 13.00 begynte jeg å miste håpet om at hun overhodet ville komme. Spesielt da jeg ringte, og hun ikke svare telefonen.

Men - hun kom. Smilte til meg. Hadde tatt med seg fransk-kurset på CD-rom.

Siden klokken var så mange (over 14), og jeg begynte å bli sulten, foreslo jeg at vi skulle spise nede ved havnen. Der ligger det en søt liten kafe/grillbar.

Vi spiste og snakket. Jeg tok meg sammen og spurte hva hun hadde bestemt seg for. Til en mindre fortvilelse enn jeg hadde ventet, fortalte hun at hun tar stillingen. Hun har behov for noe annet innhold i sitt arbeid, og flere utfordringer enn hun får i dag. Jeg forstår. Det gjør vondt, - men jeg forstår.

Hun kikket på meg og sa at jeg fikk skynde meg og finne en stilling "her nede", jeg også, i samme uke som henne. Vi havner nemlig i motsatt uke av hverandre...

Men - umiddelbart blir jeg værende der hvor jeg er i dag.

Jeg tror det vil gjøre henne godt å prøve noe nytt. Det er jo det viktigste.

Så får jeg håpe jeg får en god erstatter.

Det blir en tøff tid. Jeg kommer til å savne henne. Masse.

Men kanskje det er godt for meg, at vi ikke kommer til å ses så mye.

[Miranda]

Det var helt umulig å sove i natt. Kanskje var det kaffens skyld. Gjennom den siste tiden har jeg trappet ned kaffedrikkingen til et minimum. I går ble det derimot et brudd på min kaffe-reduksjon, og mer enn halve natten lå jeg med hjertebanken.

Bedre ble det ikke av at jeg begynte å bli sulten. Kanskje burde jeg rett og slett ha stått opp og tatt en liten brødskive.

Og hvor er det bare typisk - når man har søvnproblemer, da kommer tankene.

Hva med meg nå?

Hva skal jeg prioritere?

Mitt i nattens mulm og mørke følte jeg at jeg var ved å miste meg selv.

Så fort det ble lyst, ble problemene en smule mer overskuelige. Kanskje var det kun godt at det lå an til å bli en travel dag. Siden det er påske og vi får gjester, måtte jeg handle. Mannen min har full arbeidsdag, så innkjøpene var min oppgave.

Dessuten måtte jeg hente mer ved, da vi var ved å løpe tørr for briketter. Det var dagens første, og nok største, utfordring. Men jeg fikk 200 kg inn i min lille Fiat. Jeg sa til selgeren at jeg ikke visste jeg hadde så stor bil. Det føltes godt å spøke litt. Og det har vært godt å ha datteren med!

Hjem med de 200 kg´ene. Stable dem, og kjøre videre og handle. Den turen var utfordring nr. 2. Jeg hater når folk skubber inn i meg. Henger fast i innkjøpsvognen. Spesielt i dag, når jeg er så trøtt.

Siden jeg har værdens mest tålmodige datter, fortjente hun en tur i lekebutikken. Hun har fortsatt noen gavepenger å bruke, så hun kjøpte seg en Bratz hest. Kjempe søt. Og så fikk hun litt skolesaker hun manglet.

Når vi først var kommet så langt som til Fætter BR, da kunne vi likesågodt spasere videre til sjokoladebutikken!

Der fant jeg et halvt påske-egg, fylt med små påske-egg, og "fuglereder". (Fugleredene er virkelig nam-nam, kjøpte ett til meg selv også, siden jeg ikke hadde spist de siste 7 timer )

Påskeegget var til a.

Jeg tok sjansen. Var hun ikke hjemme var det ikke værre enn at jeg selv kunne spise innholdet

Så jeg ringte og spurte om jeg måtte komme forbi med det, hvilket var i orden.

Etter jeg hadde lagt på, kjente jeg at den dårlige følelsen veltet tilbake. Jeg måtte presse tårene vekk, og la tankene hvile på andre ting.

Jeg tror forøvrig jeg så like dårlig ut, som jeg følte meg. Hun bad meg innenfor. Hadde satt kaffe over, men jeg vet ikke om det var for min skyld. Men - så trøtt og sliten som jeg plutselig merket jeg var, måtte jeg bare hjem. Dessuten ventet datteren i bilen.

Nå tror jeg at jeg vil ta en liten lur, slik at jeg kan være noe for min familie. Og for meg selv.

Jeg har sendt en mail for å høre om byggeplanene for hospice. Leste i avisen at det hele skal stå ferdig i 2007, men det føles for uendelig lenge til.

Tror fortsatt jeg har problemer med å finne ut av hva jeg egentlig vil, for når alt kommer til alt, vil jeg ingenting. Sånn føles det nå, men det kan jo ikke være riktig.

[Miranda]

Det går bedre nå. Vet ikke om det skyldes at vi har besøk, eller om det skyldes at jeg ser henne på søndag. (Har en siste arbeidsuke sammen...)

[Miranda]

Ingenting er så galt at det ikke er godt for noe; det ser lovende ut for plassen i bunaden til 17 mai!

En tanke har slått meg (vel, mange tanker slår meg hele tiden), - dersom a. hadde kommet og sakt at hun har fortrudt den nye stilling, ville det ikke være det jeg ønsker. Faktisk tror jeg det er på tide for oss begge å finne noe nytt.

Jeg leter febrilsk. Det er bare ikke en eneste stilling av interesse akuratt nå. Men jeg ønsker meg kjempe masse en stilling på det planlagte Hospice, og prøver å finne ut av event. hvem som skal drive dette. For det er jo ikke amtet (fylket), men snarere en privat organisasjon.

Lurer litt på om jeg skal finne noe annet midlertidig, for jeg har mistet all motivasjonen i forhold til der hvor jeg arbeider nå. Jeg kan liksom ikke se for meg at jeg orker å kjempe mere.

År 2006 blir visst året for forandring... :klø:

Og midt i det hele nyter jeg det fine været

[Miranda]

Humøret svinger forferdelig, nesten ikke værdt å skrive om...

Akkurat nå er jeg trist, og har mest lyst til å krabbe ned under dynen og gråte store krokodilletårer.

Men hva hjelper det. Jeg vet jo at det meste vil ordne seg, selv om jeg ikke nå kan se hvordan fremtiden blir.

I går aften ble jeg uventet ringet opp av en som har med ansettelser i Hospice å gjøre. De hadde håpet jeg kunne arbeide om aften, men det er kun nattevakter jeg er interessert i. Han takket for min interesse, og ville ta vare på mailen jeg hadde sendt. (Håpet om å få en stilling her, er derved nesten lik null).

Jeg sa til a. i morges, at om jeg skifter arbeid, så skal det være til noe jeg tror jeg kan holde ut i lengre tid.

Hun fortalte at hun hadde vært på nippet til å droppe den nye stillingen mange ganger... (hun har ikke levert oppsigelsen ennå)

Et øyeblikk fikk jeg forhåpninger om at hun ikke stopper likevel. Falske forhåpninger. I neste åndedrag kom det nemlig at hun mener det er et godt tidspunkt å skifte arbeid på.

Av en eller annen grunn fikk jeg det bedre... Kanskje fordi at jeg plutselig innser at mitt arbeid ikke er avhengig av om hun er der eller ikke. Jeg klarer meg. (Selv om jeg ville gitt alt for at hun skulle fortsette...).

Sengen venter!

[Gjest Sukkerert]

Håper det går fint med deg.

Du har jo vurdert å skifte arbeid flere ganger. Nå er du ikke like "bundet" til stedet du jobber nå. Og dere kan jo fortsette å holde kontakten. Men forstår at du er trist.

[Miranda]

Hun snakker som om hun fortsetter. Jeg forstår ikke. Og prøver å ikke håpe, selv om det er vanskelig.

Siden det er noe hun må gjøre opp med seg selv, prøver jeg å ikke virke desperat.

Jeg mistenker at jeg har vært en del av "problemet", det er nesten det værste av alt. Hun har ikke sakt det direkte, men jeg tror noe av grunnen til at hun synes det har vært kjedelig å gå på jobb, er fordi jeg har vært mye lukket inne i meg selv... (*spekulerer*)

De siste to nettene har i allefall vært mye koseligere enn på lenge, og vi har kanskje begge åpnet oss mer.

Familien min har en hytte på fjellet, i Norge. Jeg spurte om hun kanskje hadde lyst til å bli med en gang, og hun svarte at det ville ha vært veldig koselig! Jeg kikket på henne for å se om det var noe hun bare svarte, men hun smilte, og det så ut som om det var noe hun godt kunne tenke seg.

Sukkerert, jeg kan bare si at du har rett... Og takk for forståelsen.

Siden det har vært en "god" natt i natt, prøver jeg å bevare denne følelsen, i stedet for å tenke på hvor trist det er at hun slutter...