Skilsmissepappa: fordeling av barn, salg av hus

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er desverre midt oppi en følelsesladet skilsmisse, og trenger sårt noen innspill.

Min kone og meg har vært gift i 11 år, har to barn på 4 og 9, og har bestemt oss for å skille lag. Vi har slitt en stund, men det endelige bruddet ble likevel et sjokk for oss begge.

Vi eier et hus sammen, og prøver nå å komme til enighet både med det og fordelingen av barna. Så langt har det ikke gått bra, og vi stårt steilt på vårt.

Mitt litt desperate spørsmål om innspill gjelder følgende:

1. Salg av hus. Min kone har allerede kjøpt nytt hus i nabolaget, og jeg ønsker å kjøpe henne ut fra vårt felles hus. Hun ønsker overhodet ikke dette, og vil at huset skal legges ut på åpent marked. Jeg vet ikke om det er mest økonomisk eller psykologisk betinget. Hun har sagt at hun ønsker ikke noe felles minne om oss, og hun vil heller ikke at jeg skal komme bedre ut av det økonomisk enn henne.

Hun har hentet inn to eiendomsmeklere, og vi har fått en takst på 3,3 og 3,7 mill. Jeg har foreslått å kjøpe huset til 3,4 (middeltakst 3,5 minus utgifter til megler på 100'). Forslaget med middeltakst har jeg fått av advokat og også fra megleren som ga den høyeste verdivurderingen. Hun mener bestemt at vi får mer for huset, og vil i tillegg ikke at jeg skal sitte på det. Huset kan selvsagt gå over takst, men det kan også gå under. Det blir et sjansespill, men utgiftene til megler kommer uansett. Jeg har bevisst ikke hentet inn egen megler for å ikke bli beskylt for å forsøke å dra ned verdivurderingen. Hun kommer ikke med noen motspill økonomisk, hun vil bare at det skal ut på fritt marked slik at jeg ikke kan få sitte på det.

Problemet for min del kommer ved at det ikke er flere ledige hus i boligfeltet som jeg kan kjøpe. Dermed får ungene en annen skolevei og nye venner den tiden de er med meg, noe jeg ikke ønsker for deres skyld. Jeg prøver å se forbi den følelsesladde perioden vi er i nå, og tror at på sikt vil både hun og jeg se fordelen med at ungene har samme venner og skolevei uansett om de er med mamma eller pappa. I tillegg håper jeg at min kone og meg skal ha et såpass greitt forhold at vi kan hjelpe hverande dersom det trengs, selv om det det svart ut nå. Jeg elsker både min kone og ungene, men jeg føler at ved å gi opp huset så svikter jeg barna enda mer.

Jeg har derfor sagt til min kone at jeg ikke er villig til å kaste bort penger på megler, samt ta sjansen på at barna mister hjemmet sitt. Jeg vil da heller gå for tvangssalg, noe som desverre er en dårlige løsning for oss begge.

Spørsmålet er; Er jeg helt urimelig med mitt tilbud til henne?

2. Fordeling av unger er desverre også et varmt tema. Jeg ønsker selvsagt stille opp for barna mest mulig, og vil ha 50/50 deling. Hun går i flint, og kaster alle argumenter hun kan for å så tvil om meg som pappa. Hun sier at hun har vært mest med barna, og derfor bør hun få ha de mest. Jeg har jobbet fullt hele tiden og derav har hun hatt mulighet til å jobbe redusert stilling mens barna var små.

Ungene elsker heldigvis både mammaen og pappaen sin, og i den grad jeg kan være objektiv synes jeg det ser ut til at det har det bra hos oss begge.

Men, min kone mener jeg bare gjør dette for min egen del. Dum som jeg er, så trodde jeg at nettopp det at jeg har lyst å være mest mulig med barna er noe jeg gjør for barnas skyld. Hun ber meg på sine knær om å tenke på ungene og glemme huset og 50/50. Hun spiller hardt på min samvittighet og sier at "dersom du står på ditt så kommer samarbeidet til å bli jævlig hardt fra min side". En annen kommentar var at "Jeg er mye sterkere enn deg psykisk, og det vet du jævlig godt. Du kan bare forberede deg på rettssak".

Igjen, min kone er en fantastisk kvinne, og den aller beste mor som kunne vært for våre barn, men jeg er redd for at følelsene over bruddet slår litt for hardt inn. Det er i alle den kontoen jeg setter det på, jeg ønsker ikke være sinna på henne selv om hun reagerer som hun gjør.

Jeg er livredd for å gi meg på dette (f.eks godta 60/40). Først og fremst fordi jeg ikke kan se hvorfor jeg skal være mindre verdt som forelder enn henne, og dernest fordi jeg er redd for at barna vil tror at pappa er mindre glad i de enn mamma. Jeg elsker ungene mine, og vil gjøre det jeg kan for å være så god pappa for de som mulig.

Spørsmålet er; Hva gjør jeg? Reduserer meg selv som pappa og gir etter? Eller står på min rett, krever 50/50, og håper at fremtiden skal roe gemyttene ossimellom?

Jeg blir veldig takknemlig for kommentarer og innspill.

M.

[Modic]

Jeg har ingen gode råd å gi, hadde bare lyst til å gi deg en klem. Det er en tøff tid dere er oppe i, alle sammen. Personlig synes jeg ikke du er urimelig, men tvert i mot både reflektert og ansvarsbevisst.

Endret 30. april 2010 av Modic

[Optimist40]

Gir deg en klem jeg også. Syns absoultt ikke du er urimelig.

Barna er fokus her, ikke dine og eksens følelser. Kjenner jeg blir urimelig provosert hver gang foreldre bruker barna som brekkstang for egne sårede følelser.

Barna er like glad i begge sine foreldre og skal ikke behøve å føle at de må "velge", de skal bli sett og hørt, og de skal få mulighet til å se begge parter like mye. Ingen av foreldrene har noen mer rett på barna enn den andre, uansett hvem som har vært mest hjemme. De skal oså skånes for foreldrenes uenigheter i så stor grad som mulig og skal ikke påta seg noen skyld for bruddet. De skal også aldri bli utsatt for at noen av foreldrene snakker stygt om den andre. Når det kommer til barna er samarbeid veldig viktig, og er dere uenige så la ikke barna merke det. Snakk alltid om hverandre i positive former ovenfor barna.

Du skal ikke gi deg, men du skal forholde deg like rolig og saklig som du fremstår i innlegget ditt. Du virker meget oppegående og reflektert, fortsett med det.

Også når det gjelder huset, ikke gi deg på det. Hun har jo allerede gjort sitt valg, da må du få lov til å ta ditt ut fra hva som er best for deg og barna. Begge parter skal ha noe bra å tilby barna.

Ønsker deg lykke til i en trist og tung tid.. been there, done that

Endret 30. april 2010 av Optimist40

[Gjest AnonymBruker]

Vil også bare si at nei, du er ikke urimelig, jeg synes derimot din snart ex-kone er det.

Jeg må si meg enig i Optimist40, ingen forelder har mer rett på barna enn den andre forelder. Jeg synes det er flott at du ønsker å beholde huset, slik at barna beholder tryggheten i det, og sin skole. At din snart ex-kone prøver å tvinge deg å selge henger ikke på greip vedr. hensyn til barna som skal være det viktige her.

"Hun ber meg på sine knær om å tenke på ungene å glemme huset og 50/50"

Hvor er logikken? Er det ikke nettopp å tenke på ungene å ønske å ha barna og huset! Hold på ditt du, jeg skulle ønske min ex var så reflektert og tok så ansvar som du ønsker å gjøre.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er desverre midt oppi en følelsesladet skilsmisse, og trenger sårt noen innspill.

Min kone og meg har vært gift i 11 år, har to barn på 4 og 9, og har bestemt oss for å skille lag. Vi har slitt en stund, men det endelige bruddet ble likevel et sjokk for oss begge.

Vi eier et hus sammen, og prøver nå å komme til enighet både med det og fordelingen av barna. Så langt har det ikke gått bra, og vi stårt steilt på vårt.

Mitt litt desperate spørsmål om innspill gjelder følgende:

1. Salg av hus. Min kone har allerede kjøpt nytt hus i nabolaget, og jeg ønsker å kjøpe henne ut fra vårt felles hus. Hun ønsker overhodet ikke dette, og vil at huset skal legges ut på åpent marked. Jeg vet ikke om det er mest økonomisk eller psykologisk betinget. Hun har sagt at hun ønsker ikke noe felles minne om oss, og hun vil heller ikke at jeg skal komme bedre ut av det økonomisk enn henne.

Hun har hentet inn to eiendomsmeklere, og vi har fått en takst på 3,3 og 3,7 mill. Jeg har foreslått å kjøpe huset til 3,4 (middeltakst 3,5 minus utgifter til megler på 100'). Forslaget med middeltakst har jeg fått av advokat og også fra megleren som ga den høyeste verdivurderingen. Hun mener bestemt at vi får mer for huset, og vil i tillegg ikke at jeg skal sitte på det. Huset kan selvsagt gå over takst, men det kan også gå under. Det blir et sjansespill, men utgiftene til megler kommer uansett. Jeg har bevisst ikke hentet inn egen megler for å ikke bli beskylt for å forsøke å dra ned verdivurderingen. Hun kommer ikke med noen motspill økonomisk, hun vil bare at det skal ut på fritt marked slik at jeg ikke kan få sitte på det.

Problemet for min del kommer ved at det ikke er flere ledige hus i boligfeltet som jeg kan kjøpe. Dermed får ungene en annen skolevei og nye venner den tiden de er med meg, noe jeg ikke ønsker for deres skyld. Jeg prøver å se forbi den følelsesladde perioden vi er i nå, og tror at på sikt vil både hun og jeg se fordelen med at ungene har samme venner og skolevei uansett om de er med mamma eller pappa. I tillegg håper jeg at min kone og meg skal ha et såpass greitt forhold at vi kan hjelpe hverande dersom det trengs, selv om det det svart ut nå. Jeg elsker både min kone og ungene, men jeg føler at ved å gi opp huset så svikter jeg barna enda mer.

Jeg har derfor sagt til min kone at jeg ikke er villig til å kaste bort penger på megler, samt ta sjansen på at barna mister hjemmet sitt. Jeg vil da heller gå for tvangssalg, noe som desverre er en dårlige løsning for oss begge.

Spørsmålet er; Er jeg helt urimelig med mitt tilbud til henne?

Dere har 2 barn sammen og hun vil ikke ha noe minne om dere 2 ???

I så tilfelle blir du utvilsomt alenepappa/bostedsforelder på heltid.

Jeg er også overbevist om at barna har mange gode minner fra den boligen dere ikke blir enig om. Kan det være at moren er redd for at barna skal ha så mange gode minner fra denne boligen at hun er redd de vil bo mesteparten av tiden her ?

Uansett synes jeg ikke du er urimelig mht dine ønsker. Mange mødre vil være kjempeglad for at fedrene blir boende i nærmiljøet og på den måten være tilgjengelig for barna. Hvis moren er skeptisk til dette synes jeg hun ikke prioriterer barna.

2. Fordeling av unger er desverre også et varmt tema. Jeg ønsker selvsagt stille opp for barna mest mulig, og vil ha 50/50 deling. Hun går i flint, og kaster alle argumenter hun kan for å så tvil om meg som pappa. Hun sier at hun har vært mest med barna, og derfor bør hun få ha de mest. Jeg har jobbet fullt hele tiden og derav har hun hatt mulighet til å jobbe redusert stilling mens barna var små.

Ungene elsker heldigvis både mammaen og pappaen sin, og i den grad jeg kan være objektiv synes jeg det ser ut til at det har det bra hos oss begge.

Men, min kone mener jeg bare gjør dette for min egen del. Dum som jeg er, så trodde jeg at nettopp det at jeg har lyst å være mest mulig med barna er noe jeg gjør for barnas skyld. Hun ber meg på sine knær om å tenke på ungene og glemme huset og 50/50. Hun spiller hardt på min samvittighet og sier at "dersom du står på ditt så kommer samarbeidet til å bli jævlig hardt fra min side". En annen kommentar var at "Jeg er mye sterkere enn deg psykisk, og det vet du jævlig godt. Du kan bare forberede deg på rettssak".

Igjen, min kone er en fantastisk kvinne, og den aller beste mor som kunne vært for våre barn, men jeg er redd for at følelsene over bruddet slår litt for hardt inn. Det er i alle den kontoen jeg setter det på, jeg ønsker ikke være sinna på henne selv om hun reagerer som hun gjør.

Jeg er livredd for å gi meg på dette (f.eks godta 60/40). Først og fremst fordi jeg ikke kan se hvorfor jeg skal være mindre verdt som forelder enn henne, og dernest fordi jeg er redd for at barna vil tror at pappa er mindre glad i de enn mamma. Jeg elsker ungene mine, og vil gjøre det jeg kan for å være så god pappa for de som mulig.

Spørsmålet er; Hva gjør jeg? Reduserer meg selv som pappa og gir etter? Eller står på min rett, krever 50/50, og håper at fremtiden skal roe gemyttene ossimellom?

Jeg blir veldig takknemlig for kommentarer og innspill.

M.

Mht omsorg/samvær møter du på tradisjonelle argumenter som ikke tar hensyn til barnas beste. Mengden samvær er ikke alene ensbetydende med hvem som gir barna den beste oppveksten. Jeg er pappa og bostedsforelder og møtte tilsvarende argumenter som det du nå gjør. Jeg ble boende i nærmiljøet og barna FORLANGTE å flytte til meg da de ble litt eldre. Dette tiltross for at moren så på seg selv som eneste egnede bostedsforelder fordi hun mente hun hadde vært mest sammen med barna det første året deres.

Når det gjelder samarbeid er det mor som i denne saken viser manglende samarbeidsvilje. Det tror jeg også en oppegående advokat som har familiesaker som soesoaloitet også vil mene. Det er derfor mor som i denne saken gjør samarbeid vanskelig.

Som far er du av myndighetene opprprioritert de siste ukene. Dette fremkommer f.eks. i den nye loven som sier at f.o.m. 1 juli skal domstolene kunne dømme felles omsorg. Hvis DU hviser en vilje til kompromiss ig samarbeid som du nå gjør tror jeg det vil styrke din sak i en evt rettsak. Men det er viktig at du får riktig advokat.

Jeg ga meg i vår skilsmisse fordi alle fortalte at jeg som mann ikke hadde mulighet til å bli omsorgsforelder. Den sterkeste pådriveren for denne påstanden var faktisk mekleren vår. I ettertid har jeg fått bekreftet at dette ikke stemte og at jeg med stor samnylighet hadde fått omsorgen alene om jeg hadde krevd det i en rettsak. Men jeg ga meg.

Nå har jeg blitt bostedsforelder og barnas mor har sett verdien i et bedre samarbeid og vilje til å løse problemene i fellesskap. Jeg håper barnas mor gjør dette i deres situasjon også.

[snute]

Jeg må si meg enig med de andre her. Du er ikke urimelig på noen av områdene. Er sikker på at din kone kommer til fornuft bare du gir henne litt tid. For meg må det du skisserer være den beste løsningen for barna, og det må jo hun også se. Selvsagt et det vondt for en mor å ikke se barna sine mer enn 50 %, men det er det for en far også. Lykke til, håper alt ordner seg!

[Gjest AnonymBruker]

Du er IKKE urimelig ut fra det du skriver her.

Det å velge å bo i samme plass som dere alltid har gjort er jo det aller aller beste for barna. synes du virker oppegående og ansvarsbevisst. Etter min oppfattning skal du ikke gi deg.

Når det er sakt er jo brudd en belastene påkjenning for alle parter og det er en vanskelig tid dere har og går i møte.

Vedr. samvær: så lenge dere bor i samme nabolag, og barna fortsetter å gå på den samme skolen og barnehagen, er det ingen ting i veien for 50/50 samvær. Det er vel også slik at dere plikter å gå til mekling. Det kan være fint å få inn en tredjepart for å få samværsavtalen i havn. Det er også slik for mange at de enes til slutt om en avtale, med en "prøvetid" slik at en kan høste seg noen erfaringer, for at avtalen skal være til det beste for alle parter. Skulle "maktkampen og konflikten" vedvare, er familivernkontoret også et tips.

Lykke til!!

[Rosenrød]

Her er den din ekskone som er egoistisk og urimelig, ikke du. Stor klem til deg!

[tuji]

I henhold til sameigelova § 11 har du forkjøpsrett på hennes halvpart av huset

[Gjest Iril]

Skjønner ikke helt hvordan hun kan argumentere mot at du kjøper huset med at hun ikke vil ha noen minner om deres liv sammen... :klø:

Jeg synes også din eks virker urimelig, men vi som svarer i denne tråden må også huske på at det alltid er minst to sider av samme sak. Akkurat når det gjelder huset synes jeg hennes holdning veldig merkelig, og når det gjelder delt bosted for ungene er jeg positiv til det så lenge foreldrene bor slik at barna mer eller mindre fritt kan bevege seg mellom hjemmene slik at nærmiljøet er det samme hele tiden. Og det virker jo som om det er det du vil også, så da synes jeg det virker som en rettferdig ordning for alle parter, ikke minst barna.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har ikke tid til å lese det alle har skrevet.

Din kone er urimelig både med hensyn til barna og med hensyn til boligen.

Løsningen på begge deler er å ta det til retten. Anbefaler deg å lese eller be advokaten hjelpe deg med å lese sameieloven - der står det svart på hvitt at sameiere har forkjøpsrett:

§ 11. Når part i sameige skiftar eigar, har medeigarane forkjøpsrett.

Sameigeloven

Be din kone vise svart på hvitt lovhjemmmel for at du er urimelig og at hun har et rettslig krav. Fremsett krav skriftlig om å få kjøpe huset til en foreslått pris, og be hun kjøpe deg ut dersom hun ikke kan akseptere ditt bud. Det skal helt klart være unødvendig å bruke megler, men det er fullt lov å kreve markedspris. Det du har gjort er den helt alminnelige måten å gjøre det på - to takster, og så bruker man middelverdien. Hvis hun ikke kan akseptere din pris får hun komme med et forslag. Nekte deg å kjøpe det kan hun ikke, enda hun har følelser, minner og annet dritt koblet til huset. Hvis hun EGENTLIG har en skjult agenda om at hun ikke vil at ungene skal få ha tilknytning til en kobling mellom deg og huset burde hun ha tenkt på det før hun løp og kjøpte hus i nabolaget.

I skifteretten vil hun få loven lest opp for seg.

Barnefordeling: Familievern kontoret neste. Hvis du ønsker å ha ungene 50 % så krever du det. Følelsesutbrudd og påstander om at du ikke er verdig kan hun parkere og du bør møte det med "see you in court". Hvor gamle er ungene dine, hva vil de? Er de i nærheten av 12 år skal de bli hørt.

Merk at 50/50 fordeling ikke fritar deg eller henne for bidrag - men i praksis kan man løse det ved å bli enige om dekning av løpende utgifter eller faste beløp på utstyrskonto til barna istedet.

Ikke gi deg, du har en god sak og din fru må lære seg litt alminnelig lov og rett!

[ViljaH]

Jeg synes ikke du er urimelig, derimot samarbeidsvillig. Mulig din kone vil ha deg vekk fra felles hjem i nærheten fordi hun frykter at barna vil foretrekke å bo der i sitt barndomshjem og hun da vil miste dem mer og mer? Det er ganske vanlig å la barna reise imellom hjemmene som de vil når de blir større..

Vet noen som har funnet løsning i at forelder A har 60& på ene ungen, og 40% på andre ungen, og forelder B motsatt. Dvs. at ungene bodde annenhver uke hos foreldrene, mens foreldrene hadde ansvar for alle utgifter hos en unge hver. Jeg synes i ettertid at ikke dette var noen god løsning, fordi den ene ungen fikk "alt" av sin far, mens den andre ungen fikk veldig lite av sin mor som ikke ville betale for fritidsaktiviteter osv. De er søsken, så de bør behandles likt, synes jeg.

Jeg synes du skal skaffe deg en god advokat og ta rettssak om det er hva som må til. Ikke gi deg fordi det kan bli litt vanskelig akkurat nå. Tiden leger sår, og når rettssaken er over vil konfliktnivået roe seg, og dere vil finne en rutine.

[Cannavaro]

Har vært der du er.

For all del, gjør det beste for barna.

Du må stå på din rett til å kjøpe henne ut. Ikke gi deg på det.

Dersom du kan bo der vil det sikkert være bra for barna deres også.

Deretter skal du også ikke vike en tomme når det gjelder samværsrett til barna. 50/50 deling er det mest normale idag.

Tvert imot sitter jeg her og føler at hun er desidert klart mest urimelig her.

Hvor er tankene hennes rundt barna midt oppe i dette ???

Hun virker egoistisk i tankegangen.

Det mest skånsomme for ungene er også å bevare barndomshjemmet, det gir en tryggere ramme rundt skilsmissen tross alt.

Nei, ikke gi deg. Som sagt, tenk på barna. Ta en alvorsprat med ex og få henne til å

tenke sammen med deg om fremtiden til barna.

Hun må allikevel samarbeide med deg fremover når det gjelder samværsrett på barna.

Lykke til. Du har min fulle støtte.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg syns ikke det er urimelif av din kone å forlange salg på åpent marked, hun kan gå ut av det med stort tap hvis ikke. Selv om huset legges ut på åpnet marked, kan du være med av dem som byr, og så lenge du har den høyeste summen får du jo huset. At det ikke blir ledige hus boligfeltet du ønsker er faktisk ikke din kones problem, det er ditt problem. Videre syns jeg barnefordeleling avhenger av hvem som har mest ansvar og kontakt med barne i det daglige, og hvem som kan tilby et stabilt miljø.

[Gjest Gjest]

Du høres ikke helt urimelig ut i dine ønsker, kanskje huset må legges ut for salg, slik at dere ihvertfall kan finne ut hva noen andre ville betalt, men at du evt. kan avslå budet og evt. overta selv etterpå. Dette for at hun ikke skal tape noe på dette.

Du skriver at dere har blitt enig om å gå fra hverandre, men hun virker jo ikke særlig interessert i å ha deg i nabolaget i det hele tatt?!

Det er vel ofte sånn at enkelte bruddårsaker forårsaker stor sårhet fra den motstående part, om det er sånn i dette tilfellet vet ikke jeg altså, men det er det første som slår meg når jeg leser dette.

At du vil ha et ryddig og greit brudd for barna dine sin skyld er veldig flott, men det er vel sånn at noen ganger er årsakene til bruddet så vonde for den andre parten, at hensynet til barna går direkte mot det denne parten kan tåle å leve med, ihvertfall i en periode mens sorg/skuffelse/sinne etc. bearbeides....

Kan være det ikke har noe med noe sånt å gjøre, men hvis det har det, så er det jo en veldig relevant side av saken vil jeg si...

Håper dere finner en løsning som dere begge kan leve med!!

[Gjest Vilma]

Det med huset ville jeg ikke gitt meg på, det er viktig å bo nærme ungene. Jeg ville kanskje gitt meg på 60/40 da du likevel blir boende så nærme ungene at de kan løpe mellom husene. Sånn vis det kan hjelpe å inngå et kompromiss for samarbeidets skyld.

[lulle]

Jeg vil bare spør om det er utroskap og ny kjæreste fra din side som utløser disse voldsomme følelsene hos din (ex) kone. Hvis er en annen dame inni bildet, som kanskje skal flytte inn i det som tidligere var deres felles bolig, kan jeg forstå at din ex strever med vanskelige følelser.

Hvis dette er et brudd uten andre involvert, vil jeg på det sterkeste råde deg til å beholde barnas barndomshjem. Det er tryggest og best for dem.

Mest sannsynlig vil du også få 50/50 deling i dag dersom du går inn for det. Lykke til:-)

[zuperduper]

T.s.: jeg henger meg på det flertallet her har svart deg: du er ikke urimelig.

Begge foreldrene er å regne som like gode foreldre, så fremt det kan dokumenteres at man ikke er det . Dvs. at en 50/50 samværsavtale med tanke på barna er det mest naturlige. Ikke gi deg på dette! Ikke gå for 60/40 eller noe annet, hvis du mener 50/50 er det beste for barna.

I forhold til huset vil jeg be deg om å først og fremst huske hva loven sier. Det er det som er viktigst ved uenigheter. Loven sier alså at du kan kjøpe ut din (eks)kone til markedspris. Det spiller ingen rolle om hun ikke liker det eller ikke ønsker det - loven står (heldigvis) over.

Klem til deg - og lykke til!

[Gjest Chickpea]

Jeg er enig i det de -fleste- andre her inne skriver; det er din eks som er urimelig her og det virker som hun tenker først og fremst på seg selv opp i det hele og at barnas vel og ve er underordnet hennes egeninteresser. Det er åpenbart en fordel for barna at foreldrene bor i samme nabolag og at begge bor i nærhet av skole/barnehage, det å fremdeles ha "det gamle rommet" sitt, når verden ellers blir så drastisk forandret, må også være et trygghetsanker for barna. Jeg tror dette handler om hvem som har barna og at din eks vil ha hovedomsorgen, i dag har hun kun argumentet om at hun var hjemme mens de var små og hvilken rolle spiller det egentlig nå? Det er ikke som om hun kan fortsette med det, nå som hun er alenemor og må jobbe fulltid i likhet med alle andre. Hvis du derimot blir nødt til å flytte lenger bort, har din eks et mye sterkere argumente for at hun skal ha barna, mens du blir redusert til samværsforelder og bidragsyter og selvom det er stygt å si det, så er sikkert hun også godt klar over konsekvensene det kan ha for deg (og ditt ønske om 50/50 deling) å flytte fra nærområdet. Hvis det er riktig som enkelte av de andre sier, at du har forkjøpsrett, så ville jeg benyttet meg av den uten å nøle. Hør med en advokat og stå på din og barnas rett!

Lykke til videre!

[zuperduper]

Det med huset ville jeg ikke gitt meg på, det er viktig å bo nærme ungene. Jeg ville kanskje gitt meg på 60/40 da du likevel blir boende så nærme ungene at de kan løpe mellom husene. Sånn vis det kan hjelpe å inngå et kompromiss for samarbeidets skyld.

Hvorfor skal en pappa gå med på dette? Hvorfor kan ikke likegodt en mamma gå med på å ha barna mindre (hvis det var det som var tema)? En mor har ikke mer rett på mer samvær barna enn det en far har. Selv om en mor vil ha de mer, betyr ikke det at en far skal gi avkall på sin rett for å unngå uenigheter.