Forlove seg som 17 åring

[Gjest ThatWoodcut]

Jeg har ikke noe imot at folk er forlovet i lang tid. Pappa og stemoren min har vært forlovet i nesten 10 år uten noe tegn på bryllup...

Jeg kjenner meg litt igjen i din situasjon faktisk.

Jeg er 18, men ble sammen med kjæresten min da jeg var 17.(Han er for øvrig 21, blir 22 i mai) Og jeg har vokst veldig i dette forholdet; jeg har blitt mer voksen og ser ting på en annen måte og det tror jeg kanskje du også har gjort? I og med at han er såpass mye eldre enn deg og dere har vært sammen såpass lenge.

Jeg kjenner meg også igjen i "det skal bli oss" følelsen. Jeg vet ikke om jeg ville forlovet meg, men jeg kan godt planlegge de neste årene

(Nå skal det sies at jeg ikke er veldig komfertabel med å vise følelser offentlig. Og en ring er jo et sikkert tegn på det )

Og jeg skjønner greia med å bli forlovet selv om du "bare" er 17, det blir jo litt mer seriøst og det blir en bekreftelse for dere selv og overfor andre at dere faktisk hører sammen.

Men hva med noe midt i mellom? En promisering eller noe sånt? Det høres sikkert litt barnslig ut, men det vil jo fortsatt bety mye for dere? Ja, en forlovelsering er jo en promisering, men den er så mye mer alvorlig...så en litt mindre alvorlig ring kunne kanskje vært tingen? Nå får jeg selv opp et bilde av en billig plastring, men det er ikke det jeg mener i det hele tatt!

[Gjest Miam]

Jeg trodde også at jeg var moden for alderen når jeg var 17-18. Jeg var kanskje mer moden enn enkelte, men jammen ikke spesielt voksen allikevel. I dag er jeg 22, og jeg er en helt annen person enn når jeg var 17. Selv om det ikke er så mange år mellom 17 og 22, så modnes man faktisk en god del på denne tiden. De fleste er ferdige med videregående, og mange er allerede ferdige med en bachelorgrad, for å ta et eksempel. Jeg var mye mer barnslig, knisete og veeeeldig opptatt av å være med venninner dag ut og dag inn når jeg var 17, og det er jo helt naturlig!

Jeg synes det virker som om dere har dårlig tid. Jeg kan forstå kjæresten din, siden han faktisk er nærmere 25 enn 20 og kanskje begynner å kjenne på at han begynner å bli skikkelig voksen. Personlig mener jeg dere bør vente noen år. Hvem vet hva som har skjedd når du er 20? Kanskje du har flyttet til et helt annet sted for å gå skole? Kanskje dere ikke har de samme følelsene for hverandre lenger?

Jeg sier IKKE at dere ikke vil klare dere osv. for jeg selv ble sammen med min forlovede når jeg var 16 (grunnkurs på VGS) og vi har aldri hatt "pause", og vi er som sagt forlovet nå i dag. Men jeg synes det at man kan nyte tenårene, og ikke føle at man må bygge rede og bli voksen allerede som 17-åring. Ta dere god tid, det er iallfall mitt råd!

[Gjest LilleLovely]

Jeg var sikker på at jeg hadde møtt The One når jeg var 16. Foreldrene hans ble sammen når de var 16, så da skulle vi også leve lykkelige ever after..sånn gikk det ikke gitt. Og når jeg tenker tilbake i dag, er jeg ufattelig glad for at det gikk som det gikk. Jeg forandret meg veldig fra jeg var 16 til jeg kom i 20-årene, det gjorde ikke han..

Det at dere er samboere synes jeg er alvorlig nok, og voksent nok. Det å liksomforlove seg er noe som tenåringer gjør, så hvis du vil være moden kan du heller velge å vente litt. Fordi mennesker og forhold endrer seg hele tiden, og spesielt når man er ung. Jeg ville ventet i hvert fall ett år!

Ikke ha så hastverk med å bli voksen, det er en grunn til at de som er eldre sier at man bør nyte ungdomstida!

[Poppsilopp]

Noen reaksjoner ble det nok.. Jeg var først ute av venneflokken med å bli mor, og synes det bare var positive tilbakemeldinger å få.. Noen negative var det nok, men mest slike som; herregud, tenk deg hva du går glipp av da, kan ikke dra på fest eller noe.. Men eg er ikke av den typen som har vært å festet siden jeg var en 14-15 år gammel.. Første gang jeg drakk, var jeg 16, nesten 17. Og har heller aldri hatt behov får å drikke meg full hver helg.

Så gjør det dere føler for dere. Vi mennesker er forskjellige - og takke gud for det

Men nå skal jeg sette meg tilbake i sofaen å planlegge litt til jeg.. er ennå noen brikker som ikke er på plass..

Det høres bra ut! Lykke til

[Poppsilopp]

Det er det dummeste jeg har hørt. Ble sammen med min samboer for over 7 år siden, jeg var da 15, og når jeg ser tilbake nå, vil jeg da virkelig ikke si at jeg var umoden fordi jeg når jeg var 17 visste at jeg hadde funnet mannen i mitt liv. Det tror jeg ikke mine foreldre vil si heller, etter å ha vært sammen siden mamma var 16.

Men det er klart, har man aldri opplevd å møte sin "soulmate", så er det klart man tror at alle 17-åringer tenker likt når det gjelder det der.....

Men akkurat det med hastverk er jeg forsåvidt enig i..

Så enig så enig Vi har ikke hastverk, men det er en koselig ting å gjøre. Vi har kommet fram til at vi skal forlove oss på tre års dagen vår noen måneder før jeg fylelr 18. Det er det som er rett for oss

[Poppsilopp]

Jeg også!! Jeg har en liten "historie" å fortelle om hvilken status forlovelse har fått blant tenåringer i dag (sier dette med fare for å virke svært veslevoksen, jeg er tross alt ikke mer enn 21 selv)

Jeg sitter på toget med min venninne. Bak meg sitter to jenter, de var kanskje 14-15-16 (syns alle ser så like ut at det er vanskelig med alder )

Uansett, hun ene bryter den "store" nyheten om at hun og hennes "soulmate" har forlovet seg. Det bryter ut masse knisehyl og gratulerer gratulerer. Etterhvert viser det seg at hun andre også er forlovet, så ble det litt ekstra knising og fnising over dette.

Jentene begynner deretter å snakke om fordomsfulle mennesker som mener at de har forhastet seg inn i forlovelse. Og det var DA verdens beste kommentar dukket opp:

"Jeg fatter ikke hvorfor de skal være så jævla fordomsfulle og dømme meg fordi jeg er forlovet. Det er ikke som om at jeg har FLYTTET SAMMEN MED kjæresten min. Det er akkurat like enkelt å slå opp nå som da vi ikke var forlovet. Herregud!"

Så der har vi det. Å forlove seg er nå noe mindre alvorlig enn å være samboere. Jeg har alltid tenkt omvendt: Når jeg forlover meg så forlover jeg meg for å gifte meg, dette har jeg også sagt til samboeren min, og hadde han spurt meg om å forlove oss i dag hadde jeg sagt NEI, fordi sannheten er at ingen av oss har egentlig tenkt å gifte oss det neste 1-2 årene.

Nei, jeg har vært frustrert over denne forlovelses-pandemien så lenge nå, så her kom det enda en liten utblåsning fra min side.

Også er jeg lei av at folk sier "jeg drikker ikke i helgene" for å bevise at de er modne. Jeg drikker heller ikke i helgene, har ikke smakt alkohol siden nyttårsaften, men det i seg selv beviser vel ikke at jeg er klar for giftemål/forlovelse/barn??

Det du henviser til virker utrolig umodent ut, det er jeg helt enig i! Jeg tar virkelig ikke lett på å forlove meg i det hele tatt. Jeg har ikke lyst å forlove meg mer enn en gang, og det skal være med mannen jeg skal gifte meg.

Jeg kan selvfølgelig ikke si at jeg vet 100% sikker på at vi kommer til å være sammen for alltid, for det kan ingen være. Og jeg hadde ikke en gang tenkt på å folove meg med hvis jeg ikke kjente han inn og ut og hadde bodd men han og vært sammen med han såpass lenge at jeg visste at vi kjente hverandre godt og at følelsene våre var sterke. Jeg kunne for eksempel ikke ha forlovet meg hvis vi fortsatt i "forelskelses" fasen enda, for da tenker man ikke klart. Nå har forelskelsen gått over til kjærlighet, vi elsker hverandre, men det er ikke sånn altoppslukende. Vi har snakket om alt av fremtidsplaner og vi er enige om hva vi vil med livet vårt. Det er det som er rett for oss, men hva som er rett for andre skal jeg ikke si

[Poppsilopp]

Jeg har ikke noe imot at folk er forlovet i lang tid. Pappa og stemoren min har vært forlovet i nesten 10 år uten noe tegn på bryllup...

Jeg kjenner meg litt igjen i din situasjon faktisk.

Jeg er 18, men ble sammen med kjæresten min da jeg var 17.(Han er for øvrig 21, blir 22 i mai) Og jeg har vokst veldig i dette forholdet; jeg har blitt mer voksen og ser ting på en annen måte og det tror jeg kanskje du også har gjort? I og med at han er såpass mye eldre enn deg og dere har vært sammen såpass lenge.

Jeg kjenner meg også igjen i "det skal bli oss" følelsen. Jeg vet ikke om jeg ville forlovet meg, men jeg kan godt planlegge de neste årene

(Nå skal det sies at jeg ikke er veldig komfertabel med å vise følelser offentlig. Og en ring er jo et sikkert tegn på det )

Og jeg skjønner greia med å bli forlovet selv om du "bare" er 17, det blir jo litt mer seriøst og det blir en bekreftelse for dere selv og overfor andre at dere faktisk hører sammen.

Men hva med noe midt i mellom? En promisering eller noe sånt? Det høres sikkert litt barnslig ut, men det vil jo fortsatt bety mye for dere? Ja, en forlovelsering er jo en promisering, men den er så mye mer alvorlig...så en litt mindre alvorlig ring kunne kanskje vært tingen? Nå får jeg selv opp et bilde av en billig plastring, men det er ikke det jeg mener i det hele tatt!

Hehe Jeg skjønner godt hva du mener! Og i forhold til hva andre her tror så forlover vi oss ikke for å vise "andre" det. Har ikke planer om å legge det på facebook eller å fortelle det til gud og hvermann, har tenkt å fortelle det til nermeste familie å det er det. Men som sagt så har vi tenkt å vente til tre års dagen vår, da er det noen månedere til jeg fyller 18 og da skjer det på en dato som betyr mye for oss

[Gjest AnonymBruker]

Jeg synes ikke det er noe... Nei ikke alle forhold varer, men likevel. Synes det er ufattelig trist at forlovelse er blitt noe annet enn det det en gang var. Nå er det som om par skal "bevise" for andre at de faktisk er seriøse... Men ikke seriøst nok til å gifte seg.. "nei er ikke klar for å gifte meg, men forlovet kan jeg gjerne bli!". Det betyr jo det samme. Bryllup kommer etter forlovelsen. Det er som å bli gravid men aldri få ut ungen.

[¤flicka¤]

Jeg forstår det heller ikke helt, det virker mest som et desperat forsøk på å vise verden hvor voksen man er og at forholdet er seriøst.

[Gjest Vilma]

Når man måler modenhet i hvor lite man fester er man absolutt ikke moden. Når det gjelder forlovelse er det ikke rødvin på lørdagskvelden som teller, men hvordan man takler hverdagen på godt og vondt.

[juliane]

Som en gammel dame med tradisjonelle holdninger (dvs at en forlovelse følger et frieri og et giftemål følger i rimelig tid etter en forlovelse), blir jeg fryktelig nysgjerrig på hva dere egentlig har tenkt å gjøre på denne tre-årsdagen deres, sånn helt konkret? For dere skal jo tydeligvis ikke fri. Og dere har jo allerede bestemt dere for å "forlove" dere, så er dere ikke egentlig "forlovet" allerede da? :klø:

[ninuska_]

Når man måler modenhet i hvor lite man fester er man absolutt ikke moden. Når det gjelder forlovelse er det ikke rødvin på lørdagskvelden som teller, men hvordan man takler hverdagen på godt og vondt.

Veldig bra sagt

[Ana.]

Herregud.. Jeg syntes det er kjempe fint jeg! Hva så om du er 17 år.. Du har bevist deg selv og dine foreldre at du står på egne ben og tar ansvar. Du har bodd med samboeren din i 1 år, og dere har en hund å passe på. Det er egentlig et kjempe stort ansvar. Jeg flyttet ut med eksen min når jeg var 17 år (ifjor), men det holdt ikke mer enn et par mnd. Så ja, jeg ville også sagt at du er moden for alderen.

Og for de av dere som sier at alle 17 åringer sier sånt, Ja, det kan kanskje stemme, men TS har faktisk bevist at hun skiller seg ut fra andre 17 åringer. Er du sikker på at at elsker kjæresten din, og han deg, GO FOR IT!

Dere har det veldig bra sammen utifra det du skriver, og jeg ser ikke noe grunn til å være skeptisk. 17 eller 27, alder er bare et tall. Om noen har et problem med det, så får de nesten bare leve med det.

Jeg tror ts vet hva hun holder på med. om hun vil leve med samboeren sin evig, så får hun gjøre det. ingen som kan stoppe henne i det. Hun har hele livet forran seg enda, men hvis de er sikre på denne avgjørelsen, ser jeg ikke noe problem i parets ønsker og planer.

Og alle dere andre som sier at de gjør det bare for å bevise. Hva er det med dere? hva vet dere om det egentlig? De har tydeligvis et sterkt bånd sammen og er villig til å ta et skritt lenger fram. Jeg syntes det er en fin ting. Dere snakker som om de gjør dette for å bevise alle andre at de er seriøse, men hvem forlover seg for å bevise noen andre at de har det så seriøst?? til og med JEG som ikke kjenner paret engang, kan fortelle at de ikke gjør det for noen av dere eller for noen de kjenner, men de gjør det for dem selv.

LYKKE TIL VIDERE, er glad på deres vegne!!

[Gjest Bianca26]

Jeg er en jente på 17 år og samboeren min er 23. Vi har vært sammen i snart tre år og samboere i ett år. Vi bor i et koselig hus på landet sammen med Border Collien vår, og vi stortrives. Vi trives også godt sammen med familiene til hverandre. Det har rett og slett vært full match.

Det er sikkert mange som reagerer litt på alderen min. Der har jeg vært borti før. Men alle som har reagert og siden har snakket litt med meg har fått et helt annet bilde av meg. Alle mener at jeg er veldig voksen for alderen. Når har vi snakket litt om å forlove oss. Jeg vet at man ikke kan være sikker på at forholdet vil vare evig, men jeg er villig til å ta den sjansen, og jeg er villig til å jobbe for det. For man kan ikke være sikker når man er 30 heller.

Vi har planer om å gifte oss, men ikke før om noen år. Det er sikkert mange som er skeptiske, for folk ser ofte på alderen. Og ja, alder har noe å si, men absolutt ikke alt.

Hva mener dere, er det greit å forlove seg som 17 år?

En forlovelse er jo ikke det samme som giftermål. Om dere forlover dere og det etter noen år viser seg å ikke fungere, så er det ikke noe mer komplisert å bryte forlovelsen enn å bare gjøre det slutt.

Det jeg ikke skjønner er hva vitsen med å forlove seg er om man ikke har planer om å gifte seg med det første uansett? En forlovelse betyr jo ingenting om det ikke skal gå noen vei. Dere er jo allerede samboere. En forlovelse endrer jo ikke noe. En forlovelse er jo et løfte om giftermål. hadde jeg vært deg hadde jeg ikke forlovet meg før jeg visste at et giftermål var like rundt hjørnet. Ingenting med alder å gjøre.

[Piper]

Det er det dummeste jeg har hørt. Ble sammen med min samboer for over 7 år siden, jeg var da 15, og når jeg ser tilbake nå, vil jeg da virkelig ikke si at jeg var umoden fordi jeg når jeg var 17 visste at jeg hadde funnet mannen i mitt liv. Det tror jeg ikke mine foreldre vil si heller, etter å ha vært sammen siden mamma var 16.

Men det er klart, har man aldri opplevd å møte sin "soulmate", så er det klart man tror at alle 17-åringer tenker likt når det gjelder det der.....

Men akkurat det med hastverk er jeg forsåvidt enig i..

Hvor mange 17 åringer tror du har funnet sin "soulmate"? Og de fleste 17 åringer tenker likt der, enten de vil innrømme det eller ikke. Min søster fant sin "soulmate" da hun var 15, merkelig at han ikke var hennes "soulmate" 11 år senere. Selv om det holder for noen, er det fåtallet av 17 åringer som finner den de skal leve med resten av livet. Eller mener du at fordi du og din mor og noen til har kalrt det,e r det mange som klarer det?

Jeg vil si at de færreste klarer det, men noen få gjør det. Og derfor er sannsynligheten for brudd veldig stor på et eller annet tidspunkt.

[Vera Vinge]

Personlig ser jeg på forlovelse som noe som fører fram til giftemål i nær fremtid. Men så tenker jeg at en hver får legge i en forlovelse det de ønsker, da det tross alt ikke er lover og regler for dette, og forlovelse er en privatsak. Jeg kan i mitt stille sinn tenke at den forlovelsesbølgen som rir enkelte tenåringsgjenger er merkelig, men samtidig er det vel neppe særlig skadelig. Og det er tross alt positivt at man heller ønsker å binde seg til en person man har det godt med enn å fare rundt og drikke seg dritings og prøve nye ting (det være seg narkotika eller fremmede menn). Ikke at det må være enten eller, men. Så lenge man ikke rekker å gifte seg eller får barn, har det jo liten betydning om man senere velger å gå fra hverandre. Hvis det blir slutt, kan man sikkert være litt flau over at man forlovet seg så ung osv, men da er man i det minste en erfaring rikere.

Jeg sier ikke dette fordi jeg hadde hoppet i taket av glede om jeg hadde en 17-årig datter som hadde forlovet seg (og det med en eldre mann), men jeg syns samtidig enkelte av svarene her er litt overdrevne. Vi som er eldre kan gi deg og andre unge mange råd ut fra våre erfaringer og feilskjær, men det er jo også noe med at en hver ofte må gjøre sine egne erfaringer før man lærer. Og det sier jeg ikke fordi jeg tror dette forholdet automatisk må gå dukken, men fordi man tross alt aldri vet (noe som jo gjelder alle forhold uansett alder). Jeg vet om flere som har holdt sammen siden tenårene, på samme måte som jeg vet at mange forhold har gått dukken etter hvert som man vokste fra hverandre bl.a.

Ellers syns jeg du gjør godt rede for deg i innleggene, og jeg kan godt tro på at du er mer moden enn mange av dine jevnaldrende. Det er jo også flott at du har funnet en mann du har det godt sammen med. Men jeg vil likevel råde deg til å tenke gjennom om det er nødvendig å forlove seg, hva dere egentlig ønsker med det, hva det skal bety for dere osv. Og ha i bakhodet at ting kan endre seg fort, spesielt i den alderen du er i nå, til tross for at du kanskje er mer moden enn mange.

[Piper]

Personlig ser jeg på forlovelse som noe som fører fram til giftemål i nær fremtid. Men så tenker jeg at en hver får legge i en forlovelse det de ønsker, da det tross alt ikke er lover og regler for dette, og forlovelse er en privatsak. Jeg kan i mitt stille sinn tenke at den forlovelsesbølgen som rir enkelte tenåringsgjenger er merkelig, men samtidig er det vel neppe særlig skadelig. Og det er tross alt positivt at man heller ønsker å binde seg til en person man har det godt med enn å fare rundt og drikke seg dritings og prøve nye ting (det være seg narkotika eller fremmede menn). Ikke at det må være enten eller, men. Så lenge man ikke rekker å gifte seg eller får barn, har det jo liten betydning om man senere velger å gå fra hverandre. Hvis det blir slutt, kan man sikkert være litt flau over at man forlovet seg så ung osv, men da er man i det minste en erfaring rikere.

Jeg sier ikke dette fordi jeg hadde hoppet i taket av glede om jeg hadde en 17-årig datter som hadde forlovet seg (og det med en eldre mann), men jeg syns samtidig enkelte av svarene her er litt overdrevne. Vi som er eldre kan gi deg og andre unge mange råd ut fra våre erfaringer og feilskjær, men det er jo også noe med at en hver ofte må gjøre sine egne erfaringer før man lærer. Og det sier jeg ikke fordi jeg tror dette forholdet automatisk må gå dukken, men fordi man tross alt aldri vet (noe som jo gjelder alle forhold uansett alder). Jeg vet om flere som har holdt sammen siden tenårene, på samme måte som jeg vet at mange forhold har gått dukken etter hvert som man vokste fra hverandre bl.a.

Ellers syns jeg du gjør godt rede for deg i innleggene, og jeg kan godt tro på at du er mer moden enn mange av dine jevnaldrende. Det er jo også flott at du har funnet en mann du har det godt sammen med. Men jeg vil likevel råde deg til å tenke gjennom om det er nødvendig å forlove seg, hva dere egentlig ønsker med det, hva det skal bety for dere osv. Og ha i bakhodet at ting kan endre seg fort, spesielt i den alderen du er i nå, til tross for at du kanskje er mer moden enn mange.

Flott skrevet

[Gjest Bianca26]

Personlig ser jeg på forlovelse som noe som fører fram til giftemål i nær fremtid. Men så tenker jeg at en hver får legge i en forlovelse det de ønsker, da det tross alt ikke er lover og regler for dette, og forlovelse er en privatsak. Jeg kan i mitt stille sinn tenke at den forlovelsesbølgen som rir enkelte tenåringsgjenger er merkelig, men samtidig er det vel neppe særlig skadelig. Og det er tross alt positivt at man heller ønsker å binde seg til en person man har det godt med enn å fare rundt og drikke seg dritings og prøve nye ting (det være seg narkotika eller fremmede menn). Ikke at det må være enten eller, men. Så lenge man ikke rekker å gifte seg eller får barn, har det jo liten betydning om man senere velger å gå fra hverandre. Hvis det blir slutt, kan man sikkert være litt flau over at man forlovet seg så ung osv, men da er man i det minste en erfaring rikere.

Jeg sier ikke dette fordi jeg hadde hoppet i taket av glede om jeg hadde en 17-årig datter som hadde forlovet seg (og det med en eldre mann), men jeg syns samtidig enkelte av svarene her er litt overdrevne. Vi som er eldre kan gi deg og andre unge mange råd ut fra våre erfaringer og feilskjær, men det er jo også noe med at en hver ofte må gjøre sine egne erfaringer før man lærer. Og det sier jeg ikke fordi jeg tror dette forholdet automatisk må gå dukken, men fordi man tross alt aldri vet (noe som jo gjelder alle forhold uansett alder). Jeg vet om flere som har holdt sammen siden tenårene, på samme måte som jeg vet at mange forhold har gått dukken etter hvert som man vokste fra hverandre bl.a.

Ellers syns jeg du gjør godt rede for deg i innleggene, og jeg kan godt tro på at du er mer moden enn mange av dine jevnaldrende. Det er jo også flott at du har funnet en mann du har det godt sammen med. Men jeg vil likevel råde deg til å tenke gjennom om det er nødvendig å forlove seg, hva dere egentlig ønsker med det, hva det skal bety for dere osv. Og ha i bakhodet at ting kan endre seg fort, spesielt i den alderen du er i nå, til tross for at du kanskje er mer moden enn mange.

Det jeg reagerer på med forlovelse som ikke ender i giftermål, er at. Det koster en del med forlovelsesringer. Og de fleste jeg kjenner som har vært forlovet. Da har det ikke betydd noe, og det endte opp med å bli slutt etter kort tid. Jeg syns det er meningsløst å forlove seg bare for å forlove seg.

I TS sitt tilfelle virker jo forholdet såpass seriøst atjeg ser ikke noe problem i at hun forlover seg selv om hun bare er 17. Men så er det jo det med at de ikke vil gifte seg før på lenge. Da ser jeg ikke helt poenget med å forlove seg nå. Forholdet blir jo ikke mer seriøst bare av den grunn. Trenger man en ring for å vise at man elsker hverandre?

[Poppsilopp]

Herregud.. Jeg syntes det er kjempe fint jeg! Hva så om du er 17 år.. Du har bevist deg selv og dine foreldre at du står på egne ben og tar ansvar. Du har bodd med samboeren din i 1 år, og dere har en hund å passe på. Det er egentlig et kjempe stort ansvar. Jeg flyttet ut med eksen min når jeg var 17 år (ifjor), men det holdt ikke mer enn et par mnd. Så ja, jeg ville også sagt at du er moden for alderen.

Og for de av dere som sier at alle 17 åringer sier sånt, Ja, det kan kanskje stemme, men TS har faktisk bevist at hun skiller seg ut fra andre 17 åringer. Er du sikker på at at elsker kjæresten din, og han deg, GO FOR IT!

Dere har det veldig bra sammen utifra det du skriver, og jeg ser ikke noe grunn til å være skeptisk. 17 eller 27, alder er bare et tall. Om noen har et problem med det, så får de nesten bare leve med det.

Jeg tror ts vet hva hun holder på med. om hun vil leve med samboeren sin evig, så får hun gjøre det. ingen som kan stoppe henne i det. Hun har hele livet forran seg enda, men hvis de er sikre på denne avgjørelsen, ser jeg ikke noe problem i parets ønsker og planer.

Og alle dere andre som sier at de gjør det bare for å bevise. Hva er det med dere? hva vet dere om det egentlig? De har tydeligvis et sterkt bånd sammen og er villig til å ta et skritt lenger fram. Jeg syntes det er en fin ting. Dere snakker som om de gjør dette for å bevise alle andre at de er seriøse, men hvem forlover seg for å bevise noen andre at de har det så seriøst?? til og med JEG som ikke kjenner paret engang, kan fortelle at de ikke gjør det for noen av dere eller for noen de kjenner, men de gjør det for dem selv.

LYKKE TIL VIDERE, er glad på deres vegne!!

Å så koselig å lese! Du skjønner akkuart hva jeg mener! Ett så stort steg tar man ikke får å vise andre, men oss selv. Takk for det

[Poppsilopp]

Det jeg reagerer på med forlovelse som ikke ender i giftermål, er at. Det koster en del med forlovelsesringer. Og de fleste jeg kjenner som har vært forlovet. Da har det ikke betydd noe, og det endte opp med å bli slutt etter kort tid. Jeg syns det er meningsløst å forlove seg bare for å forlove seg.

I TS sitt tilfelle virker jo forholdet såpass seriøst atjeg ser ikke noe problem i at hun forlover seg selv om hun bare er 17. Men så er det jo det med at de ikke vil gifte seg før på lenge. Da ser jeg ikke helt poenget med å forlove seg nå. Forholdet blir jo ikke mer seriøst bare av den grunn. Trenger man en ring for å vise at man elsker hverandre?

Jeg mener ikke at vi ikke har tenkt på bryllup, men vi har ikke fastsatt noen dato. Vi har tenkt å gifte oss sommeren jeg fyller 20, når vi da forlover oss når jeg er nesten 18 så er det bare litt over to år fra vi forlover oss til vi gifter oss, og jeg ser ikke noe galt i det. Hadde det vært at vi ikke hadde bryllup i tankene så hadde jeg forstått det