Et håp om å forstå

[Elpis]

Første innlegg.

Og jeg skal innrømme at dette er litt skummelt.

I dag tok jeg første skritt og fikk time hos legen.

Målet er å få kommet meg til en psykolog.

Grunnen til at jeg starter denne dagboken er fordi jeg har et håp om å forstå hvorfor.

Kanskje noen her kan hjelpe meg ett skritt i riktig retning.

Svarene ligger nok hos meg, jeg trenger bare hjelp til å finne de.

Dagboken kommer til å inneholde hendelser jeg har hatt som har påvirket meg.

I hovedsak negativt, men også noe positivt.

Håper at jeg ikke får folk til å "snu i døra" med en dyster intro,

men er med meg og kommer med egne erfaringer/tanker rundt temaene

[Elpis]

I dag har jeg vært sint.

Sinnet kommer hver gang jeg hører ordet overgrep.

Hver gang noe gir en indikasjon, et lite hint, så kjenner jeg det raser innvendig.

At en person kan ødelegge et annet liv er så urettferdig.

Den makten... Så ond.

Grunnen til at jeg i dag ringte legen var fordi jeg har innsett at jeg så absolutt ikke er ferdig med fortiden.

Selv etter at jeg kom meg på beina på egenhånd og har levd 'godt' i 4 år nå,

har fortiden bare ventet på å komme frem igjen.

Den vil ikke la meg gå.

Eller er det jeg som fortsatt holder fast?

[Elpis]

Ser at flere har vært innom, men ingen som har kommentert.

Og jeg må si at jeg skjønner det.

Det er vel ikke så mye å si.

Men velger alikevell å fortsette.

Da jeg var 4 forandret livet mitt seg drastisk.

Pappa flyttet ut og 3 mnd kom lillebror til verden.

En stolt storesøster opplevde en lillebror som stadig var syk og

en pappa som plutselig ikke var en like stor del av hverdagen.

Ikke alt var like lett å forstå.

Men jeg var gammel nok til å forstå at mamma ikke måtte mases på.

Dessverre fant jeg det for godt å ikke bekymre mamma med noen av mine problemer.

Og det er derfor alt sprakk til slutt.

Jeg husker at mamma måtte ta lillebror med til sykehuset flere ganger.

Synet av en sliten mamma med en gråtende gutt i armene ble hverdagskost.

Jeg ønsket oppmerksomhet, men følte ikke at jeg fortjente det.

Pappa gjorde vel som han trodde var best.

Men opplevde flere ganger da vi var på besøk at vi ble glemt.

Pappa sov, gjennom en hel dag.

Jeg hadde heldigvis lært meg å "lage" enkel mat, verre var det med lillebror som etter denne episoden ikke fikk lov til å være der lengre enn et par timer av gangen.

Ikke et heldig liv for en 4 år gammel jente.

Men per i dag føler jeg ikke at jeg bærer på noe nag ovenfor de.

[Betina]

Gratulerer med dagbok

Det hjelper virkelig å skrive ned alt man har av tanker og følelser som bruser rundt i kroppene våre.

Det skal bli interessant å høre historien din, selv om du skriver at det er mest negativt. Men det er det som er kjekt med å skrive dagbok her! Plutselig kommer det mange støttende, koselige hilsner fra andre, og det hjelper jo ofte

[Elpis]

Så koselig at du titter innom

Ja, dessverre blir det mye negativt her.

Men jeg har jo opplevd mye positivt i livet også

Tittelen på dagboken forteller jo om bakgrunnen til at jeg opprettet den.

Håper at jeg klarer å se.

Kanskje ikke direkte svar, men en måte jeg kan klare å leve med det.

[Elpis]

Jeg var kun 6 år.

Det var blå himmel med noen skyer glidende vekk.

Jeg var ute å lekte med noen unger fra nabolaget.

En fin sykkel og ball var alt jeg trengte, og jeg var lykkelig.

Jeg kjente ikke alle, men som barn blir man alltid kjent og får nye venner.

Jeg trodde han var en venn.

Han spurte meg om jeg ville være med opp til han for å hente noe.

Hva det var, husker jeg ikke.

De andre sa de kunne passe på sykkelen min. Og jeg ble med han.

Da vi kom inn til han var vi alene.

Hvorfor vi gikk inn på rommet hans husker jeg ikke.

Det jeg husker var at han sa han skulle sende bikkja si på meg om jeg ikke

kledde av meg. Jeg var redd.

...og så puttet han tissen sin i tissen min.

Jeg var 6, han var 10.

Jeg forsto at det var galt, men jeg turte ikke si ifra.

Da jeg kom hjem sa jeg heller ikke noe til mamma.

Jeg ville jo ikke bekymre henne noe mer.

Pappa fikk heller ikke vite.

Når jeg i dag leser om barn som forgriper seg på barn blir jeg sjokkert, kvalm og sint.

...og så går det opp for meg. Det har skjedd meg og.

Og det skjer med andre. Det er bare ikke noe man snakker om.

Det gjør meg bare mer sint.

[Antlers]

Kjenner meg igjen i mye av det du har skrevet så langt. Kommer nok til å følge dagboken din videre. Flott at du tar tak i det du sliter med, og jeg håper du finner svar til slutt

[Elpis]

Takk

Er godt å vite at det er fler enn meg.

Men alikevell trist.

For det skal jo ikke skje.

Vil tro det er fler som kjenner seg igjen i dette.

Både selvopplevd og som forelder.

[Elpis]

Mamma fikk seg en ny venn da jeg var 8 år.

Vi dro alltid på kafé sammen, og den snille mannen ga meg alltid to is.

Han var alltid glad og smilte masse.

Noen ganger dro vi også hjem til han.

Etter å ha kjent han en stund ble det til at jeg alene dro til han.

Vi dro til blant annet til badeparken, sto på ski og vi badet i badekaret med farget vann.

Han hadde en undulat også.

Og ved siden av sto det ett bilde av en annen jente på min alder.

En gang jeg var hos han hadde jeg oppdagelsesjakt i huset hans.

I den ene skuffen fant jeg en "voksenfilm" og spurte av ren nysgjerrighet om jeg kunne få se på den. Det fikk jeg.

Da filmen var ferdig kom han inn på rommet. Fortsatt smilende å hyggelig.

Han spurte meg rett ut om han kunne slikke meg.

At det var noe som var kjempegodt og ikke farlig.

Jeg takket nei.

Han: For 50 kr da?

Jeg: nei.

Han: For 100?

Jeg: nei.

Og han spurte ikke flere ganger.

Det var også siste gangen jeg så han.

Grunnen var at han og mamma hadde kranglet.

Det var visst en skitur han ville ha meg med på...

Jeg fortalte ikke hva som hadde skjedd der. Men var glad jeg slapp å se han igjen.

Noen år etter fant jeg og mamma en artikkel i avisa.

"Mann fra *** i varetekt etter overgrep på jente".. Noe i den duren.

Og jeg visste det var han.

På bakgrunn av det kommer ett spm opp.

Kunne jeg stoppet det om jeg hadde sagt noe?

Jeg vet innerst inne at jeg ikke kan klandre meg selv.

Men det er likevel vondt å vite.

[Elpis]

Okay, to av de vonde hendelsene er nå kommet frem.

Jeg er fortsatt ikke blitt klokere, eller blitt roligere ved tanken på de.

Men, i dag vil jeg ikke. I dag er en fin dag som skal nytes.

Jeg har kun vist det negative her, men jeg opplever de positive i flertall.

Når vi snakker om positive ting, så er det en hendelse fra da jeg var 8 år som står sterkt.

En dag i 2. klasse satt den stille jenta i klassen min på trappa. Ingen hadde brukt tid på å prøve å være venn med henne. Heller ikke jeg. Frem til den dagen.

"Skal vi leke"? En så enkel setning.

Jeg var absolutt ikke klar over hvilken betydning det skulle få for meg.

8 år med nært vennskap. Hun kjente meg så alt for godt.

I dag er vi ikke lenger bestevenner, det er fordi vi har vokst fra hverandre.

Men jeg føler ikke noe vondt for henne, for minnene er bare gode.

Vi støttet hverandre, sto bak hverandre i tykt og tynt. Og det trengtes i det miljøet vi vokste opp i.

Venner er viktige, for barn kan være så ondskapsfulle. Heldigvis finnes det noen lysengler innimellom.

[Antlers]

Fint å høre litt om det som er positivt også. Hva skulle vi gjort uten venner?

[Elpis]

Venner er alt

[Gjest ¤Vamp¤]

Får lyst til å gi deg en

Det er godt å få satt ord på det en føler, føler selv at en får det litt på avstand da og kan betrakte det på en annen måte. Det hjelper vertfall meg veldig mye. Skal bli interessant å følge det du skriver

[Elpis]

Oi...

Fikk fra andre siden av sofaen "...fy faen!"

Den kom på bakgrunn av denne artikkelen: http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10006139

Alt jeg tenkte var "...ja...". Det er like fælt å se det.

Det finnes ikke nok ord som dekker følelsen.

Og så går det opp for meg.

Det har skjedd meg og (...)

[Elpis]

Klarte ikke lese gjennom artikkelen før jeg postet.

Den var virkelig stygg.

Jeg ble selv satt ut...

[Antlers]

Det er så vanskelig med slike saker... Guttene har gjort noe grusomt, men forstod de selv konsekvensen av det de gjorde der og da? Har de blitt sånn pga av vonde opplevelser i barndommen, eller er de født "onde"? Det som er enda tristere enn det som har skjedd er tanken på at det kanskje kunne vært unngått

Så kommer tankene man iallefall ikke skal snakke høyt om; har denne lille jenta selv vært med på leken, for deretter å angre? Sånn skal man jo ikke si, fordi det kan bidra til at de som har vært utsatt for overgrep begynner å legge skylden på seg selv. Det er aldri offerets feil, og et nei er et nei enten det blir sagt før noe skjer eller mens noe er igang. Like fullt tenker jeg at disse barna er i en alder der det er vanlig å eksperimentere og utforske kropp på barns vis.

Det er vondt å ikke bli trodd, det samme gjelder jo for gutter/menn som blir beskyldt uten grunn, men vi må bare ta innover oss at det faktisk finnes kvinner og jenter som lyver om voldtekt av forskjellige grunner.

Nå håper jeg du forstår at dette bare er tanker som kommer, og at jeg ikke mistror det du forteller du har opplevd Om disse guttene er skyldige håper jeg de får sin velfortjente straff, og jeg håper de aldri, ALDRI får sjansen til å ødelegge en person på den måten igjen.

[Elpis]

Tolket det slik at det var artikkelen du svarte på.

Så føler meg ikke truffet på noen måte.

Men ja, hvordan skal man forstå en sånn sak?

Det er jo så mange ting som spiller inn.

Og når det er et barn, i denne saken to, som foregriper...

Hva har gått oppi hodene deres?

Det er skummelt. Jeg skulle noen ganger ønske jeg kunne lese tanker,

kun for å kanskje få en forklaring.

Nå er jo ikke det tilfelle at jeg innehar slike evner,

så da har jeg egentlig valgt å tro at de mulig kan ha blitt påvirket av foreldrenes syn på medmennesker, fått mye input gjennom media og sex/porno.

At de ser noe de tror er ok. Men som ikke lenger blir det fordi de selv ikke ser grensene og forståelsen av et nei.

For de er jo bare barn... Eller? Man skal jo heller ikke undervurdere de.

[Antlers]

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10006242

Jeg er glad for at det ikke var så ille som det først ble fremstilt som, men trist at noen kan lyve om det, og at det må gå såpass langt.

Endret 14. mai 2010 av Antlers

[Elpis]

Så artikkelen når den ble lagt ut.

Det er bare drøyt.

Håper guttene har det bra og jenta får den oppfølgingen som trengs.

Tenkte jeg skulle fortelle litt hva som har skjedd i det siste.

Jeg har nå kommet skrittet nærmere til psykolog.

Nå må jeg bare begynne letingen etter den riktige.

Og jeg er innforstått med at det tar tid.

Det var tøft å fortelle legen min hvorfor.

Han har sett meg slite i mange år uten å vite hvorfor.

Legen tar meg på alvor uansett hva. Og det gir en trygghet.

Jeg stoler på han.

Reiser til og med ett gått stykke siden jeg har

flyttet fra hjemstedet mitt.

Nekter å bytte lege og skulle ønske han ikke nærmet seg pensjonistalderen.

Har ellers ikke tenkt mye på ting i det siste.

Det er så mange store og viktige endringer i hverdagen.

Det har ikke vært tid til å tenke.

Så regner med at det smeller om 1 mnds tid når det meste har roa seg.

[Fanteria]

Tungt å lese... Hvordan går det med deg nå?

Endret 12. august 2010 av Fanteria