Gå til innhold

Hva med oss som aldri har "barnefri" da?


Fremhevede innlegg

Gjest Blondie65
Skrevet

Hvordan skal barna bli voksne og selvgående hvis de aldri er borte fra foreldrene over natta, at besteforeldre, tanter o.l. passer de? Og det er forskjell på å endre seg og å slutte å være menneske fordi man får barn. Jeg snakker ikke om å gå ut og feste og drive på som før man fikk barn, men jeg ser virkelig ikke hva som er galt med å ha litt "kjærestetid" mens barna er hos besteforeldrene over natta! Nå snakker jeg ikke om ofte, eller lenge, men en gang i blant bare en natt eller to. For gutten vår er det kjempekjekt å overnatte hos mormor eller farmor, han storkoser seg, får massevis av oppmerksomhet og gråter ikke en eneste gang, utenom om han slår seg. Hva er problemet?

I all rettferdihetens navn skal det sies at det ikke er en eller to overnattinger vi diskuterer men kjæresteferier der man reiser uten barna i en uke. Det er for sterk kost for noen og diskuteres nå i 3 tråder ...

For å oppsummere mener den ene siden at man skal være mor og far 52 uker i året og nåde den som bruker av sine 5 tilmålte ferieuker til å prioritere "selvrealisering" eller kjærestepleie. Den andre siden mener derimot at man kan være gode foreldre selv om ungene ikke får mer enn 4 uker ferie med foreldrene og påpeker at 51 uker forbeholdt ungene ikke gjør en til dårlige foreldre fordi den 52. uke brukes til noe annet.

Videoannonse
Annonse
Gjest AnonymBruker
Skrevet

Vi innretter oss etter mulighetene vi har, og gjør det beste ut av de ressursene vi besitter.

Veldig enig i den innstillingen :) Nå har ikke jeg barn, men har etter hvert mange i familien og vennekretsen i ulike livssituasjoner med barn, og det er jo ikke sånn at det finnes en fasit på dette, eller at om man ikke gjør sånn eller slik så går forholdet under og barna blir narkomane. Det er heller ikke slik at det "burde være" rett for alle å tilbringe hver eneste helg og hver eneste feriedag sammen med barna (hva med alle de skilte foreldrene med delt omsorg?), og det er ikke slik at det er feil å VILLE tilbringe mest mulig tid med dem. Det er heller ikke et tegn på omsorgssvikt at en sliten forelder ønsker seg noen timer sammen med andre voksne - uten barnet, og gjerne skulle hatt en god og trygg barnevakt en gang i blant.

Det er ikke alt man rår med, og det gjelder å gjøre det beste ut av situasjonen og selvsagt dra lasset sammen om man er så heldig at man er to. Ofte har man over tid mulighet for å bli kjent med naboer, foreldre i barnehagen, kolleager og foreldre til barnas venner, slik at man kan ha ungene hos hverandre på overnatting etter hvert. Er det fortsatt for små, vel, så må dere være tålmodige, avlaste hverandre og gjøre hyggelige ting de timene barna sover, og nyte det dere har. Tenk også på at selv mange av oss som ikke har barn sitter mye hjemme - jeg drar i hvert fall svært sjeldent ut og spiser, på kino og ferier som ikke hadde egnet seg for barn... men jeg forstår jo godt at man blir sliten, jeg ser det spesielt på de som er aleneforeldre at de har godt av avlastning innimellom, fordi det går i ett. Det som IKKE er konstruktivt er å se på foreldrerollen/situasjonen med barn, uten barnevakter, som en ulmende årsak til samlivsproblemer - for det trenger det jo absolutt ikke være.

Skrevet

I all rettferdihetens navn skal det sies at det ikke er en eller to overnattinger vi diskuterer men kjæresteferier der man reiser uten barna i en uke. Det er for sterk kost for noen og diskuteres nå i 3 tråder ...

For å oppsummere mener den ene siden at man skal være mor og far 52 uker i året og nåde den som bruker av sine 5 tilmålte ferieuker til å prioritere "selvrealisering" eller kjærestepleie. Den andre siden mener derimot at man kan være gode foreldre selv om ungene ikke får mer enn 4 uker ferie med foreldrene og påpeker at 51 uker forbeholdt ungene ikke gjør en til dårlige foreldre fordi den 52. uke brukes til noe annet.

Jeg oppfattet det på en annen måte, at det er feil å sende ungene til besteforeldrene i blant,at har man unger så skal man se de- hele tida. Det er iallfall slik jeg oppfattet det blant annet Conztance her skriver.

For øvrig mener jeg at man absolutt ikke er en dårlig forelder om man prioriterer å bruke én uke av 5 tilmålte ferieuker til kjærestepleie, barnet har det helt sikkert supert hos besteforeldre, tante/onkel e.l. :jepp:

Skrevet

Jeg oppfattet det på en annen måte, at det er feil å sende ungene til besteforeldrene i blant,at har man unger så skal man se de- hele tida. Det er iallfall slik jeg oppfattet det blant annet Conztance her skriver.

For øvrig mener jeg at man absolutt ikke er en dårlig forelder om man prioriterer å bruke én uke av 5 tilmålte ferieuker til kjærestepleie, barnet har det helt sikkert supert hos besteforeldre, tante/onkel e.l. :jepp:

I all verden? Hvis du har så store problemer med å lese så bør du svare på et helt generelt nivå og slutte å sitere andre innlegg.

Tror ikke det finnes barn som har vært så mye ute med andre unger som mine barn. Jeg skrev nettopp at mine unger har lekt ute alene fra de var to år - så det er kanskje derfor jeg aldri følte noe stort behov for å ha barnevakt til alle tider. Ungene mine har lært seg selvstendig lek fra de var små av, og de er begge svært sosiale, så lekekamerater har de hatt i gaten fra første stund.

Gjest råd og lyst
Skrevet

Jeg har ikke noe tro på at man må reise på kjæresteferier for å klare å bevare forholdet mellom en mann og en kvinne.

Vi har hatt barnevakt - men slett ikke ofte. Vi har reist på 1 eller 2 langhelger sammen mens ungene var hos besteforeldrene. Ellers så reiste vi ikke bort sammen før ungene ble så store at de kunne være alene hjemme.

Ser ikke noen grunn til panikk av den grunn. Har man et sterkt og solid forhold så tåler forholdet at man får barn og oppdrar dem i fellesskap. Når jeg leser innlegg her på KG så tror jeg at ekteskapet mitt er langt mer stabilt og godt enn de mange som "sliter" med mine, dine og våre barn. Jeg og min mann har et 22 års langt ekteskap bak oss, vi har akkurat de samme følelsene og interessene for barna - fordi de er våre felles barn.

Jeg tror det viktigste er å bevare samholdet og spenningen i hverdagen. Ta vare på de små øyeblikkene og ikke minst bevare den seksuelle spenningen i forholdet. For min del så har jeg langt mer sans for noen kjappe nummer i stjålne øyeblikk enn å reise bort en uke for å pleie forholdet. Da tror jeg det hadde blitt litt krampaktig for min del .. og man hadde manglet den store spenningen.

Folk får gjøre som de vil for meg, enten det er sånn eller sånn.

Jeg vil bare kommentere kjappisene jeg, min venninne fikk i råd fra sin svigermor at de ikke måtte vente på de dagene da de fikk brukt hele dagen på sex, men heller ta noen kjappiser i ny og ne. For det holdt lysten oppe, for med barn så blir man gjerne avbrutt i de lange elskovsøktene og det kan gå lang tid mellom hver gang man får anledning til sånne herlige økter, og derfor var kjappisene med på å vedlikeholde lysten og spenningen. :)

Skrevet

I all rettferdihetens navn skal det sies at det ikke er en eller to overnattinger vi diskuterer men kjæresteferier der man reiser uten barna i en uke. Det er for sterk kost for noen og diskuteres nå i 3 tråder ...

For å oppsummere mener den ene siden at man skal være mor og far 52 uker i året og nåde den som bruker av sine 5 tilmålte ferieuker til å prioritere "selvrealisering" eller kjærestepleie. Den andre siden mener derimot at man kan være gode foreldre selv om ungene ikke får mer enn 4 uker ferie med foreldrene og påpeker at 51 uker forbeholdt ungene ikke gjør en til dårlige foreldre fordi den 52. uke brukes til noe annet.

Og noen av de som absolutt ikke vil ha ferie uten barna har ingen problemer med at de ikke får se ungene på en uke hvis de selv jobber mens ungene er hos besteforeldrene..

Skrevet

Og noen av de som absolutt ikke vil ha ferie uten barna har ingen problemer med at de ikke får se ungene på en uke hvis de selv jobber mens ungene er hos besteforeldrene..

Misforstår du med vilje?

Når barna var små og jeg jobbet full dag så hadde jeg 4 uker ferie i året. 2-3 av disse ble brukt om sommeren. Jeg kunne selvsagt aldri tenkt meg å reise på ferie uten ungene mine disse få ukene.

Barn har krav på ferie de og. I barnehagen måtte ungene ha minst 3 uker sammenhengende ferie og som skolebarn har de ferie minst 8 uker - bare om sommeren. Jeg kunne derfor aldri tenkt meg å overlate ungene mine til andre i min ferie ... de stakkars ukene ønsket jeg å tilbringe med barna mine og ikke overlate dem til barnevakt.

Mine barns besteforeldre bodde i nærheten av oss så de var der på dagtid noen uker i feriene - samt som de var en ukes tid hos en venninne av meg. Men jeg forstår godt at noen må sende ungene avgårde til besteforldre dersom disse bor langt borte fra barna. Man gjør det da i hovedsak for å få sjanse til å bruke egen ferie på barna ..

Ser du virkelig ikke forskjellen?

Skrevet

Og til deg som sier at du har besefreldre som sier at de kan passe barna men du ikke lar dem; er du klar over at du da berøver både barn og besteforeldre for dyrebar egentid sammen ? Synes egentlig DET er ganske egoistisk jeg ! Barn lider ingen nød hvis de tilbringer litt tid alene sammen med besteforeldrene sin en gang i blant !

Blir litt kvalm av å lese om de overperfekte mennesken her, ungene deres kommer til å lide for det senere !

Men herregud så ilsk/sint man kan vara då.

Det är inte alla besteföräldrar som är lämpliga att passa barnebarn, framför allt inte på övernattning i flera dagar. Det kan ha med hälsa, säkerhetssyn eller annat att göra.

Det handlar inte om att vara överperfekt och verkligen inte om att barnen kommer få lida av det!

Hvis hele ens identitet er knyttet opp mot morsrollen, får man en identitetskrise den dagen barna er voksne og ute av redet. Ikke så fryktelig vanskelig å forestille seg det?

Og som nicket mitt sier, jeg har to barn, så jeg trenger ikke bli belært om andre dimensjoner osv.

Det är väl väl att dra det lite långt, att hela identiteten är uppknuten mot att vara mor.

Har man inte möjlighet till att få barnpass annat än några timmar åt gången, långt ifrån vad som räcker till en helg tur och än mindre än en hel uke - så behöver väl inte identiteten vara uppknuten mot att vara mamma?!

:Nikke: Enig med de over meg!

Hvordan skal barna bli voksne og selvgående hvis de aldri er borte fra foreldrene over natta, at besteforeldre, tanter o.l. passer de? Og det er forskjell på å endre seg og å slutte å være menneske fordi man får barn. Jeg snakker ikke om å gå ut og feste og drive på som før man fikk barn, men jeg ser virkelig ikke hva som er galt med å ha litt "kjærestetid" mens barna er hos besteforeldrene over natta! Nå snakker jeg ikke om ofte, eller lenge, men en gang i blant bare en natt eller to. For gutten vår er det kjempekjekt å overnatte hos mormor eller farmor, han storkoser seg, får massevis av oppmerksomhet og gråter ikke en eneste gang, utenom om han slår seg. Hva er problemet?

Det är inget problem? Jag trodde att det vi pratade om var de som inte har möjligheten att få just barnepass över natten av sin familj.

Har man inte familj som barnen kan övernatta hos, kanske de kan övernatta hos en kompis från barnehage eller skola?

Mina barn har ingen familj i närheten de kan övernatta hos men har sovit hos vänner någon gång.

Jag längtar faktiskt tills de är stora nog att åka många mil till familj som faktiskt HAR möjighet och vilja att ta dem på övernattning. Jag vet att det är viktigt och jag är glad att se att den möjligheten finns längre fram i tiden.

Jeg mener det blir litt etter hva man gjør det til selv.. Hva med å gjøre noe selv for å løse dette problemet, istedenfor å bare "sitte der år etter år og ikke komme seg noe sted"?

Ikke alle har familie i nærheten, men det går an å gjøre mye for å løse dette:

....

Fantasi er det dere mangler. Ikke muligheter til å få tatt seg en tur uten barn!

Enig i det. Det är dock några år innan barnen är stora nog att sova längre tider hos "vem som helst", det handlar om tillit mellan barn, föräldrar och de som ska ha hand om barnen.

Jag hade personligen inte velat att mina barn sov flera dagar hos någon jag inte känner väldigt väl - samtidigt som jag är borta.

I all rettferdihetens navn skal det sies at det ikke er en eller to overnattinger vi diskuterer men kjæresteferier der man reiser uten barna i en uke. Det er for sterk kost for noen og diskuteres nå i 3 tråder ...

For å oppsummere mener den ene siden at man skal være mor og far 52 uker i året og nåde den som bruker av sine 5 tilmålte ferieuker til å prioritere "selvrealisering" eller kjærestepleie. Den andre siden mener derimot at man kan være gode foreldre selv om ungene ikke får mer enn 4 uker ferie med foreldrene og påpeker at 51 uker forbeholdt ungene ikke gjør en til dårlige foreldre fordi den 52. uke brukes til noe annet.

Ja, jag skulle är otroligt tacksam för den dagen jag faktiskt KAN låta mina barn spendera en helg utan mamma och pappa med någon annan familjemedlem. Jag tycker det är viktigt.

Att ens drömma om att kunna få en veckas passning av barnen är en utopi. Oavsett om det handlar om en ferievecka för barnen medan vi jobbar, eller om vi skulle åka på en kärleksresa. Det är en utopi... vi har inte de möjligheterna. Det handlar inte om ovilja.

En vecka anser jag är allt för lång tid för någon utanför familjen att passa mina barn. Det ansvaret och arbetsbördan vill jag inte ge en vän eller granne.

Skrevet

Misforstår du med vilje?

Når barna var små og jeg jobbet full dag så hadde jeg 4 uker ferie i året. 2-3 av disse ble brukt om sommeren. Jeg kunne selvsagt aldri tenkt meg å reise på ferie uten ungene mine disse få ukene.

Barn har krav på ferie de og. I barnehagen måtte ungene ha minst 3 uker sammenhengende ferie og som skolebarn har de ferie minst 8 uker - bare om sommeren. Jeg kunne derfor aldri tenkt meg å overlate ungene mine til andre i min ferie ... de stakkars ukene ønsket jeg å tilbringe med barna mine og ikke overlate dem til barnevakt.

Mine barns besteforeldre bodde i nærheten av oss så de var der på dagtid noen uker i feriene - samt som de var en ukes tid hos en venninne av meg. Men jeg forstår godt at noen må sende ungene avgårde til besteforldre dersom disse bor langt borte fra barna. Man gjør det da i hovedsak for å få sjanse til å bruke egen ferie på barna ..

Ser du virkelig ikke forskjellen?

Du er ikke en av disse noen jeg kommenterte.. :)

Skrevet

Jaha, nok en tråd om at de som er så egoistiske å reise på ferie uten barn er langt dårligere foreldre enn englene som ALLTID er sammen med sine barn .

Kan det ikke godtas at man gjør forskjellige valg ?

Hva i all verden gjør at dere ser dere som bedre foreldre ?

Bare så det er sagt så tar jeg det ikke til meg . Jeg kommer til å fortsette å reise uten barna om jeg har lyst til det .

Og jeg priser meg lykkelig for at dere bare er her på nettet og ikke del av min familie og omgangskrets .

Skrevet

Søsknene våre er opptatt med seg og sitt og de fleste vennene våre har småbarn selv. Så vi har rett og slett ikke muligheten til å ha noe barnefri/alenetid. Er det sånn da at vi har dårligere odds for å holde sammen enn de som har muligheten for pass? Hva/hvordan "overlever" dere andre som har det sånn?

Forholdet deres har like god mulighet til å overleve som et hvilket som helst annet forhold, tror jeg. Poenget er ikke bestandig hvordan man har det, men hvordan man tar det. Å innrette seg etter det som faktisk er realitetene for seg og sitt liv, og hvilke muligheter en har selv, er bedre enn å være mellomfornøyd eller misfornøyd fordi det finnes andre med "bedre" muligheter. Finn heller positive trekk ved den tilværelsen du selv lever i. Dette tror jeg i alle fall er en forutsetning hvis en ønsker å ha det godt med seg selv og familien. (Mener selvsagt ikke at en skal holde ut i voldelige forhold osv. Det er muligheten for barnepass satt opp mot behovet for å ha barnefri vi snakker om her.)

Behovet for langvarig kjærestetid og alenetid ser jeg nærmest på som et skapt behov i "fordi du fortjener det-klassen". Det er ingen menneskerett å kunne reise på kjæresteferie når en har barn. Forelder er en 24/7 resten av livet, selvom ansvarsmengden og arbeidet med barna normalt avtar etterhvert.

Skrevet

Jaha, nok en tråd om at de som er så egoistiske å reise på ferie uten barn er langt dårligere foreldre enn englene som ALLTID er sammen med sine barn .

Kan det ikke godtas at man gjør forskjellige valg ?

Hva i all verden gjør at dere ser dere som bedre foreldre ?

Bare så det er sagt så tar jeg det ikke til meg . Jeg kommer til å fortsette å reise uten barna om jeg har lyst til det .

Og jeg priser meg lykkelig for at dere bare er her på nettet og ikke del av min familie og omgangskrets .

Det handlar väl verkligen inte om att vi, eller ni, är bättre än någon annan, eller att mitt val eller min livssituation är bättre än eller mer rätt?

Tråden handlar väl om hur vi som inte har besteföräldrar som kan/vill/får ta hand om barnen en vecka/uke åt gången ska vårda våra förhållanden? Hur vi löser den tiden tillsammans utan barn som faktiskt ÄR ganska viktig.

Skrevet

Jeg blir litt lei meg på barnas vegne når jeg leser sånne innlegg. Vi har to små barn, 4år og 6mnd og vi har aldri reist på helgetur alene etter at eldstemann kom. Vi drar ikke ut for å feste lenger, vi har ikke behov for å "bli kvitt barna" for å ha det bra sammen. Vi har valgt å få barna våre, og vi elsker å ha dem rundt oss.

Vi har besteforeldre, slekt og venner som mer enn gjerne stiller opp som barnevakt, men vi benytter oss ikke av det for vi føler ikke behov for det. Barna legger seg i 19 tiden,og da har vi hele kvelden for oss selv, for å pleie kjærligheten, snakke, vare sammen. Denne tiden går så altfor fort, det er jo snakk om noen år bare så er de voksne nok til å vare alene hjemme og reise på turer med skolen, venner etc.

Ferien uten barna våre hadde ikke vært ferie for vår del, vi hadde bare endt opp med å savne dem. Og når vi reiser på ferie så velger vi hotell med romservice så koser vi oss etter at barna er lagt. Det er hva en gjør det til syns jeg.

Dette er bl.annet hva jeg reagerte på furstina .

Men ja , jeg ser at det kan være vanskelig om besteforeldre bor langt borte eller ikke er egnet til å ta ansvar for barn .

Da kan det nok være vanskelig å få til en hel uke . Iallefall når barna er små. Når de kommer i skolealder kan man jo kanskje bytte på med venner /venner av barna som man stoler på .

Det kan jo være en vinn vinn situasjon for begge parter .

men i gjest sitt innlegg her fremstilles det som det er veldig synd på barn som må være hos besteforeldre en uke mens foreldrene er på ferie , det blir litt latterlig .

Skrevet

Jeg liker godt å dra på ferie med barna. Men jeg liker også å reise på ferie uten barna. Det er to helt forskjellige ting, og jeg skjønner ikke hvordan det kan sammenlignes?

Når vi reiser på ferie med barn, er vi foredlre, omsorgspersoner og alt handler om å finne på ting som passer barnas alder, som er gøy for barna. Da er det barnas behov som blir dekket.

Når vi reiser på ferie uten barn, drar vi på museer, kunstutstillinger, traver rundt og ser på bygninger,spiser god mat på fine resturanter osv. Og vi trenger ikke planlegge i detalj noe som helst. Da er vi oss, ikke foreldre, og det er der forskjellen ligger. Våre behov som individer, våre behov for å gjøre ting sammen, uten bekymringer for skrubbsår på knær og kosebamser som blir borte.

Ting som er gøy for voksne, er ikke alltid like gøy å dra med barn på.

vi drar ikke på ferie uten barn for å slippe å ha med oss barna, men fordi vi liker å reise og oppleve ting som ikke passer for barn.

Man er ikke en dårlig forelder, eller et dårlig menneske fordi man oppfyller sine egne behov i tillegg til barnas. Det er nødvendig en gang i blant å slippe taket på foreldrerollen og bare være seg selv som voksent individ.

Skrevet

Vi har heller ingen barnepassere i nærheten, og familie langt borte. Jeg tror mye har med holdninger å gjøre. Hvis man velger å se på det som et problem, så blir det er problem. Vi har valgt å tenke på det som noe positivt. Vi får oppleve absolutt alt sammen med barnet vårt, og etter kl 19.30 hver kveld, kan vi gjøre akkurat det vi har lyst til. Vi kan selvsagt ikke forlate huset samtidig, men hvis en av oss ønsker å dra på kino eller kafe, er det ikke noe problem. Vi drar på restaurant som de fleste andre, men da har vi med oss sønnen vår, og det skjer tidligere på døgnet enn hvis det bare var oss to.

Vi er rett og slett nødt til å tenke sånn, hvis ikke blir vi bare bitre og sure. Vi var tidlig ute og anskaffet bæretøy, så sønnen vår har vært med oss nesten overalt fra han var nyfødt.

Noen få ganger i året får vi besøk av foreldrene mine, og da er de flinke til å passe barnebarnet sitt. Da kan vi - hvis vi ønsker - gjøre hva vi ønsker en kveld. Men langhelger med bare oss to? Det trenger vi ikke tenke på en gang ;) Men det er viktig å holde på hverdagsromantikken, og ikke basere forholdet på romantiske langhelger. Det kommer nok en tid for oss også der vi kan reise bort, bare oss to :)

Skrevet

Personlig ser jeg at vi er forskjellige, noen liker det ene og noen det andre. Noen barn er "robuste", mens søsken er mer "sarte". Noen foreldre er "hønemor-emne", andre lar barna utforske ting. Noen trenger tid alene, andre ikke. Vi kan ikke kritisere en hønemor fordi hun er en hønemor, like lite som vi kan dømme en som lar barnet utforske. Om en ikke stoler på andres dømmekraft, men mener en selv er best; mener jeg oppriktig at de foreldrene bør åpne øynene sine bittelitt. De trenger ikke kaste barnet i armene på hvem som helst (alà hells angels medlemmer som skal på motorsykkeltreff som helgens barnevakt... ;) ) Men om barna "oppdras" annerledes en helg, skjønner barn at ting er forskjellig på ulike steder. Gi dem den kreditten: de er ikke dumme.

Har en ikke behov for å ha tid sammen uten barn: ikke kritiser dem for det heller: bare prøv å forstå at vi mennesker er ulike: takk og lov! :)

Skrevet

Jeg vil bare komme med et innspill til dere som skryter sånn av at dere aldri har barnevakt; tror dere at dere gjør ungene tryggere av det ? Jeg er selv vokst opp med foreldre som aldri var borte, og hvis de en sjelden gang var det, var det å ha barnevakt noe skummelt som jeg grudde meg til. Mine egne barn er vant til å ha pass av besteforeldre en ang i blant; noe alle nyter godt av; både barn og besteforeldre storkoser seg sammen og vi får en liten " pustepause", noe som visst er forbudt hvis man skal være en perfekt forelder... Jeg tror dere gjør ungene deres en bjørnetjeste hvis dere aldri kan være borte fra dem.

Til dere som ikke har så mange barnevakter tilgjengelig: har dere prøvd å spørre de ansatte i bhg til ungene ? Det vet jeg i hvert fall at mange i min bhg benytter seg av med sto suksess, da er jo ungene sammen med noen de er trygge på og glad i.

Da er vi to. Jeg vokste også opp med foreldre som aldri var ute på noe eller borte. De var alltid sammen med oss barna, og hverken voksne eller barn fikk pusterom.

Vi elsker å være sammen med barna våre, og tiden med dem er dyrebar. Samtidig vet jeg at både voksne og barn har godt av et avbrekk fra det vanlige.

Skrevet

I all verden? Hvis du har så store problemer med å lese så bør du svare på et helt generelt nivå og slutte å sitere andre innlegg.

Tror ikke det finnes barn som har vært så mye ute med andre unger som mine barn. Jeg skrev nettopp at mine unger har lekt ute alene fra de var to år - så det er kanskje derfor jeg aldri følte noe stort behov for å ha barnevakt til alle tider. Ungene mine har lært seg selvstendig lek fra de var små av, og de er begge svært sosiale, så lekekamerater har de hatt i gaten fra første stund.

Og hvis du skal være så frekk så trenger du ikke å svare i tråden her heller. :roll: Det går an å sitere innlegg som man svarer på, og så si sin egen mening etterpå, slik jeg gjorde.

Hva har lekekamerater med saken å gjøre? Det er fint at barna dine har lekekamerater og leker selvstendig, men jeg mener at barna ikke har vondt av å overnatte hos f.eks besteforeldre en gang i blant- fint for barna, fint for besteforeldrene og fint for foreldrene!

Det är inget problem? Jag trodde att det vi pratade om var de som inte har möjligheten att få just barnepass över natten av sin familj.

Har man inte familj som barnen kan övernatta hos, kanske de kan övernatta hos en kompis från barnehage eller skola?

Mina barn har ingen familj i närheten de kan övernatta hos men har sovit hos vänner någon gång.

Jag längtar faktiskt tills de är stora nog att åka många mil till familj som faktiskt HAR möjighet och vilja att ta dem på övernattning. Jag vet att det är viktigt och jag är glad att se att den möjligheten finns längre fram i tiden.

Vel, det var det diskusjonen startet med- at man ikke har noe barnefri pga man ikke har noen til å passe, men så utartet den seg til å diskutere hvorvidt det er "lov" å synes det er godt å ha barna på overnattingsbesøk ei natt eller to, eller om man kan dra på ferie uten barna- det var dette jeg svarte på, har man ikke muligheten til å ha barnefri er det noe helt annet. :)

Har man muligheten til at barna kan overnatte hos venner e.l er jo det kjempefint, og verdifullt for barna! :)

Skrevet

Vi har heller ingen barnepassere i nærheten, og familie langt borte. Jeg tror mye har med holdninger å gjøre. Hvis man velger å se på det som et problem, så blir det er problem. Vi har valgt å tenke på det som noe positivt. Vi får oppleve absolutt alt sammen med barnet vårt, og etter kl 19.30 hver kveld, kan vi gjøre akkurat det vi har lyst til. Vi kan selvsagt ikke forlate huset samtidig, men hvis en av oss ønsker å dra på kino eller kafe, er det ikke noe problem. Vi drar på restaurant som de fleste andre, men da har vi med oss sønnen vår, og det skjer tidligere på døgnet enn hvis det bare var oss to.

Vi er rett og slett nødt til å tenke sånn, hvis ikke blir vi bare bitre og sure. Vi var tidlig ute og anskaffet bæretøy, så sønnen vår har vært med oss nesten overalt fra han var nyfødt.

Noen få ganger i året får vi besøk av foreldrene mine, og da er de flinke til å passe barnebarnet sitt. Da kan vi - hvis vi ønsker - gjøre hva vi ønsker en kveld. Men langhelger med bare oss to? Det trenger vi ikke tenke på en gang ;) Men det er viktig å holde på hverdagsromantikken, og ikke basere forholdet på romantiske langhelger. Det kommer nok en tid for oss også der vi kan reise bort, bare oss to :)

Vår situation liknar nog din till stor del.

Jag tycker du säger något viktigt, det är hur man väljer att se på det. Det går inte att gå omkring och vara bitter för något som andra har och man själv inte har (även om ett enstaka "gnäll" kan behöva slippas ut i bland). Man måste fokusera på vad man har och kan åstadkomma och jobba med det.

Skrevet

Jeg blir stadig like forundret over dømmesyken og trangen til å kreve at alle skal leve ett hundre prosent etter min oppskrift, fordi den er den eneste rette, som jeg stadig ser her inne.

Er det så vanskelig å godta at for noen så er det helt vidunderlig og riktig å være sammen med barna sine hver dag, hele året.

Andre trenger et pusterom hvor de ikke er tilgjengelig mamma for barna sine.

Begge gruppene er gode foreldre, begge gruppene elsker barna sine, men de har ulike behov.

Jeg elsker mannen min, men om jeg aldri kunne ha fri ifra ham litt av og til ville jeg blitt temmelig gretten mot ham.

Jeg trenger å få være bare leirbål av og til, ikke bare kjæreste.

På samme måte trenger mange å få litt fri ifra alle kravene som stilles til en mamma av og til.

Hvorfor ikke forstå at vi er ulike, og godta det, som bla. Blondie sa?

For det er veldig mange her inne som mener at fordi de ikke vil reise ifra barna sine, får ingen andre trenge det heller.

Å ta vare på et forhold handler om mye mer enn sex. Enten det er en kjappis, eller hele dagen.

For mange er det viktig å få sitte uforstyrret på en restaurant og snakke og fløre med kjæresten sin.

Eller gå på utstillinger og bruke lang tid forran de ulike tingene.

Og nei, det er ikke greit å ha med seg barn på en romantisk date med ektefellen sin. Og om daten varer en time eller en uke har jo ikke vi noe med. De er gode foreldre uansett.

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...