Hva med oss som aldri har "barnefri" da?

[Gjest AnonymBruker]

Det er en del tråder her om å ha ferie uten barn. Det virker som flertallet her inne synes det er helt ok og en viktig del av det å ta vare på parforholdet. Noen mener å ha alenetid uten barn nesten er det som MÅ til for at forholdet skal pleies.... Vel, vi har så godt som aldri barnefri. På fire år har vi vært på kino en gang og i bryllup en gang. Ingen av ungene har noensinne sovet borte. Alle helger og ferier tilbringes med barna.

Og det viktigste er at det er sånn fordi vi ikke har noe annet valg:( Mine foreldre bor i utlandet, mannens foreldre bor nærmere, men viser liten/ingen intersse. Søsknene våre er opptatt med seg og sitt og de fleste vennene våre har småbarn selv. Så vi har rett og slett ikke muligheten til å ha noe barnefri/alenetid. Er det sånn da at vi har dårligere odds for å holde sammen enn de som har muligheten for pass? Hva/hvordan "overlever" dere andre som har det sånn?

Hva med oss som har stor tilgang på barnepass, men som ikke har råd til å benytte oss av dem?

Vi som ikke har råd til å reise bort, gå på kino, reise i bryllup...

Har vi dårligere odds for å holde sammen, enn de som har muligheten til å reise bort?

Selvfølgelig har vi ikke det!

Vi innretter oss etter mulighetene vi har, og gjør det beste ut av de ressursene vi besitter.

Dette er universelt:

Har vi god økonomi, legger vi opp forbruket etter det.

Har vi lite penger, bruker vi også mindre.

Har vi mye tid, bruker vi lengre tid på ulike gjøremål.

Har vi begrenset med tid, jobber vi mer effektivt.

Dere har ikke dårligere odds hvis dere gjør det beste ut av de ressursene dere har.

For eksempel er dere to... det er en ressurs hvis dere har behov for et lite avbrekk.

Det er ingen grunn til at ikke mannen din kan være med barna mens du får et pusterom... eller motsatt, at du er med barna mens mannen din gjør noe som er avkobling fra hverdagen for ham.

Dere har sikkert venner. Det er en ressurs.

Dere kan avtale med dem at dere har en kjærestekveld eller to alene, mens de får det samme når dere ser etter barna.

Det er mange muligheter bare man ser dem, og benytter seg av dem.

[Gjest mamma til 2]

Veldig enig med flere her, spesielt Blondie65. Vi er alle forskjellige, med forskjellige behov og syn på ting. Det ene trenger ikke være bedre enn det andre.

Jeg føler likevel behov for å si at de som aldri lar barna sine være sammen med andre voksne uten foreldre til stede, løper den risikoen at barna får problemer med å reise på skoleturer osv når de blir større. Jeg vet om flere som nektet å reise på leirskole som 12-13åringer fordi de aldri hadde vært borte fra mamma. Ikke spesielt godt for noen parter.

Og at man skal kritiseres for å ønske seg tid uten barn en gang i blant, syns jeg er toppen av arroganse. Vi mister vel ikke vår identitet i det øyeblikket vi får barn, og blir kun mamma? I så fall kan man risikere å få seg en skikkelig livskrise den dagen barna flytter ut. Hvis man legger hele sin identitet i morsrollen, blir det vanskelig å slippe når de er blitt voksne.

Som på de fleste områder i livet, gjelder det vel å finne en balanse, tenker jeg.

[Gjest Constanze]

Veldig enig med flere her, spesielt Blondie65. Vi er alle forskjellige, med forskjellige behov og syn på ting. Det ene trenger ikke være bedre enn det andre.

Jeg føler likevel behov for å si at de som aldri lar barna sine være sammen med andre voksne uten foreldre til stede, løper den risikoen at barna får problemer med å reise på skoleturer osv når de blir større. Jeg vet om flere som nektet å reise på leirskole som 12-13åringer fordi de aldri hadde vært borte fra mamma. Ikke spesielt godt for noen parter.

Og at man skal kritiseres for å ønske seg tid uten barn en gang i blant, syns jeg er toppen av arroganse. Vi mister vel ikke vår identitet i det øyeblikket vi får barn, og blir kun mamma? I så fall kan man risikere å få seg en skikkelig livskrise den dagen barna flytter ut. Hvis man legger hele sin identitet i morsrollen, blir det vanskelig å slippe når de er blitt voksne.

Som på de fleste områder i livet, gjelder det vel å finne en balanse, tenker jeg.

Jeg for min del har aldri hørt om noen som aldri lar ungene sine være sammen med andre mennesker. De få tilfellene jeg har sett av dette har endret seg helt naturlig ettersom barna har vokst til.

Og er det virkelig så mange foreldre som får krise i ekteskapet når barna flytter ut? For vårt vedkommende så har det bare vært positivt at barna blir voksne og selvgående i størst mulig grad.

Og du - man mister IKKE identiteten fordi om man tilbringer tid med barna sine. På hvilken måte mener du at folk mister identiteten sin? Man må nødvendigvis endre seg når man får barn, hvis man ikke vil endre seg i det hele tatt så bør man kanskje tenke seg en gang til om før man setter barn til verden.

Det betyr ikke at man mister identiteten sin - det betyr at livet får litt andre dimensjoner. Plutselig så har du ansvar for et lite menneske som er helt avhengig av deg, man kan ikke lenger tenke på seg selv først og fremst, og man kan ikke leve akkurat som man gjorde før man fikk barn.

[Gjest AnonymBruker]

Og du - man mister IKKE identiteten fordi om man tilbringer tid med barna sine. På hvilken måte mener du at folk mister identiteten sin? Man må nødvendigvis endre seg når man får barn, hvis man ikke vil endre seg i det hele tatt så bør man kanskje tenke seg en gang til om før man setter barn til verden.

Det betyr ikke at man mister identiteten sin - det betyr at livet får litt andre dimensjoner. Plutselig så har du ansvar for et lite menneske som er helt avhengig av deg, man kan ikke lenger tenke på seg selv først og fremst, og man kan ikke leve akkurat som man gjorde før man fikk barn.

Du seiler opp som en av de store forumkategorikerne her. Jeg kjenner ingen som tror at man kan leve akkurat som før etter at man får barn, eller som tenker bare på seg selv. Hvorfor er alt så enten-eller? Jeg tror ikke du vil se andres side av saken, rett og slett.

Jeg er for øvrig helt enig med Blondie65.

[Beauté]

Vi er aldri borte fra barna. Eldste er 14. Om vi skulle reist, så hadde vi tatt dem med oss. Vi føler ingen behov for å reise uten dem. Turen hadde for meg blitt veldig tom da.

[Gjest Constanze]

Du seiler opp som en av de store forumkategorikerne her. Jeg kjenner ingen som tror at man kan leve akkurat som før etter at man får barn, eller som tenker bare på seg selv. Hvorfor er alt så enten-eller? Jeg tror ikke du vil se andres side av saken, rett og slett.

Jeg er for øvrig helt enig med Blondie65.

Litt vanskelig å diskutere med anonyme personer her.

Som du kanskje ser så har jeg sitert Mamma til 2, og svaret mitt var til henne.

Siden du velger å være anomym i disse diskusjonene så er det veldig vanskelig for meg å forstå hva du har sagt og hva du egentlig mener.

[Gjest mamma til 2]

Jeg for min del har aldri hørt om noen som aldri lar ungene sine være sammen med andre mennesker. De få tilfellene jeg har sett av dette har endret seg helt naturlig ettersom barna har vokst til.

Nei, men det har altså jeg, så de finnes. Og barna får det vanskelig når de plutselig står i situasjonen jeg nevner. Ertet blir de også, når de ikke klarer reise fra mamma.

Og er det virkelig så mange foreldre som får krise i ekteskapet når barna flytter ut? For vårt vedkommende så har det bare vært positivt at barna blir voksne og selvgående i størst mulig grad.

Ja, det er faktisk en del som kommer i en krise når barna flytter ut. Selv om det ikke er slik for dere, så er det en del som opplever det. Spesielt de som kun har levd for barna sine hele veien.

Og du - man mister IKKE identiteten fordi om man tilbringer tid med barna sine. På hvilken måte mener du at folk mister identiteten sin? Man må nødvendigvis endre seg når man får barn, hvis man ikke vil endre seg i det hele tatt så bør man kanskje tenke seg en gang til om før man setter barn til verden.

Det betyr ikke at man mister identiteten sin - det betyr at livet får litt andre dimensjoner. Plutselig så har du ansvar for et lite menneske som er helt avhengig av deg, man kan ikke lenger tenke på seg selv først og fremst, og man kan ikke leve akkurat som man gjorde før man fikk barn.

Hvis hele ens identitet er knyttet opp mot morsrollen, får man en identitetskrise den dagen barna er voksne og ute av redet. Ikke så fryktelig vanskelig å forestille seg det?

Og som nicket mitt sier, jeg har to barn, så jeg trenger ikke bli belært om andre dimensjoner osv.

[Elizia]

Har 2 barn og innrømmer glatt at det til tider er deilig å være "barnefri". Også delig å være mannefri! Godt å kunne bruke noe tid på seg selv. Enten på shopping, gå på cafe, ta en helgetur til en venninde, ha et døgn alene med mannen mens bestemor har barna o.l. Er ikke noe mindre glad i mine barn for det. Jeg trenger å lade opp batteriene og ved det bli en så god mor som mulig for barna mine. Andre lader opp sine batterier ved å være sammen med barna sine. Så flott at vi alle er ulike da! Jeg er så heldig å ha en ung svigermor som elsker barnebarna sine. Hun er full av overskudd og barnlig glede og særlig min eldste elsker å være sammen med henne for de gjør så mye rart sammen. Har aldri hatt dårlig samvittighet ett sekund å la h*n ligge over hos henne.

[Gjest Constanze]

Hvis hele ens identitet er knyttet opp mot morsrollen, får man en identitetskrise den dagen barna er voksne og ute av redet. Ikke så fryktelig vanskelig å forestille seg det?

Og som nicket mitt sier, jeg har to barn, så jeg trenger ikke bli belært om andre dimensjoner osv.

Jeg har to kvinner i min næreste krets som har vært hjemmeværende og brukt masse tid på barna og hjemmene sine. Felles for disse to kvinnene er at de har utdannet seg og gått ut i betalt jobb i voksen alder. En som spansklærer og en innen kunst og håndverk.

Syns det er utrolig nedlatende av deg å snakke som du gjør, dømme mennesker (i hovedsak kvinner) på bakgrunn av noe du tror. Disse to kvinnene har gjort en kjempejobb - og ikke minst - de har begge vært en utrolig støtte og hjelp i hverdagen for meg og andre nær familie og venner som er i full jobb.

[Beauté]

Jeg har vært hjemmeværende med mine barn i mange år. Også tatt utdannelse i voksen alder.

Har ikke mistet meg selv, har bare prioritert det jeg mener er best for oss. Nå er det min tur å jobbe og gjøre noe for meg selv.

[Gjest Constanze]

Har 2 barn og innrømmer glatt at det til tider er deilig å være "barnefri". Også delig å være mannefri! Godt å kunne bruke noe tid på seg selv. Enten på shopping, gå på cafe, ta en helgetur til en venninde, ha et døgn alene med mannen mens bestemor har barna o.l. Er ikke noe mindre glad i mine barn for det. Jeg trenger å lade opp batteriene og ved det bli en så god mor som mulig for barna mine. Andre lader opp sine batterier ved å være sammen med barna sine. Så flott at vi alle er ulike da! Jeg er så heldig å ha en ung svigermor som elsker barnebarna sine. Hun er full av overskudd og barnlig glede og særlig min eldste elsker å være sammen med henne for de gjør så mye rart sammen. Har aldri hatt dårlig samvittighet ett sekund å la h*n ligge over hos henne.

Unnskyld meg - men er ikke du og mannen din to likeverdige mennesker? Jeg har ihvertfall tatt som en selvfølge at mannen min yter like mye som meg når det gjelder pass av barna. Han har hatt fotballtrening og jeg har hatt min trening. Han har hatt fotballkamper og jeg har hatt byturer med venninner - både med og uten barn. Vi har vært på reiser med jobben - meg mer enn han - men sørger alltid for at den andre er hjemme når en av oss reiser.

Det høres ut som om dere har barn som henger i skjørtene deres hele dagen og at dere må ha barnevakt for å trekke pusten. Leker ikke barna deres ute med andre barn? Hos meg har de vært inne til de lærte å gå og fra de er 2-3 år så har de kunnet leke utenfor med seg selv, eldre søsken og nabounger.

[Gjest mamma til 2]

Jeg har to kvinner i min næreste krets som har vært hjemmeværende og brukt masse tid på barna og hjemmene sine. Felles for disse to kvinnene er at de har utdannet seg og gått ut i betalt jobb i voksen alder. En som spansklærer og en innen kunst og håndverk.

Syns det er utrolig nedlatende av deg å snakke som du gjør, dømme mennesker (i hovedsak kvinner) på bakgrunn av noe du tror. Disse to kvinnene har gjort en kjempejobb - og ikke minst - de har begge vært en utrolig støtte og hjelp i hverdagen for meg og andre nær familie og venner som er i full jobb.

Jeg har ikke dømt noen. Jeg syns der i mot du er veldig dømmende og nedlatende over for andre som mener og velger noe annet enn deg.

[Gjest Constanze]

Jeg har ikke dømt noen. Jeg syns der i mot du er veldig dømmende og nedlatende over for andre som mener og velger noe annet enn deg.

Her fordømmer du endel kvinner:

Hvis hele ens identitet er knyttet opp mot morsrollen, får man en identitetskrise den dagen barna er voksne og ute av redet. Ikke så fryktelig vanskelig å forestille seg det?

Og som nicket mitt sier, jeg har to barn, så jeg trenger ikke bli belært om andre dimensjoner osv.

Hvorfor ikke bare akseptere at endel kvinner (og menn) tenker annerledes enn deg og ikke har så stort behov for å realisere seg selv gjennom jobb og reiser - men velger å prioritere barna en periode av livet sitt.

Jeg for min del er i motsetning til deg full av beundring overfor de kvinnene jeg kjenner som har satt sitt yrkesliv på vent en periode og konsentrert seg om de nære tingene i livet som barn og det å lage en trygg og god ramme for barna sine .. samtidig som de har vært uunværlige for meg og for endel andre yrkesaktive kvinner. For ingen er overmennesker - man klarer ikke alt. Man kan ikke være mester på alle arenaer.

Endret 25. april 2010 av Constanze

[Gjest mamma til 2]

Her fordømmer du endel kvinner:

Ser ikke at jeg dømmer noen - jeg skriver "hvis". Les skikkelig.

Hvorfor ikke bare akseptere at endel kvinner (og menn) tenker annerledes enn deg og ikke har så stort behov for å realisere seg selv gjennom jobb og reiser - men velger å prioritere barna en periode av livet sitt.

Jeg for min del er i motsetning til deg full av beundring overfor de kvinnene jeg kjenner som har satt sitt yrkesliv på vent en periode og konsentrert seg om de nære tingene i livet som barn og det å lage en trygg og god ramme for barna sine .. samtidig som de har vært uunværlige for meg og for endel andre yrkesaktive kvinner. For ingen er overmennesker - man klarer ikke alt. Man kan ikke være mester på alle arenaer.

Hvor i alle dager har jeg sagt at jeg har reist masse og realisert meg gjennom jobb? Tvert i mot så har jeg vært hjemme med mine barn i lange perioder av oppveksten deres - på fulltid. Jeg har vært alenemor i 15 år, så det sier seg selv at jeg ikke akkurat har kunnet prioritere karriere og jobbreiser.

Jeg prøver bare å påpeke viktigheten av å balansere seg slik at man kan være både mamma og samtidig beholde egne interesser og et liv uten om mammarollen.

Utrolig hvordan du kan lese det du vil ut av mine innlegg. Jeg er i grunnen ganske forbløffet.

[Gjest AnonymBruker]

Litt vanskelig å diskutere med anonyme personer her.

Som du kanskje ser så har jeg sitert Mamma til 2, og svaret mitt var til henne.

Siden du velger å være anomym i disse diskusjonene så er det veldig vanskelig for meg å forstå hva du har sagt og hva du egentlig mener.

Hvis du ikke er i stand til å diskutere med anonyme brukere så kan du ikke diskutere på KG. Men innlegget var altså mitt første i debatten. Jeg brukte det du skrev som eksempel på hva jeg mener når jeg sier at du virker som om du har skylapper i denne diskusjonen.

AnonymBruker fra 17:25

[Harlekin]

Hvorfor ikke bare akseptere at endel kvinner (og menn) tenker annerledes enn deg og ikke har så stort behov for å realisere seg selv gjennom jobb og reiser - men velger å prioritere barna en periode av livet sitt.

Jeg er helt enig at man skal akseptere at noen foreldre ikke ønsker å dra på ferie osv. uten barn sine. Men dette bør gå begge veier - dere (den andre siden ) må også akseptere at det finnes foreldre som ønsker og trenger litt tid uten barna sine, f.eks. på ferie, og at dette er like greit som det motsatte, og at en er like gode foreldre for det.

Jeg ser ikke at en ukes ferie uten barn i året kvalifiserer til selvrealisering. Tvert imot, det er avkobling.

[Knøttet]

Jeg vil bare komme med et innspill til dere som skryter sånn av at dere aldri har barnevakt; tror dere at dere gjør ungene tryggere av det ? Jeg er selv vokst opp med foreldre som aldri var borte, og hvis de en sjelden gang var det, var det å ha barnevakt noe skummelt som jeg grudde meg til. Mine egne barn er vant til å ha pass av besteforeldre en ang i blant; noe alle nyter godt av; både barn og besteforeldre storkoser seg sammen og vi får en liten " pustepause", noe som visst er forbudt hvis man skal være en perfekt forelder... Jeg tror dere gjør ungene deres en bjørnetjeste hvis dere aldri kan være borte fra dem.Til dere som ikke har så mange barnevakter tilgjengelig: har dere prøvd å spørre de ansatte i bhg til ungene ? Det vet jeg i hvert fall at mange i min bhg benytter seg av med sto suksess, da er jo ungene sammen med noen de er trygge på og glad i.

Og til deg som sier at du har besefreldre som sier at de kan passe barna men du ikke lar dem; er du klar over at du da berøver både barn og besteforeldre for dyrebar egentid sammen ? Synes egentlig DET er ganske egoistisk jeg ! Barn lider ingen nød hvis de tilbringer litt tid alene sammen med besteforeldrene sin en gang i blant !Blir litt kvalm av å lese om de overperfekte mennesken her, ungene deres kommer til å lide for det senere !

Veldig enig med flere her, spesielt Blondie65. Vi er alle forskjellige, med forskjellige behov og syn på ting. Det ene trenger ikke være bedre enn det andre.Jeg føler likevel behov for å si at de som aldri lar barna sine være sammen med andre voksne uten foreldre til stede, løper den risikoen at barna får problemer med å reise på skoleturer osv når de blir større. Jeg vet om flere som nektet å reise på leirskole som 12-13åringer fordi de aldri hadde vært borte fra mamma. Ikke spesielt godt for noen parter.Og at man skal kritiseres for å ønske seg tid uten barn en gang i blant, syns jeg er toppen av arroganse. Vi mister vel ikke vår identitet i det øyeblikket vi får barn, og blir kun mamma? I så fall kan man risikere å få seg en skikkelig livskrise den dagen barna flytter ut. Hvis man legger hele sin identitet i morsrollen, blir det vanskelig å slippe når de er blitt voksne.Som på de fleste områder i livet, gjelder det vel å finne en balanse, tenker jeg.

Enig med de over meg!

For vårt vedkommende så har det bare vært positivt at barna blir voksne og selvgående i størst mulig grad. Og du - man mister IKKE identiteten fordi om man tilbringer tid med barna sine. På hvilken måte mener du at folk mister identiteten sin? Man må nødvendigvis endre seg når man får barn, hvis man ikke vil endre seg i det hele tatt så bør man kanskje tenke seg en gang til om før man setter barn til verden. Det betyr ikke at man mister identiteten sin - det betyr at livet får litt andre dimensjoner. Plutselig så har du ansvar for et lite menneske som er helt avhengig av deg, man kan ikke lenger tenke på seg selv først og fremst, og man kan ikke leve akkurat som man gjorde før man fikk barn.

Hvordan skal barna bli voksne og selvgående hvis de aldri er borte fra foreldrene over natta, at besteforeldre, tanter o.l. passer de? Og det er forskjell på å endre seg og å slutte å være menneske fordi man får barn. Jeg snakker ikke om å gå ut og feste og drive på som før man fikk barn, men jeg ser virkelig ikke hva som er galt med å ha litt "kjærestetid" mens barna er hos besteforeldrene over natta! Nå snakker jeg ikke om ofte, eller lenge, men en gang i blant bare en natt eller to. For gutten vår er det kjempekjekt å overnatte hos mormor eller farmor, han storkoser seg, får massevis av oppmerksomhet og gråter ikke en eneste gang, utenom om han slår seg. Hva er problemet?

[Gjest Blondie65]

Jeg har to kvinner i min næreste krets som har vært hjemmeværende og brukt masse tid på barna og hjemmene sine. Felles for disse to kvinnene er at de har utdannet seg og gått ut i betalt jobb i voksen alder. En som spansklærer og en innen kunst og håndverk.

Syns det er utrolig nedlatende av deg å snakke som du gjør, dømme mennesker (i hovedsak kvinner) på bakgrunn av noe du tror. Disse to kvinnene har gjort en kjempejobb - og ikke minst - de har begge vært en utrolig støtte og hjelp i hverdagen for meg og andre nær familie og venner som er i full jobb.

Hvordan vet du at andre tror - og at du vet? Vi kan alle dra frem eksempler vet du. På forhold der det røk når de to voksne ikke hadde barna mellom seg som buffer. På mødre som ikke klarer å la være å blande seg i barnas hverdag når de er voksne.

Jeg synes du er ganske så nedlatende når du opphever dine eksempler til de eneste gyldige. Det var kanskje ikke det du mente, men det er slik du fremstår. Jeg er ikke anonym, så jeg får gjenta det den anonyme brukeren sa: Verden er ikke inndelt i kategorier ut fra om man lever etter dine regler eller ikke. Det som er rett for deg kan være feil for meg. En kan lade batteriene med å ha alene tid, en annen lader batteriene ved å være nettopp med barna. Skal jeg - eller du dømme andres valg?

[Gjest Blondie65]

Det høres ut som om dere har barn som henger i skjørtene deres hele dagen og at dere må ha barnevakt for å trekke pusten. Leker ikke barna deres ute med andre barn? Hos meg har de vært inne til de lærte å gå og fra de er 2-3 år så har de kunnet leke utenfor med seg selv, eldre søsken og nabounger.

Igjen forutsetter du at alle har det som deg. Jeg kan nevne et eksempel på at det du sier der ikke passer.

Jeg kjenner noen med flere barn. De er på jakt etter et annet bosted. Et hvor de har inngjerdet hage. Hvorfor? Jo for å kunne låse porten og slippe barna ut.

Det kan de ikke i dag fordi de bor i leilighet uten slik mulighet. Skal ungene ut må de voksne være med. Det går helt fint det - hver dag er de ute en stund.

Kan du se for deg at noen med litt mindre heldig stilt økonomi er nødt til å fortsette å bo i en leilighet istedenfor et hagehus?

[Gjest Gjest]

Jeg mener det blir litt etter hva man gjør det til selv.. Hva med å gjøre noe selv for å løse dette problemet, istedenfor å bare "sitte der år etter år og ikke komme seg noe sted"?

Ikke alle har familie i nærheten, men det går an å gjøre mye for å løse dette:

Man kan prøve å komme i kontakt med andre unger og foreldre enten gjennom barnehage eller skole. Om barna ikke går på noen av desse stedene, går det an å treffe andre gjennom å delta på lekeplasser, åpne barnehager eller aktiviteter som det finnes "tusenvis" av for barn m/foreldre, f.eks. babysvømming, lekegrupper o.l.

Om man lar ungene få kontakt med andre unger, får foreldrene kanskje god kontakt også. Slik kan man gjerne avtale overnattinger hos hverandre, slik at begge (alle) familiene kan ha nytte av det for å komme seg litt mer ut. Man kan selvsagt også bli omgangsvenner og finne på ting med det nye bekjentskapet, som å reise på turer sammen eller bare besøke hverandre.

Hvis man må komme seg litt ut for å bli kjent med andre, kan man som så mange andre har måttet gjøre; skaffe seg en barnepike. Desse kan man finne gjennom venner, naboer, arbeidskollegaer e.l. Om man ikke klarer å finne noen på denne måten, kan man sette inn en annonse i avisen eller henge opp et oppslag på butikken e.l. Man kan selvsagt bruke tid på å bli kjent med vedkommende, før man overlater barnet til henne.

Ikke noe nytt i dette, svært mange MÅ ordne seg på denne måten.

Forøvrig har også de aller fleste kollegaer eller naboer som de kan komme i kontakt med og ha det sosialt sammen med, om de bare bryr seg.

Om ingenting av dette er mulig, så går det an å søke etter reservebesteforeldre/besøkshjem. Dette kan ungene ha godt av, samtidig som noen også får glede av å "låne" barn av og til. Eller man rett og slett kan søke etter et par som nevnt helt i begynnelsen, gjennom f.eks. avisen. Da er alle barna hos de f.eks. en helg i mnd., og hos dere en helg i mnd.

Fantasi er det dere mangler. Ikke muligheter til å få tatt seg en tur uten barn!