Usedvanlig intelligent barn

[Gjest Vito - nr to]

Hei, «Vito» igjen her! Ser du har fått mange gode råd. Har også selv gjort meg noen flere tanker…

Som jeg nevnte sist har vi selv en del erfaring fra problemstillingen. Vi har fem barn, og vi vet de alle har oppnavnet «smågeniene» hos en del. Selv tror vi det bygda ser hos våre barn hos flere av dem kommer like mye av iherdig innsats og miljøpåvirkning som egentlig eget intellektnivå, men dårlig utrustet er definitivt ingen av dem. Og heldigvis har de – så vidt vi vet – sluppet å høre «smågeniene» selv på bygda. Våre eldste (tvilliggutter, niende klasse) har også opplevd det privilegert å ha en venn med samme intelligensnivå. Vi så hvordan akkurat det påvirket veldig positivt da de «oppdaget hverandre» utover våren da guttene våre gikk i første klasse. Dessverre er han nå ukependler (går 2. året i vgs) og neste år reiser han helt bort, da kommer han bare hjem til feriene. Men heldigvis har søsknene hverandre. .

Jeg nevnte også sist at mitt råd er: Ikke prøv å dra henne bort fra det som interesserer henne, men vær samtidig veldig klare på at det er helt OK å være en helt gjennomsnittlig åtteåring også. Prøver dere å trekke fokus bort fra det livet som egentlig interesserer henne, og «hjelpe» henne til å bli «mer gjennomsnittlig åtteåring», er jeg alvorlig redd for at det bare vil ende i en eneste ting: At jenta taper all tillit til dere, og opplever at hun heller ikke har deres aksept. Så blir livet dobbelt vanskelig for henne! Hun føler seg selv neppe «normal» i dag, og det kan være lurt å forklare henne – om dere ikke alt har gjort det – at hun faktisk ikke er «normal» når det gjelder modenhet og intellekt. Samtidig tror jeg det er viktig å presisere at hun både er helt OK – heldig faktisk – og at hun langt fra er alene om å ha det slik, men at man ikke finner slikt på hver eneste klasse eller på hver eneste skole. Og: At dette verken gjør henne verre eller bedre som menneske, det gir henne bare et større ansvar for å bruke modenheten og intellektet sitt på en rett og god måte – og at her skal dere hjelpe henne så godt dere kan. Samtidig som hun også må være klar over at hun iblant kan føle behov for å «hvile» litt og bare være akkurat slik de andre. Også det er helt OK, for hun er jo også en vanlig åtteåring. På alle andre områder enn hva gjelder modenhet og intellekt. Bare vær veldig klar på at hun skal «hvile seg» så mye som hun trenger, men ikke så mye at hun sovner! Og forbered henne også på en annen ting: Har man gode evner kan man få et veldig rikt liv, og få sjanser som andre ikke har mulighet til, men man vil automatisk få et mer ensomt liv enn når man er gjennomsnittsutrustet. Rett og slett fordi verden ikke inneholder så mange man opplever er «ens like». Men presiser også at man godt kan omgås dem som man selv synes er «barnslige», og vær tydelige på at de er like mye verd som mennesker som en selv. Min også om at når man møter en som man opplever som «sin like» på dette området på livsveien skal huske at det kan bli veldig lenge til man får oppleve et slikt møte igjen. Derfor skal man behandle den andre deretter!

Tror jeg kan si at livet framover ikke vil bli bare lett, verken for jenta eller for dere. Imidlertid bet jeg meg merke i to ting jeg ser på som udelt positivt, og som dere for all del må påse at fortsetter:

1.

Hun har jevnaldrede venner og dem må hun (og vil hun!) oppføre seg «barnslig» for å beholde. Forklar henne at det er helt OK, faktisk veldig fint, å gjøre akkurat det. Det er en pris man oftest må betale for å ha venner på egen alder når man er slik som henne, og at det er viktig for henne selv å ha venner på sin egen alder. Litt nå, mye mer når hun kommer i puberteten. Da skal en del tanker og følelser diskuteres (om intellektet da er fullvoksent, er ikke sjelslivet det!). Derfor skal hun stelle pent med vennene sine og gjøre seg «litt barnslig» når hun orker det, men det er HUN som skal bestemme hvor langt hun vil gå her. Så skal hun være «voksen» sammen med større venner og voksne. Det verste som kan skje henne er at hun blir stående totalt uten jevnaldrede venner, derfor var det veldig godt for meg å lese at hun har jevnaldrede venner. Imidlertid blir det helt feil å bare bruke tid på disse. Så ikke forvent at hun bruker det vesentlige av sin «vennetid» slik, men sett klare krav om hun skal bruke noe tid slik også.

2.

Slik du skriver, HI, oppfatter jeg det som om hun også har eldre venner, og er fullt akseptert av dem. Det er veldig, veldig fint, og ikke ta slikt som noen selvfølge! For det ene: Forklar jenta at det er helt, helt OK, og at dere gjerne vil det skal være slik. En del ser visst «problemer» når en åtteåring og en 14-åring er venner i dag, da jeg vokste opp (er midt i 40-årene) var det helt normalt, i alle fall på bygdene, med venneflokker som bestod av barn mellom fire og 14, og hvor de yngste lærte av de eldste. Både å innordne seg den som var «større» (mer moden, hadde fått mer ansvar), og tekniske ferdigheter i ulike leker. Selv mener jeg noe veldig vesentlig er gått tapt når åtteåringer bare skal være sammen med åtteåringer, for alle, og mest for barn som avviker en del fra gjennomsnittlig modenhets- og intellektnivå. Og for det andre: Det er heller ikke sikkert at det er så lett for hennes eldre venner, så samle dem gjerne hjemme til et «selskap» og forklar dem i samlet flokk (gjerne med deres egen jente til stede) at dere er veldig glade for at ...... aksepteres som den hun er av dem. Forklar dem at dere er takknemlige for at hun aksepteres som «en av dem», selv om hun (sannsynligvis) mangler noen cm i «høyde over havet». Forklar dem så litt om selv om hun er mye yngre er hun «hjernemessig» akkurat som dem, og at det er derfor hun liker seg så godt sammen med dem. Kanskje er/blir hun «hjernemessig» foran dem på noen områder, forklar at hun ikke er/blir det for «vise seg», men fordi hun har en hjerne satt sammen slik den utvikler seg fortere enn deres egen. Samtidig har hun ikke deres, men en åtteårings følelser. Så veldig fint om de aksepterer alt sammen, at verden bare er slik! (Og en annen ting: Ha nøye øye med at slike venner ikke i sleiphet og sluhet «utnytter situasjonen» til å skaffe seg selv fordeler fordi de har forstått at jenta desperat trenger dem som venner! Slike «venner» skal dere faktisk hjelpe henne å bryte med!)

Men ellers: Stell godt med disse vennene framover, og vis dem all mulig omtanke. Å aksepteres av eldre venner er slett ingen selvfølge, og slike venner vokser ikke på trær! Ville selv f eks tatt meg bryet med å la jenta ha to (mindre) bursdagfeiringer framfor en større: En hvor jevnaldrede venner inviteres og hvor hun er innstilt på å være «liten» slik at selskapet ble hyggeligst mulig for dem, en hvor eldre venner og voksne jenta satte pris på ble invitert, og hvor selskapet hadde et langt mer «voksent» preg (kjør gjerne «full pakke» med voksent preg, et kveldselskap med 3-retters ungdomsvennlig meny, god tid ved bordet og ellers ikke noe program, bare tid til å prate – og delta gjerne sammen med de andre i praten halvparten av tida). En slik invitasjon er mye mer attraktiv for eldre venner enn å bli invitert til et «barneselskap» de faktisk har lite interesse av! Og: Legg gjerne dette siste selskapet etter det andre selskapet. Det er nemlig dette jenta selv vil se mest fram til, og alltid greitt med det beste til slutt.

Ei slik jente (eller gutt) trenger hele spekteret med venner, fra jevnaldrede via eldre til voksne. Ja, for dere har nok lagt merke til at hun trives vel så godt sammen med voksne som med barn? Bare aksepter det, det er helt naturlig. Hun er, selv om det kanskje tidvis er vanskelig å akseptere det, intellektmessig temmelig voksen, og skal hun få en sunn utvikling her, må hun ha mye tid sammen med (reflekterte!) voksne. Derfor er også dere dobbelt viktige for henne, sammenlignet med en gjennomsnittlig åtteåring. Dere er ikke bare hennes foreldre, dere er også voksne med et intellektnivå som passer hennes eget. Derfor vil dere – om dere ikke ødelegger tilliten ved f eks å tvinge henne til å være for mye «barn» - få lov til å være det så mange foreldre ønsker seg, men få egentlig får lov til: Å også være hennes venner! Og derfor vil hun trenge mye, kanskje slitsomt mye, tid sammen med dere, om dere ikke sørger for at hun også får seg andre «intellektmessig voksne» venner! Bare ha nøye fokus på én ting: At hun ikke bare omgås dem som er eldre enn seg selv. Hun trenger også samvær med jevnaldrede! For alt annet enn intellekt og interesser… Så veldig fornuftig å trekke henne inn i hobby som f eks ridning. Hvor hun kan være barn sammen med andre barn! Men det er slett ikke farlig for henne å være nerden! Det farlige er når hun blir bare nerden, og bare har sære interesser!

Og ikke tro at «ting ordner seg selv» i hennes oppdragelse, siden hun er så «stor og voksen»! Riktignok sier et gammelt ord at «godt barn oppdrar seg selv», men det er nå bare en halv sannhet. Et «godt» (modent) barn disiplinerer nok seg selv, når det bare ser normal oppførsel rundt seg, men oppdragelse er langt, langt mer enn det! Hun trenger dere like mye som en gjennomsnittlig 8-åring, bare på ganske andre områder. En del av de vanskene og bekymringene foreldrene til andre 8-åringer sliter med, vil neppe by på de store utfordringene for dere. Derimot vil dere helt sikkert få en del andre vansker og bekymringer. Det vil f eks neppe være særlig relevant problemstilling for dere å disiplinere henne ved sitte over henne for å passe på at lekser faktisk blir gjort. Derimot må dere regne med å bruke en del tid på å veilede jenta i hvordan hun går fram for å søke kunnskap selv på en fornuftig og rasjonell måte, og det er nok på tide å lære henne en hel del studieteknikk på «ungdomsskole- og gymnasnivå» allerede. Og vær forberedt på/forbered dere selv til å være «studieveiledere» for henne. Vær aldeles ikke trygge på at skolen gjør nok her – det behøver ikke stå på viljen, men vår erfaring er at det ofte står på evnen for skolen til å egentlig forstå sakskomplekset! – derfor må dere i førersetet på dette området. Slik at jenta virkelig får opplegg som utfordrer på skolen! Opplever hun at hun ikke får utfordringer nok, og at det ikke settes nok og klare nok krav til henne, både fra dere og fra skolen, vil dere etter hvert få se mindre hyggelige resultater: Ei jente som kjeder seg stort på skolen, tar lett på skolen , utvikler, stille og rolig et hat mot en skole som hindrer henne i lærdom og aksepterer det middelmådige som «mer enn godt nok» (som andre også har skrevet, lærer å være stille, holde munn. levere det middelmådige og så vente på toppkarakterene). Resultat? At jenta faktisk ender som skoletaper når hun kommer i ungdomsskolen eller vgs. Plutselig en dag opplever hun noe hun ikke kan, noe som faktisk er vanskelig! Så bare forbered dere på å bli oppfattet som «ganske slitsomme foreldre» ved skolen med det samme! Og forbered dere på «hjemmeundervisning» i tillegg: Etter universitetsmetoden: Litt forelesninger» fra/samtaler med dere i rammene for/utvalgte emner innen et område, studieveiledning og hjelp til hvor hun finner mer kunnskap å grave i (og hun trenger langt, langt mer hjelp her enn en universitetsstudent, siden hennes sjelsliv er åtteåringens har hun ikke samme forhold til «kritisk lesning»!!). Men la HUN få bestemme når «nok er nok». Også hennes hjerne har begrensninger, og som den vise predikant/forkynner (kong Salomo, en av de viseste som har levd...) skriver i Bibelen: «......megen granskning tretter legemet» (Om du vil se dette ved selvsyn, slå opp i Forkynneren/Predikantens bok, kapittel 12, vers 12, versets siste del!) Og siden hun har en åtteårings «legemene» (kropp) og en kropp som skal vokse, er også hvile viktig. Mer viktig enn hun sikkert forstår selv. Og derfor ville jeg selv også brukt en del tid på å forklare litt om hvordan kropp og hjerne faktisk fungerer, og så relatert dette til hennes behov for utelek, sunt kosthold, nok hvile etc. Minn henne gjerne på at hun skal utvikle alle sider ved seg selv, ikke bare hjernen. Mennesket er nemlig mye mer enn bare hjerne!

Lykke til! Dere er privilegerte foreldre, få får anledningen til å oppdra et slikt barn! Og dere er gitt et stort ansvar, ingen «lett foreldreoppgave»! Det kreves (minst) like mye «foreldreinnsats» hos dere som hos gjennomsnittsforeldrene. Bare på helt, helt andre områder. Ikke forvent den store forståelsen for dette alle steder, og vær selv forberedt på at dere vil oppleve dere like alene og «spesielle» i den rollen som jenta opplever seg i sin egen situasjon! Men, om det kan glede: Gjør godt arbeid nå, og dere vil sannsynligvis få ei ganske fredelig ungdomstid. Ganske enkelt fordi jenta er så intellektmessig moden at dere da sikkert vil ende med saklige, rolige (og intense og krevende!) diskusjoner. Ikke det som mange tenåringsforeldre opplever: De ukontrollerte utbrudd fra en ungdom hvor både hormonene raser og voksen logikk ikke er til stede, men holder på å modnes fram – noe som får enda flere hormoner til rase og all «sunn fornuft» til å glimre med sitt fravær…

Det ble et veldig langt innlegg. Men håper noe av det jeg skrev kan være til nytte for dere og jenta, HI! Kommer nok tilbake til tråden igjen ved anledning, om jeg ser du har vært innom den i mellomtida.

[Elle Melle]

Jeg tenker at det kan være viktig å gi henne noen arenaer der hun stiller på lik linje med de andre?

Jeg ville nok valgt noe der det er mange barn med og der fellesskap er en viktig del av det hele. For eksempel speider, korps eller hva som helst som hun kan like og er omtrent like god til som alle andre. Spilletimer er jo en individgreie som i bunn og grunn handler om at den som øver skal bli best mulig som individ, og man får ikke det samme sosiale utbyttet som speider, håndball el.l.

[Gjest gjestdeluxe]

Hun går nå i andre klasse, og ligger milevis foran de andre i klassen. Hun forteller at hun ofte kjeder seg på skolen, fordi de går igjennom ting hun kunne allerede før hun startet på skolen overhodet. Jeg har flere ganger tenkt at vi burde latt henne begynne på skolen ett år før hun egentlig skulle, men det lar seg vanskelig gjøre nå. Etter flere samtaler med klassestyrer, har vi funnet en slags ordning som går ut på at hun får vanskeligere oppgaver, og gjerne får sitte for seg selv og lese en bok mens de andre repeterer ting hun kan for lengst.

Hun leker fint med klassekameratene når hun er på skolen, men jeg har merket at hun ofte føler seg utilpass. Ofte gjør hun seg barnsligere enn hun er for å kunne leke med dem, og hun sier hun føler seg litt "utenfor" noen ganger. Når hun er hjemme, er hun mest med de eldre nabobarna.

Jeg synes ofte synd på henne som ikke "passer inn" i aldersgruppen sin, og tror nok det kommer til å bli noen tøffe år for henne fremover. Jeg er usikker på om vi burde oppmuntre henne til å holde på med andre, mer barnslige ting, og ikke la henne fordype seg i det teoretiske hele tiden. Men samtidig vil jeg ikke hindre hennes utvikling eller den personen hun er ment å være.

Kanskje det går an å finne en balanse?

- Fortsette med å ta henne med på museer, konserter, bibliotek, se filmer, introdusere en idrett/sport eller/og et instrument for henne?

- Fortsetter å oppmuntre henne til å være sammen med de andre i klassen, samtidig som hun opplever varierte miljøer med andre i ulike aldre?

- Gir henne motivasjon til å holde ut den norske offentlige skole der alle skal være like og følge det samme tempoet gjennom å gi henne årlige dryss i form av opplevelser i miljøer hun liker: utenlands eller i Norge: samlinger/kurs etc tilpasset alder og nivå, slik at hun tidlig vet at det finnes håp utenfor klassen og skolen?

- La henne få lov til å ha sine frie rom og egentid som kun er hennes

[supersopp]

Høres ut som du har en fantastisk liten Lisa Simpson i hus