Usedvanlig intelligent barn

[kaprifolen]

Følte meg også litt "kallet" til å svare her.

Jeg var et slikt barn da jeg var liten, leste da jeg var 3.5, slukte bøker på 500 sider før jeg begynte på skolen, lærte meg selv engelsk ved hjelp av søsters bøker da jeg var 6 år, og og hadde lest både Jeanne D'arc, hele leksikonet og Kristin Lavransdatter før jeg begynte på storskolen. Og der kan jeg komme med det første poenget; barn lar det de ikke nødvendigvis forstår, skli igjennom. Men så er det også et viktig poeng av barn som er interessert i å lese slik litteratur, forstår at det er historie. Det hendte jeg ble trist og gråt fordi jeg syntes det var så leit at personer i boken døde, men jeg forstod at dette var historie, og at det faktisk var slik engang. Ikke verre enn at barna idag vet at det er krig i deler av verdenen, og at det faktisk har vært krig i Norge en gang også.

Jeg har følgende råd:

1. Oppmuntre i barnets tempo. Bidra med det dere kan, og skryt av barnet.

2. Gi barnet stimulanse. Ekstra arbeid er viktig, men i mitt tilfelle ble det veldig tydelig i klassen, og læreren brukte meg i tilleg som hjelpelærer da jeg gikk i 2.klasse. Du blir ikke veldig populær av å undervise dine medelever.

3. La barnet være "likt som alle andre" i fritidsinteresser. Jeg var allerede litt sær, og da jeg ikke fikk lik shorts som "alle andre" på håndballen, skilte jeg meg liksom enda mer ut. Litt sårt det der... (ikke bare litt heller, når jeg kjenner på det)

4. VIKTIGSTE PUNKT!!! Lær barnet ditt arbeidsvaner!!! Alt kom så lett til meg gjennom hele barne- og ungdomsskolen at jeg ik praksis ikke trengte å gjøre lekser eller lese til prøver for å få toppkarakter. Dette funker dårlig når du blir eldre.

Her trenger dere hjelp og veiledning fra noen som kan dette. Å finne balansegangen mellom å tvinge barnet til å jobbe med lekser de synes er kjedelige bare for å hkøre de, og å gi oppgaver som legger for mye press på barnet, er ikke lett. Barnets premisser, men dere som voksne har ansvaret for å veilede og være føre var på barnets vegne.

[gbnj]

Folkeeventyr er urfortellinger hvor man møter arketyper og bl.a. lærer å hanskes med frykt. Bl.a. er de tilsynelatende slemme alltid slemme, de snille er snille. Undset er komplekse greier, som jeg oppriktig mener at en liten jentunge ikke bør lese. Men hvis dere absolutt må dytte på henne voksenbøker, så er jeg naturligvis enig i at dere bør snakke med henne om innholdet.

Hvordan konkret vil det kunne oppstå problemer?

[Gjest AnonymBruker]

Jeg ville sjekket litt ut i forhold til aspergersyndrom

[Mann 42]

Mye klokt er blitt skrevet her. Noe av det viktigste er at hun får utfordringer som ligger på sitt eget nivå. Selv lærte jeg at skolen var et sted man skulle sitte stille og holde kjeft, og så fikk man gode karakterer. Ikke noe vits i å gjøre noe utenom det man måtte. Var siste året på VGS før jeg måtte prøve å endre den holdning, og dét var tøft.

Det er også viktig at hun finner jevnaldrende (eller bare et par år eldre) som hun har noe til felles med. Dette for å ikke gå glipp av sosial lærdom, noe mange intelligente barn gjør. Det kan enten være andre som deler hennes interesse innenfor spesielle emner (ikke så lett å finne, men mulig hvis dere bor i en større by), eller det kan være noe helt annet, f.eks håndball. Det er viktig at hun får være barn, på barns premisser også.

Det var det jeg kom på som jeg savnet fra min egen barndom. Skriver mer hvis jeg kommer på mer når jeg er ordentlig våken.

Jeg hadde akkurat samme erfaring. Jeg gikk gjennom barneskolen, ungdomsskolen og det første året på videregående uten å noensinne møte et problem som jeg ikke "tok" omgående. Det skjedde første gang i matematikktimene på videregående, nærmere bestemt med derivasjon og integrasjonsmatematikk. Og siden jeg ikke hadde noen form for arbeidsdisiplin, eller var vant til at skolearbeid kunne være "arbeid", møtte jeg veggen så det sang det året.

[Twink]

Jeg hadde akkurat samme erfaring. Jeg gikk gjennom barneskolen, ungdomsskolen og det første året på videregående uten å noensinne møte et problem som jeg ikke "tok" omgående. Det skjedde første gang i matematikktimene på videregående, nærmere bestemt med derivasjon og integrasjonsmatematikk. Og siden jeg ikke hadde noen form for arbeidsdisiplin, eller var vant til at skolearbeid kunne være "arbeid", møtte jeg veggen så det sang det året.

Samme her, bare at jeg ikke oppdaget dette problemet før nå, i en alder av noen og tyve...

Derfor er det veldig viktig at barn som ligger foran gjennomsnittet også får oppgaver å bryne seg på. Ofte antas det at barnet trenger ikke hjelp fordi det er så flinkt, men det er jo ikke alt barnet kan, det må jo lære ting som studieteknikk og slikt, dette kommer ikke av seg selv når man aldri har behov for det.

[gbnj]

Jeg ville sjekket litt ut i forhold til aspergersyndrom

Hvorfor det?

[Kara W]

Jeg har følgende råd:

1. Oppmuntre i barnets tempo. Bidra med det dere kan, og skryt av barnet.

2. Gi barnet stimulanse. Ekstra arbeid er viktig, men i mitt tilfelle ble det veldig tydelig i klassen, og læreren brukte meg i tilleg som hjelpelærer da jeg gikk i 2.klasse. Du blir ikke veldig populær av å undervise dine medelever.

3. La barnet være "likt som alle andre" i fritidsinteresser. Jeg var allerede litt sær, og da jeg ikke fikk lik shorts som "alle andre" på håndballen, skilte jeg meg liksom enda mer ut. Litt sårt det der... (ikke bare litt heller, når jeg kjenner på det)

4. VIKTIGSTE PUNKT!!! Lær barnet ditt arbeidsvaner!!! Alt kom så lett til meg gjennom hele barne- og ungdomsskolen at jeg ik praksis ikke trengte å gjøre lekser eller lese til prøver for å få toppkarakter. Dette funker dårlig når du blir eldre.

Her trenger dere hjelp og veiledning fra noen som kan dette. Å finne balansegangen mellom å tvinge barnet til å jobbe med lekser de synes er kjedelige bare for å hkøre de, og å gi oppgaver som legger for mye press på barnet, er ikke lett. Barnets premisser, men dere som voksne har ansvaret for å veilede og være føre var på barnets vegne.

Støtter disse rådene helhjertet!

Legger ellers merke til hvor mange "usedvanlig" begavede barn det finnes der ute. Kanskje vi ikker er fullt då uvanlige som noen skal ha det til? Kanskje på tide at skolen blir lagt til rette for barn på alle nivåer?

[Gjest CC]

Hvordan konkret vil det kunne oppstå problemer?

Ved at et barn uten livserfaring møter ting som hun ikke har noen ballast til å tolke/forstå. En åtteåring har ikke (uansett intelligens) forutsetninger for å forstå komplekse moralske og etiske dilemmaer av det slaget som Kristin Lavransdatter kjemper med. Dermed kan åtteåringen komme til å streve med temaer som hun med fordel kunne vært spart for i noen år ennå.

Og hvis noen lurer på hvorfor jeg har bitt meg fast i akkurat dette: Jeg har personlig erfaring på området. Som barn var jeg sikkert ikke ualminnelig glup, men jeg bodde på landet og var mye alene, så bøkene var viktig selskap for meg etter at jeg lærte å lese (da var jeg fire år). Uten god veiledning ble det til at jeg leste "hummer og kanari" fra bokhylla, og nettopp et tilsvarende verk (i mitt tilfelle var det Ibsen, og jeg var ti år, men situasjonen kan sammenliknes) har faktisk blitt bestemmende for en del av min personlighet og gitt meg en del trøbbel som jeg tror jeg ellers ikke ville hatt.

[Mann 42]

Ved at et barn uten livserfaring møter ting som hun ikke har noen ballast til å tolke/forstå. En åtteåring har ikke (uansett intelligens) forutsetninger for å forstå komplekse moralske og etiske dilemmaer av det slaget som Kristin Lavransdatter kjemper med. Dermed kan åtteåringen komme til å streve med temaer som hun med fordel kunne vært spart for i noen år ennå.

Og hvis noen lurer på hvorfor jeg har bitt meg fast i akkurat dette: Jeg har personlig erfaring på området. Som barn var jeg sikkert ikke ualminnelig glup, men jeg bodde på landet og var mye alene, så bøkene var viktig selskap for meg etter at jeg lærte å lese (da var jeg fire år). Uten god veiledning ble det til at jeg leste "hummer og kanari" fra bokhylla, og nettopp et tilsvarende verk (i mitt tilfelle var det Ibsen, og jeg var ti år, men situasjonen kan sammenliknes) har faktisk blitt bestemmende for en del av min personlighet og gitt meg en del trøbbel som jeg tror jeg ellers ikke ville hatt.

Det ville helt sikkert vært en fordel om man hadde hatt noen å snakke med om det man leser, f.eks foreldre som kunne diskutere de samme bøkene med en. Jeg konsumerte enorme mengder med litteratur fra 6-7 års alder og utover som jeg ikke hadde snev av forutsetninger for å fordøye. Jeg tilbragte en vesentlig del av barndommen på 1800-tallet, siden de første romanene jeg leste, var Dumas`s Greven av Monte Cristo, samt historiene til Jules Verne. Da jeg ble tenåring, hadde jeg tilegnet meg en oppfatning av verden og en moralitet som sikkert hadde passet bedre på 1800-tallet enn slutten av 1970-tallet, for å si det sånn. Kanskje det hadde vært bedre om jeg var opptatt av de samme tingene som de jevnaldrende var. Men på den annen side: Jeg har ALLTID hatt avvikende interesser, til dags dato, så kanskje det ikke ville gjort noen større forskjell.

Endret 20. april 2010 av Mann 42

[Miss Puddel]

Jeg leste Kristin Lavransdatter da jeg var rundt ti tror jeg, brukte litt tid på den, for mamma hadde arvet en originalutgave, så skriften var gotisk det ble litt tungt, hehe. men i allefall. Det jeg ikke forsto, det hoppet jeg sånn delvis over. Og så leste jeg den på nytt da jeg var rundt 16, da leste jeg også bok nummer to, jeg forsto litt mer av bok en, litt mindre av bok to, bok tre prøve jeg på da, men jeg befant meg på feil sted i livet til å få så mye ut av den. Den passer vel bedre for meg i den alderen jeg er nå...

Men akkurat kristin lavransdatter har jo så mange lag og nivåer at det tror jeg ikke er noe å bekymre seg for. Men tilbake til saken med et barn av dene typen. Kjenner meg igjen i mye av det, jeg trengte heller ikke lære meg lesevaner, gjennom hele skolen kunne jeg bare lese gjennom leksene en gang så kunne jeg dem. matte derimot forsto jeg ikke, og siden jeg ikke fikk hjelp med det, (jeg var jo så flink i de andre fagene, så da var jeg sikkert bare lat med matten) slet jeg veldig med den. På skolen satt jeg mest og tegnet og leste, for bøkene hadde jeg jo lest ut, dermed lærte jeg ikke "å lære" og fikk aldri gått det studiet jeg drømte om...

Ta kontakt med Mensa og andre som har peiling på smarte barn. vurder om dere vil ta barnet ut av offentlig skole og kanskje la henne gå på internasjonal skole privat, der stilles det gjerne strengere krav, slik at det vil bli en større utfordring for henne. Og som noen sier, pass på at hun ikke skiller seg for mye ut sosialt, det gjorde jeg også, og når man i tillegg da skiller seg ut faglig, blir man en venneløs hoggestabbe...

Og kanskje sette av tid til å snakke sammen om innholdet i bøkene hun leser? for tiden holder jeg på med Sofies verden sammen med ungene mine, spennendeå snakke filosofi med dem.!

[Gjest AnonymBruker]

La henne få spille et instrument, danse, drive Idrett!

[Zealuu]

Vil anbefale deg å ta en kikk på denne siden: http://lykkeligebarn.no/

Jeg tror selvmedlidendeforeldre.no hadde vært et mer passende navn.

[Gjest AnonymBruker]

Trådstarter her.

Tusen takk for mange fine svar og ikke minst personlige erfaringer, som er svært nyttig for oss å lese! Vi vil gjerne gjøre det vi kan for at jenta vår skal få et best mulig utgangspunkt for livet hun skal leve.

Jeg må bare først få klargjøre at hun absolutt ikke har Aspergers syndrom.

Dette med å lære henne gode arbeidsvaner, var veldig nyttig å høre - jeg er helt enig i at det er essensielt å ikke la henne "flyte" på flinkheten sin, da dette kan straffe seg senere. Så dette skal vi absolutt ta tak i!

Vi har alltid vært veldig opptatt av at folk må få være slik de er, og at det ikke bør være viktig å være den "kule" i gjengen, verken i form av interesser, klær eller holdninger. Kanskje er dette dumt, og kanskje gjør vi henne til "nerden" som aldri blir inkludert når hun blir eldre, og som ingen synes er kul? Jeg vet ikke, jeg synes dette er et vanskelig dilemma.

Vi har bestemt oss for å melde henne på ridning, da dette er noe hun synes virker morsomt. Fra vår side er det også en liten baktanke med dette - flere av jentene i kullet hennes rir, så vi håper at en felles interesse kan knytte dem sammen, selv om de er ulike ellers. Hun har også tatt pianotimer det siste året, men de to andre jentene hun er på gruppe med bor begge et stykke utenfor byen, så de treffes sjelden utenom timene.

Hun har venner på skolen, og hun går ikke alene, men hun sier hun ofte føler seg litt annerledes enn dem og synes en del av lekene de leker er barnslige. Men jeg tror hun trives godt når de hopper strikk, tegner osv. Så det er klart at hun er et barn også, ikke bare en liten voksen.

I forhold til skolen merker jeg at jeg er ganske irritert. Jeg måtte ta det opp en del ganger før de gikk med på å "særbehandle" henne, som inspektør på skolen kalte det. Det er mange tilbud for dem som sliter på skolen, men for dem som er langt flinkere enn gjennomsnittet og trenger mer utfordring, er det lite å hente. Ser flere av dere har nevnt dette med spesialskole, men jeg har aldri hørt om dette i Norge? Det må være privatskole i såfall? Jeg kjenner jeg er litt skeptisk til å ta henne ut av allmennskolen, jeg synes det er viktig at hun får omgås med alle typer mennesker, det er jo det hun må gjøre resten av livet.

Jeg ser jeg har fått kritikk for å la min datter lese Kristin Lavransdatter. Men hun var allerede godt i gang med den da jeg oppdaget det, og jeg tror det hadde blitt ramaskrik om jeg plutselig tok den fra henne. Jeg får heller snakke med henne om innholdet i boken, og forklare der det trengs, slik flere har foreslått.

Et av dilemmaene jeg og stefar føler på, er dette med hvor mye vi skal oppmuntre henne til å "passe inn", versus være seg selv fullt ut. Jeg føler det kan være stagnerende for hennes utvikling og oppfattelse av seg selv om vi skal presse henne inn i en mal som kanskje er helt feil for henne. Samtidig kan det jo være vondt og vanskelig å stadig bli oppfattet som "annerledes" i oppveksten. Hun blir jo allerede sett på som litt annerledes av de andre barna, og dette vil vel bare øke. Noen av guttene i klassen har så smått begynt å erte henne og kalle henne nerd. Huff, ikke helt lett dette her.

Igjen, tusen takk for gode råd så langt, jeg leser alle sammen nøye og drar stor nytte av dem!

[livesen]

Siden ingen andre mener at Kristin Lavransdatter er for drøyt for en åtteåring, får jeg utdype litt. Jeg tror ikke at ungen tar skade av å lese om at Kristin hoper i halmen med en flamme og blir uplanlagt gravid, f.eks, der tror jeg som dere at hun bare hopper over det hun ikke kan forstå. Men denne middelalderskildringen inneholder bl.a. foreldre som tilsynelatende "selger" datteren sin, verdenssynet er katolsk (ok hvis dere er kristne, men veldig forvirrende for jenta hvis det er stikk i strid med det hun møter i hverdagen), tap av liv og eiendom er en reell fare til enhver tid - og så videre ... En åtteåring kan ikke fordøye dette.

her tror jeg du undervurderer både barn og foreldre . dersom hun ikke forstår, så spør hun sikkert. Inteligente og vitebegjærlige barn pleier det .

Dette er jo historie og bra litteratur så stå på sier jeg .

Eller mener du at barn bare skal lese om lykkelige og veltilpassede mennesker ?

Jeg skjønner virkelig ikke hva du mener .

Jeg leste også voksenbøker fra jeg var ca 7 år , bøkene ga meg masse .

Av og til slappet jeg av med frøken detektiv da

Endret 20. april 2010 av livesen

[gbnj]

Støtter disse rådene helhjertet!

Legger ellers merke til hvor mange "usedvanlig" begavede barn det finnes der ute. Kanskje vi ikker er fullt då uvanlige som noen skal ha det til? Kanskje på tide at skolen blir lagt til rette for barn på alle nivåer?

Er det så mange, og alle nivåer har vel samme interesser, dvs et nasjonalt gjennomsnittspensum fungerer neppe for alle, uansett nivå?

[gbnj]

Ved at et barn uten livserfaring møter ting som hun ikke har noen ballast til å tolke/forstå. En åtteåring har ikke (uansett intelligens) forutsetninger for å forstå komplekse moralske og etiske dilemmaer av det slaget som Kristin Lavransdatter kjemper med. Dermed kan åtteåringen komme til å streve med temaer som hun med fordel kunne vært spart for i noen år ennå.

Hvordan vil hun streve?

Og hvis noen lurer på hvorfor jeg har bitt meg fast i akkurat dette: Jeg har personlig erfaring på området. Som barn var jeg sikkert ikke ualminnelig glup, men jeg bodde på landet og var mye alene, så bøkene var viktig selskap for meg etter at jeg lærte å lese (da var jeg fire år). Uten god veiledning ble det til at jeg leste "hummer og kanari" fra bokhylla, og nettopp et tilsvarende verk (i mitt tilfelle var det Ibsen, og jeg var ti år, men situasjonen kan sammenliknes) har faktisk blitt bestemmende for en del av min personlighet og gitt meg en del trøbbel som jeg tror jeg ellers ikke ville hatt.

Jeg er mest bekymra for fraværet av problemer, for egen del!

[livesen]

tror jeg ville vært mer bekymra om hun pløyde bjørnebo . da må man iallefall forklare godt . Jeg hadde en ganske depresiv periode som 10 åring etter å ha lest ham.

[Humerus]

Jeg var også et slikt barn, leste og skrev fra jeg var 3 ("Mamma, hva er sexdrap?"), skrev bøker, var kunstnerisk og musikalsk begavet - og ja, følte meg nok litt annerledes. Følte meg alltid fanget mellom barn og voksne og ble nokså usosial, noe som førte til noe manglende sosiale ferdigheter i en periode. Jeg kjedet meg veldig på skolen fram til etter 1. gym. Det der da det viser det seg at man ikke har lært seg gode arbeidsvaner eller sunn studieteknikk (som tidligere nevnt i tråden).

Sørg for at datteren din lærer god studieteknikk, støtt henne i det hun interesserer seg for, men ikke push på for mye slik at hun FØLER seg for spesiell. Vanlige fritidsinteresser som sport og musikk er nok bra for henne.

Uansett bør du ikke bekymre deg så mye, sannsynligheten er at hun blir en ganske normal ung kvinne som er litt over gjennomsnittet intelligent. Noen mennesker utvikler seg bare litt raskere enn andre.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg var også sånn som kunne lese fra jeg var 4, leste mye (og er glad mamma og pappa lot bøkene stå usensurert i bokhylla) og dagdrømte meg gjennom barneskolen (er det strengt tatt noen som sliter seg gjennom denne, annet enn de som har lærevansker/dysleksi o.l?). Jeg jobbet nok noe mer på ungdomsskolen og i hvert fall på videregående - for det første var jeg nok ikke et spesielt uvanlig begavet barn, for det andre hadde jeg dårlig selvtillit og følte jeg måtte gjøre det bra i alt. Synes det er mange gode råd i tråden her

Det med å lære inn arbeidsvaner er jeg også enig i er veldig viktig. Når det gjelder å skille seg ut synes jeg dere har en fin innstilling, det er viktig å kunne være seg selv, men samtidig kan det være lurt å prøve å få henne med på fritidsaktiviteter som er litt sosiale også, lagidrett, korps/orkester e.l... jeg ser i hvert fall at jeg hadde hatt godt av det, for det kan være lett å trekke seg unna de jevnaldrende, men gjennom interesser kan man være mer på samme nivå og også møte andre som er litt eldre og mer på linje med en selv? Jeg fikk nok i litt for stor grad lov til å være sær: Da tenker jeg på en særhet som ikke er bevisst eller så veldig selvvalgt fordi man er så liten når man "blir sånn".

[kaprifolen]

I forhold til det jeg skrev i innlegget mitt om å få være så lik de andre som mulig, så mener jeg ikkat jenta skal oppdras som sau.

Det handler bare om å kanskje løsne litt på krava man gjerne vil stille til barna sine om å motstå klespress o.l.

Ridning blir sikkert bra! Med hennes kunnskapstørst kan hun få mye ut av det både sosialt, fysisk og mentalt...