Mamma skal dø fra meg..

[Sofie1]

Så kom den dagen vi visste ville komme, bare ikke når. Forrige uke sovnet moren min stille inn. Hun slapp heldigvis å ha alt for mye smerter bortsett fra de siste dagene. Selv om det gjør så vondt så vondt å tenke på at jeg aldri mer skal få se henne og være sammen med henne så er det godt å tenke på at hun nå har fått det godt.

Jeg selv fatter ikke hvordan jeg skal komme over sorgen og savnet etter henne. Det kommer til å ta lang tid, jeg tenker på henne og gråter hver dag. Det som gjør det ekstra ille for meg er at jeg ikke møter forståelsen for min sorg blandt mine helt nærmeste. Vi søksken har hatt helt forskjellige forhold til moren vår og det er jeg som brukte all min tid det siste året på å være hos henne. Jeg la stort sett alt annet i mitt liv til side og var hos henne nesten hver dag. Dermed gjør dette savnet etter henne ekstra stort da jeg ikke lenger har den personen jeg delte alle mine gleder og sorger med. Jeg får følelsen av at de oppfatter meg som "unormal" som har den reaksjonen jeg har etter dette.

Vi ringte hverandre hver morgen så lenge det var mulig, i den siste tiden var det alltid jeg som ringte henne for å sjekke at hun hadde kommet seg opp og at alt var bra.

Selv om hun hadde passert 80 år så var hun en tøff dame som ville oppleve det meste. Hun så ikke på noen ting som en hindring. Hadde så mange drømmer om nye opplevelser og reiser hun ville ha meg med på.

Hvil i fred, kjære Mamma!

[Strenge Frk.Gerd]

Så kom den dagen vi visste ville komme, bare ikke når. Forrige uke sovnet moren min stille inn. Hun slapp heldigvis å ha alt for mye smerter bortsett fra de siste dagene. Selv om det gjør så vondt så vondt å tenke på at jeg aldri mer skal få se henne og være sammen med henne så er det godt å tenke på at hun nå har fått det godt.

Jeg selv fatter ikke hvordan jeg skal komme over sorgen og savnet etter henne. Det kommer til å ta lang tid, jeg tenker på henne og gråter hver dag. Det som gjør det ekstra ille for meg er at jeg ikke møter forståelsen for min sorg blandt mine helt nærmeste. Vi søksken har hatt helt forskjellige forhold til moren vår og det er jeg som brukte all min tid det siste året på å være hos henne. Jeg la stort sett alt annet i mitt liv til side og var hos henne nesten hver dag. Dermed gjør dette savnet etter henne ekstra stort da jeg ikke lenger har den personen jeg delte alle mine gleder og sorger med. Jeg får følelsen av at de oppfatter meg som "unormal" som har den reaksjonen jeg har etter dette.

Vi ringte hverandre hver morgen så lenge det var mulig, i den siste tiden var det alltid jeg som ringte henne for å sjekke at hun hadde kommet seg opp og at alt var bra.

Selv om hun hadde passert 80 år så var hun en tøff dame som ville oppleve det meste. Hun så ikke på noen ting som en hindring. Hadde så mange drømmer om nye opplevelser og reiser hun ville ha meg med på.

Hvil i fred, kjære Mamma!

Jeg forstår deg. Jeg hadde et lignende nært forhold til min mormor og mamma, jeg pleide min mormor gjennom kreft og bodde i lengre perioder hos min mor fordi hun var så syk.

Det er langt ifra alle som forstår dette. Men bær med deg videre det nære og gode forholdet dere hadde, det kan gi deg mye trøst i alt det vonde.