Gå til innhold

Mamma skal dø fra meg..


Tulla82
 Del

Anbefalte innlegg

Det er helt vilt, og fortsatt ubegripelig at mamma har kreft. Lungekreft av verste sort. Den som ikke reagerer på behandling. Den har spredt seg til hjernen..flere svulster som klemmer på ulike nerver og gir smerter.

Stråling og cellegift har kun gitt bivirkninger og null effekt..cellegift ble avsluttet på tirsdag. Dvs at absolutt alt håp er revet vekk fra oss, samtidig som mamma blir dårligere.

Jeg føler meg så ubeskrivelig hjelpesløs, og så redd! Det er 4 mnd siden alt startet med sykehus o.l og tiden går så altfor fort. En lege sa til oss at hun har "forventet kort levetid"...hvordan kan hun ha det hvis sykdommen har vokst så sakte i mange mange år? Jeg forstår ikke...vil ikke forstå heller.

Jeg ønsker kun å utnytte tiden som er igjen. Men hvordan gjør man det? Hva gjør man? Hva bør man huske å si, gjøre? Jeg er så redd for å gjøre ting i tilfelle jeg vil angre på det senere, og rive meg i biter fordi jeg ikke heller tilbragte mer tid med mamma. Når vi er sammen, så ligger hun enten i senga si, eller er litt oppe. Og jeg sitter der, og vet ikke hva godt jeg kan gjøre for henne uten å "mase". Det skal sies at hun bor hos min søster, så jeg vet at hun er i gode hender. Den konstante frykten for at hun plutselig skal bli borte gjør meg gal..jeg blir gal av å vite at mamma skal bli borte! Samtidig så klarer jeg ikke kjenne på den frykten og smerten i hverdagen, for da knekker jeg fullstendig sammen. Så jeg har "anfall" av frykt der jeg plutselig begynner å gråte...og de kommer uten forvarsel, og jeg klarer ikke styre det.

Nå er jeg så dønn sliten at jeg føler meg litt zombie aktig, men så får jeg dårlig samvittighet fordi jeg klager over hvordan JEG har det ,når det er mamma som er syk, og faktisk skal dø.

Jeg kan ikke per i dag se for meg et liv uten mamma. Det går bare ikke..tenk, da blir jeg foreldreløs!!

Er det noen som har gode råd når man er midt oppe i en slik situasjon? Jeg går i en tåke, så jeg er så redd for å gjøre noe feil.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Det er helt vilt, og fortsatt ubegripelig at mamma har kreft. Lungekreft av verste sort. Den som ikke reagerer på behandling. Den har spredt seg til hjernen..flere svulster som klemmer på ulike nerver og gir smerter.

Stråling og cellegift har kun gitt bivirkninger og null effekt..cellegift ble avsluttet på tirsdag. Dvs at absolutt alt håp er revet vekk fra oss, samtidig som mamma blir dårligere.

Jeg føler meg så ubeskrivelig hjelpesløs, og så redd! Det er 4 mnd siden alt startet med sykehus o.l og tiden går så altfor fort. En lege sa til oss at hun har "forventet kort levetid"...hvordan kan hun ha det hvis sykdommen har vokst så sakte i mange mange år? Jeg forstår ikke...vil ikke forstå heller.

Jeg ønsker kun å utnytte tiden som er igjen. Men hvordan gjør man det? Hva gjør man? Hva bør man huske å si, gjøre? Jeg er så redd for å gjøre ting i tilfelle jeg vil angre på det senere, og rive meg i biter fordi jeg ikke heller tilbragte mer tid med mamma. Når vi er sammen, så ligger hun enten i senga si, eller er litt oppe. Og jeg sitter der, og vet ikke hva godt jeg kan gjøre for henne uten å "mase". Det skal sies at hun bor hos min søster, så jeg vet at hun er i gode hender. Den konstante frykten for at hun plutselig skal bli borte gjør meg gal..jeg blir gal av å vite at mamma skal bli borte! Samtidig så klarer jeg ikke kjenne på den frykten og smerten i hverdagen, for da knekker jeg fullstendig sammen. Så jeg har "anfall" av frykt der jeg plutselig begynner å gråte...og de kommer uten forvarsel, og jeg klarer ikke styre det.

Nå er jeg så dønn sliten at jeg føler meg litt zombie aktig, men så får jeg dårlig samvittighet fordi jeg klager over hvordan JEG har det ,når det er mamma som er syk, og faktisk skal dø.

Jeg kan ikke per i dag se for meg et liv uten mamma. Det går bare ikke..tenk, da blir jeg foreldreløs!!

Er det noen som har gode råd når man er midt oppe i en slik situasjon? Jeg går i en tåke, så jeg er så redd for å gjøre noe feil.

Kan vel si at jeg vet hvordan du har det; mamma døde fra meg av kreft for 2 år siden. 8 måneder gikk det før hun måtte gi tapt. Satt ved sengen hennes og holdt henne i hånden da hun tok sitt siste innpust. Du behøver ikke gjøre så mye annet enn å være der og la henne få vite hvor glad du er i henne. Alt du kjenner på av følelser er helt normalt, både dette med frykten og angsten.

Om du vil snakke mer utdypende og vil snakke med meg ta gjerne kontakt privat så skal jeg gjøre det jeg kan for å hjelpe :trist:

Endret av Bonnebell
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan vel si at jeg vet hvordan du har det; mamma døde fra meg av kreft for 2 år siden. 8 måneder gikk det før hun måtte gi tapt. Satt ved sengen hennes og holdt henne i hånden da hun tok sitt siste innpust. Du behøver ikke gjøre så mye annet enn å være der og la henne få vite hvor glad du er i henne. Alt du kjenner på av følelser er helt normalt, både dette med frykten og angsten.

Om du vil snakke mer utdypende og vil snakke med meg ta gjerne kontakt privat så skal jeg gjøre det jeg kan for å hjelpe :trist:

Hei Bonnebell.

Takk for svar..jeg beundrer deg for at du klarte å holde moren din i hånden da hun gikk bort. Jeg ønsker også det,tror jeg, men er så redd for at jeg ikke skal være tilstede når det skjer..at hun dør alene inne på rommet. Sånn plutselig. Samtidig er jeg redd for at jeg blir hysterisk når mamma dør, at det rett og slett klikker for meg. Man skal jo være rolig rundt de døde,skal man ikke?

Takk for at du tilbyr deg å hjelpe, setter veldig stor pris på det!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest yojo

Så utrolig trist :(

Skjønner du har det ubeskrivelig vondt nå.

Har desverre ingen gode råd, men sender deg en :klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har mistet min mor ganske nylig, men ikke til kreft, og dødsfallet var plutselig. Derimot døde min mormor av kreft, og jeg var omtrentlig like nær henne som min mor, da jeg vokste opp med henne og min mor som nærmeste pårørende. Og jeg har mistet en samboer til kreft. <--Bare for å forklare at jeg kan sette meg litt inn i det hele.

Det er vanskelig å si likevel til andre rent spesifikt hva som er rett og galt, fordi det finnes ikke noe "rett og galt". Som Bonnebell sier, så er alle følelser og reaksjoner normalt. Det er viktig at du ikke angrer på noe eller sliter med skyldfølelse for noe. Vær mild mot deg selv.

Det jeg gjorde, som jeg i etterkant synes var fint, var at vi klemte mye, fortalte hverandre mye hvor glade vi var i hverandre, snakket mye om gode minner. Og kunne midt oppi det hele finne på å le av ting vi hadde opplevd sammen. Vi overøste hverandre med kjærlighet til det siste, og derfor så står den tiden for meg nå i ettertid som et spesielt minne om hvor sterke bånd kan bli. Så prøv så godt mulig du kan å legge til side frykten og vis henne hvor glad du er i henne.

Jeg var også der da min mormor døde, og da min samboer døde.

Min mormor sovnet veldig fredelig inn, og jeg holdt også henne i hånden. Det var veldig rart.. men det gikk bra, for jeg tror man har et ekstra lite lager av styrke i seg for slike ting.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest AnonymBruker

Hei Ts,

Dette var trist å høre.. :(

Det er alltid vondt å miste sine foreldre, enten man er voksen eller ung.

Vær med henne, mimre sammen,le sammen og snakk om livet. Ikke vær redd for å gråte eller å snakke om døden, kansje det vil 'lette' litt på sinnet hennes også?

Jeg har mistet min 'besta', og tror personlig at kjærligheten ikke forsvinner. Jeg tror hun er med meg. Jeg hadde en fantastisk drøm en gang, dette var i en periode hvor jeg var stresset på jobb. I drømmen så sa hun til meg at jeg kunne ta med meg puten min og legge meg i gresset. Altså ;Livet er i nuet, nyt det når man har det, men jeg tror altså personlig at man vil treffes igjen en gang. :)

Klem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg har nettopp mistet min mamma, av kreft. Vil ikke legge ut så mye her, men har vært noe likt hendelsesforløp som det er hos deg så bare ta kontakt med meg på pm om du ønsker og orker! Sender deg ihvertfall en god klem, vet så utrolig godt hvordan du har det... :tristbla:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for både klemmer og gode ord!

Det er sikkert ikke noe som er rett og galt,bare jeg som er redd for å angre på noe i ettertid.

Mye av det som gjør den sosiale biten vanskelig er at mamma er mye dårlig, og ligger til sengs. Når hun først er oppe, så hender det hun er kvalm eller har vondt. I det siste trenger hun mer hjelp..feks til å komme seg opp, få vasket og stelt seg, huske medisinene sine. Alt dette gjør at vi ikke kan finne på hyggelige ting, mimre som noen sier..det passer liksom ikke. Skjønner? Så jeg er bekymret over at den siste tiden hennes bare skal bli dårlig, og at hun ikke får utnyttet den!

I neste uke skal jeg egentlig reise bort (studerer deltid, og bor borte 1 uke i mnd) men jeg er høyst usikker på om det lar seg gjøre. Om jeg får reist, så spørs det om jeg får konsentrert meg i det hele tatt.

Det er slike ting jeg er usikker på om jeg tør gjøre...mamma`s allmenntilstand varierer mye, men hun er dårligere denne gang jeg skal dra enn forrige. MAmma ønsker at jeg skal dra, men jeg vet ikke... Jeg har to samlinger og en eksamen igjen før semesteret er over! DA skal jeg ta permisjon for å være med mamma, og ta vare på henne så godt jeg kan.

Jeg har to søstre, og mamma bor hos den ene, så hun blir tatt godt vare på mens jeg er borte, men jeg er så redd for at søsteren min skal bukke under. Vi er ganske slitne, men hun har jo "hovedansvaret", og føler et stort press og ansvar.

Jeg vil gjerne komme i kontakt med flere av dere, jeg må bare få litt overskudd først :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når pappa gikk bort i 1994, satt jeg med ham i 23 timer til det var slutt. Han var på epidural morfin og hadde ikke talens makt. Tankene mine var innstilt på en sak og det var å fortelle hvor høyt jeg elsket ham.

Når du sitter der og skal være sterk for egen del, går du i en felle. Du skal ikke være sterk der, men vise deg som den du er, redd og usikker og ikke minst hennes egen datter. Fordi det er din mor også. Hun er nok mer redd for hvordan du skal takle hennes bortgang enn hennes egen frykt for døden.

Ta henne med på en mental reise, hvor dere deler de fineste stundene sammen. Hun vil da se hvor mye du takker henne for å være nettopp din mor. Hun vil da finne ro og trøst i at hun virkelig prioriterte riktig i livet. Det er smertestillende også, den beste faktisk.

Med dette begynner du sorgarbeidet mens din mor er her og kan se din sorg. Hun vil da se din frykt, det er da mamma kommer inn for å gi deg trøst. Da vil dere se at døden ikke vil skille dere, men forsterke båndene mellom dere.

Når du så går på graven hennes den første gangen vil du se at du aldri kommer til å være alene. For den siste tiden bar dere sammen, og det samme skal dere gjøre i fortsettelsen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest yojo

Når pappa gikk bort i 1994, satt jeg med ham i 23 timer til det var slutt. Han var på epidural morfin og hadde ikke talens makt. Tankene mine var innstilt på en sak og det var å fortelle hvor høyt jeg elsket ham.

Når du sitter der og skal være sterk for egen del, går du i en felle. Du skal ikke være sterk der, men vise deg som den du er, redd og usikker og ikke minst hennes egen datter. Fordi det er din mor også. Hun er nok mer redd for hvordan du skal takle hennes bortgang enn hennes egen frykt for døden.

Ta henne med på en mental reise, hvor dere deler de fineste stundene sammen. Hun vil da se hvor mye du takker henne for å være nettopp din mor. Hun vil da finne ro og trøst i at hun virkelig prioriterte riktig i livet. Det er smertestillende også, den beste faktisk.

Med dette begynner du sorgarbeidet mens din mor er her og kan se din sorg. Hun vil da se din frykt, det er da mamma kommer inn for å gi deg trøst. Da vil dere se at døden ikke vil skille dere, men forsterke båndene mellom dere.

Når du så går på graven hennes den første gangen vil du se at du aldri kommer til å være alene. For den siste tiden bar dere sammen, og det samme skal dere gjøre i fortsettelsen.

Utrolig fint skrevet!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så utrolig leit å høre. jeg føler virkelig med deg.

Faren min har også lungekreft med spredning til hjernen. Han skal få en cellegift kur til, så er det helt slutt.

Det er helt forferdelig å se hvordan en person visner foran deg.

Jeg prøver å være mest mulig hos han. snakke om vanlige ting, hjelpe han med div som han vil ordne før han dør. Vi har ikke snakket noe særlig om døden, vi snakker heller om framtiden. Vi alle vet jo at han skal dø om ikke så lenge. Så jeg tror at han setter pris på å høre om våre planer for framtiden. F.eks så snakker faren min mye om steder og land han vil at jeg skal reise å oppleve.

Jeg tror det viktigste er at man bare er sammen.

hmm føler at dette ble et litt rotete innlegg. Men bare si ifra hvis det er noe mer du vil snakke om eller vil ha svar på :)

Stor klem til deg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 uker senere...

Hei TS

Jeg kjenner meg masse igjen i det du skriver, er i samme situasjon selv. Moren min fikk diagnosen lungekreft for litt over ett år siden. Hun har gått gjennom cellegiftkur i fjor sommer som gikk veldig fint. Helt frem til nyttår har hun vært forholdsvis sprek, tross alt fyllte hun 80 år i november. Etter jul ble hun stadig dårligere og i mars fant de ut at hun også hadde spredning til hodet. Gikk da gjennom strålebehandling og i en ukes tid var hun veldig bra. Deretter har det vært flere turer på sykehus med lungebetennelse.

Jeg har det selv veldig tøft om dagen, skal være der for henne men hver gang jeg går fra henne nå så faller jeg sammen i gråt. Gråter meg i søvn nesten hver eneste kveld for jeg er så fortvilet og redd. Fatter ikke hvordan jeg skal greie å leve videre uten henne. Hun har alltdi vært der for meg og vi har hatt god kontakt. Nå er det bare så vidt hun orker å svare når vi snakker med henne og stort sett veldig trøtt.

Faren min døde for 13 år siden også. Selv om jeg har søsken føler jeg meg utrolig ensom og at jeg ikke får til å snakke med noen om min fortvilelse over at jeg ser mamma stadig blir dårligere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Hei dere.

Jeg har vært i samme situasjon som dere, men hos oss gikk det fort. 7 mnd, Jeg har også mistet faren min da jeg var liten.

Vil bare gi dere et råd, Bruk så masse tid som dere kan med mammaene deres. Det vil dere aldri aldri angre på.

Jeg var som en zombie på slutten. Gikk på feil sykehus når jeg skulle på besøk, fordi jeg hadde glemt at hun hadde byttet, var hvit i ansiktet og helt gåen, men likevel.. Jeg angrer ikke på at jeg var så masse sammen med mamma. Jeg ga henne alt jeg hadde, og nå er hun borte så nå kan jeg hvile. Tiden med henne får jeg aldri igjen, så det var verdt å "slite" seg ut...

Det er snart 2 år siden nå, og jeg gråter bare jeg skriver dette her., Det er det aller verste som har skjedd meg og noen ganger føler jeg virkelig at livet ikke er verdt å leve uten.

Men... vi har ikke noe valg.. Vi må tusle videre på livets landevei, og kanskje et sted der opp titter mammaen vår på oss og ønsker oss alt godt i denne verden.

Lykke til!! :klemmer:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei dere.

Jeg har vært i samme situasjon som dere, men hos oss gikk det fort. 7 mnd, Jeg har også mistet faren min da jeg var liten.

Vil bare gi dere et råd, Bruk så masse tid som dere kan med mammaene deres. Det vil dere aldri aldri angre på.

Jeg var som en zombie på slutten. Gikk på feil sykehus når jeg skulle på besøk, fordi jeg hadde glemt at hun hadde byttet, var hvit i ansiktet og helt gåen, men likevel.. Jeg angrer ikke på at jeg var så masse sammen med mamma. Jeg ga henne alt jeg hadde, og nå er hun borte så nå kan jeg hvile. Tiden med henne får jeg aldri igjen, så det var verdt å "slite" seg ut...

Det er snart 2 år siden nå, og jeg gråter bare jeg skriver dette her., Det er det aller verste som har skjedd meg og noen ganger føler jeg virkelig at livet ikke er verdt å leve uten.

Men... vi har ikke noe valg.. Vi må tusle videre på livets landevei, og kanskje et sted der opp titter mammaen vår på oss og ønsker oss alt godt i denne verden.

Lykke til!!

Kjente meg veldig igjen i denne. Det gjorde godt å lese. :klemmer: til Krill

Hvordan går det med moren din Tulla 82?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest navnelapp

Eit praktisk tips for å ha noko å snakke om er å ta med bilde og fotoalbum, då kan ein bla i dei og snakke om ting ein har opplevd. Å synge er også koseleg viss ein likar det, og klarer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Herregud. Jeg kan ikke tenke meg noe verre enn å miste mamma.

Kondolerer så utrolig mye til dere alle. :( :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ville bare gi deg diktet mitt om mamma :

Du skal dra herfra uten noe

Din kropp skal slutte å virke

Det endelige er ikke langt unna

Dine barns hjerter verker i sann smerte

Din manns brast for lenge siden, det går nå kun på vilje

Din familie står maktesløse og famler i deres eget mørke

Du vil se alle igjen når tiden er kommet

Du vil gi alle plass i din himmel som du gjorde her

Du er sammen med oss for all tid

En mor går aldri til grunne, det er det bare kroppens skjørhet som gjør.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest AnonymBruker

Jeg har så lyst til å skrive noe til deg, da jeg har nettopp vært igjennom det samme selv. 5 måneder har gått siden min mor døde av sarkom-kreft, og jeg husker hver dag til hun døde som om det skjedde i går.

Men desto mer jeg prøver å finne noen trøstende eller hjelpende ord, desto mer vondt gjør det i sjelen. Jeg savner henne enda så, og jeg trenger henne mer nå enn noensinne.

Så det eneste rådet jeg egentlig kan komme med, er å vær så mye med henne som mulig mens du enda har sjansen. Ikke stress over hva du "burde" snakke med henne om, ta ting rolig og ettersom hva som føles mest naturlig der og da. Tiden fremover vil være tøff, og det viktigste er at du lar deg selv reagere på den måten du måtte føle for.

Det er mye jeg angrer på nå i ettertid, blant annet at jeg ikke snakket nok med min mor før hun døde. Jeg var handlingslammet og i sjokk etter at jeg forsto at hun ville nå dø. Jeg satt for det meste stum ved siden av henne, og lot min far og tante stå for det meste av pratingen mens jeg kjempet desperat med tårene.

Men jeg kan ikke angre på sånt, da vil jeg aldri få fred.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Jeg synes det er veldig vanskelig å være så utleverende på internett, men for 6 år siden (føles som i går)mistet jeg moren min etter bare 4 mnd sykeleie-kreft i bukspyttkjertelen.

Mamma var veldig sliten, redd og lei seg i denne tiden og jeg ville som du ikke "mase". Det jeg gjorde, som jeg nå er veldig glad for er at jeg skrev et brev til henne med alt jeg følte og ville si. Det satte hun utrolig pris på og det gjorde at jeg nå sitter igjen med en følelse av at alt man ville si kom frem.

Det du nå gjennomlever er så fryktelig vondt, og det jeg vil si som jeg skulle ønske noen sa til meg er at sorgen tar tid. Den forsvinner ikke selv om andre synes det er på tide å gå videre. Men det hjelper å snakke om det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
 Del

×
×
  • Opprett ny...