Å behandle barn som dyr...

[Gjest ikke pk]

Vi snakker om et syv år gammelt barn som har opplevd at alle voksne har sviktet ham, ikke en øksemorder på 45. Det barnet trenger er tid, stabilitet, klare grenser og trygge voksne.

Hvordan tror du at du selv ville følt det, dersom du kom til et fremmed land (uten å kunne ett ord av språket), møtte fremmede voksne og barn? Du hadde ingen å vende deg til, du var helt på egenhånd. På barnehjemmet hadde du stort sett vært overlatt til deg selv, personalet er få, og det er som regel altfor mange barn stuet sammen. Kanskje ville du ikke blitt særlig forberedt på hva som skulle skje, hvor og til hvem du skulle, for ikke å snakke om hvorfor.

Hvor lang tid tror du at du som syvåring ville trengt før du følte at du var trygg?

Det finnes hjelpeapparater dersom de voksne føler de trenger slik støtte, og disse fagpersonene burde adoptivmoren ha henvendt seg til. Bruk og kast-mentalitet er forkastelig i en hver sammenheng.

Det er nesten så det kan virke som om et barn fra et barnehjem er mindre verd enn andre barn. For meg er alle barn like mye verd, uansett hvilken bakgrunn de har. De skal bli behandlet med respekt og kjærlighet.

De strenge kriteriene vi har for utvelgelse av adoptivforeldre her i Norge blir ofte kritisert. Når man ser slike hendelser som denne saken, er det lett å skjønne hvorfor det er nødvendig med en nøye selektering av hvem som kan bli adoptivforeldre.

Snakker vi ikke om en 45 år gammel øksemorder? Spiller det noen rolle? Vet du at dette barnet ikke kommer til å bli en øksemorder i framtiden?

Du kan bare kutte ut med bortforklaringer som å legge skylden på oppvekst og miljø. Mer og mer tyder på at vi handler og oppførere oss som vi gjør pga genere og at ytre påvirkninger betyr mer eller mindre null og niks. Noen mennesker er rett og slett skadet, det gjelder også barn. Det er rett og slett respektløst av deg overfor andre som også har hatt en hard oppvekst som likevel har klart seg bra og begynne å unnskylde slike motbydelige skapninger som dette barnet med at det har hatt det tøft.

[Gjest gjestdeluxe]

Barnet er en psykopat og "moren" må gjøre det hun kan for å komme seg ut av dette helvete. Ikke alle barn er søte og uskyldige. Jeg har selv vært barndomsvenn med flere barn med personlighetsforstyrrelser og de sitter begge bak murene i dag for grove volds- og herværkshandlinger. Noen barn skulle aldri hatt livets rett

Barn er uansett barn - og så lenge de er det er det de voksnes ansvar å legge til rette for at de utvikler seg på en god måte. Kan hende denne gutten er et meget "vanskelig" tilfelle - men han kom nok ikke dit uten "hjelp". Han er fortsatt ung nok til å kunne hjelpes inn i et positivt mønster.

[Gjest Wolfmoon]

Jeg synes det er riktig å overlevere han til hjemlandet, men jeg synes damen selv burde vært med på flyturen over og henvendt seg til barnehjemmet gutten kom fra. Dersom man frykter for sin egen sikkerhet med god grunn, bør det være mulig å levere tilbake adoptivbarn.

Konseptet adopsjon er relativt ukjent for deg? USA er barnets hjemland, adoptivbarnet er moren til barnet, det er jo det adopsjon går ut på.

Om det russiske barnehjemmet løy eller ikke forandrer faktisk ikke på det, man har ikke reklamasjonsrett på adoptivbarn som man har på andre varer.

På grunn av dette, så er morens handlinger ikke akseptable, og hun burde ha fått hjelp på andre måter. Man sender ikke en 7-åring på fly halvveis rundt jorden fordi man selv ikke takler barnet når man har adoptert det!

[Gjest Gjest]

Snakker vi ikke om en 45 år gammel øksemorder? Spiller det noen rolle? Vet du at dette barnet ikke kommer til å bli en øksemorder i framtiden?

Du kan bare kutte ut med bortforklaringer som å legge skylden på oppvekst og miljø. Mer og mer tyder på at vi handler og oppførere oss som vi gjør pga genere og at ytre påvirkninger betyr mer eller mindre null og niks. Noen mennesker er rett og slett skadet, det gjelder også barn. Det er rett og slett respektløst av deg overfor andre som også har hatt en hard oppvekst som likevel har klart seg bra og begynne å unnskylde slike motbydelige skapninger som dette barnet med at det har hatt det tøft.

Jeg er adoptivforelder til et barn som selv ikke hadde det beste utgangspunkt, men som det har gått meget bra med. Jeg er også med i et nettverk av en mengde andre adoptivforeldre med større og mindre barn.

Hva slags erfaring har du på området?

[Gjest nobilian]

Snakker vi ikke om en 45 år gammel øksemorder? Spiller det noen rolle? Vet du at dette barnet ikke kommer til å bli en øksemorder i framtiden?

Du kan bare kutte ut med bortforklaringer som å legge skylden på oppvekst og miljø. Mer og mer tyder på at vi handler og oppførere oss som vi gjør pga genere og at ytre påvirkninger betyr mer eller mindre null og niks. Noen mennesker er rett og slett skadet, det gjelder også barn. Det er rett og slett respektløst av deg overfor andre som også har hatt en hard oppvekst som likevel har klart seg bra og begynne å unnskylde slike motbydelige skapninger som dette barnet med at det har hatt det tøft.

***

Vet ikke hvordan jeg skal pakke inn dette, men du er til randen fylt med piss.

At ytre påvirkning "betyr mer eller mindre null og niks" er piss, og jeg vil gjerne se deg linke til seriøse forskere, gjerne biologer, som avfeier sosialisering som virkningsløst og bortkastet tid.

Det som er bortkastet tid er å argumentere med slike på ditt nivå, det er "voksne" av ditt kaliber som er motbydelige skapninger, og jeg lurer fælt på hvrfor du trekker fram slike som har gjort det bra trass i vanskelig oppvekst - du har åpenbart ikke gjort det.

[Gjest anonym]

Jeg må si jeg blir forundret over å lese innleggene til alle dem som indirekte sier at en gutt på syv år har ansvar for å ivareta følelseslivet til en voksen sykepleier...

Det er altså barnets ansvar at en voksen dame får en vellykket adopsjonserfaring?

Det er han som er barnet og hun som er den voksne her. Hvordan kan dere makte i psykologien deres å legge ansvaret for hvordan et et voksent menneske har det over på et mentalt ustabilt barn?

Dette var en dame som adopterte et barn til USA fra et barnehjem i Russland. Hun ble ikke fornøyd med sitt barn som hun oppdaget at hadde store vanskeligheter. Han tegnet en tegning av hvordan han ville brenne ned huset.

Dette var tydelig et rop om hjelp fra denne gutten. Han visste ikke hvordan han skulle greie å håndtere følelsene sine. Noe en sykepleier og kjærlig mor burde innse med en gang hun så tegningen, og ringe en barnepsykolog...

Men i stedet forventer dere at syvåringen skulle ivareta den voksne kvinnens følelsesmessige behov. Han skulle være den voksne og sørge for at hennes behov for trygghet ble tatt hånd om. En fremmed "mor" han kanskje hadde det så vondt hos at han fikk fortvilte,barneaktige ideer om brenne ned huset hennes...Fordi han var et barn og ikke ante hvordan han skulle orke dette lengre...

Dere forventer nesten at han burde innse sin begrensning som adoptivbarn og bestille flybillett hjem selv, for å skåne henne for flere traumer.

Men dette var et barn. Og et barn har ikke noe ansvar for at en fremmed dame fra USA skal få det perfekte drømmelivet.

Han har blitt grovt utnyttet av et forjævlig nek som bestilte et perfet barn til å vise fram på kirkekaffen...

Er barnet ditt sykt så skaffer du barnet ditt hjelp.

Adopterer du et barn så er dette ditt barn.

Hun som voksen, profesjonsutdannet sykepleier greide ikke å håndtere denne guttens følelser. Hvordan forventer dere at den lille gutten skulle kunne greie å håndtere dem da?

Når barnet ikke orker sitt vanskelige liv lengre er løsningen selvsagt å sette barnet på et fly for å bli kvitt det....Og skylde på barnet... Og skrive i tråder på KG om at slike barn bare kan passe seg selv og ha det så godt.

Jeg skal sette deg på ett fly for å bli kvitt deg, den dagen du blir sykemeldt med depresjon og angst. Men du får ikke vite det. Til deg sier jeg at du skal få dra på ferie...

[Gjest gjest]

Om nå adoptivmoren har prøvd alle tenkelige metoder, og alt har gått skeis, kan jeg faktisk forstå at han sendes tilbake. Hun var vel redd for å dø i et flammehav, og det er ganske forståelig.

Men hun sendte ham ikke "tilbake". Hun satte en syvåring på et fly til Moskva der ingen ventet på ham. Og gutten kom fra et barnehjem i Vladivostok...

Hun sendte med en lapp til "den det måtte angå"... Dvs at hun skeit fullstendig i hva som hendte videre med guttungen eller om han sultet i hjel på gata i Moskva... Ungen hadde ikke en gang russisk som morsmål...

Nei han ble ikke sendt tilbake. Han ble sent vekk til "hvor som helst bare han forsvinner fra USA.." Og dette var en liten, forsvarsløs gutt på syv år.

Jeg tenker vi sender syvåringen din til... skal vi se...Istanbul foreksempel.I morgen. Han klarer seg sikkert hvis vi gir han kjeks og en lapp til de som kanskje finner ham på flyplassen.

Ikke rart at Russland etter dette nekter å la amerikanere adoptere... Amerikanere er jo ikke riktig vel bevart, som har funnet ut at det som denne kjerringa gjorde ikke var juridisk inkorrekt... Det er jo til å kaste opp av.