Finner jeg meg i dette for å slippe være alene ?

[Gjest AnonymBruker]

Er i et avstandsforhold, vært sammen i et år og begge har barn fra før. Han bor bare en time unna men jobber i samme by som jeg bor i. Allikavel kommer han sjelden innom for kaffe på vei hjem fra jobb. Hans barn er tenåringer og ville nok fint klart seg selvom pappa kom hjem 30 min senere hjem.

Vi treffes annenhver helg når jeg og han har barnefri og har det helt fantastiskt sammen, han forteller at han ønsker å bli gammel med meg og så mye annet som jeg virkelig har savnet å høre fra en mann.

Men det er den lille stemmen som forteller meg at jeg ikke kan la meg selv bli revet med i

vakkre ord og løfter. Nå har vi begge hatt 6 dager påskeferie, i den tiden har vi kun sett hverandre 1 dag i hele 5 timer med barna. Er ikke det rart at han ikke har ønsket å prioritere med tid med oss (dvs. alle sammen også hans barn) ? Hvis han virkelig elsker meg og vil ha en fremtid sammen hvorfor benytter han ikke sjansen til å bruke mer tid sammen når vi ses så sjelden ?

I ukedagene når vi ikke ser hverandre så får jeg en søt melding om at han elsker meg osv. men kan gå 3 dager til han ringer og vil snakke.

Han sier han ikke kan flytte til meg pga hans barn (han har 50% samvær), at han ikke vil dra de med fordi det vil vanskeliggjøre den samværsavtalen han har med sin x i dag. Barna har sine venner der de bor og her er ikke så mange barn på demses alder i boligfeltet der jeg bor. Men det samme sier jo jeg. Jeg vil ikke flytte på mine barn, de har gode venner, trives på skolen/barnehagen og kan ikke tenke meg å flytte fra det lille nettverket jeg har.

Har tidligere flyttet til en annen by pga. min X og mistet mange venner i prosessen. Vil ikke gjøre det engang til når jeg endelig begynner å bygge opp noe nettverk for meg og mine barn.

Så han sier at han er villig til å flytte når hans yngste barn flytter hjemmenifra. Men problemet er at det er jo svært usikkert når det blir, kan være alt ifra 3-5 år eller mer for den saks skyld. Han mener at det går fint med et avstansforhold over så lang tid. Imens jeg vet innerst inne at det vil aldri gå, jeg trenger mer nærhet og det å ha noen å dele livet med. Nå føles det fortsatt som om vi har to seperate liv og kun deler seng inn imellom. Noe som mangler.... et tomrom....

Er jeg kresen som endelig har funnet en som sier han vil dele livet sitt med meg, bare at jeg må vente i noen år. Er dette noe å satse på ? kan en holde ut i et avstandsforhold over så lang tid. Når han så tydelig ikke prioriterer å besøke meg oftere selvom han har sjansen ?

Finner jeg meg i dette kun for å slippe være helt alene ?

[Gjest tora]

- Her foreslår jeg at du ser på hva som blir GJORT og ikke så mye på hva som blir SAGT. Han sier en ting og gjør en annen, slik jeg oppfatter det.

Du har helt rett i at han avspiste deg i påsken. Virker mest som et pliktbesøk. Sålenge han har unger som greier seg selv, så burde han ha prioritert deg et par dager hvertfall.

Har du forresten hilst på ungene hans? Og har du blitt presentert for vennene hans, evnt foreldrene hans og søsken?

Jeg vil sette et stort spørsmålstegn ved om denne mannen er verdt å vente på.

Virker som om han også passer på å si de riktige tingene for å holde deg på plass. Så lytt til magefølelsen din.

[Havbris]

Jeg skjønner at du er skuffet over påskeferien og du synes han burde ha prioritert annerledes. Dere har kanskje ulike behov og forventninger mht hyppighet på å treffes og det kan være andre grunner til at du ikke ser han oftere, som ikke nødvendigvis gjør ordene hans mindre gyldige av den grunn. Han kan da godt mene at han ønsker å bli gammel sammen med deg, og andre ting som du liker å høre - og samtidig ha et annet behov for å møtes enn det du har? Og fremdeles fremstå som en ærlig mann.

Når 2 etablerte mennesker med barn fra før treffes, vil jeg tro det må en del forhandling til for at alle skal bli fornøyde (har ingen erfaring på det området selv,så ordene mine må tas med en klype salt....).

Har dere snakket om disse tingene, hva du forventer, hvilke behov du har etc? Jeg skjønner at dere har snakket om det å flytte, og at det ikke er noe alternativ for noen av dere akkurat nå. Men vet han at du ønsker å se han mye oftere? Eller regner du med at han vet det fordi det "burde være slik når man er forelsket"?

Jeg tror det ville være bra for deg med noen oppklarende samtaler med ham!

[Gjest AnonymBruker]

- Her foreslår jeg at du ser på hva som blir GJORT og ikke så mye på hva som blir SAGT. Han sier en ting og gjør en annen, slik jeg oppfatter det.

Du har helt rett i at han avspiste deg i påsken. Virker mest som et pliktbesøk. Sålenge han har unger som greier seg selv, så burde han ha prioritert deg et par dager hvertfall.

Har du forresten hilst på ungene hans? Og har du blitt presentert for vennene hans, evnt foreldrene hans og søsken?

Jeg vil sette et stort spørsmålstegn ved om denne mannen er verdt å vente på.

Virker som om han også passer på å si de riktige tingene for å holde deg på plass. Så lytt til magefølelsen din.

Hei og takk for svar,

Akkurat den samme følelsen jeg har, at han gir akkurat nok for å holde meg på plass men selvom jeg har sagt at han mister meg hvis ikke ting bedrer seg så endrer han ingenting. ting fortsetter som før.

Hva som har blitt gjort... tja, vi har det jo kjempe fint sammen når han først er her, men hvis jeg har trengt hjelp med et par ting så insisterer han at han skal vise meg hvordan tingene skal ordnes = lage en gjerde i hagen. Så litt uvant siden jeg har vært vant med mannfolk som ordner slike ting uten at man må så mye som å ta i en hammer. Men denne her insisterer på å kun være en instruktør på en måte. Og må innrømme at jeg er ikke sikker på at det er akkurat drømme mannen.

Har møtt hans barn flere ganger og vi kommer godt overens, det gjør han også med mine barn. Vi tilbringte julen sammen eller rettere sagt kun julaften. Har truffet noen av hans venner og hans bror. Men det rare er vel at jeg vegrer meg å intrudusere han til mine, føler det nesten på meg at dette ikke kommer til å vare. At han er flink å snakke meg ut av å ende forholdet med fine ord og flotte løfter.

Han sier han ikke har tid til å komme innom for kaffe på vei hjem fra jobb og akkurat det må jeg innrømme at jeg ikke helt skjønner. Hans barn kommer seg selv hjem fra skole og tilbringer mye tid sammen med venner. De er såpass store at det er ikke som om han må rekke sfo/barnehage. Virker mer som at han ikke vil komme innom på besøk, at det passer han utmerket å kun treffes annenhver helg og så beholde en viss frihet og være alene der imellom.

Magefølelsen min sier NEI.... kom deg vekk.. imens hjertet svelger ordene hans rått og håper at han vil endre mening.

Kan man virkelig bruke opptil 5 år å vente på en mann blir ledig ? å nøye seg med annenhver helg, noen meldinger og en telefonsamtale i ny og ne ?

Er jeg et godt forbilde for mine barn hvis jeg holder ut ?

ahhh... han gjør meg så forvirret

Han har snakket meg ut av å ende forholdet en gang. Så jeg vet at han står på sitt, han vil ikke flytte. Og jeg forstår jo det. Men lever jeg i drømmeverden hvis jeg fortsetter forholdet ?

[Havbris]

Jeg ser at dette er utfordrende TS, og det er nok ikke lett når 2 mennesker med sine egne, godt innarbeidede vaner, tenkemåter og hensyn skal forsøke å forenes...

Jeg har ingen svar å gi deg men kan stille en del spørsmål som kanskje kan hjelpe deg til å rydde i tankeknutene.

Først: jeg er gift med en mann som liker å klare det meste selv, særlig å finne løsninger på praktiske spørmål, helst uten hjelp. Noen ganger tror han at jeg også er slik,når jeg ber om hjelp til noe som skal repareres etc, men det er jeg ikke. Jeg vil ha ting reparert og er ikke så interessert i fremgangsmåte siden jeg regner med at han kan gjøre det bedre enn meg. Kanskje han er litt slik som mannen min?

At han ikke vil flytte pga barna er jo en sympatisk side ved ham - akkurat som du ikke vil flytte pga dine barn. Kanskje han prioriterer barna sine fremfor deg og ham, akkurat nå? I såfall er det også en sympatisk side, tenker jeg.

Hvis dere har så ulike behov for å treffes så har dere en utfordring. Men han trenger ikke være en dårlig mann fordi han ikke tenker som deg? Ikke dårligere - men annerledes. Kan du leve med en mann som har andre behov enn deg for å treffes? Kan du godta han slik han er uten å ville forandre ham til å bli mer lik deg?

Jeg tror ikke du er en kvinne som ikke kan leve alene!

Endret 5. april 2010 av Havbris

[Gjest Illiya]

Er du den samme som la inn en lignende problemstilling, bare at der hadde også damen hjulpet mannen økonomisk? I så fall er jo det også tellende for denne saken. Det høres nesten ut som han holder deg varm inntil videre, men at du ikke er så viktig at han gidder å gi så mye i forholdet.

[lilljan]

Jeg vet ikke om jeg hadde likt å leve i ett slikt forhold, da jeg er veldig glad i å tilbringe mest mulig tid med min kjære. Men jeg forstår at våre livssituasjoner er helt ulike. Jeg stusser litt over at han har 50% samvær med barna men er kun med deg to helger i mnd. Med en slik 50% ordningen er det jo ofte slik at man har ansvar for barna annenhver uke. Da har dere jo mer tid til å være med hverandre enn kun annenhver helg.

[Gjest AnonymBruker]

Nei, er nok ikke samme dama som du tenkte på.

Har aldri hjulpet han økonomiskt, og ville ha rygget fortere hvis han ønsket slik hjelp.

Han har en gutt som bor hos han fulltid men han er 18 år så han er hjemme alene når far er her annenhver helg. Han syns det er helt topp å ha huset for seg selv for seg og kjæresten sin. Så har han de to andre barna 50%.

Godt å få svar her, ser at magefølelsen min er ikke helt på bærtur. Best å få avsluttet forholdet, vet at jeg ikke orker å ha et avstandsforhold over så mange år når i tillegg man skal føle seg uønsket når han ikke benytter seg av sjansene når han kan se meg mer.

Jeg trenger mer, og fortjener mer.

Handling og ord stemmer ikke overens, men det er veldig lett å bli blendet av fine ord. Han sier jo alt jeg har ønsket å høre. Lettlurt med andre ord

[Gjest AnonymBruker]

Jeg ser at dette er utfordrende TS, og det er nok ikke lett når 2 mennesker med sine egne, godt innarbeidede vaner, tenkemåter og hensyn skal forsøke å forenes...

Jeg har ingen svar å gi deg men kan stille en del spørsmål som kanskje kan hjelpe deg til å rydde i tankeknutene.

Først: jeg er gift med en mann som liker å klare det meste selv, særlig å finne løsninger på praktiske spørmål, helst uten hjelp. Noen ganger tror han at jeg også er slik,når jeg ber om hjelp til noe som skal repareres etc, men det er jeg ikke. Jeg vil ha ting reparert og er ikke så interessert i fremgangsmåte siden jeg regner med at han kan gjøre det bedre enn meg. Kanskje han er litt slik som mannen min?

At han ikke vil flytte pga barna er jo en sympatisk side ved ham - akkurat som du ikke vil flytte pga dine barn. Kanskje han prioriterer barna sine fremfor deg og ham, akkurat nå? I såfall er det også en sympatisk side, tenker jeg.

Hvis dere har så ulike behov for å treffes så har dere en utfordring. Men han trenger ikke være en dårlig mann fordi han ikke tenker som deg? Ikke dårligere - men annerledes. Kan du leve med en mann som har andre behov enn deg for å treffes? Kan du godta han slik han er uten å ville forandre ham til å bli mer lik deg?

Jeg tror ikke du er en kvinne som ikke kan leve alene!

Hei og takk for svar,

Jeg har også hatt stor respekt av hans valg å ikke ville flytte pga barna. Syntes det var et godt tegn på hans fars egenskaper. Men når han ikke bruker anledningen til å treffe meg når han kan se meg mer så er det jo et tegn på at han egentlig ikke er så glad i meg som han påstår. Mener jeg da.

Tror ikke jeg kan godta at han har så lite behov for å treffes, dårlig tegn for et eventuellt samliv en dag. Annenhver helg er jo ganske lite syns jeg. Jeg ønsket en å dele livet med, ikke en som jeg så mindre en venninder.

Godt å få sortert tankene, ser at dette ikke er noe å satse på.

Tror det blir vanskeligere og vanskeligere å finne en mann med gamle gode verdier. Men må jo prøve, en skal ikke finne seg i alt bare for å være i et forhold.

[Havbris]

Hei og takk for svar,

Jeg har også hatt stor respekt av hans valg å ikke ville flytte pga barna. Syntes det var et godt tegn på hans fars egenskaper. Men når han ikke bruker anledningen til å treffe meg når han kan se meg mer så er det jo et tegn på at han egentlig ikke er så glad i meg som han påstår. Mener jeg da.

Tror ikke jeg kan godta at han har så lite behov for å treffes, dårlig tegn for et eventuellt samliv en dag. Annenhver helg er jo ganske lite syns jeg. Jeg ønsket en å dele livet med, ikke en som jeg så mindre en venninder.

Godt å få sortert tankene, ser at dette ikke er noe å satse på.

Tror det blir vanskeligere og vanskeligere å finne en mann med gamle gode verdier. Men må jo prøve , en skal ikke finne seg i alt bare for å være i et forhold.

Dette kjenner du jo best selv, og vet best selv hva du kan leve med og hva du ikke kan leve med. Men - det kan godt hende at han er så glad i deg som han sier han er, selv om han ikke bruker alle anledninger han har til å treffe deg. Jeg tror ikke alltid at det behøver å være en sammenheng der. Jeg kjenner folk som er veldig glade i hverandre og som ikke treffes hver eneste gang det er litt "fritid". Noen har mer behov for luft og tid for seg selv enn andre men det betyr ikke at de ikke trenger den andre.

Man har forskjellige behov og ønsker for et forhold - og du må velge ut fra slik du kjenner deg selv.

Endret 5. april 2010 av Havbris

[Gjest AnonymBruker]

Er det kun han som kan besøke deg eller kan du dra og besøke ham? Kanskje det er lettere for deg å dra til ham enn det er for han å dra til deg?

Kanskje dere kan få samværet ordnet slik at dere ikke har barna samme helg? Slik at du kan dra til ham når han har samvær med sine barn, og du han kan komme til deg når du har dine barn?

mamma og kjæresten har gjort det slik i nesten 10 år nå. Jeg syns det var hyggelig da jeg var tenåring fordi da ble jeg kjent med han og ble trygg på at han var god nok for mammaen min som jeg er så uendelig glad i. Jeg ble også med dit han bor og ble kjent med familien hans.