Helt fortvilet, aner ikke hva jeg skal gjøre!

[caramiacaramella]

Jeg har vært sammen med verdens beste gutt i snart ett år. Han er helt fantastisk, og jeg elsker ham utrolig mye! Han er den første kjæresten jeg har hatt(hadde ikke lyst til å være sammen med noen før jeg traff ham og han "overtalte" meg til å bli sammen med ham),og selv om vi ikke har vært sammen så lenge,er han bare klippen min, jeg kan ikke forestille meg å være uten ham...Men "problemet" er at jeg skal være et(og kanskje flere) år i utlandet, og flytter om et par dager. Ingen av oss har i utgangspunktet lyst på et avstandsforhold, men som han sier, så synes han det er bedre å ha et avstandsforhold med meg enn å miste meg. Men...saken er den at jeg savner singellivet ganske mye. Alle de utrolig bra aspektene ved å være sammen med kjæresten min gjør at jeg til nå har valgt å fortsette forholdet på tross av dette(det er mye jeg savner ved singellivet,men jeg er så glad sammen med ham at det veier på en måte opp for det). Men når jeg da skal ha dette året i utlandet, så føler jeg at saken stiller seg annerledes. Jeg vil være singel igjen! Jeg vil være fri og frank,og kunne gjøre akkurat det jeg vil,når jeg vil uten å måtte tenke på noen andre. Men samtidig vil jeg jo ikke miste kjæresten min som jeg elsker så høyt!

En annen ting er at jeg vet med meg selv at jeg ikke ville taklet et avstandsforhold særlig bra. Jeg VET at jeg ville gått rundt og hatt det miserabelt hele året bare fordi jeg hadde savnet ham. Og dette året i utlandet vil gi meg sjansen til å lære utrolig mye, utvikle meg og gi meg veldig mye hvis jeg klarer å satse på det. Jeg har utrolig lyst til det, men er redd for at jeg ikke vil klare å fokusere på det jeg skal gjøre hvis jeg dag ut og dag inn bare går og lengter etter kjæresten min her hjemme. Derfor tenker jeg at det kanskje er bedre å slå opp. Men så tenker jeg på det å skulle være uten ham,og det føles bare som om alt faller sammen rundt meg,vet ikke om jeg klarer det! Han virkelig verdens snilleste, beste, mest tålmodige(selv når jeg gjør det vanskelig for ham), og jeg tviler på at jeg noensinne kommer til å finne noen som er like bra som ham. Hvis jeg faktisk skulle bestemme meg for å avslutte det, vet jeg ikke om jeg hadde klart å gjennomføre det, rett og slett fordi jeg ikke orker tanken på å såre ham slik.

Dette ble litt rotete, men det er rett og slett veldig rotete inni hodet mitt akkurat nå. Er bare så i tvil om hva jeg skal gjøre! Jeg vil både være sammen med ham og være singel,særlig på grunn av dette året i utlandet hvor jeg virkelig trenger å fokusere på arbeidet jeg skal gjøre...Jeg skulle ønske jeg bare kunne trykke på en forholds-pauseknapp og glemme alt om det fram til jeg er ferdig med dette året, og så bare pick up where we left off,liksom. Men det går selvfølgelig ikke. Hva i all verden skal jeg gjøre?

[silyee]

Har du snakka skikkelig med han om desse tankane? Det luraste som eg kan tenke på, er at de må ha ein lang prat saman. Har sjølv vore i ein situasjon der eg skulle flytte vekk frå ein kjærast, og fordi me ikkje snakka om forventningar til avstanden og forholdet vidare, enda det opp med at det vart slutt.

Viss de skal vere kjærestar mens du er vekke, så er det viktig at han forstår at du må få oppleve ting utan at han skal "styre" deg. Det same gjeld forsåvidt deg også.

Kanskje de kan prøve å vere ilag, også sjå det ann korleis det går? Uansett, lykke til!

[Havbris]

Å opprettholde et forhold selv om man har stor fysisk avstand, kan absolutt gå bra, men det kan også gå galt hvis dere ikke snakker dere skikkelig gjennom dette. Hvilke forventninger har dere, hvilke grenser har dere, hvilke betingelser er nødvendige for at forholdet skal kunne bestå selv om du reiser ut?

Den største utfordringen er det nok du som har TS - siden du savner singellivet ganske mye, som du skriver. Hva ved singellivet er det du savner, som du mener er uforenelig med det å ha en kjæreste? Det er nok det viktigste spørmålet som du må finne et 100% ærlig svar på. Hvis det innebærer å prøve ut andre menn enn kjæresten din så er det nok uforenelig med å fortsette å være kjæreste med ham.

Men hvis det innebærer det å treffe nye mennesker, gå på byen, oppleve studentlivet osv - så er jo dette en del av en studenttilværelse som du også ville ha hatt hjemme vil jeg tro? I så fall burde du kunne snakke med kjæresten din om hva han tenker om det og du må være dønn ærlig.

Men jeg har en vag følelse av at dette handler om at du vil prøve ut singellivet som kvinne i betydningen av å få prøvd ut din "markedsverdi" som kvinne. Du ønsker å se om du er attraktiv, oppleve spenning og nysgjerrighet m.m. Det er uforenelig med å ha kjæreste hjemme.

Men samtidig har du allerede en fantastisk kjæreste som du ikke vil miste. Du kan nok ikke være både singel og kjæreste, og det finnes nok ingen reell pauseknapp som virker kun for deg.

Kanskje trenger du å "sprelle" en stund for å slå deg til ro, men du risikerer å tape kjærligheten du har nå. Slike problemstillinger vil alltid innebære gambling, og du må ta et valg.

[Gjest AnonymBruker]

Slike tråder som dette får meg til å føle meg veldig heldig over den damen jeg har i livet mitt. Hun vet det finnes ingen under, ingen over. Samme gjelder for meg. Har overhode ingen interesse i noe intimt forhold med andre, fordi jeg elsker henne.

Som personen over sier, så er det vel bare en grunn til at du ønsker singeltilværelsen igjen. Sjekke din markedsverdi

[Gjest Blondie65]

Jeg synes det er veldig rart trådstarter at du kan vurdere å slå opp med en kjæreste du er glad i.

Argumentene dine er:

- du savner det å være singel

- du vil savne han så mye at du ikke får konsentrert deg

Jeg vet jo ikke nøyaktig hva det er ved å være singel du savner, men jeg tror ikke du ville savnet dette i slik grad at du vurderer å slå opp hvis du hadde vært ordentlig glad i kjæresten din.

Punkt to forstår jeg rett og slett ikke. Hvis du er glad i noen, så vil du savne dem når du er borte fra dem. Dette er helt uavhenig av "sivil status" som singel eller i forhold. Dersom du mener at det at du gjør det slutt nå før du reiser betyr at du ikke vil tenke mer på han så er du ikke glad nok i kjæresten.

Jeg tror det virkelige problemet - helt uavhengig av utenlandsstudium - er at du ikke er moden nok til å være i et forhold. Du er mest sannsynligvis forholdsvis ung og trenger å få rast fra deg før du slår deg til ro for alltid.

Dere bør nok ha en skikkelig prat om dette før du drar og hvis han har et totalt annet syn på dette enn deg (ref. pauseknapp) så har du vel ikke så mye annet valg enn å gjøre det slutt med den risikoen at det er ditt livs kjærlighet du gir slipp på.

[fink]

Synes du har fått en del gode innspill allerede.

Jeg skjønner at du vil møte din nye tilværelse med blanke ark, men hvis dette betyr å rote med andre gutter, må du regne med at du kan miste kjæresten din for godt. En av mine beste venninner foreslo for sin kjæreste at de kunne ha et åpent forhold da hun reiste et halvår til utlandet. Han sa nei, og ble i tillegg veldig såret, fordi han antakelig følte at hun ville ha hans tillatelse til å gjøre hva hun ville med guttene hun møtte.

Jeg tror du må ta et valg, og det bør være ditt. Du skal ikke sitte i utlandet og furte fordi du føler at han kanskje har overtalt deg (nok en gang) til å prøve avstandsforhold. Elsker du virkelig denne gutten? Hva tenker du om at han finner seg noen andre? Dersom du drar med intensjoner om å la forholdet dø hen, synes jeg du kan spare kjæresten din for det. Han fortjener å komme seg videre han også, og ikke klamre seg til håp der det ikke finnes.

[caramiacaramella]

Har du snakka skikkelig med han om desse tankane? Det luraste som eg kan tenke på, er at de må ha ein lang prat saman. Har sjølv vore i ein situasjon der eg skulle flytte vekk frå ein kjærast, og fordi me ikkje snakka om forventningar til avstanden og forholdet vidare, enda det opp med at det vart slutt.

Viss de skal vere kjærestar mens du er vekke, så er det viktig at han forstår at du må få oppleve ting utan at han skal "styre" deg. Det same gjeld forsåvidt deg også.

Kanskje de kan prøve å vere ilag, også sjå det ann korleis det går? Uansett, lykke til!

Jeg har prøvd å snakke med ham om de bekymringene og tingene jeg tenker på i forhold til dette, men jeg føler at han ikke hører meg. Han er liksom så fokusert på at "Dette skal vi klare!" at han bare lukker ørene for at jeg er usikker.

Jeg tenker også at det er viktig å snakke om forventinger og bekymringer osv når man skal ha et avstandsforhold, men det viktigste om vi faktisk skal ha et avstandsforhold,er vel at vi begge er innstilt på det, og satser 100%...og det vet jeg ikke om jeg kan slik ting er nå.

[caramiacaramella]

Å opprettholde et forhold selv om man har stor fysisk avstand, kan absolutt gå bra, men det kan også gå galt hvis dere ikke snakker dere skikkelig gjennom dette. Hvilke forventninger har dere, hvilke grenser har dere, hvilke betingelser er nødvendige for at forholdet skal kunne bestå selv om du reiser ut?

Den største utfordringen er det nok du som har TS - siden du savner singellivet ganske mye, som du skriver. Hva ved singellivet er det du savner, som du mener er uforenelig med det å ha en kjæreste? Det er nok det viktigste spørmålet som du må finne et 100% ærlig svar på. Hvis det innebærer å prøve ut andre menn enn kjæresten din så er det nok uforenelig med å fortsette å være kjæreste med ham.

Men hvis det innebærer det å treffe nye mennesker, gå på byen, oppleve studentlivet osv - så er jo dette en del av en studenttilværelse som du også ville ha hatt hjemme vil jeg tro? I så fall burde du kunne snakke med kjæresten din om hva han tenker om det og du må være dønn ærlig.

Men jeg har en vag følelse av at dette handler om at du vil prøve ut singellivet som kvinne i betydningen av å få prøvd ut din "markedsverdi" som kvinne. Du ønsker å se om du er attraktiv, oppleve spenning og nysgjerrighet m.m. Det er uforenelig med å ha kjæreste hjemme.

Men samtidig har du allerede en fantastisk kjæreste som du ikke vil miste. Du kan nok ikke være både singel og kjæreste, og det finnes nok ingen reell pauseknapp som virker kun for deg.

Kanskje trenger du å "sprelle" en stund for å slå deg til ro, men du risikerer å tape kjærligheten du har nå. Slike problemstillinger vil alltid innebære gambling, og du må ta et valg.

Takk for langt svar. Tja, litt vanskelig å sette fingeren på hva det er jeg savner med å være singel. Det er vel egentlig bare det jeg alltid har trivdes med. Som jeg nevnte i det første innlegget mitt, er han min første kjæreste. Det må også nevnes at jeg ikke var særlig positiv til ideen med å være sammen med noen...men av grunner jeg ikke skal gå inn på nå(aller mest var det vel at han så absolutt ville at vi skulle bli sammen, og jeg følte meg presset),så lot jeg meg etterhvert overtale. Og det er mye jeg elsker med å være sammen med ham, men det føles fortsatt ikke helt som meg. Tenkte bare jeg måtte gi det tid, men nå har det jo gått et år og noe føles fortsatt litt feil. Tror bare ikke jeg er kjæreste-typen. Men det jeg savner mest ved singellivet, er nok bare følelsen av å være FRI. Ingen forpliktelser, ingen andre å tenke på og ta hensyn til med alt du foretar deg...jeg føler at jeg trenger å sprelle litt, som du sier,og har selvfølgelig lyst på spenning og nye ting. Men så er det jo den gode, snille gutten jeg har her hjemme...

[caramiacaramella]

Jeg synes det er veldig rart trådstarter at du kan vurdere å slå opp med en kjæreste du er glad i.

Argumentene dine er:

- du savner det å være singel

- du vil savne han så mye at du ikke får konsentrert deg

Jeg vet jo ikke nøyaktig hva det er ved å være singel du savner, men jeg tror ikke du ville savnet dette i slik grad at du vurderer å slå opp hvis du hadde vært ordentlig glad i kjæresten din.

Punkt to forstår jeg rett og slett ikke. Hvis du er glad i noen, så vil du savne dem når du er borte fra dem. Dette er helt uavhenig av "sivil status" som singel eller i forhold. Dersom du mener at det at du gjør det slutt nå før du reiser betyr at du ikke vil tenke mer på han så er du ikke glad nok i kjæresten.

Jeg tror det virkelige problemet - helt uavhengig av utenlandsstudium - er at du ikke er moden nok til å være i et forhold. Du er mest sannsynligvis forholdsvis ung og trenger å få rast fra deg før du slår deg til ro for alltid.

Dere bør nok ha en skikkelig prat om dette før du drar og hvis han har et totalt annet syn på dette enn deg (ref. pauseknapp) så har du vel ikke så mye annet valg enn å gjøre det slutt med den risikoen at det er ditt livs kjærlighet du gir slipp på.

Når det gjelder punkt to, som du sier, så tenkte jeg vel egentlig at hvis vi innleder et avstandsforhold, så vil jeg være lei meg og ha det fælt i et år, fram til jeg ser ham igjen. Hvis vi slår opp, tenker jeg at jeg kanskje har det grusomt i noen måneder, og så begynner jeg å føle meg som meg selv igjen...

Det kan godt hende du har rett i at jeg ikke er moden nok til å være i et forhold,jeg hadde jo ikke lyst på noe forhold i utgangspunktet...

[Gjest lolita___]

Slike tråder som dette får meg til å føle meg veldig heldig over den damen jeg har i livet mitt. Hun vet det finnes ingen under, ingen over. Samme gjelder for meg. Har overhode ingen interesse i noe intimt forhold med andre, fordi jeg elsker henne.

Som personen over sier, så er det vel bare en grunn til at du ønsker singeltilværelsen igjen. Sjekke din markedsverdi

Ingen har bedt deg skrive hvordan du har det..Nobody cares.Jenta skriver for å få råd.Og hva vet du kanskje akkuratt dama de skriver i slike tråder;)Du er utrolig naiv

[caramiacaramella]

Synes du har fått en del gode innspill allerede.

Jeg skjønner at du vil møte din nye tilværelse med blanke ark, men hvis dette betyr å rote med andre gutter, må du regne med at du kan miste kjæresten din for godt. En av mine beste venninner foreslo for sin kjæreste at de kunne ha et åpent forhold da hun reiste et halvår til utlandet. Han sa nei, og ble i tillegg veldig såret, fordi han antakelig følte at hun ville ha hans tillatelse til å gjøre hva hun ville med guttene hun møtte.

Jeg tror du må ta et valg, og det bør være ditt. Du skal ikke sitte i utlandet og furte fordi du føler at han kanskje har overtalt deg (nok en gang) til å prøve avstandsforhold. Elsker du virkelig denne gutten? Hva tenker du om at han finner seg noen andre? Dersom du drar med intensjoner om å la forholdet dø hen, synes jeg du kan spare kjæresten din for det. Han fortjener å komme seg videre han også, og ikke klamre seg til håp der det ikke finnes.

Har ikke tenkt å foreslå et åpent forhold, det er virkelig ikke meg, og kjæresten min hadde heller ikke gått med på det. Jeg er fullstendig enig i at jeg trenger å ta et valg på egen hånd, som er det jeg vil gjøre. Er bare redd for at jeg ikke klarer å slå opp med ham. Altså at når det kommer til stykket, klarer jeg ikke å si de ordene og såre ham slik. Er også redd for at hvis jeg prøver å fortelle ham at jeg vil slå opp,så kommer han til å feie det under teppet slik han gjør når jeg forteller ham at jeg er usikker ang avstandsforhold og at jeg er bekymret for det og det...

Jeg har så absolutt ikke tenkt å bare late som jeg vil ha et avstandsforhold, og så bare "glemme" ham! Han er en utrolig bra gutt, og det minste jeg kan gjøre hvis jeg bestemmer meg for å slå opp med ham, er å ikke la ham sitte igjen med tanken om at "kanskje det fortsatt er håp for oss". Samtidig er det godt mulig at jeg kommer til å ha den tanken hvis jeg slår opp,men det er jo mitt problem...

[Elle Melle]

Det høres ut som om du er redd for å miste en mann som er "en god deal", det høres egentlig ikke ut som om du elsker ham i mine ører. Å like, ha det kjekt med, være verd å satse på, ikke ha lyst til å såre osv er ikke nødvendigvis det samme som å elske noen.

Jeg har opplevd noe lignende og er sjeleglad for at mannen tok til vett og dumpet meg da han reiste til utlandet. Jeg var riktignok ganke knust ganske lenge, men har skjønt med tiden at vi slett ikke elsket hverandre som jeg trodde. Mannen i mitt liv stiller denne tidligere karen kraftig i skyggen, så om man tviler anbefaler jeg i alle fall på det sterkeste å kjenne etter hvor tvilen kommer fra.

Om du legger bort alle logiske og fornuftige grunner til å fortsette å være sammen med mannen, hva sier magefølelsen deg? Om kjæresteforholdet altså, ikke om den eventuelle frykten for å være alene/miste en bestevenn.

[caramiacaramella]

Det høres ut som om du er redd for å miste en mann som er "en god deal", det høres egentlig ikke ut som om du elsker ham i mine ører. Å like, ha det kjekt med, være verd å satse på, ikke ha lyst til å såre osv er ikke nødvendigvis det samme som å elske noen.

Jeg har opplevd noe lignende og er sjeleglad for at mannen tok til vett og dumpet meg da han reiste til utlandet. Jeg var riktignok ganke knust ganske lenge, men har skjønt med tiden at vi slett ikke elsket hverandre som jeg trodde. Mannen i mitt liv stiller denne tidligere karen kraftig i skyggen, så om man tviler anbefaler jeg i alle fall på det sterkeste å kjenne etter hvor tvilen kommer fra.

Om du legger bort alle logiske og fornuftige grunner til å fortsette å være sammen med mannen, hva sier magefølelsen deg? Om kjæresteforholdet altså, ikke om den eventuelle frykten for å være alene/miste en bestevenn.

Vet ikke helt hva du mener med "logiske og fornuftige grunner". Jeg har aldri tenkt slik på det. Jeg elsker ham bare. Jeg stoler blindt på ham og vet at han aldri ville gjort noe for å såre meg. Jeg får fortsatt sommerfugler i magen når jeg kysser ham, selv om nyforelskelsen har gitt seg for lengst. Han er min beste venn, den jeg alltid kan snakke med uansett om jeg er glad eller lei meg. Kan ikke se for meg å leve uten ham. Likevel er det det jeg vurderer. Forstå det den som kan...

[The Kitten]

Hvorfor ikke gi langdistanseforholdet en sjanse? Du har ingenting aa tape paa aa forsoeke.

[I Grosny]

Vet ikke helt hva du mener med "logiske og fornuftige grunner". Jeg har aldri tenkt slik på det. Jeg elsker ham bare. Jeg stoler blindt på ham og vet at han aldri ville gjort noe for å såre meg. Jeg får fortsatt sommerfugler i magen når jeg kysser ham, selv om nyforelskelsen har gitt seg for lengst. Han er min beste venn, den jeg alltid kan snakke med uansett om jeg er glad eller lei meg. Kan ikke se for meg å leve uten ham. Likevel er det det jeg vurderer. Forstå det den som kan...

Men du sa jo at noe er feil, hva da?

[caramiacaramella]

Men du sa jo at noe er feil, hva da?

Jeg. Jeg er redd for at jeg ikke er forholds-typen. Selv om jeg elsker ham,føles det liksom unaturlig for meg å være sammen med noen.

[I Grosny]

Jeg. Jeg er redd for at jeg ikke er forholds-typen. Selv om jeg elsker ham,føles det liksom unaturlig for meg å være sammen med noen.

Hvorfor det. Føler du at han er skeptisk når du snakker med andre gutter? Føler du ett slags kvelertak, eller ukomfortable begrensninger? Slapper du ikke av 100% når du er sammen med han? Kan du ikke legge beina på bordet og prompe når du vil? Liker du ikke å si fra til noen hvor da skal og når du kommer hjem? Blander han seg i privatlivet ditt? Blander han seg i økonomien? blander han seg i samtalene med andre? Tar han kontroll? Roter han i huset? Rydder han i dine saker?

Du trenger ikke å svare på disse spørsmålene, men tenk litt på de.

Jeg synes at samliv skal inneholde gjensidig respekt, og at et hjem (eller hos kjæresten)skal være ett sted der man kan hvile og samle krefter. Men det er meg. Jeg hadde heller bodd alene enn å fire på det med respekt og behagelig hjem.

Endret 6. april 2010 av I Grosny

[Gjest hogwash]

Jeg skulle ønske jeg bare kunne trykke på en forholds-pauseknapp og glemme alt om det fram til jeg er ferdig med dette året, og så bare pick up where we left off,liksom.

Selvfølgelig vil du ha i pose og sekk. Ut og ha det gøy, og typen i Norge å falle tilbake på. Med en slik tankegang kan jeg overhodet ikke forestille meg at du er klar for noe langdistanseforhold.