separasjon fra min mann..?

[Gjest lillepingle]

Trenger å få ut litt tanker, og er takknemmelig for ærlige tilbakemeldinger...

Jeg er gift, 28 år, ingen barn. Min mann og jeg har hele tiden hatt et "normalt" forhold, der ting går litt opp og ned, rutinene har tatt kontrollen, og vi var igjennom et forsøk med assistert befruktning i høst ift å få barn. Jeg vet min mann elsker meg, og jeg vet også at jeg elsker han. Alle tenker vel i perioder på om livet kunne vært annereldes, og det har jeg også gjort. Men, i den siste tida har det blitt mer fremtredende tanker... Jeg tenker også stadig mer på at det ikke er riktig av oss å få barn nå, og vi har felles bestemt å utsette dette prosjektet med noen måneder.

Jeg har forandret litt livsstil den siste tiden og blitt mer aktiv på fritiden, dette mener både jeg og mannen min er positivt. Det er ikke slik at jeg tidligere bare satt på sofaen, men jeg har et helt annet aktivitetsnivå nå. Tanken om oss to og usikkerheten rundt dette har gradvis blitt sterkere, det slår meg stadig at det ikke ville vært noen "krise" om vi ikke er sammen for alltid.

Samtidig har det (selvfølgelig..?) dukket opp en mann som har vist følelser for meg. Denne mannen er en bekjent, en hyggelig mann som jeg lenge har visst hvem er og hatt sporadisk kontakt med, men ikke mer enn det. På en fest for noen måneder tilbake fortalte han meg om sine følelser, og selv om jeg ikke følte det samme har jeg jo tenkt på dette... Jeg har ikke vært utro, men er nå i ferd med å bevege meg utover noen grenser... Jeg vet ikke om det jeg er i ferd med å føle er ekte følelser, eller om det er spenningen, og en har jo heller aldri noen garanti for hvordan ting går etterhvert, men jeg føler jeg er i ferd med å falle for han.

Jeg har som de fleste andre hele tiden ment at en må avslutte det en er i før en starter på noe nytt, og jeg tenker mye på det at jeg er i ferd med å såre en person jeg er veldig veldig glad i, nemlig min mann. Men, jeg har også tenkt mye på mine egne følelser, og vet at det er en hel del konsekvenser av å ev være utro...

Jeg trenger tanker fra andre om dette...om hvordan en best kan angripe dette...

[Havbris]

Først – en kommentar til det siste du skriver: Ja – det å være utro medfører konsekvenser, uansett hvordan man vrir og vrenger på det. For den som opplever å bli sveket – kan en utroskapshistorie innebære ganske store traumer som det kan ta lang tid å jobbe seg igjennom. Men dette vet du sikkert siden du søker råd her på KG.

Alle forhold går i bølgedaler, som du skriver, og partene kan lett glemme at det å se og bli sett er viktig hver eneste dag for at man skal kunne opprettholde forbindelsen. Når man glemmer dette, og føler at man går i ett med tapeten, kjeder seg litt og synes forholdet var mye mer spennende i begynnelsen, så setter man seg selv i fare for å se etter grønnere gress et annet sted. En del mennesker følger impulsene sine og tror at ”den nye” vil kunne tilføre mer spenning, mer oppmerksomhet og mer begjær. Dessverre oppdager også da en del at de etter en stund befinner seg i en tilstand som er forbausende lik den de forlot. Og da er det for sent.

Tenk deg nøye om og ta ting i riktig rekkefølge. Siden du har satset på mannen din synes jeg du skal gi forholdet en sjanse gjennom familierådgivning eller samlivskurs. Forhold er alltid dynamiske fordi de forandrer seg i tak med at partene forandrer seg – og omgivelsene forandrer seg. Parforholdet må gå i takt med alt dette og det er dere begge ansvarlig for.

[Gjest Illiya]

Hold deg for god til å falle for den første og beste som viser deg oppmerksomhet og "følelser". Du sier du elsker din mann, gjør du det, konsentrerer du deg om han istedet for den tilfeldige som nå har meldt seg.

Det kommer mange slike tilfeldige i løpet av livet, og hvorfor i all verden skal en utvikle følelser for alle de som melder sin interesse? Skal en følge disse nye følelsene hver gang, blir det mange partnere i løpet av et liv. Hva er da vitsen med å gifte seg? Eller i det hele tatt etablere seg sammen?

Tenk litt videre enn disse nyutviklede følelsene du har fått for den mannen du sporadisk kjenner. FØR han utbroderte om sine nye følelser overfor deg, følte du jo ikke noe for ham. Så hva er det som er så magisk ved at han nå har informert deg om det?

[Gjest lillepingle]

Takk for ærlige og reale tilbakemeldinger.

Først må jeg bare få si at jeg ikke tror at alt er rosenrødt på den andre sida av gjerdet heller... Har tenkt en del på dette, og tror jeg er ganske realist ift akkurat det. Jeg vet at jeg burde formidle hva jeg føler/ikke føler til mannen min, og dette jobber jeg nå med for å psyke meg opp til... Jeg er en konfliktsky person, som for alt i verden unngår konflikter, men vet at denne må jeg ta hvis jeg skal komme videre. Jeg har alltid følt at min mann er mer glad i meg enn jeg i han, og selv om jeg har tenkt mye på fremtiden har jeg tidligere ikke gjort noe med det vedrørende vårt forhold.

Jeg giftet meg svært ung, og det er noen ganger jeg har angret litt på dette. Min mann har også kommentert dette, at jeg kanskje burde ha "levd livet" litt før jeg giftet meg. Ekteskapet kom tidlig pga av at han ikke er norsk og systemet gjorde at vi ikke hadde noe valg hvis vi ville være sammen. Det er ikke det at jeg angrer, men vi vet begge at vi ikke hadde giftet oss så tidlig hvis det ikke hadde vært "nødvendig"..

Livet skal ikke være enkelt, men tenk om noen hadde hatt en krystallkule med alle svarene...

[Mir]

Jeg tror at man flere ganger i løpet av livet blir betatt av andre folk, det er da ikke slik at selv om man er gift så kan man ikke bli forelsket i andre. Spørsmålet er jo hva man selv gjør ut av det. Er det verdt det? Er det du har det du vil ha? ikke la deg flyte med forelskelsen, man må da kunne klare å stå imot og skille seg bort fra det. F.eks si at man ikke skal ha kontakt etc. det går faktisk an....

[Havbris]

Takk for ærlige og reale tilbakemeldinger.

Først må jeg bare få si at jeg ikke tror at alt er rosenrødt på den andre sida av gjerdet heller... Har tenkt en del på dette, og tror jeg er ganske realist ift akkurat det. Jeg vet at jeg burde formidle hva jeg føler/ikke føler til mannen min, og dette jobber jeg nå med for å psyke meg opp til... Jeg er en konfliktsky person, som for alt i verden unngår konflikter, men vet at denne må jeg ta hvis jeg skal komme videre. Jeg har alltid følt at min mann er mer glad i meg enn jeg i han, og selv om jeg har tenkt mye på fremtiden har jeg tidligere ikke gjort noe med det vedrørende vårt forhold.

Jeg giftet meg svært ung, og det er noen ganger jeg har angret litt på dette. Min mann har også kommentert dette, at jeg kanskje burde ha "levd livet" litt før jeg giftet meg. Ekteskapet kom tidlig pga av at han ikke er norsk og systemet gjorde at vi ikke hadde noe valg hvis vi ville være sammen. Det er ikke det at jeg angrer, men vi vet begge at vi ikke hadde giftet oss så tidlig hvis det ikke hadde vært "nødvendig"..

Livet skal ikke være enkelt, men tenk om noen hadde hatt en krystallkule med alle svarene...

Det er du som må gjøre valgene - vi her på KG kan bare synliggjøre alternativene for deg, og noen ganger kan man bli sterkere i det valget man gjør, gjennom å se en sak fra flere sider, og få et "utenfraperspektiv" på det!

Lykke til, uansett hva du velger. Vær ærlig og ikke la din konfliktskyhet hindre deg i det.

[I Grosny]

Jeg vet min mann elsker meg, og jeg vet også at jeg elsker han.

Samtidig har det (selvfølgelig..?) dukket opp en mann som har vist følelser for meg.

Du elsker fortsatt mannen din. Men problemet er at han andre kaster skygge på han!??

Eller er det dypere problemer? Som har med barn, fruktbarhet og biologi å gjøre?

Hvis din mann ikke er fruktbar, og kroppen din egentlig vil ha barn, så kan det ha noe med saken å gjøre.

Jeg mener at det er enkelt å avvise han andre frieren.

Det at du ikke har levd ut en vill ungdom er egentlig irrelevant. Å fyke rundt å kline med diverse gutter som neppe er noe bedre enn mannen din er lite å trakte etter. Og det er farlig. Mange av de som er ledige er onde psykopater. Husk at det er en grunn til at pene menn er ledige. Jeg sier ikke at du kommer borti onde menn, men hvis antallet blir stort nok, så er den statistiske sjansen for at det skjer overhengende.

En annen side av saken er at du har en veldig fin mann, og hundrevis av kvinner ønsker seg en av det slaget, mens du ikke bryr deg. Jeg synes at han fortjener ei mer entusiastisk dame som er villig til å kose med han i motgang og medgang, selv om andre menn også har lyst på dama.

[Gjest lillepingle]

Jeg har nå fått satt ord på følelsene jeg har/ikke har overfor min mann. Han har vært redd for dette ei stund sa han, men er helt oppløst etter det jeg sa. Jeg var ærlig, og forsøkte å ikke male ting rosenrødt for å unngå videre konflikt. Jeg må innrømme at det var en lettelse å få sagt de tingene jeg har gått og tenkt på lenge, og følte meg mindre trist enn jeg hadde trodd. Ikke det at det er trist at forholdet kanskje ikke holder etter såpass mange år sammen, men det var samtidig godt å få tankene ut.

Min mann er nå fryktelig lei seg, og prøver hardt for å få meg til å gi han et forsøk til. Jeg vet ikke hva jeg vil, føler kjærligheten og energien til å prøve på nytt har svunnet litt hen... Og selv om det aldri er fasitsvar, og muligheten er tilstede for at jeg kan komme til å angre stort, føler jeg at dette er riktig. Vi skal til rådgivning i dag, men jeg føler hjertet mitt allerede har bestemt seg...

Ift "den andre" så vet min mann at jeg har vært i kontakt med han, min mann vet også hvem det er fordi han har sniklest i min facebook-konto.. Min mann ber nå instendig om at jeg ikke har kontakt med "den andre" dersom jeg ønsker tid for å tenke en periode, jeg ser jo logikken i dette...

Er veldig usikker, og synes det er veldig fint å få tilbakemeldinger. For som det sies i tråden her, så er det min avgjørelse, men det er godt å få andres tanker om situasjonen.

[Havbris]

Det er flott at dere skal til rådgivning og jeg håper dere kommer til en dreven rådgiver/terapeut som kan hjelpe dere. Uansett utfallet så kan det være bra for dere begge å ha fått en person med et "tredjepersonspersonsperspektiv" til å formulere problemstillinger for dere (deg) - hjelpe dere (deg) med å snu de steinene som kan snues. Å skulle komme til en konklusjon om å ville ut av et langt forhold bør være et resultat av mange runder med seg selv - i slike tilfeller som ditt. Ikke for å "seigpine" men for å kunne leve videre og forsone seg med at man ikke fikk det til.

Det kan kanskje være en hjelp for deg at du forsøker å analysere om det er møtet med "den nye" som har fremprovosert dette ønsket om brudd fordi du har sett mangeltilstand i ditt eget forhold tydeligere, om det er omvendt, eller om disse tingene ikke har noe med hverandre å gjøre. Nettopp fordi det kan ligge en del uventede utfordringer i det å hoppe rett over i et nytt forhold

[Gjest hare]

er/har vært i samme situasjon som deg, men er ikke gift. vi har vært sammen i snart ti år.

har ikke noe svar direkte, men jeg tror ikke løsningen er å la en annen person føre til avgjørelsen om seperasjon.

det vil du angre lenge på.

jeg tenkte selv når jeg var i den aller kjipeste fasen at jeg ikke kunne avslutte forholdet akkurat da uten å ha forsøkt.

tenk å gå over i en nytt forhold en dag og vite at man aldri har forsøkt å redde et annet forhold - da har man jo ikke lært noe som helst gjennom alle de årene.

skal jeg avslutte forholdet så vil jeg vite at jeg virkelig har forsøkt, og for min del må jeg ha følt på bunnen en stund før jeg kan vite at en eventuell avgjørelse er riktig.

det er jo ganske rart å skulle hoppe på første og beste mulighet til en ny forelskelse, for de mulighetene vil komme med jevne mellomrom.

skal du avslutte ekteskapet så bør det ikke være for en annen person, og dere m¨ha gitt det et forsøk.

det svir ganske hardt om du angrer og han da har gått videre i livet.....har dere gitt det er reellt forsøk vil du vite at avgjørelsen var riktig.

[Gjest lille pingle]

Ja, jeg skylder vårt lange forhold såpass at jeg må tenke gjennom dette, og gi tankene litt tid. Jeg har absolutt tenkt på at jeg først og fremst trenger litt avstand, men at jeg i denne perioden må tenke på oss to og alt vi tross alt har opplevd og har sammen. Som dere sier, det er noe med å ikke bare tro at alt skal bli bedre med en annen person, dette er jeg fullstendig klar over. Denne andre personen er veldig ivrig på "oss to", og jeg må være klar på det at denne tiden for meg selv må jeg benytte for meg selv om ikke hoppe rett inni noe annet. Jeg vil gi tankene mine litt rom, og kjenne på alt jeg føler for min mann. Jeg sier ikke at dette blir lett for meg, kjenner at jeg har lyst til å ta kontakt med denne andre mannen. Men, jeg vil i minst mulig grad la meg påvirke av omgivelsene rundt, også familie og venner. Håper vi kan fortsette å være ærlige mot hverandre, og si ting som det er begge veier.