Gå til innhold

når typen min spør om jeg er glad i ham så vet jeg ikke fordi jeg husker ikke.....


Gjest AnonymBruker
 Del

Anbefalte innlegg

Gjest AnonymBruker

Hei jeg savner faren min som døde da jeg var 9år enda jeg nå er 24. Jeg klarer ikke å komme over det. Som for eksempel nå i helga da skulle jeg opptre og synge i et skuespill jeg gledet meg veldig og vi hadde allerede hatt to forestillinger før. Jeg hadde fått mye ros og bare gode tilbakemeldinger. Det ble mye snakk om at det var flere i salen en noen gang. Hun jeg skulle spille hovedrollen la med sa at ”hun var glad for at stykket ble spilt så mange ganger fordi da kunne alle få det med seg”. Da tenkte jeg plutselig at jeg kunne ønske faren min så på og. Istedenfor at jeg bare tenkte dette og gikk ut på senen slik som jeg skulle begynte jeg bareog gråte og gråte og jeg var helt utrøstelig akkurat som om jeg skulle fått beskjeden om at han var død der og da. Stykket måtte utsettes i vell en time de kalte det teknisk feil. I stedet for at jeg sluttet og være lei meg bare til jeg skulle ut på senen fortsatte jeg bare og gråte og gråte jeg har ikke vært på jobb i går i dag heller fordi jeg er fremdeles like trist. Det var heller ikke slik at jeg har gått og vært trist før foresstillengen jeg synes jeg har vært veldig glad og har hatt mye engi ette jul men jeg er ikke sikker...?

Kanskje har vært deprimert i det siste uten at jeg viste det?

Det er veldig rart at jeg bare blir så plustselig trist det er ofte slik at det bare er en liten filleting som er gale som en brent pizza eller en litt snedig komentar fra kjeresten, så kan jeg komme på noe annet som er litt trist og. Så kommer jeg på alt det fæle jeg har opplevd og er helt utrøstelig… Noen ganger kan jeg også plutselig få ekle bilder av noe som har hendt meg og så begynne og gråte fordi det er så fælt trist og ekkelt.

Faren min døde i ei trafikkulykke av at ei dame fyllekjørte lillesøsteren min på 4 år var også med i bilen. Lillesøsteren min fikk alvorlige hodeskader og ble sendt til et sykehus på en annen kant av landet. Moren min så på nyhetene og kjente igjen bilen vår og reiste etter til sykehuset. Dette var hele familien min selv var jeg i bursdagsselskap og ble hentet av min tante.

Jeg tror noe av grunnen til at jeg ikke kommer over ulykken er fordi jeg aldri fikk tid til å sørge jeg fikk lov til å gråte de første dagene etter ulykken. Etter det kom det tilbakemeldinger både fra skole og min tante og onkel som jeg bodde hos at nå var det nok. Lillesøsteren min lå i kunstig koma i 4 mnd pga alvorlige hodeskader vi fikk vite at hun kom til å dø, men hun overlevde heldigvis. At hun overlevde uten hodeskader var virkelig et under da hun hadde så mange ods mot seg. Men i den perioden min lillesøster var på sykehus fikk jeg ikke sørget ordentlig jeg fikk kjeft fra tante fordi jeg ikke tok meg sammen, jeg gikk også på en fryktelig dårlig barneskole og rektoren og mange av lærerne prøvde og henge meg ut foran klassen. Lo av at jeg gråt så mye og kom med kommentarer som ”ta deg sammen”, ”om du ikke takler det her en gang kommer du til å ende opp som narkoman”. ”Ja ja faren din fortjente det sikkert” var ting lærerne mine sa til meg hver dag. De himlet også med øynene når jeg gråt og jeg måtte ofte sitte igjen på skoen enten fordi jeg gråt i timen deres eller fordi jeg hadde konsentrasjon problemer og fikk ikke med meg ting fordi jeg tenkte for mye på faren min. En gang måtte jeg for eksempel sitt igjen fordi jeg ikke husket sidetallet vi var på i leseboka jeg husket alt vi hadde lest bare ikke side tallet alle tekstene sto på vi hadde kommet til sid 82 og det kommer jeg aldri til å glemme. Jeg måtte også sitte igjen selv om jeg hadde gjort og kunne leksene mine. Vi skulle også synge de samme sangene som i begravelsen på skolen fordi jeg hadde spurt om de kunne la være og ta de og de sangen fordi det var de som var i begravelsen valgte skolen istedenfor at vi bare skulle synge de sangene om igjen og om igjen… Jeg ble stressa av at jeg hadde så mye press rundt meg skulle være snill og glad hele tiden og jeg fikk det ikke til og følte at alt hadde vært bedre om jeg hadde dødd også. Jeg begynte og kaste opp fire fem ganger i døgnet fordi jeg var så stressa dette gjorde jeg fra jeg var 9 til 13 år med noen unntak. Fordi det føltes ut som at det var min feil at faren min var død, jeg visste at det ikke var min skyld at faren min var død men det føltes ut som om alle prøvde og straffe meg for det som hadde skjedd. Jeg føltes ut som om at jeg ikke fortjent og leve siden jeg ikke klarte og være glad og at alle andre ønsket at jeg skulle vært død. Jeg kastet opp hele tiden fordi jeg var så trist og hadde en kjempestor klump i halsen som jeg ikek klarte og svelge. Tante og onkel sto og lo hver gang jeg kastet opp fordi de syntes det var så komisk. ”Du fortjener ikke mat fordi du kaster opp.” ” tenk på de sultne barna i Afrika”sa de… Siden jeg fortsatte og kaste opp begynte de og låse meg ute om natten fordi jeg ikke skulle kaste opp på doen deres. De ringte også barneværnet og sa at jeg aldri kastet opp hos dem og at de trodde det var moren min sin feil. De viste veldig godt at det ikke var moren min sin feil at jeg kastet opp men jeg tror tante ringte og sa dette fordi hun ville ha meg der lenger siden hun fikk store mengder penger for å passe meg. Hun hadde mye penger fra før men tanten min er veldig gjerrig og tenker mest på seg selv.

Jeg var faktisk veldig søt som barn jeg ble forsøkt voldtatt av flere voksne i ulik alder mellom 22 og 65. Jeg hørte ofte at begrunnelsen var at jeg var så søt men også at fordi faren min var død og at jeg derfor ville være et lettere offer en andre. Jeg meldte meg inn i speideren da jeg var 12 år for å prøve og komme litt over det som hadde skjedd og finne noe positivt i hverdagen. Det var også på den første turen med speideren jeg var første gangen jeg ble forsøkt voldtatt. Jeg skadet jeg et ribbein og mye av klærne mine ble skjert av med kniv og jeg hadde store merker etter kniven nedover ryggen. Jeg klaget til de voksne som var rundt meg dette var på en speider leir og selv om det var to voksne damer i 40 årene som hadde sett hva som hadde hendt og jeg klaget til dem sa de bare. ”Du er tolv år og da burde du klare å ordne opp i problemene dine selv” Jeg glemmer aldri den kommentaren og jeg forklarte at de var flere enn meg og sterkere en meg. Og dem bare svarte ”det er en del av å bli voksen å lære å klare seg selv”. Jeg ble også forsøkt voldtatt av rektoren på skolen jeg fortalte det til helsesøster og flere andre men de mente bare at jeg ville ha oppmerksomhet siden faren min var død. At jeg krevde mye oppmerksomhet siden faren min var død slik de sa det. Jeg fortalte om ribbeinet til flere voksne og 2 av dem helsesøstere de mente at hvis det virkelig var brukket ville jeg ikke klart og gått normalt og at jeg derfor burde ta meg sammen og ikke klage så mye. Tante ble sint hver gang jeg nevnte ribbeinet og mente at jeg var veldig bortskjet ”blåmerker må en tåle” Ribbeinet var brukket og det fikk jeg undersøkt mange år senere.

At ingen brydde seg blir litt feil og si for moren min hadde brydd seg om jeg sa alt dette til henne men jeg ville skåne henne. Og jeg hadde også sagt til moren min at jeg måtte sitte igjen på skolen og at jeg måtte synge de samme sangene som i begravelsen på skolen. Hun ringte ofte og snakket med skolen om dette men det ble bare verre..

Da jeg var 13 hadde jeg prøvd og tatt livet mitt så mange ganger at jeg var på psykiatrisk i 5 mnder der de bare skulle passe på at jeg ikke tok livet av meg..

Nå har jeg alltid etter jeg begynt på ungdomskolen blitt beskrevet som veldig blid og fornøyd med god humor. Men inne i hodet er alt bare kaos og jeg har store problemer med å stole på folk jeg klarer heller ikke å få kontakt med følelsene mine når typen min spør om jeg er glad i han så vet jeg egentlig ikke fordi jeg husker ikke… Kanskje jeg er deprimert men jeg kjenner meg ikke igjen i det heller fordi jeg tror jeg er veldig glad ellers men blir usikker fordi jeg plutselig blir veldig trist som om absulutt alt raser inne i meg, men jeg føler meg glad ellers men det kan jo være at jeg egentlig er deprimert?..

Jeg har opp igjennom årene gått til 5 ulike psykologer en av dem var jeg veldig fornøyd med, og den siste psykologen jeg var til var helt grusomt frekk og ekkel brøt taushetsplikten noe voldsomt ringte og fortalte ting om meg til venner og bekjente etter dette vil jeg ikke gå til psykolog igjen fordi jeg ikke klarer og stole på noen i hvert fall ikke psykologer. Derfor poster jeg heller innlegg her hvor jeg kan være anonym.

Jeg lurer på om jeg kanskje har Post-traumatisk stresslidelse…

Men det jeg lurer på er hva jeg kan gjøre for å få mer kontakt med følelsene mine og komme over at faren min er død mer enn jeg har gjort til nå?

Hvordan skal jeg lære meg på stole på folk igjen?

Kanskje jeg har vært deprimert i det siste uten at jeg visste det???

Blir veldig glad for alle svar kanskje noen har noen råd eller opplevd noe lignende?

Tusen takk :goodbye:

(Ble veldig rotete og altfor altfor langt det her men orker ikke å lese igjennom det akkuratt nå)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

sorg og depresjon høres riktig ut.Har selv post traumatisk stress lidelse og ingenting av det du nevner her minner meg om det i alle fall. Og vær glad for det!

Det å miste en man er glad i,gjør vondt og folk sørger forskjellig.Om du aldri har fått sørge er det ikke rart at kroppen oppfører seg slik den gjør.Tårer som plutselig bare kommer.Du har det tydligvis ikke godt.

Det din psykolog gjorde var helt feil,taushetsplikten er der for en grunn.Håper du anmeldte dette?

Snakk med fastlegen om hvordan du har det.Hjelpen er der ute,men du må selv ville ha hjelp for å få den.Ikke alle leger oppfører seg som din psykolog men jeg forstår du nå er skeptisk.Hvem ville ikke vært det?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest AnonymBruker

Det din psykolog gjorde var helt feil,taushetsplikten er der for en grunn.Håper du anmeldte dette?

Nei jeg annmeldte ikke dette da jeg ikke viste hvorfor arbeidsgiver og skole pluss en del slektninger og venner plutselig forandret helt holdning til meg. Jeg mistet jobben, jeg mistet skoleplass i mai pga dette 3 uker før eksamen. Jeg måte gå om igjen alle tre årene på universitetet og jeg fikk økonomiske problemer pga at jeg plutselig mistet jobben.

Først 2 år senere fikk jeg vite at mine to psykologer som gjorde utredning på meg da hadde ringt rundt til jobb og skole og sagt at jeg ikke hadde godt av og jobbe og gå på skole pga at jeg hadde psykiske problemer. Jeg gikk faktisk rundt på skolen og ante ingenting jeg og lærere sa jeg kanskje burde slappe av litt og pase på helsa mi, slutte skolen osv osv. Jeg svarte dem alle at det var det siste jeg ville og at jeg virkelig gledet meg til å bli ferdig med studiet og kunne gå videre ut i relevant jobb :jepp:

Jeg hadde også fortalt hundrevis av ganger ti psykologene mine hvor glad jeg var for å ha jobb og skoleplass selv om jeg ikke alltid klarte og møte opp. Det var dette jeg var glad for og det som gjordet at jeg faktisk klarte og stå om hvertfall noen dager... Jeg gjorde det ganske bra på skolen og var vel midt på treet flink i forhold til dem andre i klasen noe jeg vr fornøyd med selv. Jeg mistet skoleplassen og jobben og jeg var den siste som fikk vite om diagnosen at jeg var deprimert skolen og mange av mine venner og slektninger samt sjefen på jobb viste dette i over et halvt år før jeg fikk vite det!

Jeg klarer ikke å stole på noen etter dette ingen. Det er også det værste noen noen gang har gjort mot meg. Hadde det enda vært slik at jeg ikke hadde gitt så klart utrykk for at jeg virkelig ville jobbe å gå på skole! Men det var noe jeg sa jeg var utrolig glad for hele tiden. Jeg forklarte også at det siste jeg ville var og avslutte skolen da den var treårig jeg hadde to månder igjen, og om jeg avslutet ville jeg måtte begynne helt på nytt og gå tre år om igjen (ingen mulighet for å bare ta ett eler to år om igjen uansett)da det var kommet en del endringer i dette studiet.

jeg prøvde og få tak i psykologen i lang tid på alle tenklige måter først etter ca et år fikk jeg snakke med en av de. Jeg sa at hun var skyldi at jeg ikke hadde utdanning og at tre år av min skolegang var helt bortkastet jeg spurte henne om hvorfor hun gjorde dette mot meg. Hun sa bare "det var dette som var det beste for deg, studiumet kan du bare ta igjen senere", så la hun bare på.

Jeg vil gjerne annmelde dette kontaktet advokat og! Men advokatene mente de ikke kunen hjelpe meg da det ble ord mot ord. Jeg har ingen skriftlige bevis. Jeg har også ganske lite penger til advokat mye studiegjeld og dårlig betalt jobb.

Vet du eller andre noe om hvordan en annmelder en slik sak? Ser liksom ikke helt så mye poeng i at de bare får en advarsel heller.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uffda:( , Dette var trist og lese! - og at du har vært riktig uheldig....

hmm - det at du ikke fikk sørge med en gang kan være med på og påvirke når alle sammen ba deg om å skjerpe deg ovs. gjør ikke saken noe bedre:( og familien skal jo normalt være der for deg, og hjelpe deg!!!

Jeg synes om du har mulighet til og flytte litt unna der du bor (om du ikke har gjort det)

Og å finne en ordentlig psykolog/psykriater, du er nødt og prøve! for dette er ikke noe du kan ordne selv....!

Og hadde jeg vært deg (bekalger) så hadde jeg gjort det slutt med typen - evt lang pause fordi jeg tror du trenger og fokusere KUN på deg SELV! og få orden i hodet igjen... :-)

Og sykemelde deg, fordi det hjelper ikke at du gjør et steg fram om du krangler med typen,eller familie, ovs...

Og om mulighet finne deg ei avdeling med ordentlig psykriatisk avd som kan hjelpe deg:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Supermimz

Hei TS, Først og fremst en STOR klem til deg.

Det er vanlig at man i 20 strever med ting fra barndommen, minner og oppvekst.

Jeg tror det vil være godt for deg å snakke med noen om dette, kansje din kjæreste eller en god venn? Noen ganger trenger vi hjelp med å bearbeide ting, spesielt ting som er vanskelige.

Det er absolutt fryktelig å lese om hvor tøfft du hadde det i barndommen, og du fortjener så mye mye bedre.

Ikke glem den løven i brystet ditt, gå rak og stolt. Du er en flott person som fortjener alt godt, ikke glem det. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest AnonymBruker

Å tusen takk for svar hadde ikke helt forventet det siden det ble så utrolig rotete skrevet :klemmer: .

Det gjør det ekstra vanskelig å klare og komme ut av og når jeg ikke klarer og stole på noen. Har også lite kontakt med venner da jeg ble veldig flau og lukket meg veldig inn i meg selv etter at mine psykologer brøt taushetsplikten. Før dette var jeg veldig sosial men etter dette følte jeg de ble for mye, prikken over i en rett og slett. Er bare så lei av og stole på folk føler liksom aldri det ender med noe annet enn at de utnytter det. Egentlig så vet jeg at det ikke er min feil at det ble sånn som det ble med mine psykologer og alt, men føler likevel veldig på det nå at det liksom må være noe galt med meg siden slikt noe skjer akkuratt meg hver gang. Det var sånn da faren min døde også hvorfor akkuratt min pappa? Og sånn har det vært mye etter ulykken da det må alltid hende akkuratt meg. Så føler jeg liksom ikke det står noen og støtter meg om noe skulle skje føler heller at de står klare til å utnytte sitvasjonen på en måte som er verre enn jeg kan tenke meg.

Huff det høres sikkert fryktelig destruktivt ut og tenke sånn, men jeg kommer liksom ikke ut av det. Sitter bokstavligtalt ganske fast i fortiden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Dette er helt grusmot! Ble helt sjokka av og lese dette her! At lærerne på barneskolen din oppførte seg slik er en skam! Jeg hadde seriøst skutt dem hele gjengen. Kansje jeg høres brutal ut, men mye av det du føler nå har jeg selv slitt med, og da mener jeg med psykiske problemer og sånn.

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne,hadde jeg vært din vennine hadde jeg prøvd mitt beste og hjulpet deg, men jeg er ikke noe flink med å skrive det jeg tenker på papir.

Det at du ikke kan stole på mennensker vet jeg hvordan er. Jeg har selv problemer med å stole på noen som helst etter at jeg har blitt sviktet og baktalt og lignende opop gjennom årene etter at mamma ble syk da jeg var 8 år.

Det er bare opptil deg hva som føles riktig ut og hvem du skal stole på. Et godt råd er å ha en person du kan åpne deg til med dine problemer, da mener jeg ikke psykiater, men noen andre som kan være der for deg som en venn.

Et råd tiler at jeg synes du skal sette deg foran pcen,lage en lsite over de viktigste problemene som plager deg og søke på internett.Du finner svar på det meste på internett. Søk på post-traumatisk lidelse og du får en masse info om det.

Det at du ikke har kommetover faren din kan ha somdu sier noe med at du ikke fikk til til å sørge over han da du var liten. Det er en viktig del av slike ulykker, at man skal ta seg tid til å sørge ordentlig ut før man kan gå videre i livet.

Jeg tenker at med tid så vil det gå over av seg selv...det høres ut som livet ditt har blitt litt bedre og at du har en kjæreste som sikkert er glad i deg.

Skaff deg et kjæledyr, slik som en katt eller en hund viss du ikke allerede har det. Dyr er ofte veldig hjelpsome, de får deg til å slappe av. Har hørt at mange problemer forsvinner om du tar deg tid til et dyr også :)

Nei, jeg håper jeg ikke forvirrer deg, som jeg sier er jeg knall dårlig på å forklare og skrive det jeg tenker ned på papir. Alt blir liksom ikke slik jeg har tenkt å si det...men men...

Håper alt blir bra med deg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 5 uker senere...
Gjest AnonymBruker

Dette er forferdelig å høre. Det virker som en drama film når eg leser dette. Synes det er utrolig at så mye vondt kan skje et menneske i løpet av så kort levetid. Nesten helt uvirkelig vil eg si. Bare en tanke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest AnonymBruker

Jeg ble skikkelig lei meg av det du har opplevd! :(

Kan ikke annet enn å gi deg en klem og ønske at livet skal bli bedre for deg. Ønsker deg virkelig alt godt fremover. Det virker som om du har hatt veldig uflaks med de som egentlig burde ha hjulpet deg fremover(lærere, helsesøster, rektor, speidere, tante og onkel.

Jeg ble så rørt av det du skrev! Du høres ut som et reflektert menneske ihvertfall. Håper så inderlig at livet vil smile til deg igjen.

:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
 Del

×
×
  • Opprett ny...