Mindre samvær og litt trasig situasjon

[Gjest AnonymBruker]

Hei!

Nå trenger jeg gode råd og innspill her....er en lang historie, men skal prøve å gjøre den relativt kortfattet....

Min eks og jeg har et barn sammen. Ble slutt veldig tidlig, da barnet var 10mnd. Vi hadde egentlig ikke noe særlig til forhold de siste årene, men det var aldri noe krangel og bråk, så vi ble bare enige om å gå hver for oss, og at vi skulle fortsette å være venner og ha et godt samarbeid for barnets skyld. Ting fungerte virkelig greit ei god stund. Eksen hadde samvær hjemme hos meg (jeg satt igjen med leiligheten), sånn at barnet skulle være i trygge og kjente omgivelser i en overgang. Jeg sov over hos venner når han var hjemme hos meg og hadde samvær. Feiret de første bursdagene og julene sammen med familiene på begge sider. I utgangspunktet hadde vi samvær annenhver helg og en overnatting i uka. Men da barnet var 3 år trappet vi opp til å utvide helga, sånn at barnet var til far onsdag-mandag morgen, og en overnatting på "min" uke.

Etter ei stund møtte jeg virkelig mannen i mitt liv, og et år etter flyttet vi sammen. Er nå gift, og barnet forguder min mann og mannen behandler barnet som sitt eget og han og eksen har og funnet tonen. Skravler sammen på telefon, hjelper hverandre med praktiske ting osv. Min mann og meg har ingen felles barn enda, og han har ingen fra før.

So far, so good.....

Så møter far ei dame og blir sammen med hun. Jeg syntes det var kjempefint at far fant kjærligheten etter litt omflakkende damehistorier gjennom årene ( barnet ble gjerne introdusert for flere kjærester hos far i året). Hun var virkelig hyggelig, ble med hjem til meg når far hentet barnet, drakk kaffe og snakket. Barnet likte henne også.

Så snur plutselig situasjonen. Samboeren til far blir gravid, og en voldsom sjalusi viser seg. Da i forhold til meg! Hun sender meg meldinger der hun skriver bl.a at jeg aldri får ta kontakt med eksen, all kontakt må gå igjennom min mann! Veldig frustrerende, men satset på at det bare var svangerskapshormoner som boblet over, og at det ville roe seg. Noe det nå to år etter ikke har gjort. Sjalusien hennes er fullstendig tatt ut av det blå, da det er null følelser mellom min eks og meg, og jeg og min mann er virkelig lykkelige og har et godt ekteskap.

I forhold til meg gjør det ikke så mye, men fars samboer er virkelig ikke noe grei mot barnet vi har sammen! Det er strenge strafferegimer, f.eks må sitte i mørket under trappa, blir fratatt nattabamsen, får ikke komme inn til far hvis barnet har mareritt... Listen er lang. Barnet har det siste halvannet året ikke ville dratt til far, hyler og skriker og far må bære barnet med makt ut av skolen når han henter barnet. Det er grusomt!!

Far følger heller ikke opp aktiviteter som faller på sine ukedager, hverken fritidsaktivitet, aktivitet i regi av skolen eller hvis barnet blir invitert i bursdager til venner og klassekamerater. Likedan er han forferdelig sløv med barnets hygiene. Slurver med tannpuss, barnet kommer hjem igjen på mandag i de samme klærne jeg tok på onsdagen barnet dro. Klærne er møkkete, likedan barnet.

For 6 måneder siden ville far selv kutte ut den ene onsdagen, noe jeg syntes var bra. Barnet ble også glad. Jeg har lyst å kutte ut ukedager generelt, det samme sier barnet. Har sagt til far at jeg vil ikke kreve mere bidrag om vi kutter ned på overnattinger, bryr meg ikke om penger, bidraget kan godt kuttes helt. Far følger heller ikke opp samværsavtalen vi har, f.eks står der annenhver høstferie og vinterferie, men det er jeg som har barnet da, siden far ikke vil. Han overholder heller ikke avtalen om jul og nyyttår, er hos meg hele tiden.

Har vært flere runder på familievernkontoret, men far låser seg helt. Vil og vektlegge at jeg aldri nevner noe negativt om far og hans familie til barnet, heller tvert i mot så sier jeg at det blir kjekt for barnets søsken når de møtes igjen, og at de har savnet barnet osv osv..

Så; hva gjør jeg nå? Blir neste skritt advokat? Barnet er fyllt 7 år, og da skal vel barnets mening vektlegges?

Uff...ble vist langt dette innlegget, takk til dere som orker å lese gjennom det!

[Gjest AnonymBruker]

Ingen råd, men Uff nå ble jeg skikkelig lei meg på barnet ditt sin vegne..

Bli satt under trappen i mørket? Høres jo ut som den slemme stemoren i askepott..

[skruf]

Var jeg som skrev startinnlegget...var trøtt og fortvilet i morges så jeg logget ikke inn...

Ja, det er en fortvilende situasjon som blir bare verre og verre. Har vondt inni meg på barnet sitt vegne som tidligere elsket å være hos faren som, og som fikk oppleve at mor og far var gode venner selv om vi ikke var sammen, nå hyler og gråter og må puttes med makt inn i bilen når det skal til far..

Må forresten vektlegge at barnet mitt er et veldig snillt og rolig barn. Mange venner, flink på skolen, ikke frekk og oppstanasig, gjør oppgavene det har hjemme uten å protestere. Barnet har fortalt både til meg og på skolen at hos far må det dekke på bordet før middag og kvelds. Hvis barnet slurver med noe eller ikke kommer helt med engang det skal dekke på, ja, så blir det ikke mat på barnet og må gå til neste måltid...

Eksen min låser seg helt, og det er klin umulig å få en dialog. Ikke kan jeg ringe han og ikke sende melding. Såklart, av og til må jeg gjøre det, men da er det alltid en helt nøytral beskjed; f,eks foreldremøte, barnet er sykt, osv..

Har hørt fra sikre kilder at eksen min heller ikke har det godt, at han føler seg mellom barken og veden. Mulig det, men jeg synes han skal sette ned foten og stille opp for barnet sitt. Greit at han har fått et nytt barn, men det barnet han hadde fra før er jo akkurat like mye barnet hans som det nye. Straffemetodene til det nye barnet er akkurat likedan som til vårt barn, så det skal de ha; de skiller iallefall ikke sånn at barnet mitt får straff og ikke lillesøskenet!

[Gjest AnonymBruker]

DU må jo bare få eksen din i tale..

Hva mener han om samboerns straffemetoder? Metodene som brukes er jo ikke greie, selv om det også skjer med det andre barnet.

Så lenge barnet opplever samværet så grusomt, ville jeg nok ikke ha tvunget henne.

[skruf]

Vi har vært mange runder på familiekontoret, men han vil ikke komme til ei løsning! Sier bare det er hans problem, og han skal løse det selv.. Men han gjør jo ikke det, og det er barnet mitt som blir skadelidende i det hele. Og ja, det nye barnet hans og, men der er ikke jeg mor, og selv om jeg synes syndt på det så er det fint lite jeg kan gjøre der.

Han har avskaffet noen av straffemetodene til samboeren, men det er fortsatt nok å ta av som er ganske horrible. Eksen er en innmari konfliktsky mann. Han har aldri bodd alene, flyttet rett inn fra moren sin og til meg. Det er bl.a en av årsakene til at det ikke fungerte mellom oss, jeg vil ha en mann med "tak" i, en som drar lasset sammens med meg.

Jeg vet han er fullstendig underlagt samboeren. F.eks går lønna hans rett inn på hennes konto, og hun gir han "ukelønn" og disponerer resten. Dette har han fortalt selv.

Har allermest lyst til å holde barnet hjemme ja, men er livende redd for å få sanksjoner. Mener å ha lest engang at hvis den som barnet bor fast hos boikotter samvær kan han eller henne bli ilagt dagbøter og risikerer å miste hovedomsorgeen til den andre foreldren. Dette ville i såfall vært katastrofalt får barnet! Det er derfor jeg vurderer å ta advokat, og fremtille forslag til en ny samværsavtale med minimumssamvær (annenhver helg). Rett og slett skadebegrensning!

Den samværavtalen vi har nå blir jo ikke fulgt alikevel, siden far har kuttet ut den ene dagen i uka, ikke har barnet høst og vinterferie eller jul... Likedan skal barnet være 2 uker til far om sommeren. Men da er de bare hjemme, også tar de utenlandstur til høsten når skolen har startet og barnet ikke kan være med...

[Gjest regine ii]

Slutt å tvinge barnet til samvær. At far må bære en hylende unge til bilen er direkte overgrep mot barnet.

Her er det FAR som må våkne og ta ansvar - så vidt jeg skjønner har dere forsøkt familievernkontoret uten hell? Da er det på en måte ikke så mye mer du kan gjøre - enn å kutte samværet.

Ettersom du har daglig omsorg, så er det i siste instans DITT ansvar at barnet har det bra - også på samvær. Når barnet ikke har det, må den logiske konsekvensen være at DU tar ansvar ved å kutte ned på samværet. Barnet skal slippe dette her.

Hvis deres samværsavtale er inngått mellom dere, uten mer enn det, så er sjansen minimale for at du skal idømmes bøter. Uansett så må det en rettssak til før det skjer - og det er vel lite trolig at faren til barnet gjennomfører (iallfall sånn som du skildrer han).

Foreslå overfor far - gjerne skriftlig - at dere nå endrer samværsavtalen i samsvar med realiteten, dvs. kun helger og kutt ut de feriene han uansett ikke har. I første omgang trenger du ikke gjøre det mer dramatisk enn som så. Gi en svarfrist, og si gjerne at dersom du ikke hører noe så antar du at han og syns dette er ok.

Du kan ikke bare sitte å se på at ungen din lider! Ut fra det du skildrer er sjansene for at du skal miste omsorgen minimale, ikke minst fordi det er iallfall ikke det barnets stemor vil..... Hvis far er så tiltaksløs som du hevder, så vil han aldri gå til de nødvendige skritt for å gjøre noe.

[skruf]

Takk til siste innlegg!

Jo, jeg vet det er mitt ansvar til syvende og sist. Og jeg vil gjøre noe med det nå, etter at far har fått gjentatte sjanser.

Samværskontrakten ble utformet på familevernkontoret for noen år tilbake, med en tredjepart til stede der både jeg og min eks underskrev. Begge har hver sin del av den. Men jeg har notert ned alle dager samvær er blitt brutt og alle andre ting.

Det som har vært litt vanskelig når jeg har forsøkt å tatt opp hjemmesituasjonen barnet har hos far med far, så har han skyldt på barnet og sagt at barnet bare overdriver for å sette oss to opp mot hverandre og for å få sympati hos meg. Derfor har jeg vært veldig usikker tidligere, for jeg vet at barn kan gjøre sånn.

Men nå ser jeg jo mere og mere at det som barnet mitt sier stemmer da far har røpet seg flere ganger, og at de også har begynt å reagere på skolen. Som sagt er det min største frykt at det skal bli en rettsak der jeg taper og barnet blir fast hos far. Ser vel egentlig på det som urealistisk, men det kan jo skje at retten kan dømme i fars favør.

Et vennepar av mannen min låg i omsorgstvist. Skikkelig skittentøyvask, men retten dømte uansett 60/40 der far fikk 60. Litt annerledes da....barna var nesten tenåringer. Her har jo jeg hatt all omsorg siden barnet var 10mnd...

[AngeliqueW]

Uff, så grusomt å lese...

Jeg vet lite om hva som skjer dersom barnet selv får bestemme om han vil være hos far eller ikke, og far tolker det som samværsnekt fra din side.

Vi har vært igjennom en liten periode med eldstemann som ble veldig pappagutt en liten periode. Han fikk selvfølgelig lov til å bli hjemme hos pappa (som har barna 60%), det ga far og sønn litt ekstra tid sammen. Det gikk raskt over, men så var situasjonen helt annerledes enn hos dere ettersom både far og jeg hører på hva barna vil.

Hva sa de på familievernkontoret om guttens reaksjon ved henting?

[skruf]

Uff, så grusomt å lese...

Jeg vet lite om hva som skjer dersom barnet selv får bestemme om han vil være hos far eller ikke, og far tolker det som samværsnekt fra din side.

Vi har vært igjennom en liten periode med eldstemann som ble veldig pappagutt en liten periode. Han fikk selvfølgelig lov til å bli hjemme hos pappa (som har barna 60%), det ga far og sønn litt ekstra tid sammen. Det gikk raskt over, men så var situasjonen helt annerledes enn hos dere ettersom både far og jeg hører på hva barna vil.

Hva sa de på familievernkontoret om guttens reaksjon ved henting?

Det er ikke saken her at barnet plutselig har fått for seg at barnet vil være mere hos den ene enn den andre.... Saken er at barnet ikke vil til far fordi barnet ikke har det så bra der.

Da barnet for noen år siden hadde en periode der det ville være mere til far så var det i orden, men nå har hjemmesituasjonen til far endret seg..

Far synes også denne sitausjonen er kjedelig, at barnet hyler og vræler når det blir hentet av far. Men far er svak og klarer ikke sette ned foten ovenfor samboer.

Har bestemt meg for å gjøre som et innlegg over her foreslo; komme med et skriftlig tilbud om ny samværsavtale der det reele samværet står (altså minus høstferie, vinterferie og juleferie), da far ikke har barnet da alikevel. Og jeg vil også tilføye at vi kutter ut ukedagene helt, at det bare blir fredag etter skolen til mandag morgen.

Kommer og til å presisere at jeg ikke kommer til å kreve økt bidrag, for pengene er meg klinkende likegyldig så lenge barnet får det bedre. Vet at for samboer til far så betyr de pengene far betaler en del. Rett etter at de ble samboere så ville HUN (ikke far!!) ha 50/50 for å slippe bidrag. Far sa heldigvis da ifra at det ville han ikke, da far har en jobb som medfører endel reising og lange kvelder. Uansett ville far ha måtte betalt da han tjener 3 ganger så mye som meg..

De kjøper heller ingenting til barnet. Jeg har sendt med bøker, leker og bamse som barnet skal ha til far. Til jul fikk barnet tusjer og ei fargebok... Sånn var det ikke før.. Da spleiset f.eks far og jeg på ski og større ting som faren tok med seg da barnet skulle til han og som vi hentet da barnet skulle hjem igjen. Bor ganske nære hverandre.

Går ikke far frivilig med på den nye avtalen ( i realiteten 4 netter mindre i måneden) så får jeg heller ta advokat og ta det derifra!

Nei, at det skulle bli sånn hadde jeg aldri trodd når jeg ser tilbake på det gode utgangspunktet vi hadde. Når jeg og far er alene, f.eks på foreldremøte og skoleavslutning så snakker vi veldig bra sammen. Og jeg informerer alltid far når det er noe.

Ønskedrømmen er at det skal gå seg til igjen, at samboer til far skal ta til fornuft og innse at det ikke er noe gamle følelser i mellom meg og far. Og at far setter ned kraftig foten på de horrible straffemetodene! Men frykter at siden det har gått så lang tid nå, og at det ikke ser ut til å bedre seg, at forholdet mellom barnet og faren blir helt ødelagt!

[Kattugla]

Det virker som hovedproblemet her er fars samboer (som høres helt fæl ut), uten henne ville ting sikkert fungert like bra som før, men så lenge far er ikke villig til å sette ned foten og stå opp for både seg selv og barnet, blir det neppe noen endringer. Han må jo være fullstendig tøffel som finner seg i å bli behandlet slik og ikke minst, som finner seg i at hans barn blir behandlet som askepott.. Jeg skjønner ikke at det er mulig å være så feig! Du sier at det ikke fungerer hos familievernkontoret, at far lover bedring men gjør ingenting, har de ingen "fullmakt" til å ta det videre når far ikke ordner opp? Dette høres ut som omsorgssvikt, hva med bekymringsmelding til barnevernet?

[AngeliqueW]

Det er ikke saken her at barnet plutselig har fått for seg at barnet vil være mere hos den ene enn den andre.... Saken er at barnet ikke vil til far fordi barnet ikke har det så bra der.

Nei, det skjønte jeg jo. Men hva sier familievernkontoret om barnets reaksjon ved henting? Er de klar over at han nærmest må tvinges til å reise til far, at han gråter og helt tydelig ikke vil dit?

Er de klar over hvilken type straff gutten har vært utsatt for hos far?

[Gjest AnonymBruker]

Det virker som hovedproblemet her er fars samboer (som høres helt fæl ut), uten henne ville ting sikkert fungert like bra som før, men så lenge far er ikke villig til å sette ned foten og stå opp for både seg selv og barnet, blir det neppe noen endringer. Han må jo være fullstendig tøffel som finner seg i å bli behandlet slik og ikke minst, som finner seg i at hans barn blir behandlet som askepott.. Jeg skjønner ikke at det er mulig å være så feig! Du sier at det ikke fungerer hos familievernkontoret, at far lover bedring men gjør ingenting, har de ingen "fullmakt" til å ta det videre når far ikke ordner opp? Dette høres ut som omsorgssvikt, hva med bekymringsmelding til barnevernet?

Det er ikke så lett å melde den andre av foreldrene til barneverntjenesten, de er redde for å bli blandet inn i samværskonflikter, så de vil ofte ikke involvere seg når foreldre sender bekymringsmeldinger.

Det ts kanskje kan gjøre, er å snakke med kontaktlærer og sosiallærer på skolen, og se om det er noe hjelp å hente der. Om kontaktlærer har merket noen endringer hos barnet i forbindelse med samvær med far, burde denne kunne sende bekymringsmelding. Det går også an å be sosiallærer om å snakke med barnet om hva som skjer under samvær, og hvordan barnet har det. Har de registrert at barnet har det vanskelig under samvær, står man sterkere.

Det går også an å ringe familievernkonsulenten og be om råd, man trenger ikke å avtale møter med den andre av foreldrene til stede for å snakke med konsulenten.

[skruf]

Det virker som hovedproblemet her er fars samboer (som høres helt fæl ut), uten henne ville ting sikkert fungert like bra som før, men så lenge far er ikke villig til å sette ned foten og stå opp for både seg selv og barnet, blir det neppe noen endringer. Han må jo være fullstendig tøffel som finner seg i å bli behandlet slik og ikke minst, som finner seg i at hans barn blir behandlet som askepott.. Jeg skjønner ikke at det er mulig å være så feig! Du sier at det ikke fungerer hos familievernkontoret, at far lover bedring men gjør ingenting, har de ingen "fullmakt" til å ta det videre når far ikke ordner opp? Dette høres ut som omsorgssvikt, hva med bekymringsmelding til barnevernet?

Familievernkontoret har ikke fullmakt til noe som helst, de fungerer på en måte som en nøytral tredje person som skal styre samtalen konstruktivt. Jeg ringte de faktisk for noen uker siden, og de er helt klart over situasjonen. Hun jeg snakket med rådet meg til å gi far en siste sjanse for å kontakte advokat og ta det gjennom rettsystemet.

[skruf]

Det er ikke så lett å melde den andre av foreldrene til barneverntjenesten, de er redde for å bli blandet inn i samværskonflikter, så de vil ofte ikke involvere seg når foreldre sender bekymringsmeldinger.

Det ts kanskje kan gjøre, er å snakke med kontaktlærer og sosiallærer på skolen, og se om det er noe hjelp å hente der. Om kontaktlærer har merket noen endringer hos barnet i forbindelse med samvær med far, burde denne kunne sende bekymringsmelding. Det går også an å be sosiallærer om å snakke med barnet om hva som skjer under samvær, og hvordan barnet har det. Har de registrert at barnet har det vanskelig under samvær, står man sterkere.

Det går også an å ringe familievernkonsulenten og be om råd, man trenger ikke å avtale møter med den andre av foreldrene til stede for å snakke med konsulenten.

Jeg har også snakket med kontaktlærer til barnet om situasjonen, så han er klar over det.. men han ville ikke komme i en "sladreposisjon" som han sa. Det vi da avtalte er at hvis han føler sterk bekymring så får han heller kalle inn oss beggge til møte

[skruf]

Det virker som hovedproblemet her er fars samboer (som høres helt fæl ut), uten henne ville ting sikkert fungert like bra som før, men så lenge far er ikke villig til å sette ned foten og stå opp for både seg selv og barnet, blir det neppe noen endringer. Han må jo være fullstendig tøffel som finner seg i å bli behandlet slik og ikke minst, som finner seg i at hans barn blir behandlet som askepott.. Jeg skjønner ikke at det er mulig å være så feig! Du sier at det ikke fungerer hos familievernkontoret, at far lover bedring men gjør ingenting, har de ingen "fullmakt" til å ta det videre når far ikke ordner opp? Dette høres ut som omsorgssvikt, hva med bekymringsmelding til barnevernet?

Problemet er helt klart fars samboer, men jeg synes ikke det unnskyldiggjør far heller...det er tross alt han som finner seg i denne galskapen. Og det er ikke bare mitt barn som blir straffet, etter som jeg har forstått så er det også mitt barn sitt lillesøsken (liker ikke ordet halvsøsken..), altså fars og samboers felles barn. Det barnet er ikke så gammelt stakkars, men lite jeg kan gjøre med det. Det er flere som reagerer, ikke bare jeg. Barnas farmor bl.a er helt i harnisk, men kommer til kort ovenfor sin nye "svigerdatter" ..(de er ikke gift..)

[Kattugla]

Huff, for en kjip situasjon og ille hvis en rettsak er siste utvei.. :/ Skjønner at det er far som er feig som ikke tørr ta opp hansken for barna, samboeren hans kan jo ikke være riktig bevart..

[Gemini70]

Kjære deg.. for en forferdelig trasig situasjon... Det du må gjøre er å kontakte en advokat og legge frem saken. Din eks og hans samboer driver med regelrett barnemishandling. Og du kan faktisk bli stilt ansvarlig for å ikke gripe inn her... Han må nektes alt samvær inntil barnet selv vil til han. Du har ett ansvar her og må rett og slett nekte far samvær. Undersøk med advokaten ang. lover og regler på sånt, så du ikke gjør noe ulovlig da det kan slå tilbake på deg ved en evt. rettsak.

Av og til holder det ikke med å snakke, og jeg tror faktisk du har snakket og diskutert masse med han allerede. Du må bare handle NÅ, så ikke barnet ditt får varig men av dette...

Håper dette løser seg på best mulig måte, og lykke til!

[skruf]

Kjære deg.. for en forferdelig trasig situasjon... Det du må gjøre er å kontakte en advokat og legge frem saken. Din eks og hans samboer driver med regelrett barnemishandling. Og du kan faktisk bli stilt ansvarlig for å ikke gripe inn her... Han må nektes alt samvær inntil barnet selv vil til han. Du har ett ansvar her og må rett og slett nekte far samvær. Undersøk med advokaten ang. lover og regler på sånt, så du ikke gjør noe ulovlig da det kan slå tilbake på deg ved en evt. rettsak.

Av og til holder det ikke med å snakke, og jeg tror faktisk du har snakket og diskutert masse med han allerede. Du må bare handle NÅ, så ikke barnet ditt får varig men av dette...

Håper dette løser seg på best mulig måte, og lykke til!

Takk for svar!

Jeg prøver så godt jeg kan her.... jeg vil jo så gjerne barnets beste, og det har ikke vært sånn alltid, tvert i mot så forgudet barnet sin far og omvendt! Så jeg har prøvd og prøvd å få dette til å fungere, men nå er det nok!

Snakket faktisk med far i kveld over noe annet, og jeg tok nok engang opp dette med samarbeid og kommunikasjon oss voksne i mellom, og at barnet lider under forholdene. Far sier til meg at han vil at det skal fungere...men han gjør nå ikke noe med problemet!

Nei; har bestemt meg for at rett over påske kontakter jeg advokat og legger saken frem så får advokaten ta det videre. Har jo bare barnets ord og delvis farmor sine ord for straffemetodene. Så da spørs det hvor mye de vektlegger barnets ord og om farmoren vil stille seg lojal mot sin sønn selv om hun vet hva som skjer hjemme hos min eks og hans samboer...

[Gemini70]

Flott at du tar tak i det. Og det ditt barn sier vil såklart bli vektlagt i en rettsak. Tenker nok at far tar seg kraftig sammen når han ser at du virkelig mener alvor her... Ikke sikkert det går så langt som til domstolen heller, dere blir nok enige i ett forlik. Btw. du får ikke bøter ved å nekte samvær dersom barnet ditt ikke vil til sin far så lenge dere ikke har samvær ved dom..

Heier på deg og din sønn

[skruf]

Flott at du tar tak i det. Og det ditt barn sier vil såklart bli vektlagt i en rettsak. Tenker nok at far tar seg kraftig sammen når han ser at du virkelig mener alvor her... Ikke sikkert det går så langt som til domstolen heller, dere blir nok enige i ett forlik. Btw. du får ikke bøter ved å nekte samvær dersom barnet ditt ikke vil til sin far så lenge dere ikke har samvær ved dom..

Heier på deg og din sønn

Takk!!

Vi har ikke samvær ved dom, bare samværsavtale vi inngikk på familiekontoret som han har brutt gjentatte ganger....og jeg har skrevet ned det meste..

Håper det ikke går så langt som til domstol, for alle parter sin del. Er forresten ei jente jeg har, ikke gutt.. Tror jeg skrev barnet gjennom alle innleggene, men ble tolket som gutt, men ikke så nøye kjønnet på barnet forsåvidt:-)

Men det er uansett ufattelig trist at det skulle ende sånn, var ikke det jeg trodde da vi ble enige i å gå hver til vårt og gjøre det beste for frøkena vår!

Håper bare hun ikke tar skade av dette, er skilsmissebarn selv med foreldre som såvidt er på talefot, og jeg unner ikke jenta mi å ha det sånn som jeg hadde det.. Dette var og min eks enig i.. Nei; det er trist!!