Pappa viste seg å være en stor trangsynt

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har opplevd noe lignende, bare at kjæresten min ikke var adoptert. Mamma og pappa sa jeg måtte dumpe han. Etter mye krangling og frem og tilbake, gjorde jeg det faktisk slutt med han. Situasjonen ble for vanskelig, for jeg kan ikke stenge foreldrene mine ute av livet mitt, er altfor glad i de til det. Samtidig som min daværende kjæreste tydelig ikke likte situasjonen, og det påvirket han og forholdet vårt veldig.

Jeg sier absolutt ikke at du bør gjøre det slutt, men er du villig til å gi slipp på familien, om faren din virkelig ikke klarer å snu mening? Det klarte ikke jeg... Men skal sies at jeg var 19 år da dette skjedde, hadde vært sammen kjæresten i ca et halvt år.

[redchilli]

Først av alt klem til deg. Dette må være en vanskelig situasjon!

Om min far hadde sagt noe slikt hadde jeg brutt kontakten tvert! Det er utrolig synd at moren din henger seg litt på han og støtter.

Om du velger å ta med deg Ola i bryllupet, ville jeg rådet deg til å ta han med på en annen familiesammenkomst først, så du ser hvordan din far reagerer. du kan jo ikke ta sjangsen på å la din far ødelegge din søsters bryllup.

Lykketil!

[Gjest Gjest]

Jeg ville abolutt tatt med kjæresten til søsterens bryllup.

[Gjest Sirilla]

Jeg har faktisk opplevd noe av det samme, vel kanskje ikke helt det samme med noe lignende. Var sammen med en gutt i 5 år fra Afghanistan og bodde sammen med han i 4 år. Helt fantastisk gutt! Men foreldrene mine likte det ikke! Og det fikk jeg ofte høre.. Men jeg sto på mitt! Hans familie likte meg så utrolig godt og da var det så vondt når min var så "skeptisk" som de likte å kalle det

La faren din forstå at det er han som er problemet! Få noen til å snakke til han! Noen han respekterer som en kompis av han eller noe i den duren! Også synest jeg du bare skal stå på og kos deg med kjæresten din! Ikke la noe slikt komme i mellom dere. Du bør ikke si noe til han for da jeg snakket med min kjæreste om det ble han bare veldig lei seg og ville aldri se familien min igjen..

[Gjest gjest]

Jeg har faktisk opplevd noe av det samme, vel kanskje ikke helt det samme med noe lignende. Var sammen med en gutt i 5 år fra Afghanistan og bodde sammen med han i 4 år. Helt fantastisk gutt! Men foreldrene mine likte det ikke! Og det fikk jeg ofte høre.. Men jeg sto på mitt! Hans familie likte meg så utrolig godt og da var det så vondt når min var så "skeptisk" som de likte å kalle det

La faren din forstå at det er han som er problemet! Få noen til å snakke til han! Noen han respekterer som en kompis av han eller noe i den duren! Også synest jeg du bare skal stå på og kos deg med kjæresten din! Ikke la noe slikt komme i mellom dere. Du bør ikke si noe til han for da jeg snakket med min kjæreste om det ble han bare veldig lei seg og ville aldri se familien min igjen..

Ja og for all del! Ta han med i bryllupet!

[Gjest AnonymBruker]

For det første, det er din søsters bryllup, ikke din fars. Hvis din søster inviterer deg og kjæresten, så går dere begge to. Men det er viktig at din søster får vite om denne episoden.

For det andre, jeg ser at en annen ble presset av foreldrene til å slå opp. Da jeg ble sammen med min kone, stilte hennes foreldre et ultimatum: dem eller meg. Deres ankepukt var at jeg er medlem i statskirken og ikke det samme kristne trossamfunnet som dem. Ettersom min kjæreste nå er min kone, vet du hva hun valgte.

[Ego]

Fy F** for en trangsynt far du har

Stakkar deg som opplever noe slikt, en far (og mor for den saks skyld) har absolutt lov til å tenke sitt om sin datters kjæreste, men de skal likevel oppføre seg!!

Du skrev at man ikke kan velge sine foreldre. Det er sant. Men!! Man KAN velge dem bort.

Uansett om det en gang skulle bli sånn at dette forholdet tar slutt (håper ikke det), så vil det jo uansett være grusomt med en far som kan finne på å reagere på den måten senere også.

Min far er samme alder som din, men har aldri hatt noen problemer verken med de av mine venner som har vært "annerledes". Min far er også den i familien jeg kommer desidert best overens med, men om han ved noe tilfelle hadde oppført seg på den måten du beskriver, så hadde jeg kuttet all kontakt.

Vedrørende bryllupet til din søster, så er jeg enig med Anonymbruker !! Om din søster ønsker at du tar med din kjæreste, så forklar henne først alt om hvordan din far har reagert, og la henne så ta et valg ut ifra det. Om hun fortsatt ønsker at dere begge kommer, så vil hun iallfall ikke klandre dere om stemningen skulle bli noe utrivelig.

Håper virkelig alt ordner seg!!

[Gjest Gjest]

Du bør ikke si noe til han for da jeg snakket med min kjæreste om det ble han bare veldig lei seg og ville aldri se familien min igjen..

Skjønner jeg godt. Det må være veldig sårende.

[Colargol]

Jeg ville tatt en prat med søsteren min om dette om det hadde vært meg! Ring hennne/snakk med henne og fortell hva som har skjedd og spør om råd. Dere to kjenner deres foreldre best og hun kan også hjelpe deg med å stille opp og være på din side. "Sammen er vi sterke!"

Det har aldri vært slike hendelser i vår familie, men jeg har alikevel alliert meg med min søster (så lenge hun er enig) når jeg selv har ønsket å få frem et budskap til mine foreldre -og hun har brukt meg.

Jeg ville vært forsiktig med å "buse ut med alt" til kjæresten med en gang, men heller nevnt det inndirekte og heller latt tiden gå litt. Kjæresten din fortjener selvsagt ikke dette, men du kan såre kjæresten din mer med å gjenfortelle hele historien detaljert slik det foregikk -med en gang. Om din far nå føler han er "tatt på senga" med overraskelser så kan det hende at han er så sta at han nekter å gi seg på en stund -men du vet ikke, kanskje han angrer på at han gikk så hardt ut og innser at for å beholde deg så må han jekke seg litt ned.

Det at din mor sier at du må forsøke å se det fra hans side handler sannsynligvis ikke om at hun er enig, men om at hun elsker din far, har levd et liv med ham og ikke ønsker å forsurne ekteskapet/miste ham. Da er det "lettere" å be datteren om å gå på tvers av sine følelser og kompromisser. Jeg forstår henne til en viss grad -selv om jeg heller aldri ville akseptere det, jeg synes det er feigt rett og slett. Men skal du se noe fra noens side så er det mors side.

Allier deg med søsteren din og gjør det klart for din far at dette ikke er en "fling" og fortell ham nøyakig hva dere mener om oppførselen hans.

Jeg hadde aldri klart å kutte kontakten med mine foreldre, men sett hardt mot hardt - og pass på at du selv ikke blir så sta at dere mister kontakten helt! Familie betyr mye og du kan risikere å miste mer enn din far om du kutter kontakten med ham.

[Gjest Kevlarsjäl]

Etter å ha lest innlegget ditt på nytt, tenker jeg at det verste er at faren din dømmer uten å ha møtt kjæresten din.

Det hadde vært noe annet om de gjentatte ganger hadde truffets, og din far fortsatt mente han var en tvilsom type.

Men å dømme kjæresten din uten å engang ha håndhilst, det synes jeg er utrolig lavmål!

Synes du burde snakke med far, mor, søster og kjæreste. Hver for seg. For å fortelle hva du opplever, og høre hva alle parter har å si

[Gjest Gjest]

Jeg synes det var bra du kastet de ut av bilen! Minner meg om da jeg kulle bli kjørt hjem av mine foreldre og jeg fortalte at jeg skulle gifte meg med min kjæreste av utenlandsk opprinnelse. Da var det faktisk jeg som ble kastet ut..

[Gjest overraska]

Nå har jeg i alle fall snakket med "Ola", fortalt i grove trekk hva det dreier seg om. Egentlig så reagerte han på en sånn måte jeg regnet med han ville, sa ikke så mye med ord, men bare var nær meg. Det gjorde i alle fall godt med en klem og en skulder å gråte på

"Ola" sier han tror det er best jeg gir pappa noen dager å roe seg ned på, så kan jeg forsøke å prate litt mer med han, fortelle litt om "Ola", hva han gjør og har gjort. For som "Ola" sier pappa syntes jo han virket helt fantastisk når han hørte at "Ola" har en ekte "mannfolk" jobb i pappas øyne, er interessert i mye av det samme og egentlig deler mange felles interesser. Så kanskje jeg kan legge det frem slik igjen.

Jeg sitter her å ler litt av meg selv nå, og av hele denne j*vla situasjonen. For halvannen uke siden skulle jeg møte Ola sine foreldre for første gang.

Noe jeg har gruet meg til LENGE, han kommer fra en ganske ambisiøs familie, med ganske klare mål, om at f.eks utdanning og karriere er veldig viktig. Selv er jeg utdannet hjelpepleier og veldig fornøyd med det.

Så jeg var litt nervøs for at familien hans ikke skulle godta meg. Aldri tenkt på at min familie ikke skulle godta "Ola", for som jeg sa til ham; "dem er så rause og oppegående."

Men så ble det familien til "Ola", aldri har jeg møtt noen foreldre til en type eller en venn forsåvidt som har vært så åpne og inkluderende. Og genuint interessert, pappaen til "Ola" spurte meg alle slags morsomme spørsmål om hjelpepleierjobben min, og spurte tilogmed om jeg kunne ta mål av hvilken bleie han trengte som gammel. Og det er ganske morsomt når det kommer fra en tilsynelatende ganske A4 vestkantmann som er passert 60. Og mammaen til "Ola" for ei fantastisk dame, hadde tilogmed lagd ei kake med navnet mitt på, siden jeg nylig fylte 27

Det var liksom bare, så "velkommen til familien".

Beklager utenomsnakket, men det raser bare så sinnsykt med tanker i hodet mitt nå.

[Gjest Gjest]

Huff, stakkars deg.

"Gamle skolen" er en elendig unnskyldning. Jeg er nesten like gammel som faren din, og i "den gamle skolen" ble det vel lagt vekt på å oppføre seg som folk?!

Bra at kjæresten din tok det så fint. Snakk med søsteren din og mannen hennes ang. bryllupet - det er deres dag. Men hadde det vært meg, så hadde ikke jeg gått heller om ikke kjæresten min var velkommen.

Din far får du bare ta avstand fra inntil han tar til vettet.

Kan jo skjønne at dette er litt vanskelig for moren din - hun ble kanskje like forskrekket som deg.

[Gjest Gutten]

Hei!

Har lyst til å svare deg, med egne erfaringer.

Jeg er en gutt med en far fra utlandet. Har derfor et spanskt utseende, men norsk navn, oppdratt i et "urnorskt" hjem, da min far også er blitt norsk til rota. Snakker kun norsk, har kun hatt norske venner og kan overhodet ikke assosiere meg selv med mennesker fra min fars kultur og land.

Det var derfor veldig vondt for meg den gangen min første kjæreste fortalte meg nettopp at faren hennes var skeptisk til meg, uten en gang å ha møtt meg. Nå skal det nevnes at jeg var ung, dette var min første kjæreste og at menn uansett er dritnervøse første gangen de skal møte svigeforeldre for første gang!

Hun var i samme situasjon som deg. Hun hadde "glemt" at jeg hadde tanned hud, sort hår og brune øyne. Foreldrene hadde vært veldig positive til å møte meg, helt til hun samme dagen nevnte at faren min var fra et annet land. Hun hadde visst snakket med faren sin hele dagen om dette. En halvtime før jeg skulle komme over og hilse på ringer hun meg og ber meg vente hjemme for hun måtte snakke med meg. Det tok veeeldig lang tid før hun klarte å presse ut hvordan ståa var i hjemmet...

Hun var rett og slett helt knust over å finne ut at faren satt på slike holdninger og at dette faktisk skjedde. Så hvordan opplevde jeg dette? Jeg ble jo selvfølgelig ytterlige pissnervøs men aller mest KJEMPEtrist.

Tror ikke noen vet hvor vondt det faktisk gjør når man får høre at man "ikke er norsk" pga utseende. Jeg er født og oppvokst her som alle andre, med "ihvertfall" en norsk mor, en far som er så norsk som man kan bli, og norsk kultur. Jeg ble faktisk så trist og lei meg at jeg etter noen uker brøt forholdet.

Hvorfor? Fordi skulle vi levd et laaangt liv sammen, så ville jeg før eller siden møtt faren til jenta mi, som avskydde meg for den jeg ER. Og DET takler jeg ikke. Higer ikke etter å bli elsket, men vil i det minste bli ønsket velkommen... I hans øyne var jeg bare et sotrør. Jeg hadde ikke taklet julemiddager, brullyp, familiesammenkomster og ferier med en slik mann. Jenta var jo knust og prøvde så hardt for oss, men jeg klarte det dessverre ikke. Ønsket henne alt godt, og det gjør jeg enda, for hun er en av verdens nydeligste jenter.

I dag har jeg annen kjæreste som også er norsk. Kan love deg jeg var lettet når hennes far og mor tok i mot meg med åpne armer og inkluderte meg fra første sekund. Det betyr så utrolig mye! Ihvertfall for meg. Elsker henne, og hennes familie.

Dette var min historie. Så tilbake til deg;

- Fortell "Ola" det med EN GANG! Vær så snill, det er IKKE moro å møte svigers for første gang og ikke bli tatt i hånda en gang...

- Ha forståelse for "Olas" reaksjon. Og gi han tid til å tenke over situasjonen.

- Vær forberedt på det ikke er sikkert han klarer situasjonen. Jeg håper han har mer baller enn meg og kanskje klarer å leve hele livet med deg mot din fars vilje.

- Fortell søsteren din om hendelsen, MEN IKKE LA HUN TA AVGJØRELSER!! Bryllup er det største i forholdet, og hun har NOK å tenke på allerede!! JEG tenker det kanskje er lurt å la pappa "vinne" denne ene runden, og heller kanskje eskludere pappa fra en annen happening. Bare IKKE LAG DRAMA på hennes store dag!!

HÅPER det går i orden for dere!

Mvh,

Sotrøret (visstnok).

[IsaCathrine]

Oi, for en reaksjon av faren din!

Skjønner ikke helt hvilken side moren din mener at du bør se?

At han er "gammeldags" betyr ikke at han har lov til å oppføre seg på den måten fordet.

Desverre ingen gode råd til deg, men håper det ordner seg.

Høres ut som du har en veldig god kjæreste i alle fall

[Lumsk]

Huff, jeg ble så trist på dine vegne... Jeg var en gang sammen med en gutt med utenlandsk far som var født og oppvokst i Norge, og oppdratt av sin norske mor. Mine foreldre sa aldri noe som helst negativt om det, pappa er forøvrig eldre enn din far... Hadde blitt voldsomt sjokkert om de hadde reagert slik som i ditt tilfelle. Min bestemor var nok litt mer tilbakeholden, og det syntes jeg i grunn var litt sårende, men hun var jo over nitti, og hadde vel knapt nok møtt noen som ikke var helnorske i hele sitt liv... Men selv hun sa ikke noe til meg direkte, det var andre som sa at hun hadde uttrykk litt bekymring.

Hadde nok følt at min far plutselig var en fremmed hvis jeg var i dine sko. Skjønner at han ble litt overrasket, men en slik reaksjon er helt uhørt spør du meg...

[Gjest Emma]

Hei jeg har selv en veldig lite tolerang familie. De mener epeilepsi besvinmelser og alle sykdomer bare er tull og at alle burde tenke seg friske og glade. Fattige ikke minst.

Det hele snudde seg på hodet for meg da jeg ble allergisk mot epler. Det hadde vært en filleting om dem kunen ha godtatt det men det gjorde de ikke. De blandet epler i maten min og jeg ble syk og havnet på sykehuset. De kejeftet på sykehuset for jeg kunne jo ikke være syk da ingen andre i familen var syke. Kom på sykehuset og kjeftet på meg for at jeg ikke kunne slutte og tulle. Da hadde jeg utslett over hele meg og ansiktet mitt hadde svelt opp noe enormt. Tanta og onkelen min var like fast bestemt på at jeg ikke var syk i flere år. De kjeftet på sykepleierne og legene.

Nå etter mange mange år har det sunket litt inn for dem.

Det som hjalp for meg var og fortelle det til alle andre vennepar av de, at jeg ikke tålte epler. Så jeg har tro på at det hjelper og snakke med noen faren din ser opp til kanskje vennene hans. Om du hadde fått vennenne hans og andre til å snakke positivt om typen din tror jeg det hadde hjulpet. Mange vil heller ikke innrømem feil, så om dem har sagt At dem ikke liker invandrere hundre ganger er det vanskligere for dem å si at dem liker dem likevell. Jeg tror derfor det ville være lurt å prøve og la være å få frem en reaksjon hos farene din. Jeg tror rett og slett det er vanskligere og få taren din til å like typen din jo mer negativt faren din har sier. Så jeg tror det ville være lurest og begynne hos andre kanskje er det noen slektninger av faren din det hadde vært naturlig for deg og typen og møte?

Jeg fikk mine slektninger til å godta at jeg var allergisk til slutt. Men når jeg tenker tilbake var det egentlig ikke verd det... Det kan aldri bli det samme igjen uansett. Fordi jeg husker alle de sårende tingene de sa som "Du er ikke vårt barnebarn for slektningene våres legges ikke inn på sykehuset de er opepgående resursterke og flotte mennesker" " i motsetning til deg som bare ligger her på sykehuset og holdt på og dø og forventer at andre hjelper deg egoistisk er du" "Under krigen spiste folk hva som helst du er bortskjemt" ja så hadde de selvsagt med seg epler på sykehuset hver gang... Jeg husker det veldig godt den dag i dag så det blir aldri det samme som før dette skjedde uansett, jeg føler ikke jeg kjenner dem at jeg ikke kan stole på meningene deres og at jeg ikke vet hva de kan finne på i framtiden

Jeg tror det er viktig at du setter deg små mål i beggynelsen, kanskje det første målet kan være og få faren din til å ikke gå over streken og snakke stygt om "Ola" til deg. Så tror jeg kanskje du burfe tenke nøye igjennom hvor mye tid du vil bruke på å få de til å godta "Ola". Det kan også være mulig at det er like greit og prøve å godta det slik som han er nå om det ender opp med å kreves for mye tid fra deres side feks..

Dette blir mye synsing fra min side da jeg ikke kjenner faren din, jeg håper du allierer deg med søsteren din da hun også kjenner ham og hun vill sannsynligvis kunne være en god støtte.

Skjønenr at dette ikke er lett.

Ønsker deg en masse lykke til

[Gjest Gjest]

Det kan aldri bli det samme igjen uansett. Fordi jeg husker alle de sårende tingene de sa som "Du er ikke vårt barnebarn for slektningene våres legges ikke inn på sykehuset de er opepgående resursterke og flotte mennesker" " i motsetning til deg som bare ligger her på sykehuset og holdt på og dø og forventer at andre hjelper deg egoistisk er du" "Under krigen spiste folk hva som helst du er bortskjemt" ja så hadde de selvsagt med seg epler på sykehuset hver gang... Jeg husker det veldig godt den dag i dag så det blir aldri det samme som før dette skjedde uansett, jeg føler ikke jeg kjenner dem at jeg ikke kan stole på meningene deres og at jeg ikke vet hva de kan finne på i framtiden

Jeg er sjokkert over at mennesker kan være så slemme. Sjokkert av denne historien og ts sin historie...

[Gjest AnonymBruker]

Logget ut..

Og ville bare si at min far og mor tenker i samme baner, og det er grusomt grusomt flaut og helt utrolig, men denne tankegangen vokste de opp med, og fikk det nok inn fra barndommen. Det er nok HAN som er hjernevasket.

Jeg er på din alder og har foreldre som minner sterkt om dine, forskjellen er at min far holder mere på ordene sine mens det er min mor som er rasistisk. ( Jeg har forøvrik mistet min datterfølelse ovenfor dem av mange andre grunner )

Jeg synes at du skal drite i din far, og ta med din kjæreste i bryllupet om han er invitert, og ikke vær så mye rundt dine foreldre. La dem hilse på, og så unngår dere dem.

Det er ikke din far som bestemmer hvem din søster ønsker å invitere! At du ødelegger noe som helst eksisterer bare i hans hjernevaskede triste hode.

[Gjest AnonymBruker]

Stor klem til Emma i denne tråden..Din historie er så utrolig at jeg bare sitter her å rister på hodet! Jeg skulle sårt ønske jeg var din søster slik at jeg kunne ha vært der for deg da du ble syk og behøvde din familie! Fy søren for en familie!