Hvor lenge bor "ungene" hjemme?

[Brunhilde]

Hvordan våger du å gå til nedrige personangrep på meg bare fordi jeg bringer frem momenter som faktisk har med debatten å gjøre?!

Avsporinger og usakligheter syntes jeg alvorlig talt du kan holde deg for god til når det rett og slett ikke bringer debatten videre eller har noe med saken som debatteres å gjøre!

Du er ikke helt god, er du vel?

[Gjest Gjest]

Denne er til deg Yvonne for å holde ut med disse usaklige personangrepene uten å miste besinnelsen.

Jeg kan også si det at jeg er 23 og har fast jobb, men til tross for at jeg har forsøkt å flytte ut i mange år har foreldrene mine tviholdt på meg. Jeg er det siste barnet i en stor ungeflokk, når jeg flytter ut blir redet tomt og det er nesten ikke grenser for hva de kan finne på å gjøre for å hindre meg i å lete etter leilighet.

De andre ungene hjalp de ut av huset når de rundet 20, jeg får nesten ikke surfe på boligseksjonen på finn uten at det blir bråk.

Etter min mening burde det finnes en gylden middelvei her i livet.

En person på 23 er ikke lenger et barn og trenger mer plass enn det gamle barnerommet. Venninda mi bor også hjemme fordi hun har ikke fast jobb, men hun har bokser med servise stående klar til å flytte ut.

[TKP]

Jeg går på VGS selv nå, og jeg har ingen planer om å flytte ut når jeg begynner på universitetet. Og det er da ene og alene pga. at jeg ikke vil sitte med 5-600.000 i lån når jeg er ferdig, samt kaste bort masse penger på å leie bolig i løpet av de 5 årene.

For meg, så er det egentlig litt kjipt å tenke på at jeg mest sannsynlig ikke flytter ut før jeg er rundt 24. Men jeg vet at min mor synes det er bare greit, og gjerne vil ha meg der, og om vi snakker om det, så er hun fast bestemt på at hun og min far skal dekke utgifter til studiene og holde meg med lommepenger. Jeg synes imidlertid ikke det er helt ok, og satser på å få meg en deltidsjobb under studiene. Da kan jeg i tillegg legge meg opp penger mot boligkjøp, samt leve godt økonomisk de årene, fordi jeg ikke har noen store utgifter.

Når det kommer til selvstendighet, så er jeg heldig nok til å praktisk talt ha disponert egen "hybel" med stor stue, gang, bad, soverom og egen inngang siden jeg var rundt 12-13 år gammel. Tror derfor det vil gjøre det litt lettere å bo hjemme relativt lenge, selv om jeg egentlig kunne tenkt meg å bodd alene allerede nå.

Men egentlig, jo, jeg må innrømme at jeg føler det er litt teit, og at jeg er en byrde for dem lengre enn jeg burde være det. jeg vet også at de har det godt økonomisk og har null problemer med å betale for meg, men jeg tror ikke jeg vil være OK med slikt i fremtiden, hvertfall etter VGS, når jeg allerede da vil bo gratis, spise gratis og slikt.

[Gjest trine]

Jeg bor også i studentbolig, men kan ikke si det er store forskjellen for å være helt ærlig. Ikke spesielt lærerikt heller, mat og vaske tøy kunne jeg uansett før jeg flyttet hjemmefra. Og nei, jeg får ingen hjelp av mine foreldre ift økonomi og den slags, allikevel synes jeg at overgangen var så smertefri at jeg egentlig begynner å tenke at folk overdriver noe voldsomt.

Mvh Yvonne

Hei

Jeg gjorde slik som deg flyttet hjemme fra når jeg var 17 sammen med kjæresten. Forskjellen var ikke stor, fikk faktisk mindre husarbeid å gjøre også ettersom vi bodde i en liten leilighet. Men når jeg flyttet for meg selv uten kjæresten, kun meg, da merket jeg stor forskjell. Slike små ting som om montere ting på veggene, toalettet var tett, være helt alene om kvelden kveld på kveld. Det var en ny erfaring. Før hadde jeg alltid familie eller kjæreste rundt meg. Det hendte jo at jeg var 2 uker alene fordi de skulle reise bort, men nå var det konstant. Dette var en ny erfaring. Og jeg tror alle har godt av det, føle hvordan det er å bo helt alene, for da hr du kun deg selv. I tillegg har jeg mye dårligere økonomi nå ettersom alt går kun på mitt lån og vi ikke er to.

Så jeg støtter hun som sier at det er bra å bo helt alene, det er en god erfaring å ha med seg.

[Kenneth199]

Ifølge denne tråden så må jo jeg være et misfoster da.

Er 20 år snart 21, bor fremdeles hjemme.

Har mer i månedslønn enn både mor og far tilsammen.

Jeg bor gratis hjemme, betaler ikke for mat(brødmat og middag). Vil jeg ha noe annet så kjøper jeg det selv.

Gjør en god del husarbeid, (oppvask, klesvask, matlaging, mitt ansvar å holde rent i kjelleren. tar ut søpla når det trengs, er med på vedlikehold av huset.)

Hvis foreldrene mine vil på ferie så er jeg alltid invitert med, sier jeg nei så passer jeg på huset mens de er borte.

Har også opparbeidet en grei ordning med kjøring til/fra fest, byen osv.

Flere grunner til at jeg velger å bo hjemme.

1. Billig, mulighet til å spare opp egenkapital.

Å bo alene i Stavanger er dyrt, må opp i minst 2.5m

kroner for å få

noe annet enn en 30kvm blikkboks uten parkeringsmulighet.

2. Er alene, som nevnt i nr1.

3. Har det helt konge hjemme.

4. Vil ha mulighet til å eie istedet for å leie.

Det er så klart noen negative sider med å bo hjemme, men de positive veier opp for min del :gjeiper:

[Gjest Gjest]

Jeg tror ikke nødvendigvis forskjellen fra å bo hjemme til å flytte for seg selv oppleves som så stor eller vanskelig (??), i mine øyne er det mer det man kan gå glipp av av mestringsfølelse, selvstendighet osv ved å bli boende hos foreldrene "for lenge". Jeg vet i hvert fall at jeg selv ikke klarte å forestille meg hvordan det var å klare meg selv før jeg faktisk flyttet ut, og de forestillingene jeg hadde var nokså urealistiske. Selvfølgelig var det ikke noen enorm omveltning å flytte, jeg har alltid vært fornuftig, pliktoppfyllende og økonomisk av meg, så det skulle bare mangle. Man lærer også enkle praktiske ting og å styre sin egen økonomi rimelig fort hvis man ønsker det, nesten uansett bakgrunn (jeg har f eks en samboer som fikk økonomisk støtte fra foreldrene hele studietida, og sløste endel meg pengene da, jeg tror også de betalte endel regninger for ham. Straks han fikk jobb ønsket han å klare seg 100% selv, og har aldri noensinne fått en purring eller brukt for mye penger). Men før jeg flyttet kunne jeg tenke at det var lettvint og greit å bo hjemme og tross alt spare penger i forhold til å leie, og at det var "skummelt" å skulle bo alene og klare seg med penger, mat osv. Jeg vil tro at om jeg ikke hadde flyttet ut da jeg var 19, men blitt boende, ville jeg "utviklet" enda mer tanker for å forsvare valget mitt, og terskelen for å flytte ut ville kanskje blitt større fordi man gjerne er litt redd for det ukjente og skyver forandring/utfordring foran seg. Men det kommer selvsagt an på flere ting, så mener ikke å være bastant, bare at selv om det selvsagt er lett å vaske tøy og betale regninger, betyr ikke det at man ikke trenger å flytte hjemmefra.

[Gjest Mysticgirl]

Ifølge denne tråden så må jo jeg være et misfoster da.

Er 20 år snart 21, bor fremdeles hjemme.

Har mer i månedslønn enn både mor og far tilsammen.

Jeg bor gratis hjemme, betaler ikke for mat(brødmat og middag). Vil jeg ha noe annet så kjøper jeg det selv.

Gjør en god del husarbeid, (oppvask, klesvask, matlaging, mitt ansvar å holde rent i kjelleren. tar ut søpla når det trengs, er med på vedlikehold av huset.)

Hvis foreldrene mine vil på ferie så er jeg alltid invitert med, sier jeg nei så passer jeg på huset mens de er borte.

Har også opparbeidet en grei ordning med kjøring til/fra fest, byen osv.

Flere grunner til at jeg velger å bo hjemme.

1. Billig, mulighet til å spare opp egenkapital.

Å bo alene i Stavanger er dyrt, må opp i minst 2.5m

kroner for å få

noe annet enn en 30kvm blikkboks uten parkeringsmulighet.

2. Er alene, som nevnt i nr1.

3. Har det helt konge hjemme.

4. Vil ha mulighet til å eie istedet for å leie.

Det er så klart noen negative sider med å bo hjemme, men de positive veier opp for min del :gjeiper:

Hvis du tjener mer enn både mor og far tilsammen synes jeg ærlig talt du burde betalt husleie til dem!!

Dette kaller jeg snylting rett og slett. at de må holde deg med brødmat og middag, når du tjener mer enn dem tilsammen. Snakk om bortskjemt drittunge.

[Gjest Mysticgirl]

Jeg flyttet for meg selv som 16 åring og har siden klart meg selv, med studielån og stipend. Her var det ikke noen kjære mor nei.

Var 2 barns mor i en alder av 21 og kjøpte hus noen år senere.

Å sy puter under armene på ungene gjør ikke dem rustet til verden der ute.

Når poden er 18 år mister man både bidrag og barnetrygd , og er du alenemor eller alenefar med dårlig inntekt, sier det seg jo selv at ungen må bidra litt..

[Kenneth199]

Jada Mysticgirl, så sitter jo foreldrene mine på et hus til 6.5m, og har nok av penger i egen lomme Gjeldsfrie er de og. Størrelsen er 280kvm totalt fordelt på 3 etasjer og 800kvm eiendom. Hytte har de også.

Så lenge de ser jeg klarer å spare penger så slipper jeg å betale husleie. Hadde jeg vast vekk pengene så måtte jeg betalt for meg.

Har gidd beskjed at jeg gledelig betaler for å bo, men svaret har vært nei.

Jeg er sikkert bortskjemt i dine øyne, men jeg har aldri klaget hvis jeg blir spurt om å gjøre noe hus arbeid. Ser på meg selv som selvstendig når det kommer til matlaging, vasking, vedlikehold av hus. Har bodd for meg selv i 4mnd, null stress. Eneste var det at blokka jeg bodde i var ikke særlig lydisolert, så fikk bismak og vil ha selveier hus nå.

Helt fint at du trekker konklusjoner!

75k i lotto på lørdag som var Jippi!

Endret 21. mars 2010 av Kenneth199

[Gjest trulle]

Jada Mysticgirl, så sitter jo foreldrene mine på et hus til 6.5m, og har nok av penger i egen lomme Gjeldsfrie er de og. Størrelsen er 280kvm totalt fordelt på 3 etasjer og 800kvm eiendom. Hytte har de også.

Så lenge de ser jeg klarer å spare penger så slipper jeg å betale husleie. Hadde jeg vast vekk pengene så måtte jeg betalt for meg.

Har gidd beskjed at jeg gledelig betaler for å bo, men svaret har vært nei.

Jeg er sikkert bortskjemt i dine øyne, men jeg har aldri klaget hvis jeg blir spurt om å gjøre noe hus arbeid. Ser på meg selv som selvstendig når det kommer til matlaging, vasking, vedlikehold av hus. Har bodd for meg selv i 4mnd, null stress. Eneste var det at blokka jeg bodde i var ikke særlig lydisolert, så fikk bismak og vil ha selveier hus nå.

Helt fint at du trekker konklusjoner!

75k i lotto på lørdag som var Jippi!

Når du skriver at du er såpass ung som du er og tjener mer en dine foreldre til sammen er det naturlig tanke å tenke at du har en godt betalt jobb og de har det trangt økonomisk.

Er ikke mange foreldre som sitter på et hus til 6.5 mill, gjeldfritt som i tillegg tjener mindre en sin sønn på 20 år. Med mindre de har vunnet i lotto (som så klart kan være en mulighet). Men da burde du opplyst om det for det stiller saken din helt anderledes

Kun av nysgjerrighet og ettersom ingen vet hvem du er her.

Hva jobber du egentlig som og hvor mye tjener du? Er selv 20 år og kan ikke helt se for meg å få en bedre betalt jobb enn min mor og far til sammen.

[Kenneth199]

Så klart, ville bare se hvem som ble provosert først :gjeiper:

Mor og far kjøpte huset for 27 år siden, de betalte da 800.000. har steget litt i verdi kan du si.

tilsammen har foreldrene mine ca 30k utbetalt i måneden.

80% og 60% stilling.

Jeg har mellom 24-80k i måneden utbetalt. Hvis jeg får 60-80k utbetalt så har jeg ikke noe liv den måneden. Det vil si, enten er jeg 2 uker offshore eller 3-4 uker utenlands.

[Gjest AnonymBruker]

Ja, og så? Noen ganger trenger man en viss livserfaring for å forstå ting. Tenk deg en mor med en datter som akkurat er ferdig med videregående. Hun har en kjæreste hun har vært sammen med noen måneder. Hun erklærer at hun ikke har spesielt lyst til å hverken studere eller jobbe, hun har lyst på barn og regner med at kjæresten kan forsørge dem. Moren forteller henne at det kan være veldig vanskelig å bli ung mor og uten utdannelse å falle tilbake på. Et år er heller ikke lang tid for et forhold, spesielt når man er så ung, og selv om hun er veldig glad i kjæresten har hun har ingen garanti for at ting ikke forandrer seg. Hun råder henne å tenke gjennom om det er noe hun har interesse for, et studium hun kunne tenke seg, og når hun er ferdig med det og kanskje til og med har jobbet et par år er hun fremdeles ung, men har da noe mye mer stabilt å bygge et småbarnsliv på.

Jeg tror de aller fleste er enige i at dette er fornuftige tanker fra moren. Det handler ikke om at moren setter sine tanker høyere enn datterens, men at hun har en livserfaring som gjør at hun klarer å ha et annet overblikk og se lenger fram enn det datteren gjør. Hun vet godt hvordan det er å være mor, hun vet godt at utdannelse og jobb er utelukkende positivt og hun vet også godt at forhold man starter på som tenåring etter all sannsynlighet ikke varer lenge og at denne jenta risikerer et liv som alenemor. Datteren er absolutt berttiget å ha de ønskene og følelsene hun har, men det betyr ikke at det er det som vil gi henne det beste utgangspunktet for resten av livet. Jeg er ganske sikker på at om jenta følger morens råd vil hun i ettertid være glad for at hun valgte det slik, selv om hun ikke følte det da.

På samme måte kan en mor vite at datteren hennes ville ha godt av å flytte for seg selv, selv om datteren er helt sikker på at hun er moden nok som det er. Man har ikke alltid den selvinnsikten man tror man har, og jeg tror det er mer tydelig blandt unge enn blandt godt voksne.

Hei jeg hadde en sånn mor som mente jeg følte ditt og datt. Nå har jeg brutt kontakten med henne ikke vil jeg ha noe mer med henne og gjøre heller. Det er bare jeg som føler det jeg føler og det blir for dumt og også veldig slitsomt at noen fordi de har mer livserfaring en deg skal vite hva du føler bedre en dem. Jeg synes det er respektløst! Greit nok om en er 4 år da men om en er 16 eller 20 år dere mener vel ikek dette seriøst???

[la Flaca]

Jeg bodde gratis da jeg var 18, men måtte kjøpe mat og klær og alt annet selv. Flytta ut da jeg var 20. Gikk ikke på dårlig økonomi at vi betalte for oss selv, heller for å oppfordre til selvstendighet.

Syns trenden går mot at ungdommen bor hjemme lenger og lenger jeg også. Har faktisk en kompis på 30+ som bor gratis hjemme. Vel og merke i sokkelleiliget, men han betaler ikke for seg, har ikke kjøkken og spiser hos mor. Tjener flesk på en meget bra jobb. Komisk.

Endret 23. mars 2010 av la Flaca

[Gjest AnneShirley]

Jeg tror ikke nødvendigvis forskjellen fra å bo hjemme til å flytte for seg selv oppleves som så stor eller vanskelig (??), i mine øyne er det mer det man kan gå glipp av av mestringsfølelse, selvstendighet osv ved å bli boende hos foreldrene "for lenge". Jeg vet i hvert fall at jeg selv ikke klarte å forestille meg hvordan det var å klare meg selv før jeg faktisk flyttet ut, og de forestillingene jeg hadde var nokså urealistiske. Selvfølgelig var det ikke noen enorm omveltning å flytte, jeg har alltid vært fornuftig, pliktoppfyllende og økonomisk av meg, så det skulle bare mangle. Man lærer også enkle praktiske ting og å styre sin egen økonomi rimelig fort hvis man ønsker det, nesten uansett bakgrunn (jeg har f eks en samboer som fikk økonomisk støtte fra foreldrene hele studietida, og sløste endel meg pengene da, jeg tror også de betalte endel regninger for ham. Straks han fikk jobb ønsket han å klare seg 100% selv, og har aldri noensinne fått en purring eller brukt for mye penger). Men før jeg flyttet kunne jeg tenke at det var lettvint og greit å bo hjemme og tross alt spare penger i forhold til å leie, og at det var "skummelt" å skulle bo alene og klare seg med penger, mat osv. Jeg vil tro at om jeg ikke hadde flyttet ut da jeg var 19, men blitt boende, ville jeg "utviklet" enda mer tanker for å forsvare valget mitt, og terskelen for å flytte ut ville kanskje blitt større fordi man gjerne er litt redd for det ukjente og skyver forandring/utfordring foran seg. Men det kommer selvsagt an på flere ting, så mener ikke å være bastant, bare at selv om det selvsagt er lett å vaske tøy og betale regninger, betyr ikke det at man ikke trenger å flytte hjemmefra.

Veldig godt sagt

[Hønepøne!]

Jeg flytta hjemmefra da jeg akkurat hadde fylt 17!

Føles som om det var i fjor, men har nok gått en del år nå Tida flyr i godt lag