Hvor lenge bor "ungene" hjemme?

[Silmarill]

Jeg forstår ikke helt den personlige vridningen du gjorde her? Hvorfor tok du opp dette som om det gjaldt mitt barn når jeg spurte på generelt grunnlag?

Hei, neida jeg tok det ikke opp som om du snakket om ditt barn!

Jeg snakker på generelt grunnlag - og dersom du evt. har skrevet mye i denne tråden og forklart både det "en og det andre" så har jeg desverre ikke fått lest alt - fordi tråden ble veldig lang etter det første innlegget ditt!

Det at jeg vinklet det inn på meg med min personlige erfaring mtp. ditt hovedspørsmål, er nettopp fordi jeg selv vet en del om dette og svarte deretter! Det må da være greit?

[Silmarill]

Forøvrig så er det selvsagt meget individuelt hvor lenge "unga" bor hjemme!

- noe flytter tidlig hjemmefra fordi de "bare MÅåååå vekk"

- noen blir boende hjemme fordi ungdommen/foreldrene finner det lurest i forhold til utdannelse!

- noen blir boende hjemme pga. et handicap, og at det gunstigeste er at de bor hjemme mens de prøver å ta seg fram i verden.

- noen er bortskjemte dritttunger som ikke gidder å utføre annet enn "dritt" å velger å bo hjemme - hvilket er en aldeles dårlig årsak og veeeeldig DUMT av foreldrene å godta!

- Jeg tror at det oftest er slik at foreldrene vil ha barna boende, samt barnet/barna samtykker i dette - fordi det er gunstig på veldig mange måter, spesielt under barnas utdannelse!

Endret 8. mars 2010 av Silmarill

[Gjest Gjest]

Om jeg hadde hatt en millimeterdefinisjon på spørsmålene dine, så skulle jeg skrevet bok om det. Jeg kan bare referere til mine tidligere innlegg i denne tråden. Ingen situasjon er en annen lik. Jeg synes også gjesten som jeg har sitert under, beskrev det godt, og mye kortere enn hva jeg selv klarer.

Det er ingen som kan sette en fast og felles aldersgrense for når man er for gammel til å bo hjemme. Man kan bare sammenligne seg litt med resten av samfunnet. Slik jeg oppfatter det, vil de fleste mene at det kan være greit å bo hjemme til man er passert 20 , mens om man fortsatt bor hjemme når man nærmer seg 30 så vil nok mange kanskje synes at man er litt sent ute med å bli voksen.

For meg handler det ikke så mye om en eksakt alder, men det å bli voksen og lære hvordan man skal ta ansvar for seg selv og sitt eget liv tar faktisk noen år, og jeg tror at om man begynner alt for sent, så kan det faktisk bli for sent.

For meg er som sagt den viktigste prøvesteinen på om man er virkelig selvstendig og ansvarlig for sitt eget liv, om man klarer å "gi slipp på" sine foreldre. Vi trenger alle hjelp og støtte fra andre mennesker, men for meg handler det om måten man trenger det på. Jeg kan ikke forklare det bedre, dessverre.

Har du selv noen tanker i forhold til de spørsmålene du stilte?

Tja, jeg har igrunnen ikke noen definisjoner eller konkrete tanker til de spørsmålene jeg heller... Men jeg har merket meg at de fleste (som jeg kjenner) mener at de er selvstendige og står på egne ben selv om de mottar pengestøtte hjemmefra, eller flyttet i kollektiv med mennesker de kjente fra før. Som de fleste så går man som oftest ut fra sine egne erfaringer når man mener noe om noe. jeg flyttet ut så fort jeg fikk sjansen pga dårlige familieforhold, og det var deilig å faktisk få et lettere og enklere liv etter at jeg flyttet hjemmefra! så det var ikke noen hard overgang for meg i det hele tatt, derfor er jeg enig i de som sier at det med å flytte hjemmefra er overdrevet. og jeg tror ikke det bare gjelder meg og mine erfaringer. så hvis man mener at man bør flytte hjemmefra for å gi slipp på foreldrene eller møte det såkalte tøffe voksenlivet, så er det vel for at man har levd et alt for trygt og godt liv med overbeskyttende foreldre.

jeg har heller ingen eksakt alder på når man bør flytte, men jeg ser på meg selv og mine venner, der vi alle flyttet ut i ulike aldre, og til ulike forhold som egen leilighet, hybel, internat, alene, med venner, kjæreste, etc. at vi er like oppegående alle sammen selv om noen flyttet ut tidlig og noen senere. Noe kan jo ha med personlighet å gjøre også.

jeg mener ikke at man skal holde "barna" hjemme til de er 30, jeg mener heller ikke at man skal presse dem ut tidligst mulig. Men er det noe jeg har lært så langt her i livet så er det at man er utrolig heldig om man har en god familie og det skal man ikke ta for gitt. jeg synes det blir kaldt og hardt hvis man f.eks skal presse barna ut når dem er 18 fordi de skal "klare seg selv". Jeg kommer til å la mine barn flytte ut når dem føler for det selv fordi jeg vil at mine barn skal vite at de har en familie hvor de alltid kan føle seg hjemme.

[Caramello]

Jeg synes det er forferdelig å høre om folk som blir kastet ut hjemmefra når de er fylt 18 år. Blir nesten trist av å høre om slike tilfeller. Hvorfor akkurat når personen er fylt 18? Fordi at da er man myndig, det er slutt på barnetrygden og det er på tide å klare seg selv?

Synes det er en egoistisk tankegang.. Om man er 18 og myndig, betyr det nødvendigvis ikke at man er VOKSEN og kan stå på egne ben 100 %.

Dagen der man føler det er sin tur å flytte hjemmefra kommer tidsnok. Og om man har anledning til å bo hjemme mens man studerer, så er jo det bare flott. Slipper studielån, som man må betale på de neste 30 årene...

Alle blir voksne en dag, men synes ikke man skal stresse med "voksenlivet" når man er 18 år..

[Gjest Serena]

Ingen er like og det er ikke noe rett svar for alle, men for de fleste er svaret på spørsmålet til ts; de fleste "unger" flytter ut etter vgs.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg tror det beste er som sagt etter vgs., når man beregner stipend så beregner de også inntekten til foreldrene, og foreldrene har faktisk som oppgave og forsørge barn under 23 som går på vgs. Utdanning.

Det er ikke alle unger som fullfører vgs. på 3 år, mange som må ta året om igjen, eller tar ett omvalg, slikt skjer.

har man en studiekompetanse og er over 23 år så er det ikke lenger OK og bo hjemme, men før den tiden så dømmer jeg ingen.

noen foreldre ønsker faktisk at ungene skal bo hos dem lengre, man burdet fokusere på å støtte ungene gjennom den vanskelige tiden, for å fullføre vgs, senere er det enklere for dem og skaffe seg jobb, eller så kan de bo på studenthybel som er ganske billig.

Snakk om å ødelegge alle barndoms minnene, når den dagen du fyller 18 så er du en ukjent person som må klare deg selv, den vanskeligste tiden I mitt liv var 18-20 årene, da burdet man ha en trygg seng å sove I, foreldre som er tålmodige og støtter deg, kjærlighet og godhet, og hjelp for å gå videre, ønsker ikke foreldrene at ting skal avsluttes på en fin måte?

Hva slags forhold blir det egentlig I framtiden mellom foreldre og barn, hvis de ble kastet ut når de ikke ville og som følge da måtte slite mer enn andre?

[PecanPie]

Jeg "flyttet ut" da jeg begynte på folkehøgskole året jeg fylte 19. Bodde selvsagt der når det var skole, i feriene bodde jeg hjemme hos mamma og pappa.

Da jeg var ferdig der flyttet jeg og kjæresten min sammen i en egen leilighet en halvtimes kjøring fra mine foreldre. Vi bor nå "hjemme hos" hans far, dvs. vi leier en del av farens generasjonsbolig.

[Gjest Gjest]

Jeg tror det beste er som sagt etter vgs., når man beregner stipend så beregner de også inntekten til foreldrene, og foreldrene har faktisk som oppgave og forsørge barn under 23 som går på vgs. Utdanning.

Det er ikke alle unger som fullfører vgs. på 3 år, mange som må ta året om igjen, eller tar ett omvalg, slikt skjer.

har man en studiekompetanse og er over 23 år så er det ikke lenger OK og bo hjemme, men før den tiden så dømmer jeg ingen.

Så bra da, at du ikke dømmer en 22 åring som bor hjemme. Du vet jo ikke noe om situasjonen til f.eks en 23 åring (med studiekompetanse) og situasjonen rundt den personen.

Mye av det du skrev er veldig fornuftigt, men det med å dømme en 23 åring med studiekompetanse som bor hjemme blir bare for dumt.

noen foreldre ønsker faktisk at ungene skal bo hos dem lengre, man burdet fokusere på å støtte ungene gjennom den vanskelige tiden, for å fullføre vgs, senere er det enklere for dem og skaffe seg jobb, eller så kan de bo på studenthybel som er ganske billig.

Snakk om å ødelegge alle barndoms minnene, når den dagen du fyller 18 så er du en ukjent person som må klare deg selv, den vanskeligste tiden I mitt liv var 18-20 årene, da burdet man ha en trygg seng å sove I, foreldre som er tålmodige og støtter deg, kjærlighet og godhet, og hjelp for å gå videre, ønsker ikke foreldrene at ting skal avsluttes på en fin måte?

Hva slags forhold blir det egentlig I framtiden mellom foreldre og barn, hvis de ble kastet ut når de ikke ville og som følge da måtte slite mer enn andre?

[Gjest Gjest]

Så alle lever, kommer til å leve perfekte liv der alt ligger til rette, alle har penger, får seg jobb straks de skulle ønske det og ingen har eller har hatt psykiske eller fysiske sykdommer/handicap? Wow, jeg vil også være med i denne verdnen.

[Brunhilde]

Så alle lever, kommer til å leve perfekte liv der alt ligger til rette, alle har penger, får seg jobb straks de skulle ønske det og ingen har eller har hatt psykiske eller fysiske sykdommer/handicap? Wow, jeg vil også være med i denne verdnen.

Velkommen! Det er jo det som er så genialt med internett. Alle skavanker kan skjules bak et tastetrykk.

[Gjest Gjest]

Velkommen! Det er jo det som er så genialt med internett. Alle skavanker kan skjules bak et tastetrykk.

Nå har ikke jeg barn, men om jeg får og dagen kommer da dette blir aktuelt vil barna mina få bo hjemme så lenge de trenger det. Selvfølgelig vil jeg at de eventuelle barna mine skal komme seg ut av redet og lære seg å bo alene, men jeg vet selv hvilke vendinger livet kan ta, og dersom de av forskjellige grunner trenger å bo hjemme til de er 20, 23 eller 25, vil de få gjøre det, og så får de heller bidra etter egen evne.

[Gjest wahaj]

Jeg flyttet offisielt ut da jeg var 19 år, men fra jeg var rundt 18 bodde jeg hos ei venninne i ukedagene (og hjemme i helgene da venninna reiste hjem). Skulle gjerne flyttet mye tidligere da det ikke var bra for meg å bo hjemme.

Søsteren min er snart 19 og skal flytte.

[ihearttom]

Jeg tror det beste er som sagt etter vgs., når man beregner stipend så beregner de også inntekten til foreldrene, og foreldrene har faktisk som oppgave og forsørge barn under 23 som går på vgs. Utdanning.

Det er ikke alle unger som fullfører vgs. på 3 år, mange som må ta året om igjen, eller tar ett omvalg, slikt skjer.

har man en studiekompetanse og er over 23 år så er det ikke lenger OK og bo hjemme, men før den tiden så dømmer jeg ingen.

noen foreldre ønsker faktisk at ungene skal bo hos dem lengre, man burdet fokusere på å støtte ungene gjennom den vanskelige tiden, for å fullføre vgs, senere er det enklere for dem og skaffe seg jobb, eller så kan de bo på studenthybel som er ganske billig.

Snakk om å ødelegge alle barndoms minnene, når den dagen du fyller 18 så er du en ukjent person som må klare deg selv, den vanskeligste tiden I mitt liv var 18-20 årene, da burdet man ha en trygg seng å sove I, foreldre som er tålmodige og støtter deg, kjærlighet og godhet, og hjelp for å gå videre, ønsker ikke foreldrene at ting skal avsluttes på en fin måte?

Hva slags forhold blir det egentlig I framtiden mellom foreldre og barn, hvis de ble kastet ut når de ikke ville og som følge da måtte slite mer enn andre?

Jeg har selv et dårlig forhold til pappa pga måten han har behandlet meg på etter at jeg fyllte 18 og måtte flytte ut ufrivillig og klare meg selv.

Mamma har jeg et kjempebra forhold til, siden hun alltid har støttet meg og behandlet meg som en voksen når det passer seg, og behandlet meg som 'ungen hennes' når jeg trenger omsorg,hjelp og støtte.

Jeg er snart 23. Føler fortsatt at jeg har mye å lære om voksenlivet, selv om jeg har bodd for meg selv ganske lenge nå. Og da er det fint å ha mamma der, og vite at om noe skulle skje, så kan jeg alltid komme hjem til mamma.

[Gjest Gjest]

Dette med hvor lenge ungdommen skal bo hjemme er faktisk ingen diskusjon mange plasser i landet vårt. Enkelte plasser MÅ ungdommen på hybel etter ungd.skolen enten de vil eller ei,siden det ikke finnes noe utdanningstilbud for dem hjemme. Slik er det.

Jeg kommer fra ei lita bygd. Etter ungd.skolen var,og er det fortsatt vanlig å flytte hjemmefra for å gå på vgs.For enda høyere utdannelse var det å flytte til helt annen kant av landet.

Bor nå i en middels by. Her kan de aller fleste iallefall bo hjemme til etter vgs, men tar de høyere utdannelse etter det så blir det sannsynligvis hybeltilværelse langt hjemmefra.

Og enting til: kollektivtilbudet blir stadig dårligere,så ungdom som før kunne pendle daglig, må nå kanskje skaffe seg hybel.

[superior]

"Måtte" ut når jeg var 19. Dels fordi jeg måtte reise så langt vekk mtp skolegang, og dels fordi foreldrene mine syntes det var på tide at jeg greide meg selv.

[Teriyaki]

Jeg er ikke helt sikker på når jeg flyttet hjemmefra. Det skjedde gradvis fra min mors hjem til der jeg bor med min kjæreste mellom 17 og 18 år, nå er jeg 19. Men var svært selvstendig før den tid også. Likevell ser jeg så absolutt at jeg har nok gått glipp av noen erfaringer ved at jeg ikke flyttet helt for meg selv i første omgang. Det er ikke til å komme bort i fra uansett hvordan man vrir og vender på det, at det å bo hundre % alene gir nyttige erfaringer. Selv om det så klart blir folk av de som aldri opplever det heller.

Folk har ulike erfaringer, ulike forutsetniner, situasjoner osv. Og det gjør at opplevelsen av å flytte for seg selv blir forskjellige. Jeg synes dermed det blir feil å si at det er overdrevent å si at det er en stor overgang. Man kan gjerne si at "for meg var det ikke det, men jeg har full forståelse for at det kanskje var det for deg". Blir derimot litt feil å si at en personlig synes at noen overdriver litt, for man kan faktisk ikke bestemme hvordan situasjonen har vært for andre.

Man står ikke hundre% på egne bein når man flytter inn med kjæresten sin. Sånn er det bare. Man er så klart selvstendig og ansvarsfulle voksne mennesker, men man mangler likevell den erfaringen med å bo hundre% alene. Derfor gleder jeg meg i grunn litt til når jeg skal flytte bort noen mnd. om et år for å gå i praksis hvor jeg da må bo for meg selv, og det er noe jeg tenker vil være en berikelig erfaring, selv om jeg samtidig gruer meg enormt fordi jeg er glad i kjæresten og ikke vil være borte fra han.

Synes det er greit å se det at selv om man har blitt selvstendige mennersker som er sterke og ansvarsfulle og som er fornøyd med erfaringene hittil, så vet man også det at man kanskje har gått glipp av noe ved å ikke bo helt alene en periode. Akkurat det mener jeg det ikke går an å diskutere, men fullt mulig noen er uenige med meg.

En annen ting er jo også det at moren min syntes det var godt å få meg som yngste ut av huset etter å ha vært mor med unger i hus i 21 år. I 10 år har hun også vært 85% alenemor (vi var ikke så mye hos pappa som hos henne). Da jeg begynte å forlate hjemme mer og mer, hadde hun en relativ ny kjæreste (under et år), og det er klart det var deilig for henne. Jeg tror jeg hadde hatt et bestemt ønske om å flytte så fort som mulig dersom jeg ikke hadde flyttet til kjæresten nettopp fordi at jeg følte at nå var det på tide at hun fikk rom for seg selv og sitt nye liv etter så mange år med helvette (mener så klart ikke oss barna, men andre ting med andre). Så sånn sett mener jeg man også som barn har et ansvar der. At selv om foreldre sier at det er bare koselig, så må man jo vurdere situasjonen der også.

Endret 9. mars 2010 av Teriyaki

[Gjest Mor til snart uflytningsklare un]

Jeg er ikke helt sikker på når jeg flyttet hjemmefra. Det skjedde gradvis fra min mors hjem til der jeg bor med min kjæreste mellom 17 og 18 år, nå er jeg 19. Men var svært selvstendig før den tid også. Likevell ser jeg så absolutt at jeg har nok gått glipp av noen erfaringer ved at jeg ikke flyttet helt for meg selv i første omgang. Det er ikke til å komme bort i fra uansett hvordan man vrir og vender på det, at det å bo hundre % alene gir nyttige erfaringer. Selv om det så klart blir folk av de som aldri opplever det heller.

Folk har ulike erfaringer, ulike forutsetniner, situasjoner osv. Og det gjør at opplevelsen av å flytte for seg selv blir forskjellige. Jeg synes dermed det blir feil å si at det er overdrevent å si at det er en stor overgang. Man kan gjerne si at "for meg var det ikke det, men jeg har full forståelse for at det kanskje var det for deg". Blir derimot litt feil å si at en personlig synes at noen overdriver litt, for man kan faktisk ikke bestemme hvordan situasjonen har vært for andre.

Man står ikke hundre% på egne bein når man flytter inn med kjæresten sin. Sånn er det bare. Man er så klart selvstendig og ansvarsfulle voksne mennesker, men man mangler likevell den erfaringen med å bo hundre% alene. Derfor gleder jeg meg i grunn litt til når jeg skal flytte bort noen mnd. om et år for å gå i praksis hvor jeg da må bo for meg selv, og det er noe jeg tenker vil være en berikelig erfaring, selv om jeg samtidig gruer meg enormt fordi jeg er glad i kjæresten og ikke vil være borte fra han.

Synes det er greit å se det at selv om man har blitt selvstendige mennersker som er sterke og ansvarsfulle og som er fornøyd med erfaringene hittil, så vet man også det at man kanskje har gått glipp av noe ved å ikke bo helt alene en periode. Akkurat det mener jeg det ikke går an å diskutere, men fullt mulig noen er uenige med meg.

En annen ting er jo også det at moren min syntes det var godt å få meg som yngste ut av huset etter å ha vært mor med unger i hus i 21 år. I 10 år har hun også vært 85% alenemor (vi var ikke så mye hos pappa som hos henne). Da jeg begynte å forlate hjemme mer og mer, hadde hun en relativ ny kjæreste (under et år), og det er klart det var deilig for henne. Jeg tror jeg hadde hatt et bestemt ønske om å flytte så fort som mulig dersom jeg ikke hadde flyttet til kjæresten nettopp fordi at jeg følte at nå var det på tide at hun fikk rom for seg selv og sitt nye liv etter så mange år med helvette (mener så klart ikke oss barna, men andre ting med andre). Så sånn sett mener jeg man også som barn har et ansvar der. At selv om foreldre sier at det er bare koselig, så må man jo vurdere situasjonen der også.

Jeg siterer hele innlegget, fordi dette understreker det jeg har prøvd å si tidligere i tråden, og jeg er enig med hvert eneste ord.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Mitt barn flytter ut når h'n er klar for det. Hjelpe meg, hvorfor har noen av dere fått unger?????

[Gjest Gjest]

Jeg fikk ikke unger for å ha dem boende hjemme til langt oppi tjueåra i hvert fall! Får da være måte på hvor lenge man må ofre sitt eget liv for ungene.

[Gjest Gjest]

Mitt barn flytter ut når h'n er klar for det. Hjelpe meg, hvorfor har noen av dere fått unger?????

Jeg vil at mitt barn skal ha det best mulig. Og jeg tror ikke det beste for han er å bo hjemme når han er ferdig på vgs. At han skal flytte ut er atlså for HANS del, ikke for min.

At de som selv aldri har stått på egne bein ikke ser verdien av å prøve dette er vel ikke akkurat overraskende.

Men vi som har litt mer livserfaring -og gjerne kjenner andre både med og uten tilsvarende erfaringer -vet kanskje litt mer om dette.