Hvor lenge bor "ungene" hjemme?

[Gjest Gjest]

Jeg er ikke helt sikker på når jeg flyttet hjemmefra. Det skjedde gradvis fra min mors hjem til der jeg bor med min kjæreste mellom 17 og 18 år, nå er jeg 19. Men var svært selvstendig før den tid også. Likevell ser jeg så absolutt at jeg har nok gått glipp av noen erfaringer ved at jeg ikke flyttet helt for meg selv i første omgang. Det er ikke til å komme bort i fra uansett hvordan man vrir og vender på det, at det å bo hundre % alene gir nyttige erfaringer. Selv om det så klart blir folk av de som aldri opplever det heller.

Folk har ulike erfaringer, ulike forutsetniner, situasjoner osv. Og det gjør at opplevelsen av å flytte for seg selv blir forskjellige. Jeg synes dermed det blir feil å si at det er overdrevent å si at det er en stor overgang. Man kan gjerne si at "for meg var det ikke det, men jeg har full forståelse for at det kanskje var det for deg". Blir derimot litt feil å si at en personlig synes at noen overdriver litt, for man kan faktisk ikke bestemme hvordan situasjonen har vært for andre.

Man står ikke hundre% på egne bein når man flytter inn med kjæresten sin. Sånn er det bare. Man er så klart selvstendig og ansvarsfulle voksne mennesker, men man mangler likevell den erfaringen med å bo hundre% alene. Derfor gleder jeg meg i grunn litt til når jeg skal flytte bort noen mnd. om et år for å gå i praksis hvor jeg da må bo for meg selv, og det er noe jeg tenker vil være en berikelig erfaring, selv om jeg samtidig gruer meg enormt fordi jeg er glad i kjæresten og ikke vil være borte fra han.

Synes det er greit å se det at selv om man har blitt selvstendige mennersker som er sterke og ansvarsfulle og som er fornøyd med erfaringene hittil, så vet man også det at man kanskje har gått glipp av noe ved å ikke bo helt alene en periode. Akkurat det mener jeg det ikke går an å diskutere, men fullt mulig noen er uenige med meg.

En annen ting er jo også det at moren min syntes det var godt å få meg som yngste ut av huset etter å ha vært mor med unger i hus i 21 år. I 10 år har hun også vært 85% alenemor (vi var ikke så mye hos pappa som hos henne). Da jeg begynte å forlate hjemme mer og mer, hadde hun en relativ ny kjæreste (under et år), og det er klart det var deilig for henne. Jeg tror jeg hadde hatt et bestemt ønske om å flytte så fort som mulig dersom jeg ikke hadde flyttet til kjæresten nettopp fordi at jeg følte at nå var det på tide at hun fikk rom for seg selv og sitt nye liv etter så mange år med helvette (mener så klart ikke oss barna, men andre ting med andre). Så sånn sett mener jeg man også som barn har et ansvar der. At selv om foreldre sier at det er bare koselig, så må man jo vurdere situasjonen der også.

Skjønner poenget ditt altså, men veldig mange har aldri bodd helt alene fordi det er svært dyrt å leie noe alene. Spesielt i studentbyene. Så derfor flytter de fleste inn i bofellesskap eller på studenthybel hvor de deler kjøkken og bad med andre. Og under studietiden møter man kanskje en kjæreste som man flytter sammen med senere.

[Gjest Gjest]

Skjønner poenget ditt altså, men veldig mange har aldri bodd helt alene fordi det er svært dyrt å leie noe alene. Spesielt i studentbyene. Så derfor flytter de fleste inn i bofellesskap eller på studenthybel hvor de deler kjøkken og bad med andre. Og under studietiden møter man kanskje en kjæreste som man flytter sammen med senere.

Ja, men man bor på mange måter ikke "sammen" med noen når man bor i bofellesskap. De andre som bor der er oftest mennesker man i utgangspunktet ikke kjenner. Og de tar ikke vare på deg eller hensyn til deg som en foreldre eller kjæreste ville gjort.

[Gjest Gjest_Rosa_*]

Ja, men man bor på mange måter ikke "sammen" med noen når man bor i bofellesskap. De andre som bor der er oftest mennesker man i utgangspunktet ikke kjenner. Og de tar ikke vare på deg eller hensyn til deg som en foreldre eller kjæreste ville gjort.

Jo, man bor "sammen" med noen i et bofellesskap, selv om man ikke deler husholdning med dem, og det er også en verdifull erfaring å ta med seg videre.

Men, å leve i et bofellesskap er ikke det samme som å flytte for seg selv.

Med bofellesskap mener jeg leilighet der alle har eget rom, men deler kjøkken, bad og stue med de andre "samleierene".

I et slikt bofellesskap deler man alle fellesutgifter og tar tørn med renhold av fellesarealer.

Det er ikke det samme som å bo alene, der man alene må ta fullt ansvar for alle utgifter og daglig renhold/vedlikehold.

Et slikt bofellesskap har sine utfordringer, men på en annen måte enn en har når en bor alene.

[Gjest Gjest]

Jeg er enig i at det å bo i bofellesskap er en nyttig erfaring å ta med seg videre.

Og jeg mener det er en helt annen erfaring å gå via et bofellesskap enn å flytte direkte fra foreldre til kjæreste.

Å bo helt alene er også er erfaring, selvfølgelig. Men jeg syntes det var det å ikke bo sammen med noen jeg kjente og som tok vare på og hensyn til meg (altså som foreldre eller søsken) som var den store overgangen. Å flytte fra bofellesskapet til egen leilighet var "bare" en lettelse med tanke på å slippe å ta hensyn og krangle om vasking, forsvunnen mat, hår i sluket og jeg vet ikke hva.

Så etter min mening er det viktigste ikke om man bor alene eller i bofellesskap, men at man bort "borte fra foreldrehjemmet" før man på nytt setter bo med en kjæreste.

Og skal man først sette aleneboing og bofellesskap opp mot hverandre, så vil jeg påstå at bofellesskap er det absolutt mest lærerike.

[Gjest Gjest_Rosa_*]

Jeg er enig i at det å bo i bofellesskap er en nyttig erfaring å ta med seg videre.

Og jeg mener det er en helt annen erfaring å gå via et bofellesskap enn å flytte direkte fra foreldre til kjæreste.

Å bo helt alene er også er erfaring, selvfølgelig. Men jeg syntes det var det å ikke bo sammen med noen jeg kjente og som tok vare på og hensyn til meg (altså som foreldre eller søsken) som var den store overgangen. Å flytte fra bofellesskapet til egen leilighet var "bare" en lettelse med tanke på å slippe å ta hensyn og krangle om vasking, forsvunnen mat, hår i sluket og jeg vet ikke hva.

Så etter min mening er det viktigste ikke om man bor alene eller i bofellesskap, men at man bort "borte fra foreldrehjemmet" før man på nytt setter bo med en kjæreste.

Og skal man først sette aleneboing og bofellesskap opp mot hverandre, så vil jeg påstå at bofellesskap er det absolutt mest lærerike.

Vi er nok ikke så uenige, jeg misforsto bare det første innlegget ditt, og trodde du mente at det å flytte sammen med noen i bofellesskap kunne sammenlignes med å flytte for seg selv.

Jeg setter ikke disse to alternativene opp i mot hverandre, nettopp på grunn av det du sier, at selv om man bor sammen, lever man ikke sammen. Men jeg setter disse to alternativene opp i mot det å flytte sammen med noen du deler et liv med.

[Gjest Gjest]

Men jeg setter disse to alternativene opp i mot det å flytte sammen med noen du deler et liv med.

Da er vi helt enige.

Det å "ikke bo sammen med noen du deler et liv med" er en erfaring jeg mener alle bør få med seg -for sin egen del.

[Gjest Gjest_Rosa_*]

Da er vi helt enige.

Det å "ikke bo sammen med noen du deler et liv med" er en erfaring jeg mener alle bør få med seg -for sin egen del.

Jeg har bodd både alene og i bofellesskap, og jeg er enig.

Jeg unner alle å oppleve begge deler, for begge deler er så utrolig lærerikt på hver sin måte, og som gir alle verdifull erfaring å ta med seg videre i livet, og også inn i et samboerskap der man deler liv med den man deler bolig med...

[Gjest Gjest_Klara_*]

Hvorfor det? Altså, at man bor hjemme til 23 år trenger ikke å bety at man er lite selvstendig eller hva det nå skulle innebære. Personlig synes jeg faktisk at man overdriver veldig hvor stor overgang det er å flytte for seg selv. Da jeg flyttet tenke jeg "jaha, var det alt?". Det er ikke før den dagen jeg eventuelt kan få meg boliglån og har barn at jeg merker den virkelig store forskjellen.

Mvh Yvonne

Lett å si når det tydelig kommer frem at du ikke var i stand til å klare deg hjemme:

Bruker opp et studielån, samt bor hjemme, deler ut penger? Sparer ikke mye penger?

Er ikke rart du ble boende hjemme til du nærmet deg 25!

Det er jo nettopp slike eksempler som beviser at det er godt for ungene å komme seg ut og prøve seg i verden slik at de ikke får helt forvridd verdenssyn.

[sørlandsjente]

Jeg er 18, og flytter ut i August en gang. Da blir det billig-mat og studentkollektiv gleder meg ganske mye faktisk, blir gøy og utfordrende. I tillegg flytter jeg så langt at det tar 12 timer å kjøre hjem med bil.

[Anglofil]

Lett å si når det tydelig kommer frem at du ikke var i stand til å klare deg hjemme:

Bruker opp et studielån, samt bor hjemme, deler ut penger? Sparer ikke mye penger?

Er ikke rart du ble boende hjemme til du nærmet deg 25!

Det er jo nettopp slike eksempler som beviser at det er godt for ungene å komme seg ut og prøve seg i verden slik at de ikke får helt forvridd verdenssyn.

Jeg var 22 da jeg flyttet ut.

Nei, jeg deler ikke ut penger, jeg gjorde det én gang for å hjelpe noen som trengte pengene enda mer enn det jeg gjorde.

Og det er vel strengt tatt du som har et forvridd verdenssyn fordi jeg ikke handler i tråd med hvordan du mener er riktig.

Jeg "brukte ikke opp" pengene på unyttige ting, men ting som jeg uansett måtte ha til framtiden, som kom til meget god nytte da jeg flyttet sammen med min samboer. I tillegg så var det slik at selv om jeg bodde hjemme, så ville jeg ikke leve av mine foreldre. Pga tøffe studier hvor jeg ikke hadde mulighet til å jobbe, valgte jeg å ta opp studielån, men de siste årene så jobbet jeg i tillegg. Jeg gjorde en investering, i tillegg til at jeg ikke ønsket å leve av mine foreldre, og jeg angrer ikke på det. De pengene blir uansett raskt tilbakebetalt når jeg er ferdig med studiene, da jeg er flink til å spare, i tillegg til at jeg har en relativt godt betalt jobb nå.

Mvh Yvonne

Endret 13. mars 2010 av Yvonne

[Gjest Gjest_Klara_*]

Jeg var 22 da jeg flyttet ut.

Nei, jeg deler ikke ut penger, jeg gjorde det én gang for å hjelpe noen som trengte pengene enda mer enn det jeg gjorde.

Og det er vel strengt tatt du som har et forvridd verdenssyn fordi jeg ikke handler i tråd med hvordan du mener er riktig.

Jeg "brukte ikke opp" pengene på unyttige ting, men ting som jeg uansett måtte ha til framtiden, som kom til meget god nytte da jeg flyttet sammen med min samboer. I tillegg så var det slik at selv om jeg bodde hjemme, så ville jeg ikke leve av mine foreldre. Pga tøffe studier hvor jeg ikke hadde mulighet til å jobbe, valgte jeg å ta opp studielån, men de siste årene så jobbet jeg i tillegg. Jeg gjorde en investering, i tillegg til at jeg ikke ønsket å leve av mine foreldre, og jeg angrer ikke på det. De pengene blir uansett raskt tilbakebetalt når jeg er ferdig med studiene, da jeg er flink til å spare, i tillegg til at jeg har en relativt godt betalt jobb nå.

Mvh Yvonne

Tøffe studier? Er du siv.ing? Studerer du medisin? Eller er du en av disse humaniora latsabbene som innbiller seg at det er tøft?

I så fall har du jo et enda mer forvridd verdenssyn!

[Gjest Gjest]

Vel, nr.1 Du har en velfylt BSU konto. Andre fyller den selv, kanskje under studiene.

nr.3 Foreldrene din har hjulpet deg ved å la deg bo hjemme og spare penger, og antagelig har det vært lettere for det å studere pga dette, det er faktisk hjelp det også, selv om du ikke får penger direkte i hånden.

Det er jo egentlig noe rart at du som mener at en er så moden og erfaren selv om en bor hjemme til langt oppi 20-åra er så lite reflektert og moden i måten du legger frem tankene din her.

Må si meg enig i dette...

[Anglofil]

Tøffe studier? Er du siv.ing? Studerer du medisin? Eller er du en av disse humaniora latsabbene som innbiller seg at det er tøft?

I så fall har du jo et enda mer forvridd verdenssyn!

Du som tror du vet så mye om meg burde egentlig vite dette.

Mvh Yvonne

Endret 13. mars 2010 av Yvonne

[Teriyaki]

Tøffe studier? Er du siv.ing? Studerer du medisin? Eller er du en av disse humaniora latsabbene som innbiller seg at det er tøft?

I så fall har du jo et enda mer forvridd verdenssyn!

Nei ærlig talt hvor usaklig er det nødvendig å bli??

Selv om du er uenig med henne eller mener hun er bedreviter eller gud vet hva, så går det an å dempe tonen sin litt, altså

Endret 13. mars 2010 av Teriyaki

[Gjest Gjest]

Hos oss er barna velkoment til å bo hjemme til de er ferdig med studiene. Fram til de er maks. 30 år. Innen d abør de ha klart å finne seg noe eget.

[Gjest Gjest]

Et par av vennene tok opp studielån for 5 års Masterstudier, brukte alt på sosialt liv, reiser og bøker, og bodde gratis hjemme og lånte bilen til foreldrene under studietiden i Trondheim på siv.ing.studiet. Studiegjelden ble like høy som om de skulle ha bodd på studenthybel og finansiert all maten selv.

[Brunhilde]

Tøffe studier? Er du siv.ing? Studerer du medisin? Eller er du en av disse humaniora latsabbene som innbiller seg at det er tøft?

I så fall har du jo et enda mer forvridd verdenssyn!

Du verden! Du kan da ikke være noe annet enn en mislykket frp-velger. Du har jo et fullstendig vridd menneskesyn, og hva mer er, du burde skamme deg over å angripe Yvonne!

Jeg tror ikke du har utdannelse selv og at du er dyktig misunnelig, men kan du ikke gå og være det en annen plass? Vær så snill.

[Gjest Hildegunn T.O]

Du verden! Du kan da ikke være noe annet enn en mislykket frp-velger. Du har jo et fullstendig vridd menneskesyn, og hva mer er, du burde skamme deg over å angripe Yvonne!

Jeg tror ikke du har utdannelse selv og at du er dyktig misunnelig, men kan du ikke gå og være det en annen plass? Vær så snill.

Hvordan våger du å gå til nedrige personangrep på meg bare fordi jeg bringer frem momenter som faktisk har med debatten å gjøre?!

Avsporinger og usakligheter syntes jeg alvorlig talt du kan holde deg for god til når det rett og slett ikke bringer debatten videre eller har noe med saken som debatteres å gjøre!

[Harlekin]

Dette, som alt annet, er individuelt. Noen flytter når de er under 18, noen når de er 20, noen når de er 25, enkelte når de er enda eldre. Man kan ikke dømme noen på grunnlag av hvor gamle de var da de flyttet ut.

Selv var jeg 23 (eller 24, husker ikke helt). Jeg har aldri levd i den tro at mamma og pappa skal fikse alt for meg, verken økonomisk eller på annet vis. Jeg har leilighet, jobber, har barn og samboer, fikser min egen økonomi og har grei økonomisk sans. Jammen kan jeg vaske mine egne klær og lese av strømmen selv også. Alt i alt er jeg ganske normal, tross i at jeg ikke flyttet ut på 18-årsdagen eller rett etter videregående.

[IsaCathrine]

Jeg flyttet ut rett etter videregående og flyttet til en annen kant av landet.

Hadde jeg studert i nærheten av barndsomhjemmet mitt hadde jeg nok blitt boende hos mamma og pappa, mest for å spare penger.

Er forresten 21 nå og straks ferdigutdannet:)

Ser ikke noe galt i å bo hjemme noen år etter videregående, kan se mange argumenter for det, men når man nærmer seg 30 burde man være ute av huset altså..