Hvor lenge bor "ungene" hjemme?

[Gjest far]

Men dette er jeg ikke uenig i. Jeg tror kanskje du misforstår meg litt, eller jeg har vært uklar, men jeg tenker mest på de som faktisk gjør noe med livet sitt og tar ansvar, der ser jeg på en måte ingen grunn til "kaste dem ut", bare fordi dem har fylt 18 år. En helt annen ting er jo de som bare driver dank hjemme og overhodet ikke tar ansvar for seg selv eller andre for den saks skyld.

Mvh Yvonne

Nå var det ikke mitt innlegg du svarte på, men jeg svarer deg likevel, og håper jeg ikke har misforstått dine innlegg alt for mye.

Selv ungdommer som gjør noe med livet sitt og tar ansvar kan ha godt av å måtte flytte for seg selv. Det er ikke slik at bare de som driver dank hjemme og overhodet ikke tar ansvar for seg selv eller andre har godt av å flytte hjemmefra. Det handler selvfølgelig ikke om akkurat de samme tingene, men en del av essensen er den samme. Folk har godt av å lære seg å stå på egne ben, borte fra foreldrehjemmet, for det handler ikke om hvor flink man er, men at selve erfaringen i å klare ting selv ofte gjør noe bra med en som menneske.

Det betyr ikke at man på død og liv må hive ut ungene sine den dagen de fyller 18 år. Livet er ikke sort-hvitt, og de fleste foreldre ønsker nok å hjelpe ungene sine på mange områder så langt de kan.

Men uansett hvor dyktig, flink, selvstendig og ansvarsfull en 20- eller 25-åring som bor hjemme hos foreldrene er, så tror jeg det er sunt og godt for vedkommende å måtte etablere seg for seg selv før man er alt for langt opp i åra. Det er en del ting man bare ikke lærer før man har flyttet ut hjemmefra. Slik jeg leser det du skriver er du uenig. Det er ikke meningen å være nedlatende, men min erfaring er at mange forandrer litt syn på dette ettersom årene går, og i hvert fall når de selv får barn.

[Anglofil]

Nå var det ikke mitt innlegg du svarte på, men jeg svarer deg likevel, og håper jeg ikke har misforstått dine innlegg alt for mye.

Selv ungdommer som gjør noe med livet sitt og tar ansvar kan ha godt av å måtte flytte for seg selv. Det er ikke slik at bare de som driver dank hjemme og overhodet ikke tar ansvar for seg selv eller andre har godt av å flytte hjemmefra. Det handler selvfølgelig ikke om akkurat de samme tingene, men en del av essensen er den samme. Folk har godt av å lære seg å stå på egne ben, borte fra foreldrehjemmet, for det handler ikke om hvor flink man er, men at selve erfaringen i å klare ting selv ofte gjør noe bra med en som menneske.

Det betyr ikke at man på død og liv må hive ut ungene sine den dagen de fyller 18 år. Livet er ikke sort-hvitt, og de fleste foreldre ønsker nok å hjelpe ungene sine på mange områder så langt de kan.

Men uansett hvor dyktig, flink, selvstendig og ansvarsfull en 20- eller 25-åring som bor hjemme hos foreldrene er, så tror jeg det er sunt og godt for vedkommende å måtte etablere seg for seg selv før man er alt for langt opp i åra. Det er en del ting man bare ikke lærer før man har flyttet ut hjemmefra. Slik jeg leser det du skriver er du uenig. Det er ikke meningen å være nedlatende, men min erfaring er at mange forandrer litt syn på dette ettersom årene går, og i hvert fall når de selv får barn.

Vel, jeg bodde jo selv hjemme til jeg var 23 år, og jeg kan ikke si jeg har tatt nevneverdig skade av det. Jeg tror nok jeg er like selvstendig som andre på min alder, men forskjellen er at jeg har kunnet spare opp en god slump penger, noe jeg er veldig takknemlig for at jeg har fått gjøre. Det er nemlig ikke veldig lett å få kjøpe eget i dagens marked. Og om ungene mine ønsker å bo hjemme mens de studerer skal de få lov til det, med mindre f.eks økonomien setter en stopper for det. Jeg har ikke noe ønske om at barna skal bo hjemme til de er 35 år, det har jeg heller aldri sagt, men om de er i en studiesituasjon, og hvis jeg kan hindre dem i å ta opp store studielån, så må de gjerne bo hjemme. Uansett er dette noe som ofte begrenser seg selv, da de fleste gjerne vil flytte ut fra sine foreldre innen de har fylt 25 år. Men å kaste dem ut uten god grunn? Aldri i verden.

Mvh Yvonne

[Gjest Gjest]

Hei!

Jeg flyttet ut da jeg var 15(ble 16 sent på året). Gjorde dette for å begynne på en spennende linje på videregående. Det var vanskelig å plutselig bli voksen, men det gikk bra:)

Fikk støtte hjemmefra siden stipendet gikk til leie.

Føler meg veldig selvstendig nå i en alder av 21. Har en sønn og en samboer:D

Foreldrenen mine kastet meg ikke ut:P

[Gjest fisk]

Men uansett hvor dyktig, flink, selvstendig og ansvarsfull en 20- eller 25-åring som bor hjemme hos foreldrene er, så tror jeg det er sunt og godt for vedkommende å måtte etablere seg for seg selv før man er alt for langt opp i åra. Det er en del ting man bare ikke lærer før man har flyttet ut hjemmefra. Slik jeg leser det du skriver er du uenig. Det er ikke meningen å være nedlatende, men min erfaring er at mange forandrer litt syn på dette ettersom årene går, og i hvert fall når de selv får barn.

Jeg siterer deg siden du skriver det at det er sunt og godt å etablere seg for seg selv før man blir for gammel, og at man lærer en del ting ved å flytte hjemmefra. Det jeg lurer på er

-hva er for gammelt for å bo hjemme?

-hva er det man egentlig lærer når man flytter hjemmefra som det ikke er mulig å lære ved å bo hjemme uansett hvor selvstendig, reflektert og fornuftig man er?

-Lærer alle det samme når de flytter hjemmefra, selv om man har ulik livserfaring og familieforhold fra før?

- hva er egentlig definisjonen på å etablere seg for seg selv? Hva vil det si å virkelig flytte hjemmefra. eks. hvis man deler et rom på et internat på en folkehøyskole. Har man flyttet hjemmefra da?

- eller når man bor 5 år i kollektiv og eier ingenting selv/har fremdeles mange ting hjemme hos foreldrene. "Klarer man seg selv" da?

- eller alle de, svært mange 18-19 åringene som flytter hjemmefra, men som likevel får økonomisk støtte fra foreldrene? har man egentlig "forlatt redet" da?

[Gjest Gjest]

Hvis man definerer det å flytte hjemmefra som å forlate mamma og pappa, så flyttet jeg som 13 åring. Det er tradisjon i vår familie at barna sendes på internatskole i England når de blir 13.

[Gjest Gjest_..._*]

Vel, jeg bodde jo selv hjemme til jeg var 23 år, og jeg kan ikke si jeg har tatt nevneverdig skade av det. Jeg tror nok jeg er like selvstendig som andre på min alder, men forskjellen er at jeg har kunnet spare opp en god slump penger, noe jeg er veldig takknemlig for at jeg har fått gjøre. Det er nemlig ikke veldig lett å få kjøpe eget i dagens marked. Og om ungene mine ønsker å bo hjemme mens de studerer skal de få lov til det, med mindre f.eks økonomien setter en stopper for det. Jeg har ikke noe ønske om at barna skal bo hjemme til de er 35 år, det har jeg heller aldri sagt, men om de er i en studiesituasjon, og hvis jeg kan hindre dem i å ta opp store studielån, så må de gjerne bo hjemme. Uansett er dette noe som ofte begrenser seg selv, da de fleste gjerne vil flytte ut fra sine foreldre innen de har fylt 25 år. Men å kaste dem ut uten god grunn? Aldri i verden.

Mvh Yvonne

Altså har du ikke hatt de samme erfaringene som andre, fordi du rett og slett har gått fra en enkel tilværelse, til en annen med godt oppsparte midler som de som klarer seg selv enten måtte jobbet mer, eller ikke ville hatt.

De fleste som flytter ut har de tøft en periode, og det er jo denne erfaringen folk snakker om. Ikke å gå rundt og tro at verden kun er gull og grønne skoger og tilrettelagt for en selv.

[Anglofil]

Altså har du ikke hatt de samme erfaringene som andre, fordi du rett og slett har gått fra en enkel tilværelse, til en annen med godt oppsparte midler som de som klarer seg selv enten måtte jobbet mer, eller ikke ville hatt.

De fleste som flytter ut har de tøft en periode, og det er jo denne erfaringen folk snakker om. Ikke å gå rundt og tro at verden kun er gull og grønne skoger og tilrettelagt for en selv.

Jeg har ikke gått fra en enkel tilværelse til en annen med godt oppsparte midler, da de pengene jeg sparte opp primært er bundet opp i f.eks BSU, dvs penger jeg overhodet ikke kan røre før jeg en dag kan kjøpe bolig.

Så som så mange andre studenter har jeg både studielån og en jobb for å få det til å strekke til, ikke får jeg hjelp av mine foreldre heller.

mvh Yvonne

[Gjest far]

Vel, jeg bodde jo selv hjemme til jeg var 23 år, og jeg kan ikke si jeg har tatt nevneverdig skade av det. Jeg tror nok jeg er like selvstendig som andre på min alder, men forskjellen er at jeg har kunnet spare opp en god slump penger, noe jeg er veldig takknemlig for at jeg har fått gjøre. Det er nemlig ikke veldig lett å få kjøpe eget i dagens marked. Og om ungene mine ønsker å bo hjemme mens de studerer skal de få lov til det, med mindre f.eks økonomien setter en stopper for det. Jeg har ikke noe ønske om at barna skal bo hjemme til de er 35 år, det har jeg heller aldri sagt, men om de er i en studiesituasjon, og hvis jeg kan hindre dem i å ta opp store studielån, så må de gjerne bo hjemme. Uansett er dette noe som ofte begrenser seg selv, da de fleste gjerne vil flytte ut fra sine foreldre innen de har fylt 25 år. Men å kaste dem ut uten god grunn? Aldri i verden.

Mvh Yvonne

For det første har ingen av mine innlegg vært rettet direkte mot deg og din spesielle situasjon, så ikke ta det så personlig heller. Det er jo godt mulig at du er like sterk og selvstendig selv om du bodde hjemme til du var 23 som om du hadde flyttet hjemmefra da du var 18. Det går jo ikke an å diskutere på personplan her inne, da ingen av oss kjenner hverandre. Men det går an å løfte blikket fra egen navle og si noe om hvordan ting kan være på et generelt grunnlag. Så blir det opp til hver og en å trekke de linjene fra det generelle og til sitt personlige liv som de kan ha nytte av for seg selv. Ikke alt er alltid riktig for alle, men skal man kunne få fram mange meninger som kan gi noe til flest mulige, så må man først etablere en vid og bred generell plattform, og innse at det er mange sannheter her i verden og at de kan ses på fra forskjellige vinkler og i forskjellig lys.

En annen ting er jo at du selv hevder å "ikke ha tatt nevneverdig skade av det". Det er ikke sikkert at akkurat du har det. Men det er vanskelig å se seg selv objektivt, og du kan ikke se bort fra at andre har taklet en slik situasjon annerledes enn deg.

Det er i hvert fall flott at du viser takknemlighet for at du har fått bo hjemme så lenge slik at du kunne få en bedre økonomisk ramme for deg selv. For det er faktisk slik at de færreste foreldre kan gi barna sine en slik mulighet uten at de forsaker en god del selv for å få det til. Ikke bare økonomisk, men også ansvarsmessig og frihetsmessig.

Det er fint at du også har lyst til å hjelpe dine egne barn når du en gang får dem. Jeg håper du får mulighet til det når den tid kommer. Men uansett hvor sterk og selvstendig man er når man bor hjemme, så vil det for de fleste foreldre føles som et slags ansvar. Det er også barns plikt overfor sine foreldre å ikke utnytte denne ansvarsfølelsen i for lang tid. Foreldre har også rett til et voksenliv hvor barna tar ansvaret for seg selv. Selv om man ikke sparker barna ut i en viss alder, men lar dem få bo hjemme til de er ferdig med både den ene og den andre utdannelsen for å hjelpe dem, så vil det ikke si at det er en selvfølge, eller at ikke foreldrene også trenger at barna tar sin del av ansvaret og "slipper foreldrene sine fri". Den dagen man innser sitt eget ansvar - også overfor sine foreldre - er nemlig, slik jeg ser det, avgjørende for om man kan kalle seg voksen eller ikke.

Det at et barn og en forelder kan ha helt forskjellige definisjoner på hva som er "en god grunn" for å måtte flytte ut, gjør ikke at alle foreldre som presser litt på for at ungene skal flytte ut en eller annen gang etter myndighetsdagen har dårlige grunner, eller at de er uempatiske og ikke gir omsorg til barnet sitt. Det var vel bare det jeg ville fram til. Det er forskjell på å hive ut en sekstenåring fordi man ikke gidder å være foreldre lenger og det å være en voksen og moden kraft som sakte, men sikkert tvinger barnet ut på egne ben etter en overgangsperiode. Noen fugleunger klarer å få luft under vingene på eget initiativ. Andre må sparkes ut av redet. Det trenger jo ikke å bety at foreldrene ikke er glad i dem, noen ganger er det tvert i mot.

[Gjest KK]

Men dette er jeg ikke uenig i. Jeg tror kanskje du misforstår meg litt, eller jeg har vært uklar, men jeg tenker mest på de som faktisk gjør noe med livet sitt og tar ansvar, der ser jeg på en måte ingen grunn til "kaste dem ut", bare fordi dem har fylt 18 år. En helt annen ting er jo de som bare driver dank hjemme og overhodet ikke tar ansvar for seg selv eller andre for den saks skyld.

Mvh Yvonne

Så om en "klarer å ta vare på seg selv" (noe en faktisk ikke vet om en klarer om en ikke har prøvd...) så skal en få bo hjemme til en selv vil flytte? Det holder bare å trakke rundt i gangene på en høyskole eller noe?

Dog om du er tiltaksløs, har problemer med å finne noe å gjøre, "driver dank" og sliter i livet, så skal en kastes ut?

I en slik situasjon er det jo faktisk kun "slasken" som beviser at han eller hun klarer seg helt fint på egenhånd, eller ikke, mens den såkalte flinke aldri viser i praksis at personen kan gjøre det.

Det høres ut som om du har et lite reflektert forhold til det å klare seg på egenhånd. Du er tydelig i full forsvarsposisjon siden du tydeligvis mener at følgende er måten å gå frem på:

Tilsynelatende flink, ansvarfull og god unge = Skal sponses direkte og indirekte hjemmenfra, og skal sys puter under armene på.

Tiltaksløs, skolelei, problemfylt og lat unge = Skal kastes ut og lære å klare seg selv.

[Gjest far]

Jeg siterer deg siden du skriver det at det er sunt og godt å etablere seg for seg selv før man blir for gammel, og at man lærer en del ting ved å flytte hjemmefra. Det jeg lurer på er

-hva er for gammelt for å bo hjemme?

-hva er det man egentlig lærer når man flytter hjemmefra som det ikke er mulig å lære ved å bo hjemme uansett hvor selvstendig, reflektert og fornuftig man er?

-Lærer alle det samme når de flytter hjemmefra, selv om man har ulik livserfaring og familieforhold fra før?

- hva er egentlig definisjonen på å etablere seg for seg selv? Hva vil det si å virkelig flytte hjemmefra. eks. hvis man deler et rom på et internat på en folkehøyskole. Har man flyttet hjemmefra da?

- eller når man bor 5 år i kollektiv og eier ingenting selv/har fremdeles mange ting hjemme hos foreldrene. "Klarer man seg selv" da?

- eller alle de, svært mange 18-19 åringene som flytter hjemmefra, men som likevel får økonomisk støtte fra foreldrene? har man egentlig "forlatt redet" da?

Om jeg hadde hatt en millimeterdefinisjon på spørsmålene dine, så skulle jeg skrevet bok om det. Jeg kan bare referere til mine tidligere innlegg i denne tråden. Ingen situasjon er en annen lik. Jeg synes også gjesten som jeg har sitert under, beskrev det godt, og mye kortere enn hva jeg selv klarer.

Altså har du ikke hatt de samme erfaringene som andre, fordi du rett og slett har gått fra en enkel tilværelse, til en annen med godt oppsparte midler som de som klarer seg selv enten måtte jobbet mer, eller ikke ville hatt.

De fleste som flytter ut har de tøft en periode, og det er jo denne erfaringen folk snakker om. Ikke å gå rundt og tro at verden kun er gull og grønne skoger og tilrettelagt for en selv.

Det er ingen som kan sette en fast og felles aldersgrense for når man er for gammel til å bo hjemme. Man kan bare sammenligne seg litt med resten av samfunnet. Slik jeg oppfatter det, vil de fleste mene at det kan være greit å bo hjemme til man er passert 20 , mens om man fortsatt bor hjemme når man nærmer seg 30 så vil nok mange kanskje synes at man er litt sent ute med å bli voksen.

For meg handler det ikke så mye om en eksakt alder, men det å bli voksen og lære hvordan man skal ta ansvar for seg selv og sitt eget liv tar faktisk noen år, og jeg tror at om man begynner alt for sent, så kan det faktisk bli for sent.

For meg er som sagt den viktigste prøvesteinen på om man er virkelig selvstendig og ansvarlig for sitt eget liv, om man klarer å "gi slipp på" sine foreldre. Vi trenger alle hjelp og støtte fra andre mennesker, men for meg handler det om måten man trenger det på. Jeg kan ikke forklare det bedre, dessverre.

Har du selv noen tanker i forhold til de spørsmålene du stilte?

[Gjest Gjest_..._*]

Jeg har ikke gått fra en enkel tilværelse til en annen med godt oppsparte midler, da de pengene jeg sparte opp primært er bundet opp i f.eks BSU, dvs penger jeg overhodet ikke kan røre før jeg en dag kan kjøpe bolig.

Så som så mange andre studenter har jeg både studielån og en jobb for å få det til å strekke til, ikke får jeg hjelp av mine foreldre heller.

mvh Yvonne

Vel, nr.1 Du har en velfylt BSU konto. Andre fyller den selv, kanskje under studiene.

nr.2 Studielånet ditt er nok betraktelig mindre enn andre studenters om du bodde hjemme, fremt at du ikke er et tilfelle for luksusfellen.

nr.3 Foreldrene din har hjulpet deg ved å la deg bo hjemme og spare penger, og antagelig har det vært lettere for det å studere pga dette, det er faktisk hjelp det også, selv om du ikke får penger direkte i hånden.

Det er jo egentlig noe rart at du som mener at en er så moden og erfaren selv om en bor hjemme til langt oppi 20-åra er så lite reflektert og moden i måten du legger frem tankene din her.

[Silmarill]

Synes jeg ser i flere innlegg at det er voksne "barn" på 20+ som bor hjemme hos foreldrene, og dette kjenner jeg at jeg reagerer på. I "min ungdom" var det vanlig at vi flyttet ut når vi var ferdige med videregående. Er dette noe som har endret seg?

Jeg tar i utgangspunkt at ditt barn bor hjemme! Enten hos mor, deg eller dere begge!

Hva som skylde at barnet ditt fortsatt bor hjemme må du egennlig vite selv dersom du kjenner ditt eget barn!

Veldig mange barn som velger videre utdannelse og som får "tilbud" om å bo hjemme mens utdannelsen finner sted - velger dette! Mest pga. at dette blir billigere selvsagt....ikke fordi det er gunstig for personen på andre måter om du skjønner!

Ungdom under utdannelse er heldige dersom de slipper å reise langt unna for "den" spesifikke utdannelsen, men selvsagt spesielt heldig dersom de har reale foreldre å bo hos!

Det at enkelte velger å bo hjemme under evt. utdannelse trådstarter, er rett og slett fordi det er meget gunstig på mange måter!

[Gjest Gjest_Rosa_*]

Min erfaring er ikke en allmenngyldig sannhet, kun ting jeg har sett og lært av gjennom livet.

Min erfaring er at mange som flytter direkte fra foreldrene, til et kollektiv eller inn i et samboerskap, ved ett eller annet tidspunkt senere i livet ønsker å prøve å bo for seg selv.

Min erfaring er at mange som bor hjemme langt ut i voksenalder, gjør det fordi de finner det bekvemt, og det er ikke slik at de ikke klarer seg på egen hånd, de ønsker det bare ikke.

(Minste motstands vei)

Min erfaring er at mange av de som bor hjemme langt ut i voksenalder, har et lettvindt syn på økonomisk styring når de skal klare seg selv, fordi mange var vant til å ha et "sikkerhetsnett" når de bodde hjemme.

(Om de var blakke ved slutten av måneden, hadde de fremdeles mat på bordet, tak over hodet, strøm, og telefon/internett)

Jeg har sett hvordan mange som har bodd hjemme til de er 25-30 år, ikke klarer å bo alene, og flytter hjem igjen.

Min erfaring er at selv om det varierer når det er på tide å "kaste ut" barna, blir overgangen lettere når de er tidlig i 20-åra, enn det blir senere.

[Gjest far]

Min erfaring er ikke en allmenngyldig sannhet, kun ting jeg har sett og lært av gjennom livet.

Min erfaring er at mange som flytter direkte fra foreldrene, til et kollektiv eller inn i et samboerskap, ved ett eller annet tidspunkt senere i livet ønsker å prøve å bo for seg selv.

Min erfaring er at mange som bor hjemme langt ut i voksenalder, gjør det fordi de finner det bekvemt, og det er ikke slik at de ikke klarer seg på egen hånd, de ønsker det bare ikke.

(Minste motstands vei)

Min erfaring er at mange av de som bor hjemme langt ut i voksenalder, har et lettvindt syn på økonomisk styring når de skal klare seg selv, fordi mange var vant til å ha et "sikkerhetsnett" når de bodde hjemme.

(Om de var blakke ved slutten av måneden, hadde de fremdeles mat på bordet, tak over hodet, strøm, og telefon/internett)

Jeg har sett hvordan mange som har bodd hjemme til de er 25-30 år, ikke klarer å bo alene, og flytter hjem igjen.

Min erfaring er at selv om det varierer når det er på tide å "kaste ut" barna, blir overgangen lettere når de er tidlig i 20-åra, enn det blir senere.

Her klarte du å beskrive mye av det jeg selv ikke klarte i mine tidligere innlegg. Flott!

[litle_my]

Jeg tar i utgangspunkt at ditt barn bor hjemme! Enten hos mor, deg eller dere begge!

Hva som skylde at barnet ditt fortsatt bor hjemme må du egennlig vite selv dersom du kjenner ditt eget barn!

Veldig mange barn som velger videre utdannelse og som får "tilbud" om å bo hjemme mens utdannelsen finner sted - velger dette! Mest pga. at dette blir billigere selvsagt....ikke fordi det er gunstig for personen på andre måter om du skjønner!

Ungdom under utdannelse er heldige dersom de slipper å reise langt unna for "den" spesifikke utdannelsen, men selvsagt spesielt heldig dersom de har reale foreldre å bo hos!

Det at enkelte velger å bo hjemme under evt. utdannelse trådstarter, er rett og slett fordi det er meget gunstig på mange måter!

Jeg forstår ikke helt den personlige vridningen du gjorde her? Hvorfor tok du opp dette som om det gjaldt mitt barn når jeg spurte på generelt grunnlag?

[Gjest farge]

Hvis man definerer det å flytte hjemmefra som å forlate mamma og pappa, så flyttet jeg som 13 åring. Det er tradisjon i vår familie at barna sendes på internatskole i England når de blir 13.

Ett er nå at ungene ikke bør bo hjemme til de fyller førti, men å sende en 13 åring alene ut i verden er både ansvarsløst og lite gjennomtenkt!

[Anglofil]

Så om en "klarer å ta vare på seg selv" (noe en faktisk ikke vet om en klarer om en ikke har prøvd...) så skal en få bo hjemme til en selv vil flytte? Det holder bare å trakke rundt i gangene på en høyskole eller noe?

Dog om du er tiltaksløs, har problemer med å finne noe å gjøre, "driver dank" og sliter i livet, så skal en kastes ut?

I en slik situasjon er det jo faktisk kun "slasken" som beviser at han eller hun klarer seg helt fint på egenhånd, eller ikke, mens den såkalte flinke aldri viser i praksis at personen kan gjøre det.

Det høres ut som om du har et lite reflektert forhold til det å klare seg på egenhånd. Du er tydelig i full forsvarsposisjon siden du tydeligvis mener at følgende er måten å gå frem på:

Tilsynelatende flink, ansvarfull og god unge = Skal sponses direkte og indirekte hjemmenfra, og skal sys puter under armene på.

Tiltaksløs, skolelei, problemfylt og lat unge = Skal kastes ut og lære å klare seg selv.

Nå tror jeg du misforstår meg veldig. Jeg ville ikke kastet ut ungen min om h*n slet psykisk og hadde problemer eller lignende. Men, om ungen min bare levde av foreldrenes penger som 25 åring så hadde jeg stilt noen krav, i verste fall bedt ungen om å flytte ut, men som jeg skrev også tidligere, jeg er ikke for å kaste ut ungen bare for å gjøre det. Det kommer helt an på person og situasjon.

Vel, nr.1 Du har en velfylt BSU konto. Andre fyller den selv, kanskje under studiene.

nr.2 Studielånet ditt er nok betraktelig mindre enn andre studenters om du bodde hjemme, fremt at du ikke er et tilfelle for luksusfellen.

nr.3 Foreldrene din har hjulpet deg ved å la deg bo hjemme og spare penger, og antagelig har det vært lettere for det å studere pga dette, det er faktisk hjelp det også, selv om du ikke får penger direkte i hånden.

Det er jo egentlig noe rart at du som mener at en er så moden og erfaren selv om en bor hjemme til langt oppi 20-åra er så lite reflektert og moden i måten du legger frem tankene din her.

1. Nei, jeg har ikke skrevet at jeg har en velfylt BSU-konto. Jeg har spart opp litt, som i en liten slump penger ift hvordan du antagelig vil se det, men en god slump penger for meg. Dvs at 30 000 kr står i BSU, mens 10 000 kr har jeg lånt vekk for å støtte en god venn i nød slik at denne personen kunne fullføre utdanning og få orden på livet sitt. Jeg vet ikke om jeg ser de pengene igjen, selv om de hadde kommet godt med. I hverdagen har jeg med andre ord ikke mer å rutte med enn andre, men jeg jobber mye ved siden av studiene.

2. Jo, jeg har fullt studielån, men det er av grunner du ikke har noe med, men nei, jeg er ikke en del av "luksusfellen".

3. Selvfølgelig er det hjelp, jeg har til og med skrevet at jeg er veldig glad for at jeg har fått lov til det. Det jeg mente med at jeg ikke får hjelp, er at jeg ikke får hjelp nå. Jeg har flust av medstudenter som får hjelp hjemmefra når de bor for seg selv, så jeg ser ikke helt hvorfor det er så ille. Faktisk er jeg for å hjelpe til jeg, hadde gjort det selv om jeg hadde hatt barn.

Og jeg bodde ikke hjemme til langt ute i 20-åra, jeg fylte 23 år det året jeg flyttet ut, ergo var jeg faktisk i begynnelsen av 20-åra. Og jeg har ingen problemer med å se to sider jeg, jeg skriver bare at den overgangen som mange hevder er så stor, er ikke nødvendigvis det. Så skriver ikke jeg at det er slik for alle, men noen.

Mvh Yvonne

Endret 9. mars 2010 av Yvonne

[Gjest Gjest]

Skal man bo hjemme, så er det en selvfølge at man hjelper til.

Du misforstår. Han hjalp ikke til, det var han som hadde styringen med alt som hadde med hus og hjem å gjøre. På en måte kan man vel si at rollene var helt snudd om. Han betalte faste utgifter, sto for alle innkjøp, vedlikehold og renhold av hjemmet.

Svigermor både jobber og sitter på mye eiendom, så hun har til smør på grøten, men det var simpelten en drømmesituasjon for henne at mannen min tok seg av alt mens hun bare hadde seg selv å tenke på.

[Numa]

For det første har ingen av mine innlegg vært rettet direkte mot deg og din spesielle situasjon, så ikke ta det så personlig heller. Det er jo godt mulig at du er like sterk og selvstendig selv om du bodde hjemme til du var 23 som om du hadde flyttet hjemmefra da du var 18. Det går jo ikke an å diskutere på personplan her inne, da ingen av oss kjenner hverandre. Men det går an å løfte blikket fra egen navle og si noe om hvordan ting kan være på et generelt grunnlag. Så blir det opp til hver og en å trekke de linjene fra det generelle og til sitt personlige liv som de kan ha nytte av for seg selv. Ikke alt er alltid riktig for alle, men skal man kunne få fram mange meninger som kan gi noe til flest mulige, så må man først etablere en vid og bred generell plattform, og innse at det er mange sannheter her i verden og at de kan ses på fra forskjellige vinkler og i forskjellig lys.

En annen ting er jo at du selv hevder å "ikke ha tatt nevneverdig skade av det". Det er ikke sikkert at akkurat du har det. Men det er vanskelig å se seg selv objektivt, og du kan ikke se bort fra at andre har taklet en slik situasjon annerledes enn deg.

Det er i hvert fall flott at du viser takknemlighet for at du har fått bo hjemme så lenge slik at du kunne få en bedre økonomisk ramme for deg selv. For det er faktisk slik at de færreste foreldre kan gi barna sine en slik mulighet uten at de forsaker en god del selv for å få det til. Ikke bare økonomisk, men også ansvarsmessig og frihetsmessig.

Det er fint at du også har lyst til å hjelpe dine egne barn når du en gang får dem. Jeg håper du får mulighet til det når den tid kommer. Men uansett hvor sterk og selvstendig man er når man bor hjemme, så vil det for de fleste foreldre føles som et slags ansvar. Det er også barns plikt overfor sine foreldre å ikke utnytte denne ansvarsfølelsen i for lang tid. Foreldre har også rett til et voksenliv hvor barna tar ansvaret for seg selv. Selv om man ikke sparker barna ut i en viss alder, men lar dem få bo hjemme til de er ferdig med både den ene og den andre utdannelsen for å hjelpe dem, så vil det ikke si at det er en selvfølge, eller at ikke foreldrene også trenger at barna tar sin del av ansvaret og "slipper foreldrene sine fri". Den dagen man innser sitt eget ansvar - også overfor sine foreldre - er nemlig, slik jeg ser det, avgjørende for om man kan kalle seg voksen eller ikke.

Det at et barn og en forelder kan ha helt forskjellige definisjoner på hva som er "en god grunn" for å måtte flytte ut, gjør ikke at alle foreldre som presser litt på for at ungene skal flytte ut en eller annen gang etter myndighetsdagen har dårlige grunner, eller at de er uempatiske og ikke gir omsorg til barnet sitt. Det var vel bare det jeg ville fram til. Det er forskjell på å hive ut en sekstenåring fordi man ikke gidder å være foreldre lenger og det å være en voksen og moden kraft som sakte, men sikkert tvinger barnet ut på egne ben etter en overgangsperiode. Noen fugleunger klarer å få luft under vingene på eget initiativ. Andre må sparkes ut av redet. Det trenger jo ikke å bety at foreldrene ikke er glad i dem, noen ganger er det tvert i mot.

[/quote

Jeg er enig med "far" i det han skriver her. Men de fleste barn/unge har ikke innsikt i hva det vil si når foreldrene deres vil leve et voksenliv, så der må vi som foreldre bli klart flinkere til å sette grenser. (de av oss som ikke allerede gjør det).

Da jeg som 15 åring opplevde at flere av mine venner måtte betale for seg dersom de skulle fortsette å bo hjemme ble jeg ganske sjokkert. Dette til tross for at de gikk videre på skole. I min familie var dette uaktuelt, men jeg flyttet da jeg var 16 år til en annen kant av landet pga av skolegang. De familiene det her er snakk om gjorde bare det de måtte, ikke pga at de hadde lyst.

Det er mange grunner til at de unge bør, ikke nødvendigvis flytte hjemmefra, men i alle fall betale for seg med en liten symbolsk sum.

De både lærer å behandle penger, samtidig som de får erfaring til de skal flytte hjemmefra.

[Gjest Gjest_123_*]

Den nærmeste videregående skolen her er en time unna, så ungene forsvinner heldigvis når de er 16-17 år gamle. Nok er nok.