Hvor lenge bor "ungene" hjemme?

[Anglofil]

Nå var det vel gjesten som sa seg enig med deg jeg kommenterte, men jeg har heller ingen problemer med å finne flere eksempler på at du har sagt det samme før du nyanserte det litt.

Så nyanserer du litt her, og det var derfor jeg ikke siterte deg, men valgte å sitere Golde, som gjentok at mange overdrev forandringen ved å flytte hjemmefra.

Ja, jeg mener fremdeles at noen overdriver noe voldsomt, men det betyr jo ikke at jeg mener alle gjør det. Jeg legger vekt på 'noen' her. Det trenger ikke å bety at man setter seg over noen, men at man ser at enkelte mennesker overdriver mer enn andre.

F.eks denne moren til en venninne som uffet og okket seg over hvordan det var å ha jenta si hjemme, fordi det var såååå mye bedre å bo for seg selv, denne jenta måtte jo flytte ut, det er så mye mer lærerikt må vite. Vel, jenta flyttet og i dag så merker hun ikke store forskjellen. Og hun har alltid ment moren overdrev noe voldsomt. Hvorfor? Fordi jenta var vant til å ta ansvar, betalte husleie hjemme og var egentlig veldig ansvarsfull. Eneste som var deilig for henne, var å slippe maset til moren som stadig påpekte at nå måtte hun flytte ut. Nå bor hun for seg selv, og gjør akkurat de samme tingene som hun gjorde hjemme. Den store overgangen merket hun ikke særlig til.

Så når jeg mener noen, så er det slik at jo, noen overdriver. Det betyr ikke at alle gjør det. Selvsagt er det slik at en del har godt av å flytte for seg selv, det betyr derimot ikke at alle gjør det, at alle må flytte ut for å bli mer ansvarsfulle eller what-not.

Mvh Yvonne

Endret 8. mars 2010 av Yvonne

[Golde]

Så nyanserer du litt her, og det var derfor jeg ikke siterte deg, men valgte å sitere Golde, som gjentok at mange overdrev forandringen ved å flytte hjemmefra.

Jeg mener da heller ikke at min erfaring står høyere enn andres! Tvert i mot, da har jeg uttrykt meg uklart. Jeg mente å komme med et motargument til TS, som tydeligvis mener et én bestemt alder er den beste for å flytte ut, fordi man da blir selvstendig. Selv mener jeg at det nettopp er noe som varierer fra person til person, og fra familie til familie.

Det innlegget jeg skrev som du siterer, var jo igjen basert på mitt første innlegg i denne tråden:

Jeg flyttet ut straks jeg var ferdig med videregående. Hadde gledet meg lenge til den dagen. Selv om vi var en "vellykket familie", synes jeg ikke vi hadde verdens beste forhold, og jeg syntes det var deilig å slippe all krangling, spydigheter, masker osv. Dessuten ville jeg klare meg alene.

Kjæresten min, derimot, flyttet ikke hjemmenifra før han var 29! Og bare en måned før han fylte 30! Han er like selvstendig som jeg er, på alle måter, og han har hatt en rik og god studenttilværelse før han begynte å jobbe. Han er forresten ikke norsk, bor ikke i Norge. Og jeg må si at på mange måter er jeg litt misunnelig på det familieforholdet han har til sin familie. Han besøker sine foreldre ofte, minst en gang i uka. De er kjærlige og trives i hverandres selskap, han har to brødre, og har det samme forholdet til dem. Jeg synes dette er flott og beundringsverdig. Vi skal ikke undervurdere familien og dens plass og betydning, synes jeg. Fungerer det at man bor sammen og trives med det, er det vel bare positivt.

[Gjest far]

Yvonne:

Du glemmer å se ting fra morens perspektiv. Selv om det kanskje ikke var en så veldig stor forskjell for barnet å flytte hjemmefra, så er morens følelser og oppfattelser av hva som skjer ved at barnet flytter hjemmefra, fortsatt like gyldige for henne som mor. Å si at det er en overdrivelse, er å nedvurdere morens oppfatning av situasjonen. Den ene meningen er ikke nødvendigvis mer riktig enn den andre, men begge er like gyldige.

[Anglofil]

Yvonne:

Du glemmer å se ting fra morens perspektiv. Selv om det kanskje ikke var en så veldig stor forskjell for barnet å flytte hjemmefra, så er morens følelser og oppfattelser av hva som skjer ved at barnet flytter hjemmefra, fortsatt like gyldige for henne som mor. Å si at det er en overdrivelse, er å nedvurdere morens oppfatning av situasjonen. Den ene meningen er ikke nødvendigvis mer riktig enn den andre, men begge er like gyldige.

Nå mente jeg ift at hun påberopte seg å vite hva hennes datter ville tenke. Dvs at det ville være stor forskjell for datteren. Og akkurat dét kan hun jo ikke vite, fordi hun er moren og ikke datteren. Det er vel poenget mitt.

Klart det sikkert er stor forskjell for henne som mor når barnet flyttet ut, men det var altså ikke det jeg mente her.

Mvh Yvonne

[Gjest Mor til snart utflytningsklare u]

Ja, jeg mener fremdeles at noen overdriver noe voldsomt, men det betyr jo ikke at jeg mener alle gjør det. Jeg legger vekt på 'noen' her. Det trenger ikke å bety at man setter seg over noen, men at man ser at enkelte mennesker overdriver mer enn andre.

Jeg har sett enda en gang gjennom det du har skrevet, og jeg kan ikke se at du har skrevet "noen".

Jeg ser du har skrevet "man" (flertall), og jeg ser "folk" (igjen flertall), men "noen" ser jeg ikke.

Jeg beklager at jeg har misforstått deg på dette.

[Gjest far]

Nå mente jeg ift at hun påberopte seg å vite hva hennes datter ville tenke. Dvs at det ville være stor forskjell for datteren. Og akkurat dét kan hun jo ikke vite, fordi hun er moren og ikke datteren. Det er vel poenget mitt.

Klart det sikkert er stor forskjell for henne som mor når barnet flyttet ut, men det var altså ikke det jeg mente her.

Mvh Yvonne

Jeg skjønner hva du sier, men jeg tror likevel ikke du skjønte poenget mitt, så jeg skal prøve å reformulere:

Det at det er en stor forskjell for henne som mor når barnet flytter ut er i og for seg udiskutabelt, men det var ikke det jeg forsøkte å belyse i mitt forrige innlegg.

Det at en mor påberoper seg å vite hva datteren ville tenke handler jo ikke om noe som helst annet enn hva moren selv tenker. Hun har antageligvis en god del flere erfaringer i så måte enn datteren, om ikke annet så i kraft av å ha levd lenger.

Hun kan også kjenne sin datter på en måte som datteren ikke kan forstå. Det kan også hende at datteren, når hun har fått noen flere år på baken, bodd for seg selv i flere år, og kanskje selv har stiftet familie, plutselig skjønner hva moren mente med det hun sa.

Selv om datteren aldri selv vil føle eller tenke det samme som moren vil ikke dermed si at moren overdriver, eller at morens følelser er ugyldige. De er bare forskjellige fra datterens.

[Arielle]

Jeg var 15 da jeg flyttet, så jeg synes det er supergammelt å bo hjemme til man er 20

[Anglofil]

Jeg skjønner hva du sier, men jeg tror likevel ikke du skjønte poenget mitt, så jeg skal prøve å reformulere:

Det at det er en stor forskjell for henne som mor når barnet flytter ut er i og for seg udiskutabelt, men det var ikke det jeg forsøkte å belyse i mitt forrige innlegg.

Det at en mor påberoper seg å vite hva datteren ville tenke handler jo ikke om noe som helst annet enn hva moren selv tenker. Hun har antageligvis en god del flere erfaringer i så måte enn datteren, om ikke annet så i kraft av å ha levd lenger.

Hun kan også kjenne sin datter på en måte som datteren ikke kan forstå. Det kan også hende at datteren, når hun har fått noen flere år på baken, bodd for seg selv i flere år, og kanskje selv har stiftet familie, plutselig skjønner hva moren mente med det hun sa.

Selv om datteren aldri selv vil føle eller tenke det samme som moren vil ikke dermed si at moren overdriver, eller at morens følelser er ugyldige. De er bare forskjellige fra datterens.

Men ser man det på denne måten så setter man da morens tanker høyere enn datterens. Er det egentlig noe bedre? Og det er kun datteren som kan vite hva som er best for seg i det lange løp. Det skulle tatt seg ut om denne datteren skulle ment det samme om morens liv. Og tenk om det faktisk er sånn: noen opplever at det ikke er den helt store overgangen. Moren snakket om opplevelsen datteren ville føle, og ingen andre enn datteren vet dette sikkert uansett.

Mvh Yvonne

[Gjest Gjest]

Men ser man det på denne måten så setter man da morens tanker høyere enn datterens.

Ja, og så? Noen ganger trenger man en viss livserfaring for å forstå ting. Tenk deg en mor med en datter som akkurat er ferdig med videregående. Hun har en kjæreste hun har vært sammen med noen måneder. Hun erklærer at hun ikke har spesielt lyst til å hverken studere eller jobbe, hun har lyst på barn og regner med at kjæresten kan forsørge dem. Moren forteller henne at det kan være veldig vanskelig å bli ung mor og uten utdannelse å falle tilbake på. Et år er heller ikke lang tid for et forhold, spesielt når man er så ung, og selv om hun er veldig glad i kjæresten har hun har ingen garanti for at ting ikke forandrer seg. Hun råder henne å tenke gjennom om det er noe hun har interesse for, et studium hun kunne tenke seg, og når hun er ferdig med det og kanskje til og med har jobbet et par år er hun fremdeles ung, men har da noe mye mer stabilt å bygge et småbarnsliv på.

Jeg tror de aller fleste er enige i at dette er fornuftige tanker fra moren. Det handler ikke om at moren setter sine tanker høyere enn datterens, men at hun har en livserfaring som gjør at hun klarer å ha et annet overblikk og se lenger fram enn det datteren gjør. Hun vet godt hvordan det er å være mor, hun vet godt at utdannelse og jobb er utelukkende positivt og hun vet også godt at forhold man starter på som tenåring etter all sannsynlighet ikke varer lenge og at denne jenta risikerer et liv som alenemor. Datteren er absolutt berttiget å ha de ønskene og følelsene hun har, men det betyr ikke at det er det som vil gi henne det beste utgangspunktet for resten av livet. Jeg er ganske sikker på at om jenta følger morens råd vil hun i ettertid være glad for at hun valgte det slik, selv om hun ikke følte det da.

På samme måte kan en mor vite at datteren hennes ville ha godt av å flytte for seg selv, selv om datteren er helt sikker på at hun er moden nok som det er. Man har ikke alltid den selvinnsikten man tror man har, og jeg tror det er mer tydelig blandt unge enn blandt godt voksne.

[Gjest far]

Men ser man det på denne måten så setter man da morens tanker høyere enn datterens. Er det egentlig noe bedre? Og det er kun datteren som kan vite hva som er best for seg i det lange løp. Det skulle tatt seg ut om denne datteren skulle ment det samme om morens liv. Og tenk om det faktisk er sånn: noen opplever at det ikke er den helt store overgangen. Moren snakket om opplevelsen datteren ville føle, og ingen andre enn datteren vet dette sikkert uansett.

Mvh Yvonne

Hvordan kan du si at man da setter morens tanker høyere enn datterens? Det er akkurat dette du, etter min mening, ikke får med deg. Verken morens eller datterens følelser kan settes høyere enn den andres, men de er like gyldige fordi de sier noe om det mennesket som har de tankene. I morens verden er det nok slik hun føler. I datterens verden trenger det ikke å være slik. Men siden man er forskjellige mennesker og oppfatter ting forskjellig, så må det være rom for å akseptere begges tanker, uten at den ene blir påstått å overdrive. Det går nemlig an, uten at man med det sier noe om hvilke tanker som er mest riktige. Akkurat som du hevder at ingen andre enn datteren vet dette helt sikkert, så er det ingen andre enn moren som vet helt sikkert hvordan hun selv tenker og føler i forhold til sin egen datter.

Kun datteren kan vite selv hva som er best for seg selv i det lange løp. Forskjellen som du ikke ser, er at moren kun i kraft av å være mor må ta en del valg og føringer for datteren. Det er det som kalles oppdragelse og å ta ansvar. Jeg er selv uenig med mine foreldre om en del valg de tok og føringer de la for meg i den tiden jeg bodde hjemme, men jeg kan likevel ikke ugyldiggjøre at de tenkte det de tenkte og gjorde de de mente var riktig.

Det er en stor forskjell på å legge føringer for et barns liv og det og legge føringer for en foreldres liv. I hvert fall i den fasen hvor barnet fortsatt bor hjemme. Det er livets gang. Barn kommer i en del situasjoner som foreldrene setter dem i, fordi foreldrene selv mener det er riktig å utsette barnet for dette.

Når foreldrene blir gamle og kanskje trenger mer hjelp fra barna sine, blir denne situasjonen ofte snudd på hodet. Da er det ofte voksne barn som må ta en del avgjørelser og føringer for hva som skal skje med foreldrene, f.eks. i forbindelse med sykdom, demens osv.

At en mor er berettiget til å ha noen tanker og meninger om hva hun mener er riktig og bra for datteren sin synes jeg er helt greit så lenge datteren bor hjemme.

For meg er å bli voksen det at en slik skjevfordeling av "påvirkningsmakten" mellom foreldre og barn opphører. De aller fleste klarer selvfølgelig å bli voksne selv om de bor sammen med foreldrene sine i mange år etter myndighetsdagen. Men jeg tror det tar lengre tid enn om de hadde flyttet for seg selv litt tidligere. Og ofte ser man ikke selv at man har godt av en ting før etter mange år, for all innsikt tar tid å utvikle.

Det du tenker om en slik situasjon er selvfølgelig gyldig for deg. Jeg prøver bare å få fram at å se situasjonen fra en annen vinkel også har sin gyldighet.

[Gjest Enda en mor]

Men ser man det på denne måten så setter man da morens tanker høyere enn datterens. Er det egentlig noe bedre? Og det er kun datteren som kan vite hva som er best for seg i det lange løp. Det skulle tatt seg ut om denne datteren skulle ment det samme om morens liv. Og tenk om det faktisk er sånn: noen opplever at det ikke er den helt store overgangen. Moren snakket om opplevelsen datteren ville føle, og ingen andre enn datteren vet dette sikkert uansett.

Mvh Yvonne

Jeg forstår at Yvonne selv ikke er mor til voksne barn enda.Men nok om det.

Da jeg flyttet som 17 åring , så storkoste jeg meg. Endelig fri til å gjøre hva jeg vile. Bestemme alt uten innblanding fra, og uten å måtte ta hensyn til foreldre og andre søsken. Jeg elsket å bo alene og være min egen "herre". Samtidig måtte jeg selv vaske klær og hybel, lage mat, handle inn med et minimum av penger og ellers diponere pengene fornuftig. Gjett om jeg lærte mye- både på godt og vondt. Jeg prøvde og feilet, og omsider lærte jeg av mine feil.

Det er nemlig ikke alle som er like fornuftige og "flinke" i tenårene. Jeg var nok en av dem.

Nå har jeg selv barn som enten har flyttet ut, eller ganske snart kommer til å gjøre det. Enkelte MÅ bare bort fra hjemmet og begynne sitt eget liv for å bli "voksne" . Men jeg skjønner nå at det er mage som synes de alltid har vært så "fornuftige" og "flinke" at de ikke lærer noen ting av å fortsette å bo hjemme. Og hurra til de.

[Gjest far]

Ja, og så? Noen ganger trenger man en viss livserfaring for å forstå ting. Tenk deg en mor med en datter som akkurat er ferdig med videregående. Hun har en kjæreste hun har vært sammen med noen måneder. Hun erklærer at hun ikke har spesielt lyst til å hverken studere eller jobbe, hun har lyst på barn og regner med at kjæresten kan forsørge dem. Moren forteller henne at det kan være veldig vanskelig å bli ung mor og uten utdannelse å falle tilbake på. Et år er heller ikke lang tid for et forhold, spesielt når man er så ung, og selv om hun er veldig glad i kjæresten har hun har ingen garanti for at ting ikke forandrer seg. Hun råder henne å tenke gjennom om det er noe hun har interesse for, et studium hun kunne tenke seg, og når hun er ferdig med det og kanskje til og med har jobbet et par år er hun fremdeles ung, men har da noe mye mer stabilt å bygge et småbarnsliv på.

Jeg tror de aller fleste er enige i at dette er fornuftige tanker fra moren. Det handler ikke om at moren setter sine tanker høyere enn datterens, men at hun har en livserfaring som gjør at hun klarer å ha et annet overblikk og se lenger fram enn det datteren gjør. Hun vet godt hvordan det er å være mor, hun vet godt at utdannelse og jobb er utelukkende positivt og hun vet også godt at forhold man starter på som tenåring etter all sannsynlighet ikke varer lenge og at denne jenta risikerer et liv som alenemor. Datteren er absolutt berttiget å ha de ønskene og følelsene hun har, men det betyr ikke at det er det som vil gi henne det beste utgangspunktet for resten av livet. Jeg er ganske sikker på at om jenta følger morens råd vil hun i ettertid være glad for at hun valgte det slik, selv om hun ikke følte det da.

På samme måte kan en mor vite at datteren hennes ville ha godt av å flytte for seg selv, selv om datteren er helt sikker på at hun er moden nok som det er. Man har ikke alltid den selvinnsikten man tror man har, og jeg tror det er mer tydelig blandt unge enn blandt godt voksne.

Veldig godt skrevet.

[Gjest Gjest]

Jeg ble kastet ut da jeg var 16. Da kunne jeg søke stipend og lån for videregående skole, og da var foreldrene mine ferdig med sin "jobb" som de sa.

Det stemmer jo det da. Hvorfor skal de ha utgiftene med å sende deg på skole når du kan dekke det selv?

Jeg flyttet etter ungdomsskolen fordi den vgs linja jeg ville inn på lå lenger sør.

[Gjest Gjest]

Jeg begynte på Folkehøgskole rett etter 10 klasse, noe jeg mener alle bør gjøre. Man vokser utrolig mye på det året, man får "prøvd sine vinger og blir mer moden innen man beynner på VG.

Etter Folkehøgskolen begynte jeg på VG to timers kjøretur fra hjemplassen, og bodde kun hjemme på sommeren når jeg jobbet(Begynte å jobbe da jeg var 14, og hadde den jobben til jeg var 18. Kun med avbrudd av skolegang). Jeg var hjemme stort sett annenhver helg, og fikk så og si aldri hjelp fra mine foreldre(bortsett fra klesvask, og av og til penger til bussen). Jeg klarte meg fint på mine ca 2000,- i mnd.

Etter min mening bør alle oppleve det å leve på "studentlønn", liten hybel, osv. Like mye som jeg synes "alle" bør oppleve hvordan det er å "leve" på NAV, en stund.

Men ikke det, barna her i huset skal få bo hjemme om de vil det, mens de går skole. De får ikke lov å bo hjemme for bare å sitte på PC`en å spille, og få klærne vaska og med dekka bord.

Her er jeg virkelig uenig med deg. De ideele hadde vært om INGEN opplevde å leve på NAV for en periode eller for alltid. Det jeg derimot mener alle burde oppleve er å forsørge seg selv en periode med penger man får fra jobb.

[Gjest Gjest]

Det er og noen foreldre som har store vansker med å gi slipp på barna sine. Mora til mannen min tiltet i vinkel da han flyttet sammen med meg. Hun var vant til at det var han som tok seg av huset og gjorde innkjøp hjemme. Hun mangler ikke penger, så det er ikke det at hun ikke har råd til mat, men det gjorde henne ikke noe at mannen min tok de utgiftene.

Needless to say så ser hun ikke med blide øyne på meg som tok "hushjelpen" fra henne.

Skal man bo hjemme, så er det en selvfølge at man hjelper til.

[Gjest tor]

Ungene kan bo hjemme til de er max 18. Etter det er de myndige, barnetrygden opphører, og det er på tide at de klarer seg sjøl.

[Gjest Gjest_Rosa_*]

Her er jeg virkelig uenig med deg. De ideele hadde vært om INGEN opplevde å leve på NAV for en periode eller for alltid. Det jeg derimot mener alle burde oppleve er å forsørge seg selv en periode med penger man får fra jobb.

Jeg er delvis enig. Jeg unner ingen å leve på NAV, men jeg mener likevel at alle hadde hatt godt av å få erfaringen med å leve på et minimum for en periode. (For eksempel stipend og deltidsjobb)

[Safira]

Jeg er veldig glad for at jeg får bo hjemme så lenge jeg vil. Jeg begynner å studere til høsten (ferdig med VGS til sommeren) og det kan godt hende jeg bor hjemme til jeg har fullført en bachelorgrad. Selvfølgelig hadde det vært deilig å bo for seg selv, men hybel er dyrt (hvertfall når man ikke ønsker å dele kjøkken), og dersom jeg kan slippe unna en del lån så er ikke det å forakte. Jeg hjelper selvfølgelig til hjemme, men mamma forventer ikke at jeg skal hjelpe til økonomisk. Hun forventer heller ikke at jeg skal ha en jobb ved siden av skolen for å dekke mine utgifter. Det er mulig at det er umodent av meg å bli værende hjemme, men det får så være. Jeg tenker at økonomisk sett så er det ikke så dumt så lenge jeg kommer greit overens med familien min.

[Anglofil]

Ja, og så? Noen ganger trenger man en viss livserfaring for å forstå ting. Tenk deg en mor med en datter som akkurat er ferdig med videregående. Hun har en kjæreste hun har vært sammen med noen måneder. Hun erklærer at hun ikke har spesielt lyst til å hverken studere eller jobbe, hun har lyst på barn og regner med at kjæresten kan forsørge dem. Moren forteller henne at det kan være veldig vanskelig å bli ung mor og uten utdannelse å falle tilbake på. Et år er heller ikke lang tid for et forhold, spesielt når man er så ung, og selv om hun er veldig glad i kjæresten har hun har ingen garanti for at ting ikke forandrer seg. Hun råder henne å tenke gjennom om det er noe hun har interesse for, et studium hun kunne tenke seg, og når hun er ferdig med det og kanskje til og med har jobbet et par år er hun fremdeles ung, men har da noe mye mer stabilt å bygge et småbarnsliv på.

Jeg tror de aller fleste er enige i at dette er fornuftige tanker fra moren. Det handler ikke om at moren setter sine tanker høyere enn datterens, men at hun har en livserfaring som gjør at hun klarer å ha et annet overblikk og se lenger fram enn det datteren gjør. Hun vet godt hvordan det er å være mor, hun vet godt at utdannelse og jobb er utelukkende positivt og hun vet også godt at forhold man starter på som tenåring etter all sannsynlighet ikke varer lenge og at denne jenta risikerer et liv som alenemor. Datteren er absolutt berttiget å ha de ønskene og følelsene hun har, men det betyr ikke at det er det som vil gi henne det beste utgangspunktet for resten av livet. Jeg er ganske sikker på at om jenta følger morens råd vil hun i ettertid være glad for at hun valgte det slik, selv om hun ikke følte det da.

På samme måte kan en mor vite at datteren hennes ville ha godt av å flytte for seg selv, selv om datteren er helt sikker på at hun er moden nok som det er. Man har ikke alltid den selvinnsikten man tror man har, og jeg tror det er mer tydelig blandt unge enn blandt godt voksne.

Men dette er jeg ikke uenig i. Jeg tror kanskje du misforstår meg litt, eller jeg har vært uklar, men jeg tenker mest på de som faktisk gjør noe med livet sitt og tar ansvar, der ser jeg på en måte ingen grunn til "kaste dem ut", bare fordi dem har fylt 18 år. En helt annen ting er jo de som bare driver dank hjemme og overhodet ikke tar ansvar for seg selv eller andre for den saks skyld.

Mvh Yvonne

[Gjest Gjest]

Jeg flyttet hjemmefra når jeg var 21.

Tingene mine flyttet hjem igjen når jeg var 22, da jeg dro til USA og var der et år. Etter at jeg kom hjem igjen, bodde jeg hjemme i ca 1 år før jeg flyttet sammen med kjæresten min.