Hvor lenge bor "ungene" hjemme?

[Gjest Iah]

Jeg flyttet ut rett etter videregående. Da var jeg veldig klar for å stå på egne bein og følte et enormt behov for å flytte.

[Gjest Gjest_sara_*]

Jeg har bodd litt på hybel i ung alder, så flyttet hjem igjen i et par år, så flyttet igjen og så flyttet hjem igjen osv. Flyttet vel ut for godt når jeg var 23-24 ca. Kjente da at det var på tide å flytte og finne seg noe eget.

[Gjest Gjest]

Jeg bor også i studentbolig, men kan ikke si det er store forskjellen for å være helt ærlig. Ikke spesielt lærerikt heller, mat og vaske tøy kunne jeg uansett før jeg flyttet hjemmefra. Og nei, jeg får ingen hjelp av mine foreldre ift økonomi og den slags, allikevel synes jeg at overgangen var så smertefri at jeg egentlig begynner å tenke at folk overdriver noe voldsomt.

Mvh Yvonne

Men du har jo, etter det jeg har forstått, flyttet dirkete inn i leilighet med samboer. Da har du egentlig "hoppet over" det stadiet jeg snakker om.

Jeg opplevde det i alle fall som ting falt litt på plass og mer "til ro" da jeg flyttet sammen med kjæresten. Det å måtte bo på hybel sammen med mange ukjente var noe helt annet -og mye mer lærerikt.

[*Numi*]

Jeg opplevde det i alle fall som ting falt litt på plass og mer "til ro" da jeg flyttet sammen med kjæresten. Det å måtte bo på hybel sammen med mange ukjente var noe helt annet -og mye mer lærerikt.

Du skriver jo om å måtte bo på hybel. Hvis man ikke må, så gjør det vel ikke all verden om man "hopper over det"? Jeg flyttet også rett inn med samboeren min. Jeg kjenner mange som aldri har bodd på typisk hybel. Har blitt mennesker av dem også.

[Tabris]

Jeg flyttet ut da jeg var 20 år. Mine foreldre hadde aldri kastet oss ut, men om vi bodde hjemme etter fylte 18 år krevde de at vi enten studerte eller jobbet. Vi fikk ikke lov å "bare gå hjemme" uten å gjøre noe. Noe jeg er helt enig i.

[Vanya]

Jeg klarte meg fint på mine ca 2000,- i mnd.

Etter min mening bør alle oppleve det å leve på "studentlønn", liten hybel, osv. Like mye som jeg synes "alle" bør oppleve hvordan det er å "leve" på NAV, en stund.

Jeg må si at jeg reagerer på dette. Hvorfor mener du at alle bør leve på studentlønn? Om man jobber ved siden av for å spe på det magre studielånet er vel det bare positivt?

Og at alle burde prøve å leve på NAV en stund... Ja, det hadde jo vært bra for økonomien her i landet.

Ærlig talt, jeg må si at jeg synes disse to utsagnene er ganske så lite gjennomtenkte.

[Gjest Gjest]

Du skriver jo om å måtte bo på hybel. Hvis man ikke må, så gjør det vel ikke all verden om man "hopper over det"?

Det er vel nettopp fordi man MÅ at man lever sånn. Og det er det jeg mener er så lærerikt - å måtte håndtere en livssituasjon som er litt mindre ideell enn det å bo hjemme hos foreldre eller i leilighet med samboer.

Og selvfølgelig "blir det folk av" de som ikke gjør det også. Men jeg mener likevel det er en nyttig del av erfaringsgrunnlaget.

Å kaste ut barn synes jeg selvfølgelig ikke er noen god ide, men å oppfordre dem til å komme seg ut i verden og stå på egene bein er foreldrenes oppgave.

[fink]

Jeg var den som satte "grensen" ved 22.

Det er ikke snakk om å ønske barna ute av huset så raskt som mulig, men at vi ønsker det som, etter vår mening, er det beste for barna våre.

For min del kan barna mine bo hjemme til de er 40, jeg elsker å være sammen med dem, men jeg tror ikke det er det beste for dem.

Å flytte ålene for seg selv er en stor overgang jo. Selvfølgelig er det mange som går fra mor og far til samboer, de har da aldri bodd ålene og gjort alt selv.

Det handler om hvor mye ansvar en lærer seg å ta, for seg selv. Jeg tror når en bor ålene, så med noen så har en mye mer livserfaring og hente.

Å bo hjemme når en er ferdig på VGS/læringtid/militære er faktisk en uting. Det er en uting fordi en kan faktisk tjene sine egne penger og leve sitt eget liv. Det er en uting fordi en er egoistisk ovenfor foreldrene sine å være dem en økonomisk og på andre måter; en byrde.

Foreldre som vil holde sin barn hjemme er også egoistiske. De lar ikke barna være voksne selvstendige mennesker.

Et voksent menneske har ingenting å gjøre hjemme, utenom i tilfeller som ferier, kriser o.l.

Om myndighetsalderen hadde blitt økt igjen til 21, så kanskje det kunne vært mer naturlig å bo hjemme lengre.

Ærlig talt. Mine foreldre tillater at jeg bor hjemme slik at jeg skal kunne studere det jeg vil ( samler nå poeng ). De har gjort det klart at jeg ikke er en byrde for dem, og at jeg får bo hjemme så lenge jeg ønsker, såfremt jeg studerer og ikke bare driver dank. Dersom de hadde kastet meg ut, hadde jeg ikke vært i stand til å fortsette med de videregående realfagene jeg tar nå, og måtte begynt på et random studie for å få studielån.

Jeg blir ikke dullet med her hjemme, og gleder meg veldig til å flytte. I mine øyne er det å være selvstendig å ta egne valg, ikke at foreldrene skal avgjøre hva som er "best for deg". Mitt valg er at jeg vil studere en bestemt ting, og ved å la meg bo hjemme noen år ekstra, gjør foreldrene mine dette mulig. Er det en uting? jeg er klar over stereotypen av 25 år gamle menn som får trusene sine vasket av mamma, men jeg er ikke en av dem! Makan til generalisering!

Jeg er forresten 20 år.

[*Numi*]

Det er vel nettopp fordi man MÅ at man lever sånn. Og det er det jeg mener er så lærerikt - å måtte håndtere en livssituasjon som er litt mindre ideell enn det å bo hjemme hos foreldre eller i leilighet med samboer.

Ja vel. Men må man ikke, så lar man vel være da.

[Gjest Gjest]

Å bo hjemme når en er ferdig på VGS/læringtid/militære er faktisk en uting. Det er en uting fordi en kan faktisk tjene sine egne penger og leve sitt eget liv. Det er en uting fordi en er egoistisk ovenfor foreldrene sine å være dem en økonomisk og på andre måter; en byrde.

Foreldre som vil holde sin barn hjemme er også egoistiske. De lar ikke barna være voksne selvstendige mennesker.

Jeg kjenner mange som bor hjemme i alderen 30-37 år. Det hovedsakelig fordi de enten er under lang utdanning- startet litt senere, eller ikke har fått seg jobb, eller ikke har råd til leilighet med det første, eller samboer/kjæreste har gjort det slutt og de ikke har noe sted å være. Disse hjelper da hjemme.

Selv er jeg enebarn og i 30 årene. Foreldrene mine er vel av den "egoistiske" typen da siden de sier at jeg kan bo hjemme det er bedre når hjemmet ikke er så langt unna utdanningsstedet. Siden moren min har vært ganske dårlig i flere år nå, så er det også en grunn til at jeg bor hjemme. Men selvfølgelig så vil jeg vekk. men jeg vil ha meg frabedt å bli dømt fordi jeg bor hjemme. Du vet ingenting om meg.

[Gjest Gjest]

Ja vel. Men må man ikke, så lar man vel være da.

Ja, det er derfor jeg mener det er lurt at man må

Det er mye det føles behagelig å "slippe" der og da som man likevel er glad man fikk med seg i ettertid. Og mener man i alle fall har lært mye av.

[Nigo-san]

Jeg og mannen håper å kunne tilby ungene en leilighet å bo i under studietiden, slik at de ikke må ta opp voldsomt med lån for å studere. Greia blir i så fall at de da ikke betaler oss noe for å bo der, men at de ellers finansierer seg sjøl (og vasker sine egne truser).

For jeg vil jo gjerne hjelpe barna, samtidig som jeg ærlig talt ikke har så veldig lyst til å være hybelvertinne i mange år etter at de har blitt voksne nok til å greie seg på egenhånd. Det er en viss læring i det å bo helt alene også, og jeg ser faren for at mor/far bare tar over oppgaver i det små og gir en hjelpende hånd på usynlig vis hele tiden. Dessuten- etter å ha hatt barn sammenhengende i over 25 år ser vi faktisk fram til å få være litt alene!

Men folk er forskjellige. En bekjent av min mor krevde i fullt alvor barnebidrag fram til sønnen var 23, for sikkerhets skyld, for verken hun eller gullegutten kunne pålegges å skulle forsørge seg selv, nei...

Endret 8. mars 2010 av Nigo-san

[Golde]

Jeg bor også i studentbolig, men kan ikke si det er store forskjellen for å være helt ærlig. Ikke spesielt lærerikt heller, mat og vaske tøy kunne jeg uansett før jeg flyttet hjemmefra. Og nei, jeg får ingen hjelp av mine foreldre ift økonomi og den slags, allikevel synes jeg at overgangen var så smertefri at jeg egentlig begynner å tenke at folk overdriver noe voldsomt.

Mvh Yvonne

Enig med Yvonne. Synes dette ofte er overdrevet. Og man lærer vel å klare seg selv like mye om man bor sammen med kjæresten eller om man bor på studenthybel eller i et kollektiv!

Ellers vil jeg gjenta hva jeg skrev tidligere: man kan faktisk lære mye av å bo sammen med foreldrene sine etter at man er blitt voksen også. Det er bare ikke helt politisk korrekt her i Norge. Man lærer å ta på seg en ny rolle, man tvinges til å gjennomgå rollebytter i forhold til foreldrene sine, man lærer mye om samarbeid og toleranse og familieverdier - og tenk, man er kanskje en hjelp og en glede for sine foreldre. Det er da ingen automatikk i at foreldre betaler alt og gjør alt av husarbeid bare fordi familien bor sammen etter at barna er voksne!

[Mohini]

Jeg flyttet sammen med min daværende kjæreste da jeg var 16 år og det var ingen spesiell grunn til det, annet enn at vi ville bo sammen.

Jeg bodde for meg selv da jeg var 18, siden det ble slutt med min x og det var ikke noen stor overgang fra de ene eller det andre.

Jeg gjorde akkurat det samme som da jeg bodde hjemme, bortsett fra at jeg nå hadde en husleie å betale.

[Gjest AnneShirley]

Enig med Yvonne. Synes dette ofte er overdrevet. Og man lærer vel å klare seg selv like mye om man bor sammen med kjæresten eller om man bor på studenthybel eller i et kollektiv!

Det kan nok variere veldig fra person til person.

Jeg opplevde det å flytte til et nytt sted på en annen kant av landet helt alene som en stor overgang. Fra å ha både foreldre, søsken og venner omkring meg hver dag til å plutselig være "helt alene i verden".

[Gjest Mor til snart utflytningsklare u]

Enig med Yvonne. Synes dette ofte er overdrevet. Og man lærer vel å klare seg selv like mye om man bor sammen med kjæresten eller om man bor på studenthybel eller i et kollektiv!

En sammenligning..

En venninne av meg mente at smerten ved å føde var sterkt overdrevet... "med en gang jeg fikk satt epidural var smerten nesten borte" var hennes argument.

Hun hadde en annen opplevelse av fødsel enn hva de som ikke hadde epidural hadde opplevd, og sammenlignet de to opplevelsene.

Det samme gjelder det å flytte ut fra hjemmet.

Noen ser på det som en større forandring, andret gjør det ikke.

Det avhenger av mange faktorer... hvor tidlig de flytter hjemmefra, hvor langt hjemmefra de flytter, om de flytter alene, eller sammen med noen...

Men å si at andre overdriver fordi en selv ikke har samme opplevelse, blir det samme som å sette sine egne erfaringer høyere enn andres, og det blir feil.

[Gjest AnneShirley]

Men å si at andre overdriver fordi en selv ikke har samme opplevelse, blir det samme som å sette sine egne erfaringer høyere enn andres, og det blir feil.

Tror du har et godt poeng her.

Jeg påstår f.eks ikke at det var kun fordi jeg flyttet til et kollektiv og ikke til en kjæreste at det var en stor overgang for meg. Det var "den totale pakka" med at jeg byttet landsdel, omgangkrets, livssituasjon osv på en gang. Alle mennesker, rutiner og faste holdepunkter forsvant på en gang.

Å begynne å vaske egne klær og betale husleie var ikke noen nevneverdig stor overgang, nei

[Anglofil]

Men du har jo, etter det jeg har forstått, flyttet dirkete inn i leilighet med samboer. Da har du egentlig "hoppet over" det stadiet jeg snakker om.

Jeg opplevde det i alle fall som ting falt litt på plass og mer "til ro" da jeg flyttet sammen med kjæresten. Det å måtte bo på hybel sammen med mange ukjente var noe helt annet -og mye mer lærerikt.

Hva så? Mine foreldre bor 5 timer unna, og selv om man har en til å dele ansvaret med, så er det selvsagt helt annerledes å bo med en som er ens kjæreste, hvor man må komme til enighet ift alle daglige gjøremål og også når det gjelder de økonomiske aspektene. Det er forskjell, jeg har aldri sagt det ikke er det, for nå er det jeg som har styring på økonomien, jeg må vaske mine sokker selv og jeg må generelt ta alt ansvaret selv. Så jo, sånn ansvarsmessig sett er det en forskjell, men jeg mener det ikke er den store forskjellen som mange skal ha det til allikevel, dvs: er man vant til å ta ansvar for sitt eget liv fra før, så blir ikke overgangen så stor som mange skal ha det til.

Men å si at andre overdriver fordi en selv ikke har samme opplevelse, blir det samme som å sette sine egne erfaringer høyere enn andres, og det blir feil.

Men det har jeg da aldri gjort. Les en gang til hva jeg skrev litt tidligere, for jeg har aldri satt mine erfaringer høyere enn andres. Jeg verdsetter forskjeller, jeg bare synes det er rart personlig at man bruker et argument som at "det er på tide, folk må bli selvstendige fordi erfaringen er kjempefin å ha med seg".

Vel, for en del så er det ikke slik, det er akkurat dét jeg vil fram til. Det er det vel strengt tatt bare barna som kan vite, og ikke foreldrene. Om barna bor hjemme til de er 23 eller 24 år, så tror jeg ærlig talt ikke det spiller så veldig stor rolle i det lange løp.

Mvh Yvonne

[Gjest Mor til snart utflyttingsklare u]

Men det har jeg da aldri gjort. Les en gang til hva jeg skrev litt tidligere, for jeg har aldri satt mine erfaringer høyere enn andres. Jeg verdsetter forskjeller, jeg bare synes det er rart personlig at man bruker et argument som at "det er på tide, folk må bli selvstendige fordi erfaringen er kjempefin å ha med seg".

Nå var det vel gjesten som sa seg enig med deg jeg kommenterte, men jeg har heller ingen problemer med å finne flere eksempler på at du har sagt det samme før du nyanserte det litt.

Personlig synes jeg faktisk at man overdriver veldig hvor stor overgang det er å flytte for seg selv. Da jeg flyttet tenke jeg "jaha, var det alt?".

Jeg bor også i studentbolig, men kan ikke si det er store forskjellen for å være helt ærlig. Ikke spesielt lærerikt heller, mat og vaske tøy kunne jeg uansett før jeg flyttet hjemmefra. Og nei, jeg får ingen hjelp av mine foreldre ift økonomi og den slags, allikevel synes jeg at overgangen var så smertefri at jeg egentlig begynner å tenke at folk overdriver noe voldsomt.

Så nyanserer du litt her, og det var derfor jeg ikke siterte deg, men valgte å sitere Golde, som gjentok at mange overdrev forandringen ved å flytte hjemmefra.

. Vel, jeg føler det er mye overdrivelse ute og går, uten at jeg mener at de som føler det annerledes enn meg overdriver. Jeg bare tror at det er litt mer nøyansert enn som så, det var vel heller det jeg ville fram til.

Mvh Yvonne

[Golde]

Det kan nok variere veldig fra person til person.

Jeg opplevde det å flytte til et nytt sted på en annen kant av landet helt alene som en stor overgang. Fra å ha både foreldre, søsken og venner omkring meg hver dag til å plutselig være "helt alene i verden".

Men da snakker vi jo om en helt annen situasjon! Å flytte til et annet sted, skifte miljø etc. innebærer jo mye mer enn det å flytte ut av foreldrenes hus - det er jeg helt enig i.

Jeg går ut i fra at det ikke er det TS mener i startinnlegget. Mer at hun reagerer på at foreldre og barn over 20 år fortsatt bor i samme huset? Drar vi inn faktorer som flytting, studier og alt mulig annet (som for mange riktignok kommer samtidig med at man flytter hjemmefra), får vi jo en helt annen debatt, som jeg går ut i fra at ikke er så relevant når det gjelder TS' bekjente:

Synes jeg ser i flere innlegg at det er voksne "barn" på 20+ som bor hjemme hos foreldrene, og dette kjenner jeg at jeg reagerer på. I "min ungdom" var det vanlig at vi flyttet ut når vi var ferdige med videregående. Er dette noe som har endret seg?