Hvor lenge bor "ungene" hjemme?

[Thunderbat]

Både jeg og søsteren min bodde hjemme til vi var ferdige med vgs (19 år). Var naturlig å flytte ut når jeg skulle bli student.

Men jeg skjønner ikke vitsen med å hive ut ungen når han blir 18 år, man kan i allefall vente til de er ferdige med vgs.

[Gjest Squill]

Jeg bodde hjemme til jeg begynte å studere som 20-åring. Jeg bodde hjemme et helt år etter VGS, og da jobbet jeg fulltid. Jeg hjalp til med vasking og matlaging, men foreldrene mine ville aldri i sine villeste fantasier funnet på å be meg om å betale for å bo hjemme, uansett om jeg jobbet fulltid eller ikke. På den måten fikk jeg mulighet til å spare mye penger, som har kommet veldig godt med gjennom 5 studieår.

Jeg må innrømme at jeg synes det høres veldig søkt ut med foreldre som kaster ut barna når de er 18... Én ting er slabedasker i 20-årene som ikke studerer eller gjør noe konstruktivt med livene sine, og som lever på mamma og pappas penger. De kan med rette komme seg ut og skaffe seg en inntekt og et livsgrunnlag. Men ungdom i startfasen av livet som blir kastet ut, kun basert på alder?? Jeg lurer på hvorfor slike foreldre får barn i det hele tatt.

Jeg synes også det er veldig spesielt med foreldre som tar seg betalt av ungene sine for å bo hjemme. Skal man ikke hjelpe barnet sitt som er på vei ut i livet?

[Lexington]

Jeg flyttet ut etter vgs fordi jeg skulle begynne å studere. Studiet jeg går på har de ikke på høyskolen i hjembyen, så da måtte jeg flytte til Oslo. Men hvis jeg hadde begynt å studere i hjembyen hadde jeg fortsatt bodd hjemme. Og det hadde ikke foreldrene mine hatt noe imot

[Gjest Gjest]

Mannen og jeg er begge enige om at barna våre ikke bør bo hjemme etter at de er 22.

Da er de ferdige med vgs, og har fått 3 år på høyskole/universitet (hvis de skal gå der).

Vi ønsker at de skal oppleve minst ett år med studenttilværelse... bo på hybel, leve på 6000-8000 i mnd, leve billig økonomisk, men bli rike på erfaring og opplevelser som det å bo hjemme ikke kan gi dem.

[kaprifolen]

Jeg flyttet hjemmefra da jeg begynte på vgs. Bodde hjemme noen måneder da jeg byttet skole andre året, så ut igjen. Klarte meg på stipend og jobb ved siden av skolen, og mye grensehandel!

Mor og far hjalp til da det var som tøffest, og tok aldri imot pengene jeg tilbød hvus de f.eks handlet fir meg da jeg var syk...

Er idag 23 og eier hus med min mann. For meg er det å priorutere hjem en selvfølge.

[Arkana]

Det er nok varierende. Mannen min bodde hjemme til han var 26, fordi han kunne studere i sin hjemby. Han flyttet straks han var ferdig utdannet og fikk jobb. Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 19 (og flyttet til og med til utlandet, så det var en stor overgang). Jeg ser ikke helt poenget med å kaste barna ut hjemmefra bare fordi de har passert en magisk alder. Hvis barna våre skal studere i nærheten har jeg ingenting i mot at de bor hjemme, det kan til og med spare dem for studielån som de fleste ikke akkurat synes er moro å betale på i mange år.

Imidlertid mener jeg at uansett hvor moden og selvstendig man måtte være så er det noe spesielt med å flytte for seg selv og klare seg selv og jeg mener at man ikke vet helt hvordan det er å være voksen før man gjør det, men som sagt ser jeg ikke helt nødvendigheten av at barna må ha denne erfaringen ved en spesifikk alder.

[*Numi*]

Synes jeg ser i flere innlegg at det er voksne "barn" på 20+ som bor hjemme hos foreldrene, og dette kjenner jeg at jeg reagerer på. I "min ungdom" var det vanlig at vi flyttet ut når vi var ferdige med videregående. Er dette noe som har endret seg?

Litt spesielt å reagere på hvordan andre velger å forholde seg til utflytting av unger, synes jeg. Det er vel vanligere og vanligere at unge i dag bor hjemme litt lenger fordi det lønner seg. Har foreldrene råd synes jeg det er flott. Det er da vel faktisk barnas hjem også? Hvis man ønsker barna ut av huset raskest mulig, hvorfor skaffer man seg dem da? Selv flyttet jeg ut da jeg var 21. Hadde det vært opp til mamma hadde jeg vel bodd der til jeg var over 30, men det var det jo heldigvis ikke.

[Gjest Gjest]

Hvis man ønsker barna ut av huset raskest mulig, hvorfor skaffer man seg dem da?

Jeg var den som satte "grensen" ved 22.

Det er ikke snakk om å ønske barna ute av huset så raskt som mulig, men at vi ønsker det som, etter vår mening, er det beste for barna våre.

For min del kan barna mine bo hjemme til de er 40, jeg elsker å være sammen med dem, men jeg tror ikke det er det beste for dem.

[Anglofil]

Jeg var den som satte "grensen" ved 22.

Det er ikke snakk om å ønske barna ute av huset så raskt som mulig, men at vi ønsker det som, etter vår mening, er det beste for barna våre.

For min del kan barna mine bo hjemme til de er 40, jeg elsker å være sammen med dem, men jeg tror ikke det er det beste for dem.

Hvorfor det? Altså, at man bor hjemme til 23 år trenger ikke å bety at man er lite selvstendig eller hva det nå skulle innebære. Personlig synes jeg faktisk at man overdriver veldig hvor stor overgang det er å flytte for seg selv. Da jeg flyttet tenke jeg "jaha, var det alt?". Det er ikke før den dagen jeg eventuelt kan få meg boliglån og har barn at jeg merker den virkelig store forskjellen.

Mvh Yvonne

[*Numi*]

Jeg var den som satte "grensen" ved 22.

Det er ikke snakk om å ønske barna ute av huset så raskt som mulig, men at vi ønsker det som, etter vår mening, er det beste for barna våre.

For min del kan barna mine bo hjemme til de er 40, jeg elsker å være sammen med dem, men jeg tror ikke det er det beste for dem.

Nå tenkte jeg ikke på deg når jeg skrev innlegget mitt da, men mer på ts og de som setter grensen ved fylte 18 år. Du og din mann har jo ihvertfall tenkt på at de kan få bo hjemme til de er ferdig med å studere (hvis de gjør alt i løpende rekkefølge). Selvfølgelig er det ikke best for barna å bo hjemme alt for lenge, men det skjønner vel også de fleste oppegående unge voksne helt på egenhånd. Å gi barna et lite puff på veien er én ting. Å si at det er på hodet ut etter en viss alder er en helt annen.

[Gjest Gjest]

Hvorfor det? Altså, at man bor hjemme til 23 år trenger ikke å bety at man er lite selvstendig eller hva det nå skulle innebære. Personlig synes jeg faktisk at man overdriver veldig hvor stor overgang det er å flytte for seg selv. Da jeg flyttet tenke jeg "jaha, var det alt?". Det er ikke før den dagen jeg eventuelt kan få meg boliglån og har barn at jeg merker den virkelig store forskjellen.

Mvh Yvonne

Mine barn er selvstendige, og økonomiske, selv om de bor hjemme, men...

Som jeg sa, unner jeg barna mine å oppleve studenttilværelsen, med alt det fører med seg.

Jeg ser selv tilbake på studenttiden med glede, selv om ikke alt var rosenrødt der og da. Jeg er glad for alt jeg lærte i løpet av mine år på studenthybel, og jeg unner mine barn i alle fall ett år med den erfaringen og opplevelsen jeg, og de fleste jeg kjenner, ser tilbake på som veldig lærerikt.

[Golde]

Jeg flyttet ut straks jeg var ferdig med videregående. Hadde gledet meg lenge til den dagen. Selv om vi var en "vellykket familie", synes jeg ikke vi hadde verdens beste forhold, og jeg syntes det var deilig å slippe all krangling, spydigheter, masker osv. Dessuten ville jeg klare meg alene.

Kjæresten min, derimot, flyttet ikke hjemmenifra før han var 29! Og bare en måned før han fylte 30! Han er like selvstendig som jeg er, på alle måter, og han har hatt en rik og god studenttilværelse før han begynte å jobbe. Han er forresten ikke norsk, bor ikke i Norge. Og jeg må si at på mange måter er jeg litt misunnelig på det familieforholdet han har til sin familie. Han besøker sine foreldre ofte, minst en gang i uka. De er kjærlige og trives i hverandres selskap, han har to brødre, og har det samme forholdet til dem. Jeg synes dette er flott og beundringsverdig. Vi skal ikke undervurdere familien og dens plass og betydning, synes jeg. Fungerer det at man bor sammen og trives med det, er det vel bare positivt.

[Anglofil]

Mine barn er selvstendige, og økonomiske, selv om de bor hjemme, men...

Som jeg sa, unner jeg barna mine å oppleve studenttilværelsen, med alt det fører med seg.

Jeg ser selv tilbake på studenttiden med glede, selv om ikke alt var rosenrødt der og da. Jeg er glad for alt jeg lærte i løpet av mine år på studenthybel, og jeg unner mine barn i alle fall ett år med den erfaringen og opplevelsen jeg, og de fleste jeg kjenner, ser tilbake på som veldig lærerikt.

Jeg bor også i studentbolig, men kan ikke si det er store forskjellen for å være helt ærlig. Ikke spesielt lærerikt heller, mat og vaske tøy kunne jeg uansett før jeg flyttet hjemmefra. Og nei, jeg får ingen hjelp av mine foreldre ift økonomi og den slags, allikevel synes jeg at overgangen var så smertefri at jeg egentlig begynner å tenke at folk overdriver noe voldsomt.

Mvh Yvonne

[lilleGrethe]

Jeg bodde hjemme så lenge det var praktisk i forhold til reisevei til høyskole. Hadde et år som utvekslingsstudent i utlandet, da bodde jeg på hybel. Deretter flyttet jeg hjem igjen for et år, før jeg flyttet ut for å bo sammen med kjæresten (forsåvidt også i utlandet).

Mine foreldre har sagt at de synes det er fint at vi bor hjemme så lenge vi studerer, men hvis vi evt skulle bodd hjemme mens vi var i jobb, måtte vi bidratt til husholdningsøkonomien. Tror riktignok ikke det blir tilfelle for noen av oss søsknene, isåfall evt bare for kortere perioder.

[Gjest Gjest]

Jeg bor også i studentbolig, men kan ikke si det er store forskjellen for å være helt ærlig. Ikke spesielt lærerikt heller, mat og vaske tøy kunne jeg uansett før jeg flyttet hjemmefra. Og nei, jeg får ingen hjelp av mine foreldre ift økonomi og den slags, allikevel synes jeg at overgangen var så smertefri at jeg egentlig begynner å tenke at folk overdriver noe voldsomt.

Mvh Yvonne

Vi har ulike erfaringer, og det respekterer jeg, men at du tenker at folk overdriver noe voldsomt fordi du ikke har samme erfaring som dem, føler jeg vitner om en snever tankegang. (I denne saken, ikke generelt)

[Anglofil]

Vi har ulike erfaringer, og det respekterer jeg, men at du tenker at folk overdriver noe voldsomt fordi du ikke har samme erfaring som dem, føler jeg vitner om en snever tankegang. (I denne saken, ikke generelt)

Nå skrev jeg for mitt eget vedkommende, for jeg vedkjenner at andre kan oppleve det annerledes enn meg, helt klart - det er ingen tvil om det, men jeg møter til stadighet de som sier at "åh, det er *så* mye mer annerledes å bo i studenthybel enn hjemme". Vel, jeg føler det er mye overdrivelse ute og går, uten at jeg mener at de som føler det annerledes enn meg overdriver. Jeg bare tror at det er litt mer nøyansert enn som så, det var vel heller det jeg ville fram til.

Mvh Yvonne

Endret 7. mars 2010 av Yvonne

[Gjest KK]

Hvorfor det? Altså, at man bor hjemme til 23 år trenger ikke å bety at man er lite selvstendig eller hva det nå skulle innebære. Personlig synes jeg faktisk at man overdriver veldig hvor stor overgang det er å flytte for seg selv. Da jeg flyttet tenke jeg "jaha, var det alt?". Det er ikke før den dagen jeg eventuelt kan få meg boliglån og har barn at jeg merker den virkelig store forskjellen.

Mvh Yvonne

Å flytte ålene for seg selv er en stor overgang jo. Selvfølgelig er det mange som går fra mor og far til samboer, de har da aldri bodd ålene og gjort alt selv.

Det handler om hvor mye ansvar en lærer seg å ta, for seg selv. Jeg tror når en bor ålene, så med noen så har en mye mer livserfaring og hente.

Å bo hjemme når en er ferdig på VGS/læringtid/militære er faktisk en uting. Det er en uting fordi en kan faktisk tjene sine egne penger og leve sitt eget liv. Det er en uting fordi en er egoistisk ovenfor foreldrene sine å være dem en økonomisk og på andre måter; en byrde.

Foreldre som vil holde sin barn hjemme er også egoistiske. De lar ikke barna være voksne selvstendige mennesker.

Et voksent menneske har ingenting å gjøre hjemme, utenom i tilfeller som ferier, kriser o.l.

Om myndighetsalderen hadde blitt økt igjen til 21, så kanskje det kunne vært mer naturlig å bo hjemme lengre.

[Gjest me]

jeg er 23år å bor forsatt hjemme pga veldig dårlig betalt jobb,så har jeg ikke råd til å flytte ut.

Men gleder meg virkelig til å bo alene når jeg får en bedre betalt jobb

Lillesøsteren min er 20år å hun bor forsatt hjemme fordi hun går på skole å har ikke råd til dette med mindre hun bor hjemme.

Vi bor for nærmt skolen til at hun får bortebostipend.

[Grønt blad]

Jeg flyttet hjemmefra for å studere like etter videregående. Da var jeg 18 år. Synes det var veldig greit, men hadde jeg studert i den byen som foreldrene mine bor i, så hadde jeg kanskje bodd hjemme et år eller to til.

Jeg tenker at det vil være naturlig å flytte hjemmefra innen noen år etter at man er ferdig med vgs./lærlingtid.

[Heart7086]

Jeg begynte på Folkehøgskole rett etter 10 klasse, noe jeg mener alle bør gjøre. Man vokser utrolig mye på det året, man får "prøvd sine vinger og blir mer moden innen man beynner på VG.

Etter Folkehøgskolen begynte jeg på VG to timers kjøretur fra hjemplassen, og bodde kun hjemme på sommeren når jeg jobbet(Begynte å jobbe da jeg var 14, og hadde den jobben til jeg var 18. Kun med avbrudd av skolegang). Jeg var hjemme stort sett annenhver helg, og fikk så og si aldri hjelp fra mine foreldre(bortsett fra klesvask, og av og til penger til bussen). Jeg klarte meg fint på mine ca 2000,- i mnd.

Etter min mening bør alle oppleve det å leve på "studentlønn", liten hybel, osv. Like mye som jeg synes "alle" bør oppleve hvordan det er å "leve" på NAV, en stund.

Men ikke det, barna her i huset skal få bo hjemme om de vil det, mens de går skole. De får ikke lov å bo hjemme for bare å sitte på PC`en å spille, og få klærne vaska og med dekka bord.