Anorektisk jente på butikken?

[Gjest utlogget nå]

Jeg ser til stadighet ei jente på butikken. Hun er skummelt tynn. Jeg har lagt merke til det for hun ser ikke spesielt syk ut ellers egentlig. Hun har fint hår og ingen lut holdning, smiler og slipper foran de med færre varer. Mens andre dager er hun helt annerledes. Blek, ser i gulvet, skjelver. (Jeg tenkte først at hun var anorektisk, deretter kreft, deretter.. tja, jeg vet ikke lenger.)

Men hun er altså så veldig tynn. Det er åpenbart unormalt. Ung, blond, ser nesten ut som et barn, men hun er ikke det på samme vis.

Jeg tenker ofte: Hva er det med denne jenta? Det virker som vi har samme rytme her i livet.

Hun handler den ene dagen 1 kg smågodt (jeg tuller ikke!) og fire øl Den neste er det masse ulike grønnsaker, urter, sunne ting. Dagen etter der helt normale matvarer som brød, margarin og ost. Så ser jeg henne noen dager senere med annsiktet nedgravet i merkelappene på maten. Kjøper lett ditt og datt, men rasker med seg en pose potetgull, posepasta, ferdigpizza, sjokolademelk, is og masse annet. Ikke fordi jeg gransker kurven hennes akkurat! Ikke tro det, da. Men hun er så lett å få øye på og jeg klarer ikke å la være å tenke på det når hun kommer inn. Sikkert smålig av meg. Skjønner det....

Hva er dette? Er det noen som er bulimiske og anorektiske samtidig? For jeg tror ganske bestemt det er det. Noen dager er hun kjempesøt og ser ganske normal ut. Med unntak av at hun fremdeles er veldig tynn, under 40 kg tipper jeg. Andre dager ser hun sliten ut. Jeg aner ikke hvem hun er, men siden vi ser hverandre så ofte smiler vi litt til hverandre. Jeg vet ikke om hun legger merke til det eller ikke eller om hun er på den måten med alle. Og jeg må innrømme at jeg smiler til henne litt av medlidenhet...

Jeg tror hun sliter. Vi har passert hverandre langs disse hyllene ganske lenge nå. Jeg er så nysgjerrig. Kan jeg gå bort? Si hei? Ikke for å være fæl, men fordi jeg vil hjelpe om det er noe å hjelpe med.

Ja, skjønner den "mind your own business". Det handler om at jeg tror denne jenta ikke har det noe bra. Noe må det jo være? Spiseforstyrrelser altså. Om det er det da?

Uff. Dette ble rotete. En slags hverdagsbetraktning.

Vil bare hjelpe henne, jeg...

Endret 1. mars 2010 av Pasha

[vidvandre]

Ja, det synes jeg du skal gjøre. Ta kontakt, kan ikke skade. Men jeg ville ha ventet litt med å nevne grunnen, det kan være hun reagerer på det.

Dessuten bør du vel bli kjent med henne uansett om du vil hjelpe? Kan jo hende du får deg en ny kompis

[Gjest Gjest_Vannlilje_*]

Jeg syns IKKE du skal gå bort til henne. En totalt fremmed, hva skal du gjøre for henne? Hun har garantert folk i den nære kretsen som gjør det de kan for henne, men hun enten vil ikke høre, eller hun har perioder der hun sprekker.

For alt du vet kan hun gå til behandling allerede, men det er ikke så ukomplisert at man ikke gjør de syke tingene selv om man blir behandlet.

Det som iallefall er sikkert er at du som fremmed på butikken ikke har noen innvirkning på hvorvidt hun "tar seg sammen" eller ikke. Hun får nok kommentarer på hvordan hun ser ut hele tiden, både velmente og stygge, fra kjente og ukjente.

Denne jenta skammer seg nok over seg selv, hun hater seg selv, har lyst til å skade seg selv. Hun har dager der hun hater livet så sterkt at hun ikke klarer bry om omverden, og hun gjør ting med en selvforsterkende effekt.

For å svare på spørsmålet ditt, ja, det går an å både ha anoreksi og bulimi på samme tid. Eller det ene nå, det andre da. Hvorfor vet jeg alt dette? Jeg "kjenner" Ingeborg, gjennom bloggen hennes. Kunne ha vært jenta du snakker om, verdens nydeligste, blonde jente som har blitt behandlet gjennom flere år, og svever ofte mellom liv og død. Eneste grunnen til at det ikke kan være henne er at hun bor i en annen av landets byer.

http://surfer.blogg.no/

[Gjest Gjest]

Ville du gått bort til en overvektig person som du trodde hadde problemer med overspising?

[HoneyBunny]

Dersom du bekymrer deg for henne, kan du gjøre som han første sa. Bli kjent med henne. Siden dere har samme rytmen som du sier, går nok det greit. Begynn å si hei og snakke litt om dill. Hadde ikke gått rett bort til et fremmed menneske og begynt å diskutere kroppen eller helsa deres ihvertfall. Slikt er sensitive saker, og man skal kjenne en person godt og i tillegg presentere det på riktig måte for å nå fram dersom det er ett problem. Folk går gjerne i forsvar om de får en ubehaglig sannhet slengt i trynet. Jeg ser ikke helt for meg hvordan du skal klare å få dette temaet bragt på bane på en måte som ikke bare gjør vondt verre. Men en ekstra venn kan jo være ok å ha uansett.

Kan jo hende det er en helt naturlig grunn for at hun er tynn og. Jeg var veldig tynn i tenårene. Prøvde ALT for å legge på meg, og det var skikkelig sårende og fortvilende med alle som var så "bekymret" over helsa mi. Faktisk fikk det meg til å bli ganske usunn, for jeg prøvde å fete meg opp på snop og junk food. Jeg hadde sikkert et like usunnt kroppsbilde som en som har anoreksia. Jeg haaatet å være tynn, gikk ikke på stranda mesteparten av tenåra, og gikk glipp av mye moro pga. det kroppsbildet jeg fikk. Hadde det helt fint med meg selv til folk begynte å kommentere at jeg var tynn.

[aline]

selvsagt kan du prate til henne og se om hun er åpen for å bli litt mer kjent, men som andre sier, IKKE bus på med at du tror hun sliter, at du har lagt merke til at hun er så tynn og at du tror hun har en eller annen form for spiseforstyrrelse. Det tviler jeg vel på er en komfertabel måte for henne å bli kontaktet på.

Og, matvanene hennes.... du kunne like gjerne beskrevet min handling for å være ærlig... jeg kan fint handle suuuperusunt en dag, supersunt en annen, og vanlig en tredje. Jeg handler og lever ikke etter ett fast oppsatt system, og noen dager har jeg lyst på bare sunne ting, da kjøper jeg det, andre dager har jeg lyst på snop!! og kan fint gå å kjøpe en diger sjokoladeplate + cola. Posepasta, ferdigpizza og annet slikt kan også lett handles inn, en dag, mens neste dag er det masse grønnsaker og fra-bunnen-mat. Lettprodukter kan jeg ta meg i å kjøpe også, og i samme slengen ta med en sjokolade.

Noe er det sikkert med henne, det har du nok rett i, men det kan være skummelt å bestemme seg for hva det er, kun utifra utseendet og handlevaner. Så mitt tips, ikke bestem deg for at hun har spiseforstyrrelser så lenge du ikke kjenner henne, bli kjent med henne som en venn eller la det ligge. Du var selv inne på kreft, det finnes mange sykdommer som gir alvorlig vekttap, og som gjør at du lett kan være oppe en dag og nede en annen. Vi har nok stort sett liten mulighet til å ane hva eksakt som feiler fremmede mennesker, når vi ser andre sliter.

Endret 1. mars 2010 av Pasha

[juliane]

Det verste jeg visste da jeg var anorektisk var når folk som ikke kjente meg så godt kommenterte kroppen eller spisevanene mine. Hvis en fremmed person hadde kommentert meg på butikken hadde det bare gjort vondt verre. Ligg unna!

[LukaFrost]

Jobber du i butikken der hun handler? Jeg er skeptisk til å legge seg borti hva andre mennesker kjøper uansett om man er tykk eller tynn. Vær heller den hyggelige personen hun har behov for å treffe.

[Pasha]

Tråden er ryddet

Pasha mod

[Gjest Gjest]

Syns du burde bli kjent med henne. Men ren logikk sier at man ikke skal begynne å prate om spiseforstyrrelser ut av det blå i første samtale, ei heller hva hun har i kurven.

[Gjest -ts-]

Jeg skjønner jo selvsagt at jeg ikke bare kan gå bort og buse ut med hva det måtte være! Og at folk ikke akkurat setter pris på å få kommentarer fra fremmede folk om hvordan de ser ut. Med mindre det er at noen du ser har en fin genser eller noe sånt.

Ja, jeg kan godt tenke meg å bli kjent med henne egentlig. Hun virker grei.

Jeg kan heller ikke vite om hun er syk eller ei, men det virker litt rart bare. Og hun er som sagt veldig, unaturlig, bensa stikke rut tynn. Det kan godt hende hun handler for noen andre eller har stor familie for alt jeg vet. Jeg har bare lagt merke til det, kombinert med at hun ser så forskjellig ut alt ettersom hva hun handler. (NEI, jeg kikker ikke i kurven, men vanskelig å legge merke til ved kassa eller når vi ser hverandre der nesten hver eneste dag.)

Tror kanskje jeg skal si hei neste gang, da. Spørre om hun bor i nærheten eller noe sånt. Jeg vet ikke. Det er noe med at vi ikke bare begynner å snakke med folk en ikke kjenner her i Norge. I andre land er ikke det så rart.

Nei, dette ble kanskje dumt. Det er ikke vanlig at man går bort til en overvektig som kjøper masse usunt fordi man tror de er tvangsspisere. Eller sier "stakkars" deg til noen i rullestol.

Det er mer det at jeg tror hun sliter, men kan ikke vite sikkert.

Uansett. Takk for innspill.

[Rosalie]

Det verste jeg visste da jeg var anorektisk var når folk som ikke kjente meg så godt kommenterte kroppen eller spisevanene mine. Hvis en fremmed person hadde kommentert meg på butikken hadde det bare gjort vondt verre. Ligg unna!

Jeg hadde neppe gått tilbake på den butikken, for å si det sånn. Å handle var i seg selv en såpass vanskelig greie, at dersom jeg ikke hadde fått gå i fred der inne, men blitt oppsøkt av noen som ville snakke for å bli kjent, hadde det kunne gjort at jeg ikke hadde spist noe som helst på flere uker.

Husk at spiseforstyrrelser er psykisk sykdom som som oftest manifesterer seg ved endringer i kroppen, og å bete seg normalt på en matbutikk for en med spiseforstyrrelser kan være omtrent like vanskelig som å kjøre heis for en med klaustrofobi eller store folkemengder for en med sosial angst.

[Gjest Kevlarsjäl]

Jeg hadde følt meg utrolig utilpass hvis jeg var henne og hadde lest innlegget ditt!

Du vet jo nesten alt om henne; hva hun spiser, dagshumøret hennes, om hun kjøper lettprodukter eller godteri, du legger merke til om hun er glad eller blid..

Selv om dere ser hverandre hver dag,

tror du hun legger like mye merke til deg?

Til spørsmålet ditt:

jeg synes egentlig ikke dere skal bli venner, hvis din eneste motivasjon for vennskapet er å finne ut om hun er syk.

Hvis du oppriktig ønsker å bli kjent, fordi hun virker søt og grei, ser jeg ikke noe problem med det.

Og sånn forøvrig; det er helg vanlig å kjøpe forskjellige ting hver dag.

Filmkveld med venner på mandag = en kilo smågodt

Romantisk middag med kjæresten på tirsdag = sunne produkter

Tomt i kjøleskapet på onsdag = lettprodukter og vanlige ting

[Gjest Gjest]

Ville du gått bort til en overvektig person som du trodde hadde problemer med overspising?

Hmm. Det tror jeg faktisk ikke så mange hadde gjort. Det er kanskje mer vanlig og akseptert.

[Cessa25]

Enig i at du ikke bør prate med denne jenta, mest sannsynlig vil det ikke gjøre annen nytte enn at hun slutter å handle der. Om hun har en spiseforstyrrelse så er det ikke fremmede som kan ta tak i dette. Hun vil trenge noen som står nærmere, familie eller nære venner. Likevel skjønner jeg TS veldig godt, jeg jobbet selv i butikk for noen år siden og det var vondt å se noen slite, og ikke kunne gjøre noe med det.

Men ofte er det enda vondere og vanskeligere å se noen man kjenner som sliter, ofte er det enda vanskeligere å ta opp problemet da, men jeg mener likevel at det er da, når man kjenner personen man kan uttrykke sin bekymring. Når man ikke kjenner jenta, er det dessverre ikke så mye man kan gjøre.

[HoneyBunny]

Jeg har lyst å rose deg litt, TS, for at du faktisk er en person som ser mennesker og bryr deg om hvordan fremmede har det. Synes det er flott, man trenger mennesker som bryr seg. Og selv om du nok ikke kan hjelpe denne jenta med eventuelle spiseforstyrrelser hun måtte ha, så er hyggelige ord eller smil fra mennesker man møter alltid noe som er med på å lyse opp dagen.

Endret 1. mars 2010 av HoneyBunny

[Chanel.No5]

Synes det er rørende at du bryr deg, men hva ønsker du å oppnå med å ta kontakt med henne egentlig?

[The Kitten]

Personlig synes jeg det er litt søkt å bestemme seg for at en person har en spiseforstyrrelse basert på hva du ser hun handler på butikken.

[Darkannie]

Da jeg var på samme stadiet som du forklarer at hun er, hadde jeg fått hetta om noen hadde kommet bort til meg inne på matbutikken. Helst ville jeg ha handlet med ingen andre til stede. Og jeg hadde paranoia for at andre skulle se hva jeg hadde i kurven på "dårlige" dager. Om de så at jeg kjøpte iskrem og annen "dritt" så kunne de tvert se hvilken gris og grusom person jeg var. Kunne ikke se kassadama i øynene.

Så selv om du sikkert mener godt, tror jeg du som en helt vilt fremmed bør skygge banen. Forhåpentligvis har hun familie og venner som prøver å hjelpe.

[Gjest Gjest]

Det virker jo nesten som du studerer henne ganske grundig, siden du greier å få med deg både sinnstemningen hennes og hva hun har i handlevogna. Hadde jeg vært denne jenta, tror jeg at jeg ville ha blitt litt paranoid. Jeg greier sjelden å få med meg hva særlig mye av hva folk har i vognene sine når de går forbi meg (ja, jeg er jævlig nysgjerrig av meg, og noen ganger prøver jeg meg på en sniktitt oppi enkelte vogner for å se hva de har der.)

Har hun noe slags spiseforstyrrelse, tror jeg ikke akkurat det hjelper så mye at du glor øya ut på deg hver gang du ser henne.