Merkelig reaksjon

[Gjest Gjest]

Har vært samboer med en god mann i mange år. Vi har fått mange spørsmål om vi ikke skal ha barn snart. Vi veit ikke om vi vil ha, og heller mot at det kanskje ikke blir barn, men vi veit ikke. Fikk vite for et par dager siden at vi skal bli tante og onkel. Og reaksjonen min var rar Jeg gratulerte selvfølgelig, men jeg fikk ikke noen godfølelse, jeg fikk rett og slett en klump i magen. Og jeg veit ikke hvorfor jeg reagerte sånn siden jeg/vi heller mot å ikke få barn. Vil jeg kanskje innerst inne ha barn? Fikk jeg klump i magen pga misunnelse? Eller kom den fordi at nå får vi mer mas? Jeg burde jo bare vært glad for dem!

[Gjest Gjest]

Det er jo ikke godt å si Jeg er frivillig barnløs selv, og selv om det er et valg jeg har tatt (og forsåvidt fortsatt har litt tid til å gjøre om), så kan det være litt vemodig det også. Det er noen for meg gode grunner til at jeg har valgt bort barn, og når jeg prøver å forestille meg å ha unger, så lander jeg alltid på at jeg ikke vil. Men jeg er ganske glad i barn og ser jo at for andre er det en av de største gledene og utfordringene i livet. Hadde jeg hatt en annen personlighet, eller bare vært litt mindre gjennomtenkt, ville jo jeg også hatt barn. Så det hører vel med at det ikke bare er lett, i hvert fall ikke for meg. Når det gjelder å glede seg på andres vegne, så er det jo ganske abstrakt helt til ungen er født, mange vordende foreldre sier også at de sliter med å forholde seg til hva som venter dem, så ikke tenk for mye på det. Da tantebarnet mitt ble født følte jeg at jeg var utrolig glad i det fra første dag, men jeg visste ikke på forhånd at det kom til å bli sånn Dersom du føler du har masse ubearbeidede tanker og problemstillinger rundt valget om å kanskje forbli barnløs, synes jeg du bør ta det alvorlig. Og enten snakke med mannen din eller med f eks lege eller en annen terapeut. Hva er grunnen til at dere velger det bort, er det begges valg like mye?

[Gjest TS]

Det er jo ikke godt å si Jeg er frivillig barnløs selv, og selv om det er et valg jeg har tatt (og forsåvidt fortsatt har litt tid til å gjøre om), så kan det være litt vemodig det også. Det er noen for meg gode grunner til at jeg har valgt bort barn, og når jeg prøver å forestille meg å ha unger, så lander jeg alltid på at jeg ikke vil. Men jeg er ganske glad i barn og ser jo at for andre er det en av de største gledene og utfordringene i livet. Hadde jeg hatt en annen personlighet, eller bare vært litt mindre gjennomtenkt, ville jo jeg også hatt barn. Så det hører vel med at det ikke bare er lett, i hvert fall ikke for meg. Når det gjelder å glede seg på andres vegne, så er det jo ganske abstrakt helt til ungen er født, mange vordende foreldre sier også at de sliter med å forholde seg til hva som venter dem, så ikke tenk for mye på det. Da tantebarnet mitt ble født følte jeg at jeg var utrolig glad i det fra første dag, men jeg visste ikke på forhånd at det kom til å bli sånn Dersom du føler du har masse ubearbeidede tanker og problemstillinger rundt valget om å kanskje forbli barnløs, synes jeg du bør ta det alvorlig. Og enten snakke med mannen din eller med f eks lege eller en annen terapeut. Hva er grunnen til at dere velger det bort, er det begges valg like mye?

Vi er enige i den for stand at vi begge noen ganger har lyst på barn og noen ganger ikke (uavhengig av hverandre, men vi har jo snakket en del om det). Noe av grunnen til at vi heller mot å ikke få er pga helsetilstanden vår, både fysisk og psykisk. Det virker veldig slitsomt å ha barn (mulig det bare er in å være i tidsklemma, men mange rundt oss klager). Verden vi lever i er ikke noe særlig ålreit, drap, voldtekter, klimakriser osv og jeg veit ikke om jeg vil føde et barn inn i en slik verden.

I tillegg lurer jeg på om vi kan ha litt trøbbel med å få barn. Har som sagt vært samboere i mange år og har flere ganger glemt p-piller uten at vi har brukt annen beskyttelse uten at det har skjedd at jeg har blitt gravid.

Vi er såpass usikre på dette valget at vi har funnet ut at hvis det skal skje at vi blir gravide så kommer vi til å beholde det.

[Gjest brutal_mann]

Du har lyst på barn, men fortrenger følelsen fordi du bor med en mann som ikke er like sugen på barn som deg. Slik sett vet du at du må bytte han ut for å få levd livet ditt fullt ut.

[Gjest TS]

Du har lyst på barn, men fortrenger følelsen fordi du bor med en mann som ikke er like sugen på barn som deg. Slik sett vet du at du må bytte han ut for å få levd livet ditt fullt ut.

Jeg har alltid vært i tvil, også før jeg traff samboeren min så du tar nok feil der.

[PigPen]

Vel, hvis dere er i tvil, så vil jeg tro det er lettere å angre på å ikke ha fått barn. Jeg vet ikke om noen normale, oppgående mennesker som har angret på barna sine.

[Gjest TS]

Vel, hvis dere er i tvil, så vil jeg tro det er lettere å angre på å ikke ha fått barn. Jeg vet ikke om noen normale, oppgående mennesker som har angret på barna sine.

Vi har tenkt den tanken også. Vi er veldig flinke til å snakke om akkurat dette, og det er bra

Kanskje det er derfor jeg reagerte slik? At tvilen og beslutningen er så vanskelig..

[Gjest brutal_mann]

Jeg har alltid vært i tvil, også før jeg traff samboeren min så du tar nok feil der.

Eneste jeg tar feil på da er årsaken for din usikkerhet. Antakelig har du valgt denne mannen nettopp fordi han deler din usikkerhet. Om en av dere bestemmer at NÅ skalk vi ha barn, så får dere nok barn. Og er lykkelige for valget.

[Gjest TS]

Eneste jeg tar feil på da er årsaken for din usikkerhet. Antakelig har du valgt denne mannen nettopp fordi han deler din usikkerhet. Om en av dere bestemmer at NÅ skalk vi ha barn, så får dere nok barn. Og er lykkelige for valget.

Haha, ja, for det første jeg spurte han om når vi møttes var om han ville ha barn og når han svarte at han var usikker så visste jeg med en gang at dette var mannen i mitt liv!

[Gjest brutal_mann]

Haha, ja, for det første jeg spurte han om når vi møttes var om han ville ha barn og når han svarte at han var usikker så visste jeg med en gang at dette var mannen i mitt liv!

Tja... Det er mange valg en tar som en ikke (vil være) er klar over.

[Gjest Gjest]

Eneste jeg tar feil på da er årsaken for din usikkerhet. Antakelig har du valgt denne mannen nettopp fordi han deler din usikkerhet. Om en av dere bestemmer at NÅ skalk vi ha barn, så får dere nok barn. Og er lykkelige for valget.

Men noen ganger er det faktisk ganske hensynsløst ovenfor det eventuelle barnet å velge å få barn da. Om man ikke angrer i den forstand, fordi omtrent alle elsker barna sine, så kan man likevel gjøre stor skade som uegnet forelder. Sier ikke at det gjelder trådstarter, men det kan gjelde andre. Når det gjelder trådstarters problem, så ville kanskje hun og mannen fått barn om helsa var bedre, så sånn sett føler de seg kanskje bare delvis frivillig barnløse, noe som sikkert kan være sårere enn om en f eks hater barn og bare vil reise jorda rundt til man er 70, slik noen kanskje tror frivillige barnløse lever...

[Miss Puddel]

Jeg tor ikke noen som er så reflekterte at de i det minste lurer på om de vil ha barn eller ikke vil bli dårlige foreldre, eller gi barnet en dårlig tilværelse. Og som noen sier her, så er det flere som angrer på at de IKKE har fått barn enn som angrer på at de fikk dem. (selvom jeg skal innrømme at jeg iblant har lyst til å sende dem på kennel...)

Men uansett, fysiske og psykiske årsaker til ikke å få barn, kanskje på tide med en litt mer grundig samtale med partner om dere skal ha barn eller ikke?

[Gjest brutal_mann]

Men noen ganger er det faktisk ganske hensynsløst ovenfor det eventuelle barnet å velge å få barn da. Om man ikke angrer i den forstand, fordi omtrent alle elsker barna sine, så kan man likevel gjøre stor skade som uegnet forelder. Sier ikke at det gjelder trådstarter, men det kan gjelde andre. Når det gjelder trådstarters problem, så ville kanskje hun og mannen fått barn om helsa var bedre, så sånn sett føler de seg kanskje bare delvis frivillig barnløse, noe som sikkert kan være sårere enn om en f eks hater barn og bare vil reise jorda rundt til man er 70, slik noen kanskje tror frivillige barnløse lever...

Ser dine poeng her. Og la meg si det slik, min mor burde aldri fått barn. Hun er totalt uegnet som forelder, og heller ikke spesielt egnet som besteforelder heller. Så om en ikke evner til å være til stede for sine barn så ja, da kan en like så godt sterilisere seg først som sist.

[Gjest Gjest]

Kanskje du er litt usikker. En del av deg ønsker barn, og en annen ikke. Og da er du kanskje misunnelig på de som har klart å ta en avgjørelse.

Eller kanskje du er litt "redd" for å få barn innerst inne, og misunner de som som kanskje ser mer ubekymret på dette, og hopper i det?

[crazyforgum]

Dersom du ikke er sikker på om du vil ha barn eller ikke, og i tillegg synes det virker tungt utfra deres psykiske og fysiske helse, så mener jeg at det beste er at dere blir supertante og superonkel.

Det er faktisk et enormt stort ansvar å oppdra barn.

[Gjest Gjest]

Jeg tor ikke noen som er så reflekterte at de i det minste lurer på om de vil ha barn eller ikke vil bli dårlige foreldre, eller gi barnet en dårlig tilværelse. Og som noen sier her, så er det flere som angrer på at de IKKE har fått barn enn som angrer på at de fikk dem. (selvom jeg skal innrømme at jeg iblant har lyst til å sende dem på kennel...)

Men uansett, fysiske og psykiske årsaker til ikke å få barn, kanskje på tide med en litt mer grundig samtale med partner om dere skal ha barn eller ikke?

Det der tror jeg er ganske naivt Mine foreldre har helt sikkert reflektert rundt det å få barn, og de har også motforestillinger rundt temaet (og de fikk barn relativt sent selv om de giftet seg unge), og de har gjort mye feil. Selv ønsker jeg ikke å få barn fordi jeg vet om endel av mine svake sider. Det å være bevisst betyr nemlig ikke at man har kontroll eller klarer å oppføre seg på "den gode" måten. Feks er jeg rimelig sikker på at jeg ville kommet til å slått barna mine, og gjort dem usikre pga min egen usikkerhet.

Men jeg er enig i at trådstarter og mannen bør snakke grundigere om temaet.

[Gjest Gjest]

Dersom du ikke er sikker på om du vil ha barn eller ikke, og i tillegg synes det virker tungt utfra deres psykiske og fysiske helse, så mener jeg at det beste er at dere blir supertante og superonkel.

Det er faktisk et enormt stort ansvar å oppdra barn.

Enig i denne Og det er kjempekoselig å være tante. Det kan selvsagt gjøre at en får mer lyst på barn, men det kan også være "nok" i forhold til den kjærligheten og omsorgen man har overskudd til å gi.

[Gjest Supermimz]

Hei TS jeg tror jeg forstår.

Når barn kommer inn i bildet så betyr det enorm fokus på de nybakte foreldre og deres lykke. Samtidig blir det litt fokus på dere som ikke har barn ala 'skal ikke dere snart ha da..?'

OG så må man forklare..og det kan lede til misforståelse og frustrasjon, fordi det er ikke alle som kan relatere til det å være frivillig barnløs.

Kansje du er frustrert rundt denne type oppmerksomhet som de kommende foreldrene har fått, samtidig at du som menneske ønsker å også skape en slik glede. Det kan vel kalle misunnelse. Det er ikke en synd å være misunnelig, men som sagt helt natulig og menneskelig.

[rachel who]

Jeg ville gitt deg samme svar som "brutal mann".

Så tenker jeg: hvor gammel er du? Har du mange år på å tvile?

Så tenker jeg videre, at jeg ville undersøkt denne "tristheten" din som du fikk da du fikk vite om dette barnet. Er det noen form for undertrykkelse her?

Kanskje du bør vurdere proffesjonell hjelp til å så viktig spørsmål?

[Gjest ts]

Det der tror jeg er ganske naivt Mine foreldre har helt sikkert reflektert rundt det å få barn, og de har også motforestillinger rundt temaet (og de fikk barn relativt sent selv om de giftet seg unge), og de har gjort mye feil. Selv ønsker jeg ikke å få barn fordi jeg vet om endel av mine svake sider. Det å være bevisst betyr nemlig ikke at man har kontroll eller klarer å oppføre seg på "den gode" måten. Feks er jeg rimelig sikker på at jeg ville kommet til å slått barna mine, og gjort dem usikre pga min egen usikkerhet.

Men jeg er enig i at trådstarter og mannen bør snakke grundigere om temaet.

Hvis jeg får barn ville jeg aldri har slått det, og det veit jeg 100%!

Og takk for svar alle sammen. Følelsen er ikke den samme nå. Jeg kommer nok ikke til å søke profesjonell hjelp for dette spørsmålet for jeg vil ikke ha noen påvirkninger hverken den ene eller andre veien for dette er et spørsmål som vi må finne ut av.

Jeg får vente å se hvordan det blir. Akkurat nå gleder jeg meg til å bli tante, og håper kanskje jeg kan få være fadder