anorektiker

[LetThemEatCake]

Det finns en massa olika behandlingar där BMI inte spelar någon roll! Det brukar bara vara på slutenvården som det är viktigt, just för att det är så lång kö dit. Här måste man ha puls under 38 också.. Så det är höga krav. Men dagvården brukar alltid ta in! Hennes läkare borde ju ha koll på alternativen.

[Gjest Gjest]

Tenkte jeg bare skulle kommentere dette med kommentering av vekt. It's wrong if you do, it's wrong if you don't. Får jeg høre hvis tynn jeg er trigger det meg til å bli enda tynnere. Får jeg ikke høre noe tolker jeg det som at jeg fortsatt er for feit. Hurra.

[Gjest Diane]

Hei, det var veldig interessant. Jeg skal ha et foredrag på skolen om anoreksi. Jeg hadde egentlig tenkt å spørre ei venninne som fortsatt har spiseforstyrrelser om disse spørsmålene, men tenkte at kanskje det ikke er så lurt? Ser at noen her har hatt det, så lurte på om dere kan svare meg på dette?

Får helt vondt inni meg når jeg leser at folk sine tanker blir helt forstyrret av denne sykdommen.

1) Hva tror du er grunnen til at du fikk spiseforstyrrelser?

Vil ikke gå inn på hele grunnen her, men som nevnt ovenfor, er det et resultat av egne og andres høye forventninger til meg. Jeg bedrev også toppidrett på høyt nivå.

2) Hvordan ble du innlagt?

Jeg ble aldri innlagt på grunn av spiseforstyrrelsen.

- Hvem ”meldte deg”?

- Oppdaget du det selv?

Jeg oppdaget det selv, og nevnte de problematiske tankene for en venninne som tvang meg til å enten si det til foreldrene mine, eller så gjorde hun det. Jeg har alltid vært tynn, og spist lite og hatt streng diett (pga idretten), så det var ikke lett for de rundt meg å merke det.

3) Hva slags behandling har du fått?

Ettersom jeg bedrev idrett på høyt nivå, ble det koblet inn en del innstanser i mitt tilfelle. Jeg snakket med idrettspsykolog, ble fulgt opp av ernæringsfysiolog og fikk veiledning av personlig trener, men den kognitive behandlingen fant sted hos privat og offentlig psykologspesialist.

4) Hvordan er selvbildet ditt nå?

Veldig bra på de fleste områder. Utseendemessig er det litt dårligere. Jeg klarer å se at jeg ikke er stygg, men jeg er ikke veldig glad i utseendet mitt.

5) Klarer du å være ”normal”?

Ja, det vil jeg påstå. Sliter med å spise visse typer mat, og vil gjerne vite hvilke ingredienser som er i maten jeg spiser, men jeg har blitt flinkere etter hvert. For to år siden turte jeg knapt å spise ute på restaurant.

6) Hvordan ser vennene dine/kjæresten din på deg?

Det tror jeg ikke, de som jeg har møtt etter jeg ble frisk, har jeg åpnet meg for på eget initiativ.

Lykke til med oppgaven!

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner en nydelig jente som hadde anoreksi da jeg ble kjent med henne. Hun fikk toppkarakterer og var så pen og smart på alle måter. Jeg gikk i klasse med henne og så veldig fort at hun var altfor, altfor tynn og jeg skjønte at hun hadde spiseforstyrrelser. Jeg turde ikke å si noe til henne om det. En venninne og jeg gikk til sosiallæreren på skolen og snakket med henne om det, men ingenting ble gjort. Vi så at mange jenter på skolen slet med spiseforstyrrelser og slanking. Mange gikk drastisk ned i vekt.

En dag fortalte min klassevenninne meg at hun hadde spiseforstyrrelser. Jeg glemmer aldri hva hun sa: "Jeg skulle ønske at noen hadde sagt noe." Jeg fikk kjempedårlig samvittighet, for jeg hadde jo hatt lyst til å si noe, men jeg var for feig. Hun fortalte også at hun fikk hjelp til å komme ut av det. Hun var veldig rolig og det virket som om det var en lettelse for henne å snakke om det. I dag er hun normalvektig og det virker som om hun er helt frisk. Hun har tatt en lang og god utdannelse og har det bra i dag.

Jeg tror du kan snakke med venninnen din. Du trenger ikke å si: "Du har anorexi!" Det går an å si det litt forsiktig, si at du ser at hun ikke har det godt og at du gjerne vil hjelpe henne. Gi henne og foreldrene hennes informasjon om at hun kan få hjelp. Det å presse henne til å spise kan gjøre vondt verre. Spisingen er bare et symptom på sykdommen hun har. Prøv å bare være der for henne, gi henne tid.