klarer ikke å snakke

[Gjest Gjest]

hei,

Jeg har noe på hjertet, noe som jeg vil dele med flere folk der ute.

De fleste har nok ikke hørt om det før, men det begynner å bli ganske kjent. Kanskje det også er noen andre som sliter med det samme.

Siden jeg var liten har jeg alltid vært stille. Jeg har alltid blitt sett på som veldig sjenert og hun som ikke snakker. Jeg har levd med en ensomhet som er vanskelig for andre å forstå, jeg tenker tilbake på da jeg var liten, og kjenner igjen den sammne følelsen som jeg fortsatt har, den forsvinner ikke. Jeg har noe som heter selektiv mutisme, det betyr at i visse situasjoner klarer jeg ikke å snakke, f.eks blandt fremmede, på skolen, i barnehagen osv. Mens hjemme eller med folk som kjenner meg godt kan jeg være den som prater mest.

Jeg føler meg bundet til en lenke som jeg ikke klarer å rive meg løs fra. Jeg, tankene mine og stemmen min er fanget inne i min egenkropp, det er en demon fra helvette som stenger igjen munnen.

Det værste jeg hører er "du er så stille", "hvorfor sier hun ingenting?", "du må snakke mer, alle er sjenerte av og til". Jeg er da fullt klar over det, men jeg KLARER IKKE å snakke!!! Du vil aldri forstå. Jeg er så forferdelig lei meg, og alt fokuset på livet mitt er om jeg klarer å snakke eller ikke. Jeg gruer meg kjempe mye hvis vi får besøk, kan sitte der helt stum uten noe ansikts utrykk i flere timer. Jeg orker i mer. Jeg vil bare være fri!!

[Gjest Gjest]

Helt helt likt har jeg faktisk hatt det. jeg er utrolig stille på skolen, men jeg er jo vanligvis ikke det. Da folk blir kjent med meg, rygger de unne fordi de trudde jeg var den rolige snille jenta, men det viste seg at jeg ikke kunne holde kjeft. Da var det vanskelig å holde på venner...

Jeg øver enda på å kunne være mer sosial, jeg har funnet en hobby som gjør meg sterkere, det er ikke flaut å snakke i kamera fordi jeg bare tenker at det ikke er en fremmed der. Men ulempen er at jeg ikke er redd for å snakke om personlige ting eller ting man skulle holdt for seg selv når jeg virkelig tørr å snakke. jeg vet ikke når jeg bør være stille eller snakke lenger

Jeg er nervøs, men jeg får det til når jeg er med noen jeg kjenner. Liker at folk kommer til meg først

[Gjest NewMonkey]

Jeg sleit mye med dette for noen år tilbake. Helt fra jeg var liten (barnehagen) var jeg "han der borte som aldri sier noe". Det var helt grusomt! Jeg hadde jo ting å si og egne meninger, men jeg klarte aldri å si noe i store grupper (3 eller fler). Det gikk bra når jeg var en en eller to. Jeg var nervøs hver dag fordi jeg var redd for at noen jeg ikke kjente skulle begynne å snakke med meg eller spørre meg om hva jeg syntes om noe

Men så en dag fikk jeg en venn som jeg kunne snakke om alt med. Og da begynte jeg å tenke over hvorfor jeg var så nervøs for å snakke. Og etter det ble alt mye lettere. Jeg bestemte meg for å drite i om folk var uenige med meg eller ikke likte det jeg sa. jeg skulle si akkurat det jeg tenkte på. Og det funka! Jeg er fortsatt litt nervøs, men jeg blir oppfattet som en sosial fyr av andre.

Kanskje du skal finne en du stoler på som du kan snakke med. Snakk om hva som helst. Om personlige og upersonlige temaer, du må øve.

Prøv å smil til ukjente hvor som helst, for da får du som regel et smil tilbake (med mindre de er hjernedøde) og da er det ikke sikkert det blir fullt så vanskelig å si f.eks "hei"

Du kan klare det! Lykke til

[Gjest Gjest]

Ooooi... Det var som å lese om meg selv. Jeg har ikke fått utredning, men jeg har det AKKURAT på den måten. Det eneste folk klarer å si til meg, er "du er så kjedelig", "åååh, si noe da!", "hvorfor sier du ingenting?", "du må ikke være så sjenert da", "er det noe galt, du er så stille?", "kom igjen slepp dæ laus!". Og dét hjelper jo når man bare er sånn... Ensomhet er det eneste jeg kjenner, og verst er det når man er med andre. Jeg er bare hun der i bakgrunnen, den stygge, stille venninnen som alltid stiller opp fordi hun ikke har noe annet å ta seg til...

Jeg KLARER ikke si noe, jeg har rett og slett aldri noe interessant å komme med, ikke fordi jeg er nervøs og sjenert, men fordi jeg rett og slett bare ikke har noe å si.

hei,

Jeg har noe på hjertet, noe som jeg vil dele med flere folk der ute.

De fleste har nok ikke hørt om det før, men det begynner å bli ganske kjent. Kanskje det også er noen andre som sliter med det samme.

Siden jeg var liten har jeg alltid vært stille. Jeg har alltid blitt sett på som veldig sjenert og hun som ikke snakker. Jeg har levd med en ensomhet som er vanskelig for andre å forstå, jeg tenker tilbake på da jeg var liten, og kjenner igjen den sammne følelsen som jeg fortsatt har, den forsvinner ikke. Jeg har noe som heter selektiv mutisme, det betyr at i visse situasjoner klarer jeg ikke å snakke, f.eks blandt fremmede, på skolen, i barnehagen osv. Mens hjemme eller med folk som kjenner meg godt kan jeg være den som prater mest.

Jeg føler meg bundet til en lenke som jeg ikke klarer å rive meg løs fra. Jeg, tankene mine og stemmen min er fanget inne i min egenkropp, det er en demon fra helvette som stenger igjen munnen.

Det værste jeg hører er "du er så stille", "hvorfor sier hun ingenting?", "du må snakke mer, alle er sjenerte av og til". Jeg er da fullt klar over det, men jeg KLARER IKKE å snakke!!! Du vil aldri forstå. Jeg er så forferdelig lei meg, og alt fokuset på livet mitt er om jeg klarer å snakke eller ikke. Jeg gruer meg kjempe mye hvis vi får besøk, kan sitte der helt stum uten noe ansikts utrykk i flere timer. Jeg orker i mer. Jeg vil bare være fri!!

[Gjest Gjest_Hilde_*]

Kjenner meg veldig igjen i det dere skriver. Jeg har alltid vært stille og tilbakeholden, er bare et fåtalls personer jeg føler jeg er meg selv overfor og klarer å prate "normalt" med. Ellers er jeg stille og liker ikke at oppmerksomheten rettes mot meg (samtidig som jeg savner oppmerksomhet). Jeg har lyst til å prate og slappe av ilag med andre mennesker, men er liksom som alt stopper opp. Ikke kommer jeg på noe å prate om, jeg glemmer ord og føler jeg dummer meg ut når jeg prater. Om det er selektiv mutisme vet jeg ikke men kan forstå hvordan du har det da jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver.

[Gjest ty]

Ts, du sier du ikke klarer å snakke. Det stemmer jo ikke. Du klarer jo å snakke, men du velger å ikke gjøre det. Det er deg selv som velger det.

Jeg hadde synes du var veldig rar og spesiell om du ikke hadde sgt hei eller snakket om jeg snakket til deg f.eks. Selektiv mutisme betyr jo at du velger selv når du ikke vil prate.

Kan ikke si at jeg hadde blitt så veldig imponert over din væremåte ihvertfall, og ja, jeg hadde snakket om deg bak ryggen din. Sånn er det bare når man er sånn merkelig spesiell.

Ja, nå blir du fornærmet men jeg er bare ærlig, du må belage deg på at folk snakker om deg bak din rygg og tenker at du er rar.

[Gjest Gjest..ts]

Ts, du sier du ikke klarer å snakke. Det stemmer jo ikke. Du klarer jo å snakke, men du velger å ikke gjøre det. Det er deg selv som velger det.

Jeg hadde synes du var veldig rar og spesiell om du ikke hadde sgt hei eller snakket om jeg snakket til deg f.eks. Selektiv mutisme betyr jo at du velger selv når du ikke vil prate.

Kan ikke si at jeg hadde blitt så veldig imponert over din væremåte ihvertfall, og ja, jeg hadde snakket om deg bak ryggen din. Sånn er det bare når man er sånn merkelig spesiell.

Ja, nå blir du fornærmet men jeg er bare ærlig, du må belage deg på at folk snakker om deg bak din rygg og tenker at du er rar.

hei

Det at folk prater bak ryggen tror jeg er noe hvert et menneske bare må drite i..for slik er verden og virkeligheten. Og det at jeg er rar, er noe jeg ikke sier imot.. jeg er rar.. og det er helt greit for meg. og om du ikke hadde blitt imponert er vel det siste jeg skal tenke på.. Jeg prøver ikke å forandre meg for andre mennesker, men for meg selv rett og slett..jeg vil bare være lykkelig.

Men jeg tror ikke du forstår helt, og jeg klandrer deg ikke for det. De fleste forstår ikke, det du skriver viser egentlig bare hvor lite de fleste mennesker egentlig vet om Selektiv mutisme. Menneskets psykologi er veldig komplisert, den er ikke svart hvitt.. og det finnes ikke et svar som er riktig for alle. Noen takler psykiske ting beder, mens andre fysiske. Slik er vi jo forskjellige, og det vet du. Du har sikkert opplevd noe fælt selv, og kanskje du taklet det utrolig bra, og et spark bak kan noen ganger være løsningen.Jeg har gitt meg selv og andre har gitt meg spark bak utallige ganger.. men dette funker bare ikke!(kanskje jeg ikke er like hardbarka som deg, og jeg håper at du forstår at ikke alle mennesker er det). Noen "tilstander" trenger bare lengre tid, og mer arbeid, derfor har vi også psykologer å prate med.. Psyken din lever du med hver eneste dag... og er ikke den i orden, så funker en bare ikke helt.

men her er noen linker så du kanskje kan få lært litt mer...

http://saf.uis.no/nyheter/article2059-667.html

[Gjest Gjest.ts]

Kjenner meg veldig igjen i det dere skriver. Jeg har alltid vært stille og tilbakeholden, er bare et fåtalls personer jeg føler jeg er meg selv overfor og klarer å prate "normalt" med. Ellers er jeg stille og liker ikke at oppmerksomheten rettes mot meg (samtidig som jeg savner oppmerksomhet). Jeg har lyst til å prate og slappe av ilag med andre mennesker, men er liksom som alt stopper opp. Ikke kommer jeg på noe å prate om, jeg glemmer ord og føler jeg dummer meg ut når jeg prater. Om det er selektiv mutisme vet jeg ikke men kan forstå hvordan du har det da jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver.

Jeg skjønner akkurat hva du mener, føler at jeg har mistet meg selv i stillheten... og det med opperksomheten er akkurat hvordan jeg føler, jeg vil jo bli sett.. men tørr liksom ikke.

[Gjest Gjest.ts]

Jeg sleit mye med dette for noen år tilbake. Helt fra jeg var liten (barnehagen) var jeg "han der borte som aldri sier noe". Det var helt grusomt! Jeg hadde jo ting å si og egne meninger, men jeg klarte aldri å si noe i store grupper (3 eller fler). Det gikk bra når jeg var en en eller to. Jeg var nervøs hver dag fordi jeg var redd for at noen jeg ikke kjente skulle begynne å snakke med meg eller spørre meg om hva jeg syntes om noe

Men så en dag fikk jeg en venn som jeg kunne snakke om alt med. Og da begynte jeg å tenke over hvorfor jeg var så nervøs for å snakke. Og etter det ble alt mye lettere. Jeg bestemte meg for å drite i om folk var uenige med meg eller ikke likte det jeg sa. jeg skulle si akkurat det jeg tenkte på. Og det funka! Jeg er fortsatt litt nervøs, men jeg blir oppfattet som en sosial fyr av andre.

Kanskje du skal finne en du stoler på som du kan snakke med. Snakk om hva som helst. Om personlige og upersonlige temaer, du må øve.

Prøv å smil til ukjente hvor som helst, for da får du som regel et smil tilbake (med mindre de er hjernedøde) og da er det ikke sikkert det blir fullt så vanskelig å si f.eks "hei"

Du kan klare det! Lykke til

takk hvor gammel var du da du begynnte å "slippe tak"?

idag snakket jeg med en mann da jeg gikk tur me hunden! jippi! heheh

[Gjest Tingelin]

Jeg hadde også selektiv mutisme som barn og tidlig ungdom (er nå 30 år), men har kommet meg ut av det verste "grepet" (kan av og til få litt tilbakefall, men da tar jeg meg selv kraftig i nakken og kommer meg fort ut av det ). Jeg ble aldri utredet, men fordi jeg leser mye, kom jeg (i voksen alder) over artikler og bøker som beskrev mennesker med selektiv mutisme....og jeg kjente meg igjen.

Den lille kunnskapen om selektiv mutisme og behandling som finnes i dag er dessverre rettet mot barn. Ikke lett for de som blir voksne med denne diagnosen å få hjelp, med mindre man går inn i en dyp depresjon og på det grunnlaget får paskiatri eller psykologhjelp .

Opplevde mange av de samme kommentarene fra andre mennesker som dere har beskrevet over. Jeg snakket bare med mine foreldre og søsken, men aldri med noen andre. Flere ganger fikk jeg forferdelig hjertebank og holdt på å besvime hver gang noen "utenfor" stilte meg et spørsmål eller jeg måtte fremføre noe foran andre. Det gikk så langt at jeg vuderte å ta mitt eget liv fordi jeg ikke orket å ha det sånn lenger. Selvtillitten var lik null i mange år. Mens venninnene mine fikk seg kjærester, så satt jeg der alene år etter år og torde ikke ta kontakt med gutter. I tenårene var dette veldig sårt (selv om jeg nå forstår at det ikke er noe garanti at man får seg kjæreste selv når man ikke har selektiv autisme).

Det første skrittet på vei ut av selektiv mutisme var at jeg begynte skrive dagbok om hvordan jeg hadde det. Satte ord på følelsene og skrev ned hver minste detalje på hvordan jeg hadde oppført meg i de ulike situasjonene. Spurte meg selv om hvorfor jeg trodde jeg var sånn og hva jeg skulle ønkse at jeg hadde gjort eller oppført meg i stede for å trekke meg unna.

Neste steg var at jeg spurte meg selv om hvorfor mine spørsmål og mine uttalelser var så mye mer dumme enn andres. Jeg begynte å lytte til hva andre sa og oppdaget at mange også stilte mange "dumme" spørsmål eller sa det samme som jeg hadde tenkt. Eneste forskjellen var at de stilte spørsmålene og uttalte seg med selvsikkerhet (de tenkte ikke på at det var et dumt spørmål ellet utsagn). Da forsto jeg at det bare var i mitt hode at jeg var udugelig (var da bli 19 år).

Og da jeg begynte på universitetet etter videregående bestemte jeg meg for at jeg skulle stille ett spørmål eller komme med minst en uttalelse hver dag blant fremmede (enten det var under forelesningen eller lunsjpausen i kantina hvor jeg da satt med andre). F.eks: "Hva skal du/dere gjøre i helga?" "Var du på konserten du fortalte om i går? Hvordan var den?" Jeg begynte helt enkelt å lytte til hva andre sa/fortalte og stilte dem spørmål som hadde med det å gjøre. På den måten snakket jeg litt uten at jeg trengte si så mye likevel. Før forelesningen så forberedte jeg meg ved å lese og skrive med spørsmål fra det jeg hadde lest. Jeg rakte opp hånden og stilte så ett av spørsmålene jeg hadde skrevet ned (selv om jeg visste svaret ettersom jeg hadde lest. Men på den måten visste jeg med meg selv at spørsmålene ikke var dumme, og foreleseren fikk et inntrykk av at her var det noen som var interessert i faget). På den måten økte jeg gradvis antallet spørmål og uttalelse.

Det var vanskelig. Jeg skalv i stemmen (og jeg skjelver fortsatt i stemmen noen ganger når jeg skal si noe), svettet, fikk hjertebank, hyperventilerte osv. Men jeg tvang meg selv til å snakke, tenkte at jeg skader jo ingen ved å si noe, bare meg selv når jeg ikke sier noe.

Hadde jeg den gangen visst at jeg kunne kontakte en som driver med coaching, så hadde jeg gjort det. Har ikke tro på psykolog i slike tilfeller (hvis man da ikke har opplevd annet overgrep i tillegg til selektiv mutismen ). En coach vil kunne gi deg veiledning i hvordan du skal bedre livet. H*n vil gi deg et klarere perspektiv på hvordan du lever livet nå, og hvordan det hindrer deg i å forandre deg og komme deg ut av den låste situasjonen. Mange av de bøkene og artiklene jeg leste før jeg kom ut av selektiv mutismen var nettopp skrevet av coachere. Men jeg hadde nok kommet fortere ut av det hvis jeg hadde tatt timer hos en coach.

Nå er livet mitt helt annerledes enn for 10 år siden. Jeg er ganske selvsikker. Har tatt en høy utdannelse, jobber og treffer nye mennesker jeg må forholde meg til daglig. Bryr meg lite om hva andre mener om meg fordi jeg vet at jeg lever livet mitt på det rene. Tenker positivt når jeg begynner å tenke negativt. Spør meg selv om hva som er det verste som kan skje hvis jeg føler at jeg har "drite på draget" ute blant folk. Om noen tok skade av det? Om jeg tok skade av det? Og svarer er som oftest alltid nei. Det er tankene som spiller meg et puss.

Er fortsatt singel. Datet noe de siste årene, men uten at det har ført frem til noe. Ser heldigvis ikke på det som noe nederlag. For livet er så mye mer. Jeg reiser stortsett på ferie alene (venninnene har barn og familie). Tar alltid kontakt med nye mennesker når jeg reiser, spør de hvor de har vært, hva de synes om det og det stedet, hvor lenge de har vært på reise osv. Etter hvert kommer man jo inn på hvor de kommer fra og jobb, så inn på ulike hendelser som skjer ute i verden. Samatelen flyter automatisk uten at jeg tenker på om det var smart sagt eller ikke.

Eller så stopper jeg opp og snakker med lokalbefolningen. Spør om de har familie, hvor mange barn, hva de gjør for levebrødet osv. Blir alltid mye latter og hygge.

Foreslår at du søker på nettet etter en coach i nærheten av der du bor (kontakt gjerne flere og hør hvordan de kan hjelpe deg. Coachere er like forskjellig som mennesker er forskjellige. Jeg vet at bare det å kontakte en coach er vanskelig, men tving deg selv til å gjøre det og tenk hvor bra livet ditt kan bli.

Beklager at innlegget ble litt langt.

[Gjest Tingelin]

idag snakket jeg med en mann da jeg gikk tur me hunden! jippi! heheh

UTROLIG BRA :klem: Virker som du er motivert til å forandre på livet ditt. Fortsett sånn :bolledeig:

[Gjest NewMonkey]

takk hvor gammel var du da du begynnte å "slippe tak"?

idag snakket jeg med en mann da jeg gikk tur me hunden! jippi! heheh

Eyy! Gratulerer!

Jeg var 19 da jeg begynte å slippe tak. Er 21 nå og funker nokså normalt

[Gjest Gjest]

=/ Har samme problemet selv.. gikk på BUP for 2 år siden da de sa jeg hadde Selektiv Mutisme.. begynte å søke rundt på google etter selektiv mutisme og nesten alt jeg fant der, har jeg opplevd selv Denne sjeldne tilstanden ødelegger livet ditt, både skole, venner..

Det var helt grusomt ja, for 3 år siden (da det var på sitt værste) gikk jeg i syvende klasse. Da var alle i klassen min kjempe sosiale, unntatt meg som ikke sa et ord. I mattetimen skulle jeg hviske til en som satt ved siden av meg om han kunne låne meg hviskelæret. så sa han høyt i klassen "Hvorfor snakker du ikke?!?".. den forferdelige følelsen jeg fikk da vil jeg aldri glemme :S Det kunne til og med hende at jeg bare satt i timen uten å gjøre noen ting fordi jeg ikke turte å spørre om f.eks hviskelær eller blyant. Fikk et nytt offisielt kallenavn i klassen "Den Stumme".. f.eks gruppearbeid: "Hei, la han stumme prøve da!"..

Året etterpå (8. kl) fikk jeg en helt ny klasse som var ganske rolig egentlig.. da gikk det mye bedre og snakket mer med de andre i klassen.. det kunne fremdeles være skummelt, men jeg svarte alltid når noen spurte om noe og kunne alltid spørre noen om hviskelær om jeg manglet det :-)

10. kl (nå-tid ), joda de fleste sosiale problemer forsvinner. mange nye venner også. men mitt største problem for tiden er vel å være ute i stedet for å sitte inne med pcen og game cod/cs e.l hele dagen. Håper nå inderlig at ting forbedrer seg når jeg starter på VGS, sitter fremdeles et godt stykke inni den onde sirkelen.

Ingen som forstår hvorfor jeg er sånn.. må si at det vet ikke jeg heller xD. Har utrolig lyst å være aktiv sosialt.

mye nyttig info her Added to favorites :-)

[Gjest Gjest]

=/ Har samme problemet selv.. gikk på BUP for 2 år siden da de sa jeg hadde Selektiv Mutisme.. begynte å søke rundt på google etter selektiv mutisme og nesten alt jeg fant der, har jeg opplevd selv Denne sjeldne tilstanden ødelegger livet ditt, både skole, venner..

Det var helt grusomt ja, for 3 år siden (da det var på sitt værste) gikk jeg i syvende klasse. Da var alle i klassen min kjempe sosiale, unntatt meg som ikke sa et ord. I mattetimen skulle jeg hviske til en som satt ved siden av meg om han kunne låne meg hviskelæret. så sa han høyt i klassen "Hvorfor snakker du ikke?!?".. den forferdelige følelsen jeg fikk da vil jeg aldri glemme :S Det kunne til og med hende at jeg bare satt i timen uten å gjøre noen ting fordi jeg ikke turte å spørre om f.eks hviskelær eller blyant. Fikk et nytt offisielt kallenavn i klassen "Den Stumme".. f.eks gruppearbeid: "Hei, la han stumme prøve da!"..

Året etterpå (8. kl) fikk jeg en helt ny klasse som var ganske rolig egentlig.. da gikk det mye bedre og snakket mer med de andre i klassen.. det kunne fremdeles være skummelt, men jeg svarte alltid når noen spurte om noe og kunne alltid spørre noen om hviskelær om jeg manglet det :-)

10. kl (nå-tid ), joda de fleste sosiale problemer forsvinner. mange nye venner også. men mitt største problem for tiden er vel å være ute i stedet for å sitte inne med pcen og game cod/cs e.l hele dagen. Håper nå inderlig at ting forbedrer seg når jeg starter på VGS, sitter fremdeles et godt stykke inni den onde sirkelen.

Ingen som forstår hvorfor jeg er sånn.. må si at det vet ikke jeg heller xD. Har utrolig lyst å være aktiv sosialt.

mye nyttig info her Added to favorites :-)

hei du >)

Det er beroligende aa vite at det er andre der ute som forstaar hva jeg prater om og hvordan jeg har det. Forstaar akkurat hva du mener naar du forteller om at du var redd for aa sporre om viskelaer f.eks. Det vaerste er naar folk legger merke til det og bemerker det, og ja selvfolgelig legger andre merke til det, men alikevell er det et lite haap om at de ikke gjor det... >P Jeg har faatt hore om stillheten min utallige gange, og hver gang jeg foler jeg gjor det bedre og horer noe om stillheten min..foler jeg at jeg knekker litt og faller tilbake, og det gjor saa utrolig vondt! Det har blitt bedre for meg og, men jeg sliter fortsatt veldig mye. Jeg foler altid en klump i halsen naar jeg snakker, akkurat som noe holder meg litt tilbake.. og den ekkle folelsen i hele kroppen som faar meg til aa fole meg saa svak baade fysisk og psykisk.. Den faar meg til aa fole meg mindreverdig, som om jeg ikke er like viktige som alle andre og ikke har like stor rett paa aa snakke, le eller delta i det sosiale.

Samtidig saa kjenner jeg ikke meg selv uten den folelsen og uten selektiv mutisme.. jeg lurer ofte paa hvem jeg ville vaert da, hvordan jeg ville vaert, hvor anderledes jeg ville vaert.. men jeg faar vel bare jobbe mot maalet istede for aa tenke paa hvordan det kunne ha vaert.. Jeg er bare saa utaalmodig! heheh

haaper du finner en vei ut

en klem til deg

[Gjest Gjest_My_*]

Jeg hadde selektiv mustisme diagnose som barn.

Jeg er ikke kvitt det enda, men har det ikke nok til å fremdeles ha diagnosen da. Jeg har Asperger syndrom i tillegg, noe som er vanlig når man har SM.

For meg ble egentlig alt litt bedre da jeg var rundt 20. Men jeg liker fremdeles ikke å snakke foran mange folk, med mange mener jeg flere enn to eller tre.

Veldig ille for meg var det at klassen forventet at jeg skulle være hun som ikke snakket. Da ble det en enda større barriære å bryte. De fagene jeg snakket minst i/ikke snakket i det hele tattt, var de fagene der vi hadde en lærer som prøvde å presse meg til å snakke, svare på spørsmål eller lese høyt i timen. På videregående forlot jeg klasserommet umiddelbart dersom jeg ble spurt om slike ting, og læreren ikke viste respekt da jeg sa "pass".

For meg har det vært enklere å snakke med totalt fremmede (ikke da jeg var barn vel og merke, men etterhvert som jeg ble tenåring og mer bevisst på min egen situasjon), fordi jeg da kunne tenkte et "om det går galt, så spiller det ingen rolle, jeg komme aldri til å se dem igjen uansett." Så jeg startet å snakke/svare folk på butikken, på kjøpesenteret, dersom folk spurte meg om noe på gaten, i butikker om jeg lurte på noe ect.

Jeg har vel og merke sjeldent vært helt stum, har f.eks alltid snakket med venner i friminutt og slikt, har også som oftest kunnet snakke med lærer 1:1, men vært helt stille i selve klasserommet. Etterhvert kunne jeg svare "ja", "nei", "vet ikke", på spørsmål i klasserommet også. Disse tre tingene er flittig brukt i andre situasjoner også, det er liksom trygge ting.

Det jeg sliter med flremdeles er å snakke foran flere folk, pluss at jeg blir mentalt sliten av å snakke med folk (dette er dog kanskje et AS symptom). Er også vanskelig/nesten umulig for meg å snakke om ubehagelige tema, selv om jeg har lyst til å fortelle det. Bare får det ikke ut...

Selektiv Mutisme sitter nok igjen hos meg enda, men ikke i et så stort omfang at jeg er hemmet av det.

[Gjest Gjest]

Alle dere med selektiv mutisme, hadde dere det som barn eller er det noe som går ann å utvikle som tenåring/ung voksen?

[Gjest Gjest_my_*]

Tror det kalles sosial angst når man blir voksen.

Veldig mange barn med selektiv mutisme går over til å få sosial angst når de blir eldre..

Jeg hadde selektiv mutisme fra jeg var barn,fikk diangosen i 1 klasse tror jeg..

[Gjest Gjest_O]

hadde selektiv mutisme fra jeg gikk i barnehagen til 9. klasse..

Var ofte helt alene på skolen, og det værste jeg visste var at andre skulle se at jeg var alene.. så hendte ofte at jeg gjemte meg et sted hele friminuttet.

Det var et mareritt.

Har fremdeles store problemer med å snakke til flere samtidig, spesielt de jeg ikke kjenner. Bare jeg kunne fjerne dette ryktet som stum, og få en helt ny start

forresten så kan det hjelpe å snakke mer med helt fremmede personer eller kassedama på nærbutikken eller nærmeste kiosk.

For å være ærlig, så tror jeg personer med dårligere rykte enn meg har gitt meg mer selvtillit og dermed fått meg til å snakke mer.

Flere som har hatt problemer med å uttale ord? Kan lett få problemer med å si lange setninger.. =S

[Gjest Gjest]

Ja, kjenner nesten ut som det svikter litt kognitivt eller når jeg skal forme setninger i hodet stopper det ofte opp. Gjør meg usikker og flau. Ugh, Noen med tips mot dette?

[Gjest Gjest_gjest_*]

Ja, kjenner nesten ut som det svikter litt kognitivt eller når jeg skal forme setninger i hodet stopper det ofte opp. Gjør meg usikker og flau. Ugh, Noen med tips mot dette?

Samme her. Har du hatt/har du selektiv mutisme?