klarer ikke å snakke

[Gjest contact]

Hei, har aldri fått noen diagnose men kjenner meg igjen i mye av det SM innebærer, vanskelig (i noen situasjoner utenkelig) å snakke i større men for meg også mindre grupper. Er mye jeg kjenner meg igjen i, i denne tråden. Kjedelig å alltid være den stille. Det stempelet er verre en selve tilstanden! Har også angst og blir ikke lett trygg på folk som naturlig nok igjen er en forutsetning for å kunne klare prate fritt.

Alt er på en måte knyttet sammen og det er mange faktorer som spiller inn og virker på hverandre. Håpløst prosjekt...

[Gjest stille gjest]

Er som å lese om meg selv mye av dette. Jeg har alltid vært hun stille. Har alltid vært i bakgrunnen, og ikke sagt et ord. Skoledagene gikk uten å si et ord til andre, satt bare i timen helt stille for meg selv. Nå har jeg begynt å jobbe. Jeg vil snakke, men jeg klarer bare ikke å finne på noe å si. Jeg prøver og prøver, noen ganger kommer jeg på noen setninger som jeg kan si når jeg kommer på jobb, men det blir så dumt. Sier de setningene jeg har planlagt, og så blir jeg helt stille igjen, som om alle hører at jeg har planlagt å si dette. Så blir det pinlig stillhet en liten stund, før de andre på jobb begynner å snakke om alt mulig, og jeg blir stående på sidelinjen...

[Gjest Gjest]

Hallo

Har hatt alle disse greiene, enig at det er noe forferdelig som er svært vanskelig å bli kvitt.

Klarte å bli kvitt alt dette for et par år siden :D

Nå kan jeg snakke nesten helt normalt, og trenger ikke 'planlegge' hva jeg skal si, som det var en god stund.

Hender faktisk at jeg krangler med buss sjåføren, hehe ;-)

Men må si, ting har blitt betydelig bedre, ikke bare med snakkingen, men med alt annet også.

'stille gjest' fortsett å øve på å snakke, har opplevd så mye av det samme. Hendte ofte på bursdagselskaper da jeg var liten at jeg satt helt alene mens alle de andre snakket med hverandre. Da så ofte foreldrene deres på meg og sa "Du, hvordan går det med deg da?", alle blir helt stille, jeg svarer kort, med en lav stemme.. Så fortsetter de å snakke igjen. Problemet mitt var vel at jeg ikke fant på noe å snakke om.. Tok ofte opp mobilen for å late som at jeg var opptatt med noe.

Jeg fikk senere nye venner som jeg klarte å snakke mer med..

Ting du kan snakke om: Været, Klær?, Hva du driver med på fritiden, Det dere jobber med, Andre interesser..

Du kan også prøve å ringe de andre du jobber med, snakke litt med dem via telefonen kan gjøre det lettere Evt. Inviter dem på besøk?

Stå på alle sammen, lykke til!

[Gjest AnonymBruker]

Da jeg var 23 år gammel, i 2006, så jeg en dokumentar om denne tilstanden på tv 2. Husker jeg ble helt sjokka og tenkte "det er jo meg de prater om!!". Jeg ante ikke at det var en diagnose, en tilstand - noe andre også slet med. Jeg har alltid bare trodd at jeg var rar og sær som ikke snakket. At det bare var meg som var sånn i hele verden.

Jeg utviklet selektiv mutisme da jeg begynte på barneskolen. I barnehagen snakket jeg mye og hadde mange venner, men jeg taklet ikke overgangen til barneskolen. Nå vet jeg ingenting om grunnen til at jeg fikk selektiv mutisme da jeg aldri har blitt utredet eller fått diagnosen, men jeg skjønner jo at det er dette jeg har hatt/har.

Jeg sluttet å snakke på barneskolen. Jeg snakket med familie da jeg kom hjem, og kanskje 1-2 venner som jeg hadde hjemme på fritiden. I det jeg gikk inn i skolegården ble jeg stum. Husker jeg klarte ikke å snakke. Drømte ofte om at jeg bare bablet i vei - åh som jeg ønsket å bare kunne snakke!! Men jeg klarte det ikke...

Og jeg ble jo bare sett på som "hun stille" "Hun stumme". Forferdelig. Om folk den dag i dag sier at jeg er stille er det som å få et slag i ansiktet. Det et grusomt skjellsord for meg. Jeg vil jo ikke være den stille!

Jeg var stum i skolesammeheng fra jeg var ca 7-8 år til jeg var 14. Jeg ble også mobbet på barneskolen fordi jeg ble sett på som rar. Ble også frøset ut . Ingen ville være med meg. Men husker jeg blamet ingen - jeg tenkte jo selv, hvorfor skal de være med meg når jeg er så dum og ikke kan snakke.

Jeg husker jeg hatet meg selv. Hvorfor var jeg så dum og ikke snakket??? Hvorfor var jeg sånn?

Jeg gjorde alt jeg kunne for å skjule det for familien. Det var jo så pinlig! Jeg grudde meg hver eneste dag til å gå på skolen. Og i timene husker jeg at jeg satt å prøvde å gjemme meg og tenkte hele tiden om læreren "ikke spør meg om noe, ikke spør meg om noe, da dør jeg!!" Hjertebank og fælt.

Tenk å ha en sånn barndom. Men i ferier, da jeg kunne være med familien hver dag, og mine 1-2-3 venner jeg kunne kommunisere med var jeg lykkelig og normal. Prater jo egentlig som en foss bare jeg er i trygge omgivelser.

Men når skoleferien var slutt var det på an igjen. Stum stum stum.

Ting endret seg litt da jeg var 14 og endelig klarte å prate med en skolevenninne. Hun tok meg under "sine vinger" og fikk meg med på ting. Da klarte jeg delvis å begyunne å prate. Sakte og smått - men sikkert.

Det hjalp meg også at jeg utviklet meg til å bli en ganske pen jente som var veldig populær blant gutta - fikk selvtillit på det området og det hjalp meg også. Det hjalp meg også når jeg som 15 åring kunne drikke i sosiale settinger som fest osv- Da var det lett å prate, og jeg følte at jeg da kunne vise folk at jeg var normal. At jeg kunne være normal. At jeg kunne prate og le som alle andre.

Jeg er litt bitter på at jeg aldri aldri ble fanget opp av noen. Mine foreldre fikk jo beskjed av lærere osv at jeg var stille på skolen. Men de unndskyldte det alltid med at "alle kan ikke være like utadvendt" Kan hun ikke få lov å være stille om hun vil?

Og lærerene godtok på en måte at jeg var den stille. Det ble ikke forventet at jeg snakket....

Det er i mine øyne den største feilen som er blitt gjort i mitt liv. Jeg skulle jo fått hjelp! Det er forskjell på å være sjenert og på å være DØNN STILLE i flere år.

Jeg tror livet mitt ville være fullstendig annerledes hadde jeg fått hjelp den gangen da jeg var 7 år.

Jeg er nå 26 og har slitt mye i livet. Jeg klarer fremdeles ikke prate i visse settinger, og med enkelte folk. Men det er jo lettere nå som voksen å unngå disse situasjonene, og bare være med folk man vet man kan prate med.

Men jeg har ganske få venner den dag idag - jeg har vel visse uutviklede evner sosialt.

Men jeg har et rikt liv føler jeg. Men det er kanskje ikke for sent å få hjelp.

Føler jeg har blitt missforstått hele livet. Jeg blir sett på som "den stille". Mens jeg egentlig ikke føler at jeg er en stille person. jeg føler at jeg har en, som noen her sa, en demon i meg som hindrer meg i å snakke.

Egentlig vil jeg prate- Prate prate som en foss!!!

[Gjest zuu]

Føler jeg har blitt missforstått hele livet. Jeg blir sett på som "den stille". Mens jeg egentlig ikke føler at jeg er en stille person. jeg føler at jeg har en, som noen her sa, en demon i meg som hindrer meg i å snakke.

Egentlig vil jeg prate- Prate prate som en foss!!!

Jeg opplever det helt likt.

Utrolig at det er så mange her som har det på samme måten. Føler liksom alltid at man er den eneste i hele verden som har det slik.

Er ikke lett. Skulle gjerne møtt folk i denne situasjonen, noen som ville forstått.

Har selv gått til psykolog, gått på medisiner, tatt diverese kurs, men alt uten bedring.

Vil så veldig gjerne ut av dette :/

[Gjest AnonymBruker]

Deilig å vite at jeg ikke er alene om dette. Jeg har vært stille og sjenert hele livet.På barne og ungdomskolen hadde jeg 2 venner som jeg gikk med. De var de eneste jeg snakket med. Da jeg begynte på vgs kom jeg inn på en skole hvor jeg ikke kjente noen! Jeg hadde ingen å gå med. Var ikke lett for meg å bli kjent med de andre siden jeg var så sjenert. Alle i klassen var super sosiale og alle kom godt overrens. Jeg var den stille i klassen som ikke sa noe. Fikk ofte kommentarer som: Hvorfor er du så stille? Du sier jo ingen ting. Du er så usosial. Ikke så gøy å få høre noe sånt. Jeg var også sånn at jeg pleide å tenke ut hva jeg skulle si til andre (mest i jobb sammenheng) Etter jeg hadde sagt det jeg hadde tenkt ut ble jeg helt stille og viste ikke hva jeg skulle si mer. Utrolig slitsomt å ha det sånn.

Føler jeg har blitt litt bedre siden den gang. Men er fortsatt sjernert av meg, bare ikke fult så stille.

[Gjest Har hatt SM selv]

Ts, du sier du ikke klarer å snakke. Det stemmer jo ikke. Du klarer jo å snakke, men du velger å ikke gjøre det. Det er deg selv som velger det.

Jeg hadde synes du var veldig rar og spesiell om du ikke hadde sgt hei eller snakket om jeg snakket til deg f.eks. Selektiv mutisme betyr jo at du velger selv når du ikke vil prate.

Kan ikke si at jeg hadde blitt så veldig imponert over din væremåte ihvertfall, og ja, jeg hadde snakket om deg bak ryggen din. Sånn er det bare når man er sånn merkelig spesiell.

Ja, nå blir du fornærmet men jeg er bare ærlig, du må belage deg på at folk snakker om deg bak din rygg og tenker at du er rar.

Det verste jeg hører er når folk bruker ordet "velge"i denne sammenheng!!!!!1

Det er SÅ feil! Det er ingenting en slik person ønsker mer enn å prate,men de får det bare ikke til! Det er en angst/fobi,som når noen har skrekk for edderkopper.

Du kan vel tenke deg selv hvordan det ville vært å ha denne liselsen,vært utenfor alt fellesskap,altid trist og ensom. Så TENK deg om før du snakker,dette har du TYDELIGVIS INGEN kjennskap til!!!!!!!!!!!!! Å søk litt rundt så du kan lese å forstå hva selektiv mutisme er,og hvor jævlig vi som sliter med dette har det!!

[Zinnia]

Hei alle!

Vil egentlig bare melde meg inn i klubben, jeg har hatt selektiv mutisme i mange år, men fungerer stort sett bra i dag. Det sitter vel litt igjen i enkelte situasjoner enda, men jeg takler det bra, og har akseptert at jeg aldri kommer til å passe inn i den lille a4-båsen som kalles normal.

Fortsett å stå på alle sammen, det er ingenting galt med dere (oss)!

[Gjest hanse32]

Hei:) alle sammen..sliter med det samme som dere her inne!!

Jeg stilte meg selv et spørsmål.

Hva gjør jeg på fritiden?

I Fritiden min så jeg masse Tv og var inne etter jobb, jeg hadde ingen hobbyer el noe annet som jeg kunne gjøre i fritiden min. Jeg så på tv sikkert i fem, seks timer hver dag.

Det er mye!! Jeg ble etterhvert irritert på meg selv fordi jeg så mye tv, fordi det er jo en enveis kommunikasjon.

Så jeg bestemte meg for å legge tv på hylla for ei uke. de første dagene var helt forferdelige, jeg satt i sofaen og tenkte på ingenting! rett og slett ingenting.

Etter den tredje dagen begynte noe å skje, jeg reiste meg opp av sofaen og begynte å rydde huset. Etter den fjerde dagen skal det skje, jeg gikk meg en tur ut. de neste dagene opplevde jeg livet på en annen måte. Jeg så verden annerledes og dette kun fordi jeg valgte bort tven.

Det jeg skal fram til er at hvis vi sitter å ser tv dagen lang, blir det kun enveis kommunikasjon. DET er ikke bra for noen, ingen rett og slett!!!

Jeg ser ikke tv lenger og jeg surfer ikke på nettet, kun for surfe. Jeg føler at hvis jeg setter meg ned for å kaste bort tiden på tv og internett vil jeg aldri tilgi meg selv igjen.

Jeg har fått flere venner, jeg liker meg selv bedre fordi jeg gjør noe!!!!!å gjøre noe er rett og slett hensiktmessig for hjernen. Jeg sluttet å leve livet etter tv og surfing..nå har jeg et int.sant liv. Jeg setter pris på livet!

Jeg tror tv og surfing er nøkkelen til mye..ikke alt..men mye

Det skal sies at jeg skrev dette på fem min og vet at det er mye feil. Jeg har mye mer jeg vil si, men nå er det sent..

ps.. jeg fant dere her for lenge siden, men jeg torde ikke å skrive noe innlegg.

[AnonymBruker]

Hei:) alle sammen..sliter med det samme som dere her inne!!

Jeg stilte meg selv et spørsmål.

Hva gjør jeg på fritiden?

I Fritiden min så jeg masse Tv og var inne etter jobb, jeg hadde ingen hobbyer el noe annet som jeg kunne gjøre i fritiden min. Jeg så på tv sikkert i fem, seks timer hver dag.

Det er mye!! Jeg ble etterhvert irritert på meg selv fordi jeg så mye tv, fordi det er jo en enveis kommunikasjon.

Så jeg bestemte meg for å legge tv på hylla for ei uke. de første dagene var helt forferdelige, jeg satt i sofaen og tenkte på ingenting! rett og slett ingenting.

Etter den tredje dagen begynte noe å skje, jeg reiste meg opp av sofaen og begynte å rydde huset. Etter den fjerde dagen skal det skje, jeg gikk meg en tur ut. de neste dagene opplevde jeg livet på en annen måte. Jeg så verden annerledes og dette kun fordi jeg valgte bort tven.

Det jeg skal fram til er at hvis vi sitter å ser tv dagen lang, blir det kun enveis kommunikasjon. DET er ikke bra for noen, ingen rett og slett!!!

Jeg ser ikke tv lenger og jeg surfer ikke på nettet, kun for surfe. Jeg føler at hvis jeg setter meg ned for å kaste bort tiden på tv og internett vil jeg aldri tilgi meg selv igjen.

Jeg har fått flere venner, jeg liker meg selv bedre fordi jeg gjør noe!!!!!å gjøre noe er rett og slett hensiktmessig for hjernen. Jeg sluttet å leve livet etter tv og surfing..nå har jeg et int.sant liv. Jeg setter pris på livet!

Jeg tror tv og surfing er nøkkelen til mye..ikke alt..men mye

Det skal sies at jeg skrev dette på fem min og vet at det er mye feil. Jeg har mye mer jeg vil si, men nå er det sent..

ps.. jeg fant dere her for lenge siden, men jeg torde ikke å skrive noe innlegg.

Hva har dette med saken å gjøre ??

[Gjest Ms. Raggsokk]

Jeg var akkurat likedan helt frem til i jeg begynte med studier. Jeg snakket aldri, fikk aldri frem noe når jeg var sammen med flere folk. Slet på skolen, ute blant folk.... Var hos lege med problemet, men ble bare sett på som sjenert. Da jeg flyttet fra hjemme for å studere hadde jeg det tøft. MÅTTE jo snakke, siden jeg ikke kjente noen, og studiene krevde mye. Jeg vet ikke hva som skjedde, men med god hjelp av faddere på faddergruppen, så skjedde det liksom en endring... Plutselig løsnet det. I dag, flere år senere, er jeg fremdeles veldig stille, og får ofte "talesperre", men jeg har tatt mange skritt i riktig retning

[AnonymBruker]

jeg har det også sånn. grusomt sjenert som barn og har nå diagnosen sosial angst. men jeg er ikke så pratsom når jeg er blandt venner og familie heller. selektiv mutisme ja.... likte det uttrykket! jeg føler meg ganske apatisk iblandt, når jeg ikke "orker" å delta i samtaler... jeg er for mye inni meg selv.

da jeg var lita og folk kom med de frekke kommentarene om at jeg var stum osv, rødma jeg og ble lei meg. men nå i voksen alder blir jeg forbanna når folk kommenterer min stillferdighet. men er ikke lett å forsvare seg. har også "mareritt" iblandt om at jeg er på barneskolen og BRØLER mot plageåndene mine....

[Meridian]

Hallo ... akkuratt det sliter jeg med også, men tror ingen har forstått det er selektiv mutisme jeg sliter med, ikke jeg selv engang. Tror jeg bare har vært flink å skjule det ... Ikke rart jeg aldri har hatt kjæreste da

Og hva er asbergers syndrom?

Endret 4. oktober 2010 av meridian