Du vet du er mamma når:

[Gjest Madam Felle]

Du vet du er mamma når...

Du teller perlesukkeret på hvert barns bolle så det skal være rettferdig.

Du har bare tid til å barbere det ene benet.

Du gjemmer deg på badet for å få være i fred.

Barnet spyr, og du fanger det i hendene.

Noen andres barn spyr i et selskap og du fortsetter å spise.

Du anser at fingermaling er en lovlig substans.

Du behersker kunsten å servere to ulike ting på samme tallerken uten at det er nær hverandre.

Ditt barn insisterer på at du leser "Totte går på potte" høyt på legens venteværelse, eller enda heller på sentralstasjonen... og du gjør det.

Du skaffer en barnevakt da du og din mann ikke har vært ute alene på evigheter, og siden tilbringer du halve kvelden med å prate om dem og ringer og sjekker at det går bra.

Du håper at ketchup er en grønnsak, for det er det eneste ungen spiser.

Du holder ikke ut tanken på at sønnen din kommer til å få en kjæreste.

Du holder definitivt ikke ut tanken på at han kommer til å få en hustru.

Du skjenker penger til Kreftforeningen i håp om at barnet ditt slipper å få det.

Du tar deg selv i å lage brødskiver til mannen din i morsomme former.

Du spoler fort forbi scenen der jegeren skyter Bambis mamma.

Du bruker ditt eget spytt til å vaske barnet i ansiktet.

Du får angst av at barnet klenger seg fast til deg når du følger det til skolen, og får siden enda mer angst når det springer ut av bilen uten å vende seg om.

Du har ikke hjerte til å gi bort babyklærne, det er så endelig at barnet har blitt stort da.

Du hører din egen mors stemme komme ut av din munn når du sier: "Ikke i finklærne!"

Du slutter å kritisere din mamma om hvordan hun har oppdratt deg.

Du leser at en femåring i gjennomsnitt spør 437 spørsmål om dagen og blir stolt over at ditt barn ligger over middels.

Du sier minst en gang om dagen: "Dette med moderskap er ingenting for meg", men vet at det ikke finnes noe i hele verden du ville bytte det mot.

[Marianne]

Den der er gullfin og altfor mye stemmer

[Væren]

Her kjente jeg meg godt igjen, gitt!

Særlig de delene som omhandler behovet for å ha "kroppen sin i fred" - altså ansgst for altfor mye klamring - kontra behovet for å være behøvet - altså savnet etter klamring når barnet endelig ikke klamrer mer!

Dette synes jeg jammen jeg greide å formulere på en glimrende måte!

Skriver ut denne lista jeg, og henger den på kjøleskapet...

[*Lavendel*]

Veldig bra! Kjempebra!

[Maxine Grey]

Her var det mye å kjenne seg igjen i!

Moderskap plukker bort litt av hvert av nevroser -

- og skaper nye.

Herlig!