Sang i min bestemors begravelse

[Gjest Utlogget_bruker]

Min kjære, fantastiske farmor døde på fredag og jeg skal synge i begravelsen hennes.

Hun er det eneste familiemedlemmet som har støttet meg i sangdrømmen, og jeg føler at jeg virkelig vil få til dette for henne.

Noen som har råd ang hvordan jeg skal klare å synge mitt beste? Har tenkt på:

Komme tidlig i kirken så jeg får grått ut.

Forestille meg at hun fremdeles lever.

Se for meg at hun ser/hører på meg.

Tenke på knekkebrød.

Stirre på et punkt i veggen.

Tenke at jeg kan grine alt jeg gidder etterpå, men bare ikke nå.

Familien min sier at alle kommer til å forstå om jeg knekker, men det er så viktig å gjøre dette for hennes skyld. Vet hun hadde vært så utrolig stolt, jeg vil ikke skuffe henne.

Savner henne noe så innmari, hun har vært moren jeg aldri hadde

[Gjest Gjest]

Først av alt: Kondolerer.

Jeg tenker litt sånn som familien din. Er det så farlig om du knekker i stemmen? Tror bestemoren din ville blitt stolt av deg uansett

Eneste rådet jeg har er å ikke fokusere på det med tanker som "nå skal jeg ikke knekke, IKKE knekke!!" Da tror jeg du vil knekke fortere.

La kroppen og hode reagere som det vil, da blir sangen ektefølt.

[lliissa]

Først av alt: Kondolerer.

Jeg tenker litt sånn som familien din. Er det så farlig om du knekker i stemmen? Tror bestemoren din ville blitt stolt av deg uansett

Eneste rådet jeg har er å ikke fokusere på det med tanker som "nå skal jeg ikke knekke, IKKE knekke!!" Da tror jeg du vil knekke fortere.

La kroppen og hode reagere som det vil, da blir sangen ektefølt.

Er enig med den.. Bare tenk at du skal prøve å gjøre ditt beste, men knekker du sammen så er ikke det farligt nei.. for de som hører på gir deg forståelse.

[Strenge Frk.Gerd]

Jeg bestemte meg for å holde tale i min mors begravelse.. Jeg synes det først hørtes ekstremt tøft ut.. men det gikk veldig fint! Man får nok et slags følelse av uvirkelighet på slike dager.. og dermed får man også distansert seg litt..

[oslotur]

tenke på knekkebrød, hva hjelper det?

[Gjest TS]

Takk for råd og støtte

Det hjelper faktisk å tenke "knekkebrød knekkebrød knekkebrød" når man føler man må gråte, fordi hjernen blir opptatt med konsonantene.

Jeg håper jeg får følelsen av uvirkelighet, fikk det i min mors begravelse, men dette er en person jeg virkelig stod nær så jeg må forberede meg på at jeg kommer til å reagere helt annerledes.

Flere råd mottas gladelig

[Strenge Frk.Gerd]

Takk for råd og støtte

Det hjelper faktisk å tenke "knekkebrød knekkebrød knekkebrød" når man føler man må gråte, fordi hjernen blir opptatt med konsonantene.

Jeg håper jeg får følelsen av uvirkelighet, fikk det i min mors begravelse, men dette er en person jeg virkelig stod nær så jeg må forberede meg på at jeg kommer til å reagere helt annerledes.

Flere råd mottas gladelig

Jeg tror at redselen i seg selv for å reagere slik man ikke ønsker på en slik dag kan gjøre ting verre, slik føltes det ihvertfall for meg den første gangen. Hvor jeg faktisk knakk, rett før jeg skulle gå inn døren til kapellet. Så i de andre nære dødsfallene har jeg prøvd å tenke minst mulig på det i forkant, for å ta bort hele nervøsiteten og den ubehagelige spenningen rundt det, og det har hjulpet meg. Jeg bare stolte på meg selv at dette skulle jeg klare, samme søren. Og hvis jeg skulle knekke, ja så fikk det bare være sånn. Folk forstår, og vil ikke klandre deg for uansett hvilken reaksjon det måtte være.

Personlig har jeg alltid opplevd å gråte i begravelser til folk som ikke er så nærme meg. Det er akkurat som om slike anledninger kan virke som et utløsende faktor for sorg man ellers holder inne under veldig nære begravelser. Mens jeg derimot har holdt masken oppe under alle de veldig nære begravelsene, med unntak av da episoden utenfor døren til kapellet i min samboers begravelse.

[Gjest Gjest]

Leste en gang et intervju med Gro Harlem B. Hun sa at hun hadde en tegnestift i skoen. Hvis hun følte tårene presset på i "ugunstige situasjoner", så presset hun tåen mot tegnestiften. Smerten ble da fokuset, ikke tårene.

Vet ikke om det hjelper, men du kan jo prøve...

Kondolerer og jeg håper du klare å gjennomføre dette som en siste gest til din bestemor.

[Gjest Wolfmoon]

Jeg holdt tale i begravelsen til farmor. Det gikk faktisk overraskende greit, for jeg klarte å fokusere på alle de gode minnene og hvor fantastisk hun var. Hvor trist det var at hun var borte kom ikke før helt på slutten, og da spilte det ingen rolle om jeg knakk sammen for da var jeg i grunn ferdig med det jeg hadde tenkt å si.

Lykke til og kondolerer

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har gjort akkurat det du skal gjøre(eller det har du sikkert gjort allerede nå)og jeg er en skikkelig skikkelig følsom person og gråter for alt mulig,om jeg er trist eller glad.Så å synge i min mormors begravelse kom til å bli veldig tøft.

Jeg måtte rett og slett blokke helt ut, tenke at jeg var å gjorde en jobb og at det ikke var min mormors begravelse. Masse galgen humor før med han som skulle spille for meg.

også reagere etterpå, og det gjorde jeg, bokstavelig 2 sek etter jeg var ferdig,knakk helt sammen men da var det jo greit:)