Jeg vil gjerne fortelle dere

[Gjest Eieren]

Historien om "Snurre Sprett" starter i 2000.

"Snurre Sprett" kom til oss høsten 2001, 1 år gammel. En liten Hermelin kanin som også var albino. Husker at det var veldig gøy, men samtidig litt skummelt, å skulle få en kanin. Han skulle bo sammen med marsvinet vårt, og de ble fort gode venner, ikke nok med det, men vi hadde jo 1 hund og 3 katter i tilegg!

Vinteren 2004 ble marsvinet sykt og lille "Snurre Sprett" Gjorde alt for å holde liv i "burkameraten". Henta mat til han, dyttet han bort til vannflaska og i tilegg la han seg oppå han for å varme han. (Marsvinet fikk i tilegg antibiotika og næringssprøyter av oss men til ingen nytte. Når marsvin blir syke legger de seg for å dø, de gir opp!)

Lille marsvinet gikk bort, og vi bestemte oss for å gi "Snurre Sprett" en ny burkamerat, som etter 4 år desverre gikk bort også han fikk urinveisinfeksjon og behandling.

Ny burkamerat ble anskaffet som fremdeles bor i buret.

I melomtida har det jo skjedd litt annet og.

"Snurre Sprett" har hatt både lungebettenelser og det som er, og i 2005/2006 trodde vi det var slutten, etter en tur til dyrlegen viste det seg at han hadde en kul, som etter opperasjonen viste seg å "bare" være en byll. "Snurre Sprett" klarte seg godt gjennom dette og ble frisk å sprek igjen

Sommeren 2009 var ikke alt som det skulle "Snurre Sprett" hoppet rundt på 3 bein, vi tok han til dyrlegen som konstanterte brudd i lårbeinet. Dyrlegens konklusjon var at å la han slippe var det beste. Men nei, vi tok han til en annen dyrlege som viste om noen som kunne hjelpe og etter et par uker hoppet den lille krabaten rundt på 4 bein igjen! (mest sansynlig var det marsvinet om brakk beinet hans, siden han er mye tyngre en "Snurre Sprett")

Alt gikk bra og vi gledet oss over at vi fremdels hadde vår kjære følgesvenn.

2010 kom og i slutten av januar begynte "Snurre Sprett" å hoppe rundt på 3 bein igjen, (andre beinet nå) Vi tok han til dyrlegen som oppererte.

3 dager etter opperasjonen ble formen hans forverret, vi ringte dyrlegen som prøvde å gi han intravenøst væske, i håp om at han kanskje hadde fått for lite, "Snurre Sprett" kvikna til, før han sovnet stille inn, 10 år gammel!

Sitter nå med et enormt tomrom, etter et lite vesen som var så snill å god tvers gjennom.

Har flere andre 4-beinte, og er trist å se på eldste voffsen hvordan han reagerer, han legger seg ved siden av buret til "Snurre Sprett" Og passer på.

Vi ga også voffsene en siste mulighet til å se at han er "borte". Og eldste voffsen gikk vekk, men ombestemte seg og valgte å se han en siste gang.

En ting er sikkert og vist. Det verste med å ha dyr er å miste de.

Men vlle ikke vært foruten alle gledene heller.

Takk for at du/dere ville lese min fortelling om vår fantastiske "Snurre Sprett"

[Gjest Gjest]

Historien om "Snurre Sprett" starter i 2000.

"Snurre Sprett" kom til oss høsten 2001, 1 år gammel. En liten Hermelin kanin som også var albino. Husker at det var veldig gøy, men samtidig litt skummelt, å skulle få en kanin. Han skulle bo sammen med marsvinet vårt, og de ble fort gode venner, ikke nok med det, men vi hadde jo 1 hund og 3 katter i tilegg!

Vinteren 2004 ble marsvinet sykt og lille "Snurre Sprett" Gjorde alt for å holde liv i "burkameraten". Henta mat til han, dyttet han bort til vannflaska og i tilegg la han seg oppå han for å varme han. (Marsvinet fikk i tilegg antibiotika og næringssprøyter av oss men til ingen nytte. Når marsvin blir syke legger de seg for å dø, de gir opp!)

Lille marsvinet gikk bort, og vi bestemte oss for å gi "Snurre Sprett" en ny burkamerat, som etter 4 år desverre gikk bort også han fikk urinveisinfeksjon og behandling.

Ny burkamerat ble anskaffet som fremdeles bor i buret.

I melomtida har det jo skjedd litt annet og.

"Snurre Sprett" har hatt både lungebettenelser og det som er, og i 2005/2006 trodde vi det var slutten, etter en tur til dyrlegen viste det seg at han hadde en kul, som etter opperasjonen viste seg å "bare" være en byll. "Snurre Sprett" klarte seg godt gjennom dette og ble frisk å sprek igjen

Sommeren 2009 var ikke alt som det skulle "Snurre Sprett" hoppet rundt på 3 bein, vi tok han til dyrlegen som konstanterte brudd i lårbeinet. Dyrlegens konklusjon var at å la han slippe var det beste. Men nei, vi tok han til en annen dyrlege som viste om noen som kunne hjelpe og etter et par uker hoppet den lille krabaten rundt på 4 bein igjen! (mest sansynlig var det marsvinet om brakk beinet hans, siden han er mye tyngre en "Snurre Sprett")

Alt gikk bra og vi gledet oss over at vi fremdels hadde vår kjære følgesvenn.

2010 kom og i slutten av januar begynte "Snurre Sprett" å hoppe rundt på 3 bein igjen, (andre beinet nå) Vi tok han til dyrlegen som oppererte.

3 dager etter opperasjonen ble formen hans forverret, vi ringte dyrlegen som prøvde å gi han intravenøst væske, i håp om at han kanskje hadde fått for lite, "Snurre Sprett" kvikna til, før han sovnet stille inn, 10 år gammel!

Sitter nå med et enormt tomrom, etter et lite vesen som var så snill å god tvers gjennom.

Har flere andre 4-beinte, og er trist å se på eldste voffsen hvordan han reagerer, han legger seg ved siden av buret til "Snurre Sprett" Og passer på.

Vi ga også voffsene en siste mulighet til å se at han er "borte". Og eldste voffsen gikk vekk, men ombestemte seg og valgte å se han en siste gang.

En ting er sikkert og vist. Det verste med å ha dyr er å miste de.

Men vlle ikke vært foruten alle gledene heller.

Takk for at du/dere ville lese min fortelling om vår fantastiske "Snurre Sprett"

så hærlig :rødme: og rørende historie

[Twinkle*]

[Gjest Gjest]

ååå sitter her nygravid og hormonell..snufs det var en fin historie..:)Minner meg om gamle hesten min jeg hadde mange fine år med

takk twinkle!

[Gjest Gjest]

ååå sitter her nygravid og hormonell..snufs det var en fin historie..:)Minner meg om gamle hesten min jeg hadde mange fine år med

takk twinkle!

Mente seff "eieren"

[Gjest Gjest*]

Dere var svært heldige som fikk ha han så lenge, og det er som du sier - det er fryktelig vondt å miste et kjæledyr, men tiden man har sammen med dem er så utrolig verdifull. Tror egentlig vi mennesker bør revurdere måten vi betrakter dyr på, for de har bevist så utrolig mange ganger at de gjør mye for å verne om sine kjære - både mennesker og andre dyr. Sukk, nå må jeg gå å kose litt med voffsen :rødme:

[Gjest Gjest_lise_*]

Fin og rørende historie

[*Numi*]

Huff, jeg føler med dere. Jeg mista min kjære dvergvedder i august i fjor. Han ble også 10 år gammel. Han ble syk på slutten, så vi måtte la han slippe.

Endret 8. februar 2010 av *Numi*

[Ella_Grey]

uff - trist, men veldig fin historie

[Fjonana]

Herlig historie Jeg vet hvordan det er å miste et nært kjæledyr

[*appifany*]

ååå sitter her nygravid og hormonell..snufs det var en fin historie..:)Minner meg om gamle hesten min jeg hadde mange fine år med

takk twinkle!

Du trenger ikke å være høygravid for å til den her historien!

For en fin historie.

Jeg hadde og en gang i tiden et marsvin og en kanin. En nyyydelig, grå dvergvedder og et rosettmarsvin. Begge er nå døde, men enda den dag i dag kan jeg ta meg i å savne dem. Du har helt rett, det verste med å ha dyr er når de ikke er der mer. Gruer meg til den dagen pusikattene mine ikke er her mer.

[daisy_dee]

[Alvina]

Fikk tårer i øynene, hunden jeg gikk tur med i høst som var med på turer døde før helga. Den snille hunden. Jeg har også hatt kanin, men det er mange år siden. Jeg gråt da også, selv om jeg ikke har andre historier enn at kattemor i huset tok vare på kaninungen da den kom i stua og ammet den eller lot som hun ammet fordi hun ikke hadde kattunger selv. Stakkars, hun ville så vel, men vi hindret henne ikke og de ble gode venner.

Det var verre når polarhundene godtok kattene i huset, men ikke kaninen, da måtte vi beskytte og sette den et annet sted, når de kom inn. Kattepus var ferdig med ammeproblemene og hadde sett at kaninen var blitt voksen, så hun blandet seg ikke inn men var mer interessert i å stelle pelsen og overse hundene. Og hun visste at vi passet på kaninen. Dessverre stakk den av, kom seg ut av et utebur som var på cirka 20 kvm, men gravde seg ut selv om bakken var sikret. Den ble påkjørt, jeg gråt men den fikk noen timer i frihet selv om vi luftet den i bånd av og til.

Den het Øivind.

Snurre sprett var sikkert kameraten til Øivind. Bestefar hadde kaniner før, men viste meg at det enda levde ville kaniner der. Under fjøset og under låven, under stabburet.

De er jo riktig søte, og jeg forstår ikke at de kunne overleve i over minus 30 på vinteren, men det gjorde de og kanskje den dag i dag, men nå har det gått mange år og villmarka har overtatt, gaupe og ulv, jerv og rev. Og elg, rådyr og kanskje ...kaniner.

Jeg skal titte om jeg ser noen neste gang jeg er der.

De ble ville, det oppstod under andre verdenskrig, når alt ble rokert. Men jeg vet ikke om det er en stamme der enda, for med harer kan de ikke parre seg med selv om jeg ville ønsket det for å få en titt til. Men det hopper harer her også.Både elg og harer og vet ikke hva, men jeg er nysgjerrig og skal se om det er spor etter kaninene for de levde så lenge min bestefar bodde der, men kanskje han ga de litt ekstra? Han var en mann av få ord, etter krigen. Jeg har en mistanke om at han matet dem, men de overlevde i følge han ved å grave i jorden og lage tunneler. Gjør kaniner i det frie det?

Endret 8. februar 2010 av Alvina

[*Numi*]

Jeg har en mistanke om at han matet dem, men de overlevde i følge han ved å grave i jorden og lage tunneler. Gjør kaniner i det frie det?

Kaniner i det fri gjør det ja. Det er også derfor man må sikre utebur som står rett på bakken med netting litt under gresset el.l., slik at ikke kaninene graver seg ut.