Fins det ingen grense i det hele tatt?

[~white lady~]

I en stor del at trådene jeg har lest/deltatt i, der trådstarter har et større eller mindre problem, så er det alltid en eller annen som foreslår å gå til psykolog.

Det kan være ifra- "Jeg sliter så med kvisene, tør ikke å vise meg uten sminke!" til -" jeg orker ikke å gjøre husarbeid, tallerknene står til de mugner"

Svaret blir da-" det må ligge noe mer bak, du bør snakke ut med en psykolog!"

I det hele tatt, dagligdagse små problemer, ofte bare bagateller.

(Nå sier jeg ikke at det gjelder for alle her, ofte trenger man faktisk å snakke med noen profesjonelle, men da er det som regel litt mer alvorlig enn at katten døde...)

Samtidig så vet man at det ikke er bare bare å komme seg til psykolog, mange må stå på venteliste i flere måneder, med mindre det er fare for liv og helse.

Det er ikke mulig å gå gjennom livet uten å støte på hindringer av forskjellig slag, det aller meste klarer man seg greit igjennom. Sånn er det å være menneske.

Det er helt greit, og bra å få hjelp og støtte fra andre, men istedenfor en psykolog kan det være foreldrene dine, søsken, venner, helsesøster, legen din...i det hele tatt.

Håper jeg ikke støter for mange nå, da.

[Gjest Gjest]

Du støter ingen, men tror mange slenger "oppsøk psykolog" fordi de selv er usikre på temaet de svarer på?

[Gjest Basun]

Kan kun snakke for meg selv, men det er ihvertfall ikke noe jeg bare "slenger på". Jeg anbefaler (av og til) å snakke med psykolog basert på kunnskap om egne og familie/nære venners lidelser/fobier/angst osv, samt trådstarters presentasjon av problemet.

Må si jeg synes det er et større problem at folk bagatelliserer problemer. "Sosial angst? Pøh! Det er bare å manne seg opp!". "Depresjon? Må bare komme deg opp av senga, så skal du se det hjelper!".

Ekstremt dårlig selvbilde som vedvarer over flere år og er til hinder for å fungere normalt er f.eks god grunn til å oppsøke psykolog. Ikke fordi man er syk i hodet, men fordi man trenger hjelp til å få satt ting i perspektiv (ofte er det ubearbeidede ting som ligger bak her, som mobbing som fortsatt ligger i bakhodet). Dog viktig å skille mellom slike tilfeller og "Æsj, jeg ser så stygg ut uten sminke".

En tallerken som står til den mugner har vel de fleste av oss opplevd, men når man gang på gang lar alt stå i flere måneder av gangen og det er såpass ille at man ikke engang kan ha folk på besøk er det både farlig rent hygienisk sett og et tegn på at det ligger noe mer bak. Spesielt om vedkommende ellers orker å være aktiv utenfor hjemmet. Også her må man skille mellom alvorlig aversjon og "Uff, nå har det stått i en uke. Nei, jeg tar den oppvaska etter helgen, jeg..."

Veldig enig i det du sier med at man kan få støtte av andre enn psykolog. Det er ikke sjelden jeg foretrekker å snakke med min bestevenn om ting som er vondt og vanskelig. Endring av adferdsmønster og å sette diagnoser bør man dog som oftest overlate til en psykolog. Når jeg anbefaler psykolog nevner jeg av prinsipp aldri hvilken lidelse jeg tror vedkommende har. Det er både fordi jeg vet jeg kan ta feil og fordi det er bedre å svare ærlig på spørsmål fra psykologen fremfor å henge seg opp i en diagnose man tror man har.