jeg er så lei meg

[Gjest ulykkelig]

Jeg må bare få det ut et sted, jeg har det så forferdelig vondt inni meg. Kanskje dere har noen gode råd?

Jeg er en jente på 22 år, og studerer i Oslo. Jeg har ingen nære venner, bare 'festevenner'. Altså jeg er på byen hver helg, og later som jeg har det gøy. Alle tror jeg er fornøyd med livet mitt, men det er jeg ikke.

Den eneste personen jeg er glad i, er mamma. Er så utrolig glad i henne. Tør ikke si til henne at jeg har det vondt, for da blir hun bare bekymret, og det er ikke noe hun kan gjøre med det uansett.

Jeg gråter nesten hver dag, uten å egentlig vite helt årsaken. Jeg er veldig skolelei. Får dårlige karakterer, og skulker unna skolen når det er mulig. Føler meg stygg, tjukk, kjedelig. Går hele tiden å gruer meg for å holde foredrag på skolen. Og om en måneds tid skal hele klassen på 2 ukers tur til Asia. Alle gleder seg sykt til denne turen, men jeg gruer meg som bare det. Har virkelig ikke lyst til å dra. Jeg kommer til å gå rundt alene, eller henge på noen fra klassen (bare for å slippe å gå alene).

Har aldri hatt kjæreste. Ønsker meg veldig en kjæreste, men jeg er dårlig på å møte nye mennesker. Jeg har ingen interesser å snakke med folk om. Folk skygger unna meg med en gang, fordi vi aldri har noe å snakke om.

Jeg ble misbrukt da jeg var liten. Tenker bare mer og mer på dette. Ingen vet om det, og jeg vil heller ikke fortelle det til noen. Men det er veldig vondt å tenke på dette. Ekkelt.

Når jeg ser rundt meg, i klassen f.eks, så ser alle så lykkelige ut. Store jentegjenger som er så glade i hverandre og klemmer og ler og snakker hele tiden. De drar på turer sammen, og savner hverandre når de er borte fra hverandre. Jeg har aldri savnet noen andre enn mamma. Jentene er pene, de får gode karakterer, de har kjekke kjærester. De er sosiale, har masse venner og ingen problemer med å snakke med nye folk. Jeg føler meg så mislykket. Jeg har liksom blitt satt i en bås. Jeg er hun stille, kjipe jenta i klassen.

Har mest lyst til å bare flytte hjem igjen til mamma, og rømme fra omverdenen.

Hva kan jeg gjøre for å bli gladere? Jeg vil være lykkelig. Jeg vil trives på skolen og få gode karakterer. Jeg vil være sosial med gode venner. Og jeg vil ikke grue meg til den jævla klasseturen. Angrer sånn på at jeg i et svakt øyeblikk sa ja til å være med til Asia.

Har ingen å snakke med om dette.

[Gjest Gjest_lillekrokodille_*]

Hei, jeg har mest lyst å gi deg en klem

jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Hadde det selv sånn for to år tilbake. Det høres ut som du er deprimert. Ville ha oppsøkt psykolog for få noen å snakke med. Det gjorde jeg, og tro meg dette var til stor hjelp! Du er ikke alene vet du

Jeg gikk til legen min først og han henviste meg dermed videre. Jeg har fått gode råd og lært meg selv å kjenne bedre etter dette.

[-Ea-]

Du trenger å snakke med noen tror jeg. Snakk med fastlegen din om det, h*n kan sikkert vise deg veien videre.

[aline]

Jeg synes også det høres ut som du kan ha en depresjon, og vil anbefale å prate med lege og få henvisning til psykolog.

Med tanke på det du sier om å ha blitt misbrukt, så er det ikke så merkelig om du skal ha fått noe ettervirkninger, man kan få depresjon for langt mindre, tro meg.

Og ikke se på det som en svakhet, det er kroppens og sinnets måte å reagere på, det å få en depresjon er ikke noe du velger, det er ikke noe du bare kan ta deg sammen og tenke glade tanker for å komme ut av (ihvertfall ikke for de fleste). Jeg har selv hatt en depresjon for noen år siden, og det tok sin tid før jeg ville innse at det var det det var, og klare å tro på at det ikke bare var meg som var sær/vanskelig/ikke prøvde hardt nok/var svak... men etter hjelp fra både psykolog, akupunktør, mange prater med folk som var i samme situasjon og mange tanker og refleskjoner (og en lang sykemelding), så lærte jeg til slutt at dette ikke har noe med slike ting å gjøre. Og det er ikke umulig å komme seg ut av det, men det vil antagelig hjelpe deg å søke hjelp.

sender med en klem på veien.

[Sequax]

Kjære, Ulykkelig!

Vi føler alle som deg av og til; det er godt med det trygge og kan være skummelt med noe nytt. Det er tydelig at selvtilliten din er helt på bånn og dette preger både deg og de som omgåes deg hver dag. Du får et skjold rundt deg som er vanskelig å bryte ned, men hva med å prøve å gjøre dette på Asia-turen ? Prøv med litt selvransakelse og finn fram det positive med deg selv; snakk med mammaen din og fortell henne at du trenger å finne det gode i deg selv. Jeg skjønner at du ikke vil bekymre moren din, men hvis hun er den eneste du virkelig har akkurat nå tror jeg det er med henne du skal starte å åpne deg. Du trenger feedback; alle gjør det.

[Gjest Gjest_ostepop_*]

Hei du!

Føler veldig med deg, og tro meg jeg kjenner meg igjen.

Det er ikke lett å se rundt seg og bare føle at alle har mange venner og virker lykkelige, mens du er ensom og usynlig.

Mine studieår var litt på samme måten, pyton der og da. Og ikke noe jeg unner noen å gjennomgå.

Det kan være en god tanke å oppsøke psykolog, enten gjennom fastlegen din, eller du kan gå til studentpsykolog og komme kjappere til verks. Gjør dette, gjerne på mandag!! Ikke tenk at dette er flaut eller på noen måte et nederlag, det er helt og fullt noe som kan hjelpe deg til en bedre hverdag. Orden på tankene kan hjelpe deg til å bli mer sosial og faktisk sette pris på det sosiale som du er med på.

Jeg gikk lenge uten noen å snakke med, og til slutt blir dette en ond sirkel. Etter at jeg psyket meg veeeeldig opp så oppsøkte jeg studentpsykologtjenesten der jeg bodde. Dette ble en veldig god opplevelse, selv om jeg synest det var ekkelt der og da. Men det var så godt å ha noen å snakke med, noen som kunne sette ting i perspektiv for meg og på den måten fikk meg til å se hverdagen på en nye måte.

Prøv å gjøre en liten ting hver dag som du kan gleder deg til, eller som gleder andre. Det kan være å bake kake til klassen din, snakke med en i klassen før forelesning som du ikke kjenner så godt, gå på trening, gå en tur, ta en time på kafe sammen med en god kopp kaffe og en avis.

Du skriver at du gruer deg til klasseturen til Asia. Hva om du på mandag går ut og får tak i en dagbok som du skriver i. Der kan du skrive ned reiseruten og lime inn kart over steder dere skal. Skriv litt hver dag frem mot turen, om ting du skal pakke, forventninger om turen, folkene du skal reise sammen med osv. Ta også med deg boken på turen. Fortsett å skrive litt hver dag, fra flyplassene og hotellene dere bor på, stedene dere besøker og plassene dere spiser. Lim gjerne inn litt "minner" etterhvert(pakk med deg tape), servietter, billetter, postkort og rare reklamebrosjyrer.

Og hva om du tar med kamera og tar ett bilde pr. dag(selvfølgelig tar du masse bilder i tillegg til dette, men velg deg ut ett spesielt bilde som forteller noe om den dagen, den følelse eller opplevelsen den dagen) som skal limes inn i boka(sørg for å sette av plass til dette bildet inne i boka hver dag). En ting jeg gjør er å ta bilde av utsikten på hotellet/motellet/teltet/campingvognen jeg bor. Er mange snåle motiv oppigjennom årene:o)

Når man lager seg slik store prosjekt som egentlig ikke krever så mye av deg dag for dag, så får man litt giv. Noe å jobbe med som ikke krever ett visst sluttresultat, men kun din egen fantasi.

Jeg vil ønske deg lykke til, og håper at du får noen å snakke med! Og jeg håper du ikke nøler med å skrive inn hit om det ikke går bra. Men håper også at du vil fortelle om det går bra. For det er nemlig en liten ting man skal ta med seg; Håp! Og håpet på at det ordner seg det må du ha, for det gjør det. Kanskje du ikke blir mangemillionær med en superhot mann og villa. Men kanskje hverdagen kan gi deg et lysglimt etterhvert. Et smil på gata fra en fremmed, et brev du får svar på, et hjemmelaget måltid fra mamma eller et svar fra forumet som får deg til å tenke "at det skal ordne seg"!

[Gjest ts]

Tusen takk for alle svar.

Dere er utrolig snille.

Noen dager er værre enn andre, og hvorfor det ble ekstremt ille nå vet jeg ikke. Har hvertfall fått tømt tårelagrene. Tror ikke jeg har depresjon? Kanskje en veldig mild form, men tror hovedsakelig det er dårlig selvtillit og så baller det på seg, slik som sequax nevnte. Men jeg vet altså ikke.

Det rare er at jeg smiler veldig mye, og ler. For jeg er egentlig en glad person. Så folk som bare ser meg på avstand, tror jo at jeg er en helt annen (eller de ser meg vel for den jeg egentlig er? En glad jente).

Nei, dette ble vanskelig å forklare. Skal sove på det, og så fundere på psykolog. Jeg burde vel snakke om misbruken uansett. Føler at overgriperen har ødelagt livet mitt. Skulle ønske det aldri skjedde. Hvordan hadde livet mitt vært da? Er det derfor jeg har problemer med å bli kjent med folk? Er det derfor jeg bare vil være hos trygge mamma?

Jeg skal til legen senere i uken pga noe helt annet. Mulig jeg nevner noe da. Men kjenner jeg meg selv rett kommer jeg aldri til å tørre det.

Igjen, tusen takk for alle svar. Skal virkelig prøve å komme meg ut av dette selv. Som en av dere sa, små skritt. Trene, spise sunt, snakke med noen i klassen osv. Så kanskje jeg blir lykkelig en dag.

[aline]

gladjenter kan også få både depresjon og dårlig selvbilde. Og man kan beholde den delen av seg selv, som egentlig er positiv, glad i livet og smilende, også de gangene det gjør vondt inni og man føler seg feil.

[Gjest Gjest_mynte_*]

Det er vanskelig for deg å si ifra til legen om det som plager deg, kanskje du kan vise ham det du skrev her i første innlegg?

Det forklarer godt hvordan du føler deg, det forklarer også misbruket.

Har selv erfaring med å skrive notater til legen når det er noe som er vanskelig å snakke om.

Det har fungert veldig bra.

Ønsker deg alt godt og ta vare på deg selv

[Sequax]

gladjenter kan også få både depresjon og dårlig selvbilde. Og man kan beholde den delen av seg selv, som egentlig er positiv, glad i livet og smilende, også de gangene det gjør vondt inni og man føler seg feil.

Signerer denne 1000 ganger, Aline...

[Gjest TS]

Nå er det en stund siden jeg har grått og vært lei meg:)

Har festet med gode venner, vært på klassefest og kommet meg på skolen.

Så nå går det bedre:) Men jeg tviler ikke på at jeg får panikk rett før klasseturen.

[Sequax]

Nå er det en stund siden jeg har grått og vært lei meg:)

Har festet med gode venner, vært på klassefest og kommet meg på skolen.

Så nå går det bedre:) Men jeg tviler ikke på at jeg får panikk rett før klasseturen.

Så godt for deg!!! Stå på!

[The Kitten]

Tusen takk for alle svar.

Dere er utrolig snille.

Noen dager er værre enn andre, og hvorfor det ble ekstremt ille nå vet jeg ikke. Har hvertfall fått tømt tårelagrene. Tror ikke jeg har depresjon? Kanskje en veldig mild form, men tror hovedsakelig det er dårlig selvtillit og så baller det på seg, slik som sequax nevnte. Men jeg vet altså ikke.

Det rare er at jeg smiler veldig mye, og ler. For jeg er egentlig en glad person. Så folk som bare ser meg på avstand, tror jo at jeg er en helt annen (eller de ser meg vel for den jeg egentlig er? En glad jente).

Nei, dette ble vanskelig å forklare. Skal sove på det, og så fundere på psykolog. Jeg burde vel snakke om misbruken uansett. Føler at overgriperen har ødelagt livet mitt. Skulle ønske det aldri skjedde. Hvordan hadde livet mitt vært da? Er det derfor jeg har problemer med å bli kjent med folk? Er det derfor jeg bare vil være hos trygge mamma?

Jeg skal til legen senere i uken pga noe helt annet. Mulig jeg nevner noe da. Men kjenner jeg meg selv rett kommer jeg aldri til å tørre det.

Igjen, tusen takk for alle svar. Skal virkelig prøve å komme meg ut av dette selv. Som en av dere sa, små skritt. Trene, spise sunt, snakke med noen i klassen osv. Så kanskje jeg blir lykkelig en dag.

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver her. Ble selv misbrukt over flere år, så jeg vet hva jeg snakker om her.

At du har problemer med å bli kjent med folk kan i stor grad komme av overgrepene ja. Det er en veldig vanlig senvirkning av overgrep, og dessverre så blir det ikke bedre etter hvert.

Enig med de som sier du bør ta små steg, men ikke prøv å komme ut av dette selv. Du trenger profesjonell hjelp.

Nå vet jeg ikke hvor i landet du bor, men hva med å kontakte et senter mot incest? De jobber ikke kun med incestutsatte, men også folk som har opplevd overgrep fra andre enn familie. På denne siden finner du telefonnumre og adresser. Du kan ringe helt anonymt eller du kan møte opp. Det er mulig å operere med falsk profil hele tiden. Det er gratis å ringe og tilbudet er også gratis.

Jeg ønsker deg alt god.

[¤Pernille¤]

Kjære deg!

Prøv å finn ut om det finnes et SMSO-senter i nærheten av deg!

Her har jeg fått utrolig mye hjelp - ja, du kan trygt si at de har reddet meg fra et helvete.

Dette er gratis, du trenger ikke bestille time, og det finnes ingen journaler - du er altså 100% anonym.

Legger ved en link, så kan du lese mer!

http://www.smso-agder.no/index.php?artikkelid=22&back=1

[Prescence]

Her var det mange fine svar!

Vil si som de andre, at dette trenger du ikke å stå helt alene med. Desverre er det mange som kommer uheldig ut i livet, som for eksempel opplever overgrep eller andre traumatiske ting. Men man må ikke engang ha opplevd et spesielt traume for å slite med angst eller depresjon. Og det gjelder så utrolig mange flere mennesker enn man skulle tro. Du er absolutt ikke den eneste, selv om det kan føles sånn. Det kan godt hende at noen av de du tror er lykkelige også bærer mye smerte bak fasaden, selv om de aldri vil røpe det for andre.

Det er et fagmiljø der ute som er der for å brukes! Ikke gå med dette alene, men søk hjelp. Psykolog er et bra alternativ. Og møter du ikke på den rette psykologen med det samme, er det ingenting i veien for å prøve en annen. (selv om det kan ta litt tid å komme til).

Synes det er veldig bra at du skal være med på tur, legg lista lavt og ikke tenk at du skal bli den mest populære umiddelbart. Prøv å se om du klarer å få til noen gode samtaler med andre i klassen din, det er å komme et godt stykke på vei.

Du må ut i livet, ikke mure deg inne!

Har håp for deg jeg, tror dette skal gå bra

Klem!

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver her.

Jeg hadde aldri sagt ja til å være med på turen, men du er tøff som sa ja, mye tøffere enn meg

Bare det å bli med på turen er jo et steg i riktig retning.

Jeg kan ikke si annet enn at du får gjøre det beste ut av turen.

Prøv å ikke gru deg, det blir ikke noe bedre av det uansett

Så får jeg bare øske deg en riktig fin tur! :D

[Mir]

Synes også du er kjempetøff som skal bli med på denne turen! =)

- Som andre nevner kan det være vanskelig å be om hjelpen, eller man kan ofte tenke at man egentlig ikke trenger det, at andre trenger det mer, eller at man skal fikse det selv. "Fikse-det-selv" -løsningen tydde jeg til senest for 2 måneder siden i en tung situasjon, fordi jeg følte meg dum rett og slett. Så mange mennesker sliter psykisk og med samme tanker som du har! Selv om man som du sier, har en kjekk kjæreste, er pen og får gode karakterer, så kan man fremdeles føle mangler i livet. Kanskje noen av de er som deg ? En glad jente (egentlig) men ikke på innsiden?

Ifølge Rob Yeung(confidence, 2008) så har vi alle en gjest med oss dagen lang, som gjerne vil fortelle oss negative ting. "Så dum du er, så feit du er. Alle synes du er latterlig, og de kommer til å le av deg under presentasjonen fordi du har stor ræv". Og vi tillater oss denne gjesten i hodet vårt til å følge med oss dagen lang, bryte oss ned med mindre vi står imot og sier ha deg vekk! Jeg gidder ikke høre på deg! Vi ville jo aldri tillatt en reell person å fortelle oss slikt, så hvorfor tillatter vi oss selv?

Prøv det selv! Ha deg vekk, indre meg! =) Så ler jeg litt av meg selv oh håper ingen hørte at jeg sa det, og har glemt skitsnakket.

Og tenk hvilken flott tur du blir med på =)

[Gjest ♥B♥B♥]

Jeg får lyst til å i deg en klem og reise med deg på klasseturen ..

[Gjest TS]

Herregud, dere er så utrolig snille!

Tusen takk alle sammen:)

[Gjest TS]

Hei alle dere:)

Tenkte jeg bare skulle gi dere en oppdatering. Det har gått en måned siden sist jeg skrev her.

Har det faktisk veldig bra om dagen Har gått ned et par kilo, så føler meg mye bedre. Er ikke på skolen hele dagen, alle dager, men det kommer seg. Nå har vi gruppearbeid, så da treffer jeg hvertfall noen av de i klassen hver dag.

Og tadaaa, jeg gleder meg til klasseturen! Vi snakker om den hele tiden, og alle er skikkelig gira. Har begynt å tenke på hva jeg skal ha med, og hva jeg vil oppleve:)

Savner mamma veldig. Og det gjør jeg egentlig alltid. Snakker mye med henne, og sender mange sms. Men det syns vi begge er koselig. Tror hun savner meg litt også. Bodde tross alt hjemme i mange år! Hun kommer på besøk til meg etter påske, og så skal vi på storbyferie i sommer. Så nå har jeg mye å se frem til.

Er litt (veldig) bekymret for skolen, for jeg henger laaangt bak i alle fag. Det er min eneste bekymring akkurat nå (litt turen også da selvfølgelig).

Takk for støtten, dere snille mennesker