Har folk for store ambisjonar?

[Gjest imli]

Har folk for store ambisjonar på vegne av ungane sine?

Det verkar som om det er ein trend med uvanleg flinke ungar for tida. Vel har det alltid vore stas med flinke ungar, men det verkar som om mange er veldig opptatt av at ungane skal bli (skole)flinke svært tidleg. Over alt snakkas og skrivast det om "stimulering" av ungane; korleis ein som forelder skal stimulere ungane til å bli flinke til både det eine og det andre.

No er det sjølvsagt ikkje noko galt i å lese bøkar eller syngje for ungane, men det verkar som om det har tatt litt av i visse miljø. Eg les "Foreldre og barn", eit blad som verkar å vere svært opptatt av dette tema. I dei siste nummera las eg eit par artiklar som fekk meg til å bli ganske betenkt. Ein artikkel tok for seg leseopplæring. Det blei påstått at ein kunne lære ungar å lese heilt frå 6-månaders alder. Det var utvikla ein metode som gjorde at ein øvde med forskjellege ord kvar dag for babyen, slik at han etterkvart skulle læra seg å lese på eigen hand. Ein annan artikkel tok for seg språkopplæring. Der kunne me lese om ein familie der faren konsekvent snakka engelsk med ungane, slik at dei skulle bli tospråklege, sjølv om familien var heilnorsk!

Kva syns andre om slike tilstandar? Er me blitt altfor opptekne av å lære små ungar ting dei vanlegvis ikkje lærar før dei byrjar skulen? Kan ikkje ungar få vere ungar lengre?

Eg føler at ungar i ein del miljø, kanskje mest hos velståande og velutdanna folk, har blitt statussymbolar for foreldra sine. Jo flinkare ungar, jo meir dei kan i ung alder, jo betre. Ungane verkar å vere eit "prosjekt" for foreldra - ein måte å visa omverdnen kor vellykka dei er.

Kva meiner du?

[Gjest Gjest]

Vel når det gjelder å skulle snakke engelsk med ungene når en selv er helnorsk tror ikke jeg har noen hensikt. Man risikerer å lære barna feil grammatikk og en uttale som er Thor Heyerdahl verdig.

Dessverre har nok en del nordmenn litt for høye tanker om egen kompetanse når det kommer til språkferdigheter; hvor ofte har man ikke hørt folk hevde de snakker engelsk flytende fordi de klarte å stotre seg gjennom en samtale med en full brite på pub i London?

[Gjest imli]

Eg trur heller ikkje det har nokon hensikt. Men sjølv om ein greier å lære ungen gramatisk riktig engelsk, kva er vitsen? Dei lærar det jo på skulen. Blir jo kjedeleg for ungen som kan engelsk allereie å høyre på dei andre då... Og kva er greia med at ungane skal kunne så innmari mykje? Verkar som om mange barnehagar tek stadig meir "skulestoff" inn i barnehage-kvardagen og. Kan dei ikkje berre få vere ungar desse få åra?

[Kosteskaft]

At barnehagene tar inn mer og mer "skolestoff" er politikerne som krevet. De har de siste årene satt stort press for å innnføre metamatikk og lese/skrive-forståelse inn i barnehagene. Mot førskolelærere, etc. ("barnehagefolk") sine ønsker.

Altså det er ikke nok med vanlige telleregler, leke butikk, mengdelære, høytlesing, etc. Nå skal barna selv "motiveres" til det som 1. klasse gjør.

Jeg tror det er politikere som ønsker Norge skal score høyere på PISA-testene...

Finland scorer høyt på PISA, men er det slikt skolemiljø man ønsker seg...?

Og jeg er helt enig. Virker som at det er mer og mer press på at ungene skal være så flinke (teater, dans, lese, matematikk, flere språk)! Som om ikke det er nok at vi voksne går rundt med press om å fylle ørte roller 100%.

La barn være barn, la de lære seg sosiale koder, få venner, leke (og i lek læres masse!), lære empati. Den formelle læringen kommer tidsnok.

[-Alvildebrud-]

At barnehagene tar inn mer og mer "skolestoff" er politikerne som krevet. De har de siste årene satt stort press for å innnføre metamatikk og lese/skrive-forståelse inn i barnehagene. Mot førskolelærere, etc. ("barnehagefolk") sine ønsker.

Altså det er ikke nok med vanlige telleregler, leke butikk, mengdelære, høytlesing, etc. Nå skal barna selv "motiveres" til det som 1. klasse gjør.

Jeg tror det er politikere som ønsker Norge skal score høyere på PISA-testene...

Finland scorer høyt på PISA, men er det slikt skolemiljø man ønsker seg...?

Og jeg er helt enig. Virker som at det er mer og mer press på at ungene skal være så flinke (teater, dans, lese, matematikk, flere språk)! Som om ikke det er nok at vi voksne går rundt med press om å fylle ørte roller 100%.

La barn være barn, la de lære seg sosiale koder, få venner, leke (og i lek læres masse!), lære empati. Den formelle læringen kommer tidsnok.

Fullstendig fullstendig enig

[helenaa]

Jeg er enig i at dette virker litt i overkant av hva jeg ville gjort med/for mine barn. Men hvis jeg skulle vurdere å gjennomføre disse tingene ville det ikke være for å få superglupe barn, men for å gjøre (skole)hverdagen lettere for dem.

f.eks: I min jobb er engelsk arbeidsspråk, og jeg tror nok livet mitt hadde vært enklere om jeg bokstavelig talt hadde fått engelsken inn med morsmelken.

[Gjest Gjest]

Nå har ikke jeg barn eller vet hvordan skolehverdagene i barneskolen er i dag, men da jeg begynte på skolen midt på 80-tallet var det egentlig ganske kjedelig å være av de elevene som kunne lese, regne litt osv fra før. Tempoet i undervisningen fulgte ikke akkurat oss som kunne litt fra før eller lærte fort, slik jeg husker det var det knapt noen faglige utfordringer før ungdomsskolen for mitt vedkommende (unntatt engelsk, nynorsk og litt musikk). Og jeg er ikke eksepsjonelt glup eller tidlig ute, selv om jeg alltid har vært av de flinke. Men det er nå én side av saken som det går an å endre på ved å skille elevene i grupper etter nivå f eks. Jeg lærte forøvrig ikke å lese hverken av foreldrene mine eller i barnehagen, men av en nabojente som var noen få år eldre enn meg

En annen ting er at jeg synes det er betenkelig at en skal ha alt så "pedagogisk" fra man er baby, særlig slik pedagogikk som tross alt er basert på moteteorier i større eller mindre grad. Faktum er jo at alt fra kattunger til menneskebarn lærer gjennom lek, ikke minst når de styrer mye av leken selv, hermer etter de voksne osv. Det å presse "leselæring" og andre "metoder" på dem fra før de kan krabbe tror jeg ikke trenger å være positivt over tid, hvis det blir mye av det. Og slik læring blir vel fort fulgt opp av vurderinger, evt press om å prestere, sammenlikning med andre... som på seinere årstrinn.

Jeg tror kanskje at hvis man vil at barna skal lære "mest mulig" er det langt mindre viktig å starte med diverse "systemer" for læring fra de er nyfødte, enn å passe på å stimulere den stort sett medfødte nysgjerrigheten og læreviljen med å svare på spørsmål, snakke med dem, lete opp informasjon når de lurer, være kreative osv. Samt kanskje å velge skole med omhu. Synes man det er viktig at barnet lærer flytende engelsk ville jeg vurdert en internasjonal skole (vet ikke om dette tilbys fra barneskolen) heller enn å lære dem det selv (med mindre man er tospråklig). Jeg tror faktisk også at nøkkelen til å ende opp med kunnskapsrike elever ved avsluttet grunnskole er å putte mer pensum og mer "krav" til læringsmål underveis inn i skoletiden enn å late som man begynner opplæringen på babyer... Da jeg gikk på skolen var det i hvert fall ikke akkurat et intensivt opplegg med allmenndannelse, og dette har den norske skolen vært enda svakere på i endel år etter min skolegang.

(Dessuten tror jeg kanskje norske elever har vært litt late og udisiplinerte fordi vi lever i et overflodssamfunn hvor en ikke ser noen god grunn til å jobbe hardt med skolearbeidet... )

Puh, ble altfor langt dette, men jeg er vel enig med trådstarter. Vil gjerne understreke at jeg ikke er imot barnehage og trivdes godt der selv, men jeg tror det er viktigere med den sosiale interaksjonen og selvsagt en passe tilrettelegging av aktiviteter etter alder, enn at en skal "lurelære" en masse.

[Christiane_W]

At barnehagene tar inn mer og mer "skolestoff" er politikerne som krevet. De har de siste årene satt stort press for å innnføre metamatikk og lese/skrive-forståelse inn i barnehagene. Mot førskolelærere, etc. ("barnehagefolk") sine ønsker.

Altså det er ikke nok med vanlige telleregler, leke butikk, mengdelære, høytlesing, etc. Nå skal barna selv "motiveres" til det som 1. klasse gjør.

Jeg tror det er politikere som ønsker Norge skal score høyere på PISA-testene...

Finland scorer høyt på PISA, men er det slikt skolemiljø man ønsker seg...?

Og jeg er helt enig. Virker som at det er mer og mer press på at ungene skal være så flinke (teater, dans, lese, matematikk, flere språk)! Som om ikke det er nok at vi voksne går rundt med press om å fylle ørte roller 100%.

La barn være barn, la de lære seg sosiale koder, få venner, leke (og i lek læres masse!), lære empati. Den formelle læringen kommer tidsnok.

Veldig enig med dette! Er barnløs selv, men har flere venner med barn og de fleste er veldig opptatt av å være "flinke foreldre med flinke barn". Den ene av dem (som har en sønn på snart 11 mnd.) uttalte her om dagen at hun ville bli så skuffet om sønnen ikke valgte høyere utdannelse, han må bli noe "skikkelig", snekker eller bilmekaniker duger ikke.

Ble helt sjokkert jeg, ungen er jo ikke et år enda og hun maser allerede om at han skal bli lege eller advokat... Kanskje en idé å vente noen år med å bekymre seg for hva han skal bli når han "blir stor" eller?

[Nimorna]

Veldig enig med dette! Er barnløs selv, men har flere venner med barn og de fleste er veldig opptatt av å være "flinke foreldre med flinke barn". Den ene av dem (som har en sønn på snart 11 mnd.) uttalte her om dagen at hun ville bli så skuffet om sønnen ikke valgte høyere utdannelse, han må bli noe "skikkelig", snekker eller bilmekaniker duger ikke.

Ble helt sjokkert jeg, ungen er jo ikke et år enda og hun maser allerede om at han skal bli lege eller advokat... Kanskje en idé å vente noen år med å bekymre seg for hva han skal bli når han "blir stor" eller?

Ja, jeg er enig med deg og jeg synes synd på sønnen hennes. Så lenge sønnen får seg en sikker jobb som han trives med og kan forsørge seg på så synes jeg man burde være fornøyd. Sånn kommer i hvert fall jeg til å tenke når jeg får barn.

[Nadine]

Syntes det er stor forskjell på å prøve å lære en 6 mnd gammel baby å lese og motivere eldre barn til å lære skolepensum tidligere.

Selv syntes jeg ikke at det er noe farlig at foreldre har store ambisjoner for ungene sine - så lenge den største ambisjonen er at barna blir lykkelige. For min del er det totalt likegyldig om sønnen min blir gulvvasker eller lege, så lenge det er noe han vil og trives med. Men jeg vil at han skal ha muligheten til å bli akkuratt det han vil selv. At han skal ha denne muligheten ser jeg på som mitt ansvar, selv om det egentlig skulle vært skolens. Den norske skole fungerer per i dag for dårlig.

[Gjest negasjon]

Det er bare bra at foreldrene prater sitt morsmål til barna, men det er vel ikke det du reagerer på...

Vet om flere barn som takler både arabisk, fransk, russisk og engelsk (ikke samme barnet da men...).

Å lære barn f.eks. å skrive, er ok så lenge det ikke overdrives men er en del av en lek som er morsomt. Man oppdager raskt om det er interessant eller blir masete. Ingen barn er like.

Å presse det inn i lek, vil føles unaturlig og lage kunstig miljø.

Det er det samme med idrett. Noen barn elsker det, men blir presset for stort kan også en med talent føle seg kvalt.

Samme med alt egentlig. Barn kan være dyktige, og alle har en dårlig periode der de helst vil gjøre noe annet og føle at de ikke har lyst.

Jeg har som mor, stått der og sett på at det har skjedd, og følt meg fanget i valget mellom å presse eller å la barnet velge selv. I begynnelsen ble jeg medn jeg måtte gi opp og sette meg ned og lytte og se litt på meg selv og egen bakgrunn

Jeg ble rådet til å ta den utdannelsen, men ikke den osv. Det har preget meg på godt og vondt.

Når barna blir tenåringer og skal velge retning, har jeg vært forsiktig med å komme med gode forslag som har forespeilet meg ville være bra. Det samme gjelder små barn og kanskje i større grad

De trenger mest av alt å finne ut av ting selv, vi er bare veiledere egentlig som må finne oss i at vi er der i bakgrunnen.

Har folk for store ambisjonar på vegne av ungane sine?

Det verkar som om det er ein trend med uvanleg flinke ungar for tida. Vel har det alltid vore stas med flinke ungar, men det verkar som om mange er veldig opptatt av at ungane skal bli (skole)flinke svært tidleg. Over alt snakkas og skrivast det om "stimulering" av ungane; korleis ein som forelder skal stimulere ungane til å bli flinke til både det eine og det andre.

No er det sjølvsagt ikkje noko galt i å lese bøkar eller syngje for ungane, men det verkar som om det har tatt litt av i visse miljø. Eg les "Foreldre og barn", eit blad som verkar å vere svært opptatt av dette tema. I dei siste nummera las eg eit par artiklar som fekk meg til å bli ganske betenkt. Ein artikkel tok for seg leseopplæring. Det blei påstått at ein kunne lære ungar å lese heilt frå 6-månaders alder. Det var utvikla ein metode som gjorde at ein øvde med forskjellege ord kvar dag for babyen, slik at han etterkvart skulle læra seg å lese på eigen hand. Ein annan artikkel tok for seg språkopplæring. Der kunne me lese om ein familie der faren konsekvent snakka engelsk med ungane, slik at dei skulle bli tospråklege, sjølv om familien var heilnorsk!

Kva syns andre om slike tilstandar? Er me blitt altfor opptekne av å lære små ungar ting dei vanlegvis ikkje lærar før dei byrjar skulen? Kan ikkje ungar få vere ungar lengre?

Eg føler at ungar i ein del miljø, kanskje mest hos velståande og velutdanna folk, har blitt statussymbolar for foreldra sine. Jo flinkare ungar, jo meir dei kan i ung alder, jo betre. Ungane verkar å vere eit "prosjekt" for foreldra - ein måte å visa omverdnen kor vellykka dei er.

Kva meiner du?

[~white lady~]

Enig med deg Imli. Jeg leste også den saken i Foreldre og Barn.

[~white lady~]

Det er bare bra at foreldrene prater sitt morsmål til barna, men det er vel ikke det du reagerer på...

Vet om flere barn som takler både arabisk, fransk, russisk og engelsk (ikke samme barnet da men...).

Å lære barn f.eks. å skrive, er ok så lenge det ikke overdrives men er en del av en lek som er morsomt. Man oppdager raskt om det er interessant eller blir masete. Ingen barn er like.

Å presse det inn i lek, vil føles unaturlig og lage kunstig miljø.

Det er det samme med idrett. Noen barn elsker det, men blir presset for stort kan også en med talent føle seg kvalt.

Samme med alt egentlig. Barn kan være dyktige, og alle har en dårlig periode der de helst vil gjøre noe annet og føle at de ikke har lyst.

Jeg har som mor, stått der og sett på at det har skjedd, og følt meg fanget i valget mellom å presse eller å la barnet velge selv. I begynnelsen ble jeg medn jeg måtte gi opp og sette meg ned og lytte og se litt på meg selv og egen bakgrunn

Jeg ble rådet til å ta den utdannelsen, men ikke den osv. Det har preget meg på godt og vondt.

Når barna blir tenåringer og skal velge retning, har jeg vært forsiktig med å komme med gode forslag som har forespeilet meg ville være bra. Det samme gjelder små barn og kanskje i større grad

De trenger mest av alt å finne ut av ting selv, vi er bare veiledere egentlig som må finne oss i at vi er der i bakgrunnen.

Jeg skulle ønske moren min veiledet meg litt da jeg skulle velge studieretning på videregående for en del år tilbake.

En 15 åring har begrenset med forståelse for hvordan de ulike yrkene fungerer, og man er heller ikke helt på det rene med hva man interesserer seg for og er flink til.

Som foreldre ser man slikt på en annen måte, er ungen din flink til å tegne og male, så går det an å foreslå en kreativ studieretning.

Jeg endte opp med å velge samme yrkesvei som begge foreldrene mine, fordi jeg trodde jeg hadde "arvet" de samme interessene.

Det viste seg senere at det var feil, og jeg har "sløst" bort mange år på feil utdannelse.

[Far til 2]

At barnehagene tar inn mer og mer "skolestoff" er politikerne som krevet. De har de siste årene satt stort press for å innnføre metamatikk og lese/skrive-forståelse inn i barnehagene. Mot førskolelærere, etc. ("barnehagefolk") sine ønsker.

Altså det er ikke nok med vanlige telleregler, leke butikk, mengdelære, høytlesing, etc. Nå skal barna selv "motiveres" til det som 1. klasse gjør.

Jeg tror det er politikere som ønsker Norge skal score høyere på PISA-testene...

Finland scorer høyt på PISA, men er det slikt skolemiljø man ønsker seg...?

Og jeg er helt enig. Virker som at det er mer og mer press på at ungene skal være så flinke (teater, dans, lese, matematikk, flere språk)! Som om ikke det er nok at vi voksne går rundt med press om å fylle ørte roller 100%.

La barn være barn, la de lære seg sosiale koder, få venner, leke (og i lek læres masse!), lære empati. Den formelle læringen kommer tidsnok.

Jeg TROR noe av årsaken til dette er basert på at det frem til nå ikke har vært så stor andel innvandrere i barnehagene som en statistikken skulle tilsi mht barn i denne alderen.

Vi vet at invandrer barn, spesielt jenter, er idag veldig ofte flinkere rent karaktermessig på skolen en norske etniske barn. Jeg synes invanedrer foreldrene har all grunn til å være stolte av dette og karakterene til innvandrerene gjør dem mer aktuelle til høystatus yrker som leger og ingeniører. Men for å bedre situasjonen mer, kansje spesielt for gutter ?, er det nå mer aktuelt å begynne opplæringen i barnehagene. Kansje myndighetene mener det vil øke antall barn fra innvandrer familier i barnehagene ettersom dette med karakterer synes å være noe som er viktigere for innvandrere enn for etnisk norske ?

[Gjest negasjon]

Jeg skulle ønske moren min veiledet meg litt da jeg skulle velge studieretning på videregående for en del år tilbake.

En 15 åring har begrenset med forståelse for hvordan de ulike yrkene fungerer, og man er heller ikke helt på det rene med hva man interesserer seg for og er flink til.

Som foreldre ser man slikt på en annen måte, er ungen din flink til å tegne og male, så går det an å foreslå en kreativ studieretning.

Jeg endte opp med å velge samme yrkesvei som begge foreldrene mine, fordi jeg trodde jeg hadde "arvet" de samme interessene.

Det viste seg senere at det var feil, og jeg har "sløst" bort mange år på feil utdannelse.

Jeg ga bare råd, hintet litt, men lyttet mest og spurte, selv om jeg ønsket en annen type utdanning. Som jeg ikke har tatt selv pga råd fra mine foreldre. Det som kanskje stoppet meg mest, var at barnet hadde både matematiske og kunstneriske evner. Hadde et barn ville blitt sogneprest uten å være kristen, ville jeg også tatt et oppgjør. Jeg satte meg inn i hva skolereformen innebar.

Det viktigste var, at h*n selv ville det, ikke hva jeg følte eller mente.

Vi pratet også om hva yrket ville innebære, også noe jeg leste litt om for å ha grunnlag til å stille spørsmål.

Det gikk bra, den viktigste faktor som avgjorde at jeg slakket av litt, var at det å velge selv og erfare er noe alle må gjøre.

Endret 18. januar 2010 av negasjon

[Gjest Gjest]

Veldig enig med deg Imli. Det stemmer også at politikarane har bestemt at det skal meir læring inn i barnehagane. Eg veit om fleire førskulelærarar og barne/ungdomsarbeidarar som er i mot dette. Det ER mykje læring i barnehagane allerede. Det er sosial læring og det er læring på former, fargar, tal, det er læring på mestring - og så lærar dei kvarandre. Den som kan skrive ein P, er gjerne stolt av det og viser dei andre bokstaven sin, som gjer at dei igjen vert stimulert til å prøve å skrible "sine bokstavar". Dette skjer automatisk utan at ein treng eit departementspålegg. Vi må kunne ta oss til å skynde oss langsomt med ungane og la dei få lov å vere barn. Eg arbeider med utdanning sjølv, og ser at sjølv om vi får det eine tiltaket etter det andre, og vi har ein av europas dyraste skulesystem, har vi stort fråfall, mykje mistrivsel og skuleleie barn og unge.

Når det gjeld oss foreldre er vi vel minst like håplause. Foreldre står og skriker ved fotballbana og vert rasande når ikkje trenaren til 8åringane "topper" laget og lar dei litt mindre flinke slite benken kamp etter kamp. At idrett skal vere leik og alle få delta er heilt gløymt. Dette konkurransehysteriet gjer at ungar slutter på aktiviteter dei liker fordi dei ikkje er "flinke nok".

Det same gjeld anten ein skal spele eit instrument eller ta ei utdanning. Sjå berre på FB kva foreldre legg ut om ungane sine av og til. Eg trur endringane må starte med oss sjølve, men vil vi det?

Det eg ønsker for mine barn er at dei veks opp til å bli gode, trygge og empatiske menneske som får utvikle talenta sine anten det gjeld baking eller medisinsk forskning. At dei finn "sin plass" her i livet, har eit arbeid dei trivast med og ein kvardag som dei trivast med, og eit godt nettverk rundt seg. Bruker dei evnene dei har, anten det gjeld det eine eller det andre, skal eg være godt fornøgd. Eg ønsker at vi ser litt meir på menneskelege kvaliteter enn berre faglege. EQ er minst like viktig som IQ, og vi er alle viktige i samfunnet. Ein kirurg kan ikkje operere om ikkje nokon har sterilisert instrumenta han skal bruke. Vi har alle ulike talent og dei ferraste er flink til alt. I eit samfunn må ein utfylle kvarandre.

Nei - la barn få vere barn dei få åra barndommen varer.

[Caramba]

Her hvor jeg bor er det nok en del "streber" foreldre, ser det på enkelte i barnehagen feks. Heldigvis er våre venner med barn avslappede mennesker som ikke pusher alt for mye på de små. Vi får se hvordan det utvilker seg når barna blir større.

Jeg er selvsagt opptatt av at sønnen min skal lære og utvikle seg, så vi leser for ham, synger sammen med ham og gjør ting sammen med ham. Tror alikevel at vi holder det på et "normalt" nivå. Det å kun snakke engelsk med barna hjemme, selv om man er norske, er liiiiiiitt i overkant, og virker temmelig slitsomt for alle parter.

Jeg leser ikke blader som Mamma og Foreldre og Barn, jeg blir bare irritert på alle de "perfekte" menneskene som forteller om hvor opptatt de er av kosthold, stimulering, trening osv osv. Alt med måte, mener jeg, selv om det er fint å være engasjerte foreldre.

Har ett vennepar som er veldig "strenge" med barnet sitt, jeg synes de forventer veldig mye av en tre-åring, særlig faren. Det er litt vondt å se på når gutten ikke får til ting og faren ikke firer en tomme. DET synes jeg er ille.

Endret 18. januar 2010 av Caramba

[Jens]

Jeg er helt enig med dere som mener at det forventes alt for mye av førskole barn. Men, likevell føler jeg at jeg må forberede gutten min på 4,5 på lesing, skriving etc..da alle andre gjør det, og jeg ikke vil at han skal kunne minst når han begynner på skolen. Er jo ikke noe gøy for ham når hans kusine er innom og viser hvor flink hun er til å skrive. Da føler jo han seg mindreverdig hvis ikke han kan det samme. Men, enkelte steder har det gått alt for langt. Ett vennepar av oss har en jente på samme alder som min sønn, hun blir 5 i februar. De har lært henne så mye skolepensum, at de mener at hun kjeder seg i barnehagen og skal prøve å få henne inn på skolen til høsten!!!Stakkars barn.

[Gjest Gjest]

Min samboer og jeg snakket om dette forleden. Jeg mener at man har nytte av kosen og det sosiale aspektet ved barnehagen, men kansje helst fra man er 3 til 5 år. Min sambo snakket om at det er veldig fokus på å få ungene inn i skolen så tidlig, og synest det er leit at det ikke er mere fokus på morro,lek, og bare det å være et barn.

JEg må si meg enig med ham, og ja det er kansje "in" nå for tiden å skolere barna i en veldig ung alder.

Jeg er ikke mor ennå, men som barn ble jeg glemt av. Jeg satt der alene med mine tegnesaker, og ble egentlig ikke stimulert sosialt eller kunstnerisk. Jeg husker jeg savnet som liten at mine foreldre satt seg ned med meg for å tegne sammen, og selv er det noe jeg akter å gjøre med mine unger. Å ta del i interessene deres. Jeg kommer til å oppfordre dem til å drive med det de elsker, men samtidig forklare dem som ungdommer hva som er en sikker jobb, og hva som er en usikker jobb. Deretter støtte dem i det de velger, nettopp fordi det er deres valg. Verdsette deres meninger og ønsker, selv om det ikke er det jeg selv ville ha gjort i deres sted.

[~white lady~]

Jeg ga bare råd, hintet litt, men lyttet mest og spurte, selv om jeg ønsket en annen type utdanning. Som jeg ikke har tatt selv pga råd fra mine foreldre. Det som kanskje stoppet meg mest, var at barnet hadde både matematiske og kunstneriske evner. Hadde et barn ville blitt sogneprest uten å være kristen, ville jeg også tatt et oppgjør. Jeg satte meg inn i hva skolereformen innebar.

Det viktigste var, at h*n selv ville det, ikke hva jeg følte eller mente.

Vi pratet også om hva yrket ville innebære, også noe jeg leste litt om for å ha grunnlag til å stille spørsmål.

Det gikk bra, den viktigste faktor som avgjorde at jeg slakket av litt, var at det å velge selv og erfare er noe alle må gjøre.

Ja, nettopp det jeg savnet fra mine foreldre. De viste desverre ikke stor interesse for de valgene jeg tok/ ikke tok.