Jeg er så ensom..

[Gjest Faith]

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne.. Jeg er ei jente på 22 som er så ensom. Det begynte for noen år siden Jeg begynte å trekke meg unna vennene mine. Jeg vet ikke hvorfor, men over en periode forandret jeg meg fra og være en sosial og glad jente til og bli innesluttet og stille.

Verre ble det for et par år siden da jeg måtte flytte ganske langt bort for å gå på skole. Der jeg bodde før hadde jeg ihvertfall familien min. Jeg skjønner ikke hva som feiler meg, for jeg vil så gjerne bli kjent med noen, men så fort noen prøver og komme innpå meg trekker jeg meg unna og kommer med unnskyldninger til å ikke treffe personen osv..

Jeg treffer jo folk på skole og jobb og har en overfladisk kontakt, men ikke noe mer. Jeg savner og ha noen å ringe til eller bare ta en kaffe sammen.

[Gjest Anonymous]

Ville bare si at jeg er/var i akkurat samme situasjon som deg, og det er så absolutt ingen god sirkel. Har ikke tid til å skrive så mye mer akkurat nå, men send meg en PM hvis du vil..

[Ling]

Leit å høre, Faith... Men som nicket ditt tilsier; du må holde TROEN.... Send meg en PM du, om du vil...

Ann-Karin

[Gjest Anonymous]

Hei igjen.

Nå har jeg tid til å svare litt mer!

Situasjonen du forklarer, ligner veldig på min. Jeg isolerte meg mer og mer, og hadde kun "venner" i klassen, men jeg gjorde aldri noe med de på fritid. Jeg ville rett og slett ikke. Hvorfor det vet jeg egentlig ikke..

Dette ble egentlig bare verre og verre, og ved å være sånn, får man heller ikke mange venner. Dessverre.

Nå har jeg fått konstatert at jeg sliter med sosialfobi, men jeg skulle nok ønske jeg hadde tatt tak i det på et tidligere stadie. Sosialfobien min har nok alltid vært der, men den har bare blitt verre og verre ved at jeg har isolert meg.

Det er kjempebra at du klarer legge merke til at din situasjon er forandret, og at du ikke liker utviklingen. Ta tak i det nå, før det blir verre.

Nå er det høst blitt, og ting kan fort bli enda tyngre å bære. Har du mulighet for å være med noen på fritid, så gjør det. Prøv å press deg litt. Kanskje det blir mye bedre enn du tror

Eller hva med å invitere en du kommer godt overens med på jobb eller skole hjem til deg en dag på kaffe eller lignende.

Ta det i små doser, så vil jeg tro at ting kan gå bedre.

Hvis det er mange årsaker fra barndommen eller lignende som gjør at du trekker deg unna, som det er med meg, så syns jeg du skal ta kontakt med din lege eller en psykolog. De er der for å hjelpe deg.

Lykke til da, og som sagt så er det bare å sende meg en PM.

Klem fra Angeleyes

[Gjest Mr. Spock]

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne.. Jeg er ei jente på 22 som er så ensom. Det begynte for noen år siden Jeg begynte å trekke meg unna vennene mine. Jeg vet ikke hvorfor, men over en periode forandret jeg meg fra og være en sosial og glad jente til og bli innesluttet og stille.

Jeg har det akkurat slik selv. Siste 3 åra. (jeg er 33)

I det siste kan jeg ikke slappe av mens jeg er hos venner. Blir stressa av nye venner. Vil helst bare være i eget selskap, men ensomheten gnager. Et paradoks...

[Gjest Mr. Spock]

Det kan være det har noe med at situasjonen min er endret. Jeg ble svært deprimert over et forhold som sprakk og det meste gikk skeis på grunn av depresjonen. Jeg var sett op til av mine venner før, nå føler jeg at jeg ikke kan svare til forventningene på en måte. Tåpelig, men det er nå engang slik jeg føler det innerst inne. En slags sosial prestasjonsangst som bare gjør tingene værre. Jeg vet det er feil, men klarer ikke overbevise meg selv...

Mine venner tar kontakt og ringer meg, men jeg gjør ikke det samme. Noen ganger klarer jeg ikke ta telefonen....snodige greier. Jeg er nok ikke kvitt depresjonen og foreløpig skygger jeg unna det som kanskje er min redning..

[Gjest Mr Spock]

JEg klarer meg fit i sosialt fellesskap på internett...men ser det ut som at jeg klarer å glemme trangen til å bevise noe overfor de andre. Trenger ikke late som om jeg har det ok. Masken/skallet er svintung ute i den virkelige verden.

[Gjest faith]

Jeg har det akkurat slik selv. Siste 3 åra. (jeg er 33)

I det siste kan jeg ikke slappe av mens jeg er hos venner. Blir stressa av nye venner. Vil helst bare være i eget selskap, men ensomheten gnager. Et paradoks...

Akkurat sånn jeg og føler det. Jeg trives liksom best alene, men når jeg er alene savner jeg andre. Rart det der..

[Gjest Coolaid]

I motsettning til noen av dere andre har jeg aldri hatt mange venner. Har vært mobbet gjennom barne og ungdomsskolen og derfor hadde jeg bare en eller to gode kompiser. Kontakten med kompisene mine mistet jeg gradvis ettersom de ble gift, fikk barn osv. Selv er jeg også gift og har to barn men har alltid tatt meg tid. Nå er det ikke noe særlig kontakt. Så står man her 27 år og ingen venner. Kjempekjipt å alltid måtte gjøre alt selv, trening, konserter osv. Selv om jeg er godt likt og respektert på jobben har jeg vanskelig for å knytte meg til noen, og ungår alltid julebord, blåturer o.l. Vanligvis merker jeg ikke så mye til det men savner å ha noen gode venner. Men hvor finner man dem........

[*Lavendel*]

men savner å ha noen gode venner. Men hvor finner man dem........

...det lurer jeg også på....Trodde ærlig talt det var bare jeg i hele verden som ikke fikser det sosiale. Trodde aldri jeg skulle noen gang høre at det er noen som har det på samme måten som meg.

Mr. Spock skrev:

Vil helst bare være i eget selskap, men ensomheten gnager. Et paradoks...

Ikke sant, sånn blir det med meg også. Ensomheten gnager og jeg vil egentlig gjøre noe med det, men når det kommer til stykket trekker jeg meg alltid unna og unngår det sosiale. Jeg klarer bare ikke å knytte meg til personer. Tror det har med mobbing i barneskolen å gjøre og at jeg to ganger har stolt på noen og levert ut hele meg selv for så å bli skuffet og sveket...

Pr i dag har jeg ingen omgangskrets eller venner.....Jeg er på jobben, gjør jeg noe utenom jobben er det sammen med foreldrene mine eller samboer og ungene.....aldri venner eller kollegaer.

Angeleyes skrev.

Nå har jeg fått konstatert at jeg sliter med sosialfobi

Bare nysgjerrig, hvordan foregikk det? Var du til lege eller?

[torarin]

Skjønner godt hva dere 'snakker' om her.. kjenner meg mye igjen.. Min historie er kanskje litt annerledes, men jeg har det på samme måten.

[*Lavendel*]

Vi får "rotte" oss sammen her på nettet, så har vi hvertfall noen å "snakke" med.....

Savner egentlig mest å kunne dra utenfor husets fire vegger avogtil uten å være alene.....dra på kafe...... :-? ...sammen med noen....

[Lillebi]

Jeg slet med det samme selv i en lang periode. Det var utrolig tøft. Det var også følge av et brudd og endring i jobbsituasjonen.

Men det vil endre seg når du minst venter det! Samtidig som det må en del jobbing og initiativ til selv. Det er tøft å bli voksen.. Folk har mindre tid til å være sosiale, og de utvider bekjentskapskretsen slik at det er lettere å komme på sidelinjen og trekke seg ut..

Prøv å bli med på idrett av noe slag. Det finnes flere damelag i fotball og innebandy blant annet der de trener mye for moro skyld, og så blir det sosialt også!

Men jeg merker også hvor farlig det kan være med internett. Man kan gjemme seg bort for seg selv, samtidig som man er supersosial...

[*Lavendel*]

Prøv å bli med på idrett av noe slag. Det finnes flere damelag i fotball og innebandy blant annet der de trener mye for moro skyld, og så blir det sosialt også!

quote]

Det tørr jeg jo ikke...... :-?

[bluebird]

Ikke jeg heller... :oops:

[Gjest Coolaid]

Vi får "rotte" oss sammen her på nettet, så har vi hvertfall noen å "snakke" med.....

Savner egentlig mest å kunne dra utenfor husets fire vegger avogtil uten å være alene.....dra på kafe...... :-? ...sammen med noen....

Selv er jeg regelmessig utenfor husets fire vegger og syns det er kjempeviktig. Godt å komme seg ut av og til, men man er litt "tom" innvendig fordi man har ingen å dele det med..........Kjennes rett og slett jævlig kjipt.......Også må man skjule at man ikke har venner for da tror jeg at andre ser på meg som om at det er noe galt med meg (tenker på kollegaer, familie osv)

Det hjelper ikke mye med et hjerte av gull når ingen ser at det skinner...

[Simla]

Jeg har også slitt en del med dette. Tror jeg har kommet et stykke på vei ut av det, og føler meg mer åpen og uredd nå.

Var veldig sosial før, men hadde noen år som forandret meg ganske mye, men har jobbet en del med ting og prøver å komme tilbake til den jeg var.

Føler det er viktig å ta tiden til hjelp og ta ting i sitt eget tempo.

Kjenner meg igjen i alt dere skriver.

Synd at det skal være slik, men tror ting blir bedre hvis man prøver å øke selvtilliten sin og aksepterer seg selv. Noe som jo er lettere sagt enn gjort. :kgsmil:

[*Lavendel*]

Jeg er et godt stykke på vei med å bare akseptere at jeg ikke har venner og at jeg neppe kommer til å få det heller. Jeg er i ferd med å akseptere det livet jeg har akkurat nå, og dermed fortsatt leve det uten å prøve å forandre på det. Har rett og slett ikke krefter......

Altså, jeg er utenfor husets fire vegger, når jeg skal på jobb.....eller er sammen med ungene.....ellers aldri.....

[Padmee]

Jeg vet hvordan det er, og kjenner meg igjen i mye av det dere skriver. Har også slitt med det der med venner og å være sosial. Nå må jeg si at jeg har med tiden fått endel venner som jeg trives veldig godt sammen med, men fremdeles har jeg perioder hvor jeg bare vil låse meg inne på et rom og ikke møte noen. Nå er jo det litt vanskelig da siden jeg har mann og barn, men dere skjønner sikkert hva jeg mener.

Nå er ikke jeg så flink til akkurat dette med gode råd, men jeg kan prøve og komme med ett som har hjulpet meg endel. Dere som har barn, hva med å begynne der. Bli kjent med vennene til barna deres, engasjer dere i livene deres og det de driver på med. Da vil dere med tid og stunder møte foreldrene til vennene til barna deres, og kanskje skjer det helt plutselig en dag at dere tar en kaffekopp sammen fordi dere snakker om barna. Det skal ofte ikke mer til før en har blitt kjent med ett helt nytt menneske.

Eller si hei til naboen/kollegaen på jobb som en aldri snakker med ellers. Det kan være veldig vanskelig, det vet jeg, men det skal ofte veldig lite til for å bli kjent med ett nytt menneske som kanskje kan komme til å bety veldig mye i resten av livet.

[*Lavendel*]

Dere som har barn' date=' hva med å begynne der. Bli kjent med vennene til barna deres, engasjer dere i livene deres og det de driver på med. Da vil dere med tid og stunder møte foreldrene til vennene til barna deres, og kanskje skjer det helt plutselig en dag at dere tar en kaffekopp sammen fordi dere snakker om barna. [/quote']

Dårlig ide, siden jeg bor i en liten bygd og stort sett "kjenner" alle her, så vet jeg også at blandt disse foreldrene er det ingen jeg kan snakke med og være meg selv...ingen jeg kan relatere meg til....det er bare det, det er så sjelden jeg føler meg på "nett" med noen, at vi er på samme nivå, at vi snakker samme "språk".....dessuten har jeg en tendens til å trekke meg unna siden jeg er så utrolig redd for å bli skuffet igjen.... :-?