Jeg er så ensom..

[Padmee]

Jeg skjønner deg godt jeg Lavendel, er fra et lite sted selv hvor jeg ikke føler meg på bølgelengde med noen. Det jeg gjorde for å skaffe meg venner da jeg bodde der var at jeg fikk meg en brevvenn som ikke bodde så langt unna. Da kunne vi møtes av og til, samtidig som jeg fikk en som jeg kunne snakke med alt om. Hva med å prøve det? Skaffe seg en brevvenn/mailvenn som ikke bor så langt unna slik at dere kan treffes av og til, og du får en god venn som du kan snakke med alt om. Brevvenner/mailvenner er gull verdt hvis en finner en som en virkelig er på bølgelengde med. Det er verdt et forsøk, der kan du jo selv bestemme hvor langt du er villig til å gå med vennskapet.

Lykke til Lavendel, og alle dere andre som sliter med dette problemet. Det går ant å få det bedre, men det kan være veldig vanskelig underveis.

Koz til dere alle.

[*Lavendel*]

Går selvfølgelig ann å prøve, men jeg er litt "redd" for folk, så jeg får litt panikk bare ved tanken.....

[Gjest Donna]

Så godt å lese at jeg ikke er alene.... :oops: ......selv om det er trist at andre også har det slik .........

Sukk ...er det håp for oss tro ......?

Trives også alene - men så noen ganger så blir jeg skikkelig deprimert og knust fordi jeg er nettopp alene og ikke har noen å dele med .....vond og sår følelse å sitte alene - utenfor alt ....ikke være med ........

[Gjest Anonymous]

Jeg kjenner meg så igjen i det Lavendel og Pasasjeren skriver.

Jeg har nok alltid trivdes i eget selskap, men nå blir savnet etter venner større og større.

Lavendel lurte på hvor jeg fikk konstatert Sosialfobi..Det startet med at jeg hadde fysiske smerter i hofta, men ettersom jeg kom til flere undersøkelser både her og der, konstaterte de at jeg sleit veldig psykisk, og jeg fikk derfor en time for undersøkelse hos Modum Bad hos en svært dyktig lege. Det var der jeg fikk bekreftelsen på at jeg sliter med sosialfobi.

Jeg venter nå på svar om jeg blir lagt inn der i 3 mnd eller om jeg skal bli dagpasient på poliklinikken i Drammen.

Jeg trenger psykologhjelp også fordi jeg ble veldig mye mobbet gjennom barne og ungdomsskolen, og dette er noe jeg fortsatt sliter veldig mye med.

[*Lavendel*]

Så godt Angeleyes at du kom til en lege som kunne ta problemet på alvor å finne ut hva deg egentlige problemt er...

Her jeg bor har jeg inntrykk av at bare de får delt ut noen piller så er legene kjempefornøyd med arbeidsdagen sin..... :-?

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg er så redd mennesker. Jeg klarer ikke skape relasjoner til andre. Jeg blir helt skremt ved tanken og kan finne på å ikke svare i telefonen fordi jeg føler meg "presset" eller hva jeg skal kalle det....Tror jeg er helt sprø jeg, og sikkert alene om å være så ille....

[Gjest Anonymous]

Å neida, du er ikke alene om å være sprø eller hva man nå skal kalle det. Vil ikke kalle det sprø heller jeg

I løpet av en dag eller to, er det mange telefoner jeg også ikke tar, enda når jeg ser hvem som ringer. Jeg bare orker ikke.

Jeg har blitt tilbydt piller jeg og, men jeg nekter å ta noe. De på Modum sa også at om jeg ikke ble lagt inn, måtte jeg begynne på piller. Glem det, sier bare jeg!!

Syns du skal ta kontakt med legen din jeg, Lavendel. Få en henvisning til psykolog av han

[*Lavendel*]

Jeg får prøve på det, Angeleyes. Forstå meg rett nå, men det er godt å vite at man ikke er alene her i verden, samtidig som det er trist at det skal være sånn....

Lykke til, til meg og deg!

[Gjest gjest1]

Hmm.. Kjenner meg så igjen i det dere beskriver her. Skjønner ikke helt hvorfor det blir sånn. Vil bare være alene, men liker det på en måte ikke heller. Eller så orker jeg ikke å involvere meg i andre i det hele tatt.

Klarer bare ikke å forstå det lenger...

Men stå på Faith! Kan ikke akkurat komme med konstruktive råd, når jeg sitter fast i det selv.

Men jeg er da her om det er noe, som flere har sagt - skriv en PM.

[MarianneE]

Å!! Som jeg kjenner meg igjen!!

Har ikke mange venner jeg, flere bekjente, men få venner.

Det gjør på en måte ikke så mye, jeg har det bra for det.

Men, min "greie" er at jeg føler meg så anderledes enn alle andre!

Jeg føler på en måte at jeg lever mitt liv paralelt med resten av verden.

Kan ikke forklare det nærmere annet enn at jeg føler meg så... rett og slett anderledes.

Trives i mitt eget selskap, og har ikke noe problemer der, men jeg føler meg aleine på en måte. Selvom jeg er gift og det der, den indre tomheten blir man alikevel ikke kvitt på en, to, tre.

Redd for og trenge meg på, redd for at folk skal blåse av meg og synes jeg er dum som har dise tankene.

Derfor er dette første gangen jeg har offentliggjort dem.

Ikke en gang mannen min vet at jeg tenker og føler slike ting.

Det føles på en måte flaut.

Man skal ikke ha det slik.

Det er ikke akseptert.

Men, hva skal man gjøre da?

Hva kan vi gjøre for og få det bedre?

[*Lavendel*]

Men, min "greie" er at jeg føler meg så anderledes enn alle andre!

Jeg føler på en måte at jeg lever mitt liv paralelt med resten av verden.

Kan ikke forklare det nærmere annet enn at jeg føler meg så... rett og slett anderledes.

Det er noe der ja.....

Men, hva skal man gjøre da?  

Hva kan vi gjøre for og få det bedre?

Ja si det du....noen forslag....??

[MarianneE]

Ja si det du....noen forslag....??

Uff...si det.

Jeg tror alle må gå litt i seg selv som det heter, og finne ut av hvilket resultat man ønsker.

Jeg mener: Vil man ha flere venner? Er det det man ønsker og oppnå?

Da må man tenke ut hvordan man kan komme dit.

Det ble fryktelig klønete skrevet, men pokker....dere skjønner hva jeg mener......

[*Lavendel*]

Skjønner hva du mener MarianneE.....

Godt poeng, hva vil jeg egentlig???

Vil gjerne ha venner, samtidig trives jeg i eget selskap.....må nok få kurert redselen jeg har for andre mennesker.... :-?