kjærlighetssorgen går ikke over

[Amila]

Det går over, det tar bare tid. Selv brukte jeg omtrent 2,5 år før jeg med hånden på hjertet kunne si at jeg var "kommet over ham". For min del var det viktig å ikke "date" noen før jeg var over eksen. (Men vet at det er forskjellig fra person til person.) Det første året var 110% pyton, men så kjente jeg at jeg langsomt begynte å komme til sans og samling igjen.

2,5 år?

Jeg håper å bli ferdig til mars/april.

[Cata]

2,5 år?

Jeg håper å bli ferdig til mars/april.

Jammen de fleste er nok kjappere enn meg .

[Gjest Supermimz]

Vi har ikke kontakt...jeg prøverå date andre,men det går ikke..tankene faller alltid tilbake på han.Begynner å bli så sliten..jeg jobber fullt,er sosial til tusen...men nå har jeg nådd et punkt der jeg snart ikke orker å gå ut døra mer..er det meninga at man skal gå i 1 år å ha kjærlighetssorg??jeg fatter det ikke!!

ER redd jegalri kommer meg over det å som det har gått så lang tid.

Noen som har det likedan..eller er jeg rar?

Du må finne styrke. Vær tålmodig og stol på at 'den rette' kommer når du er klar. Det hjelper ikke å lete etter et forhold for å bli lykkelig, når det er DU som må bli lykkelig med deg selv først. Tem de vanskelighetene du skulle ha inne i deg selv, psykisk el fysisk, og bli sterk. Les selvhjelpsbøker, tren, lær nye saker og ta kurs. Du behøver ikke være så sosial at du blir utbrent, men vær så sosial som du behøver for å være lykkelig. Hvordan dyrker du selvkjærlighet og medfølelse ovenfor deg selv? Hvordan passer du på deg selv for å bli lykkelig?

[Gjest andle]

Det er torsdag, og min kjäreste og samboer gjorde det slutt på tirsdag. Vi skulle kjöpe en crosstrainer som lå ute på nettet. Skulle se på den etter jobb. Jeg skjönte at noe var galt idet han kom hjem. Han stod i döråpningen og så rar ut. Skal du gjöre slutt, spurte jeg? Sett deg, svarte han. Skal du gjöre slutt, gjentok jeg. Ja. Det var svaret.

Jeg traff ham mens jeg hadde min forrige kjärlighetssorg. Denne endte brått siden jeg ble forelsket på nytt. Jeg var betatt allerede för det ble slutt med den forrige. Et forhold som var dårlig fra begynnelsen av. Det var en lettelse å gli inn i det nye. Og dette var et bra forhold. Klikk fra förste stund. Han er svensk. Etter 8 måneder flyttet jeg til Sverige for å bo sammen med ham. Vi malte vegger, kjöpte nye möbler...alt var idyll. Alle likte ham. Jeg var lykkelig.

Så mistet han jobben. Det var som om lyset ble slått av. Pengeproblemer, usikkerhet, redsel. Han ble deprimert og fölte seg ubrukelig. Jeg klarte ikke nå inn til ham og ble bitter og irritabel. Da ting begynte å gå på rett kurs, var ting annerledes. Vi hadde mistet varmen i forholdet. Som en vinter som aldri ble til vår.

Jeg gikk omtrent sjokk. Satt nummen i senga uten å klare å gjöre noe. Jeg var i Sverige, 60 mil unna familie. Ingen venner, ikke mye til nettverk. Bare han. Og beskjeden om at jeg måtte flytte ut, siden det var for vondt å väre der begge to.

I dag kom jeg til Oslo. Er voksen og sitter hos moren min og föler meg tilbake til scratch. Og det verste av alt er angsten. For denne gangen er det ingen annen av interesse som venter i bakgrunnen. Derfor er jeg så redd for å ikke komme over dette. Jeg klarer ikke spise, sove eller tenke. Håper selvfölgelig (som mange andre) at det blir oss igjen. Samtidig som jeg synes jeg selv er patetisk som håper på det.

Vil så gjerne komme i kontakt med noen andre som er i samme situasjon. Gjerne noen som er voksne, bor alene osv. Kanskje man kan hjelpe hverandre ved å snakke eller noe? Iallefall bedre enn å ringe ham hele tiden, selv om det er det jeg vil mest av alt.

Noen andre der ute som sliter og vil ha noen å prate med det om?

Vil gjerne ha noen å prate med, men ser nå at det er ganske mange måneder siden du skrev dette inlegget så vet ikke hvordan du ligger ann i løypa Forhåpentligvis har du fått det mye bedre.

Har også etter hvert lagt merke til at det er kvinneguiden jeg har klikket meg inn på og at dette da antageligvis er et forum rettet mot jenter. Men jeg skriver nå et innlegg likevel ettersom jeg synes mye av det som ble skrevet her var svært givende.

Kjæresten min gjorde det slutt med meg nå i vår, og det tok jeg ikke så pent.. for å si det pent. Men etter 3-4 måneder begynte jeg å fungere ganske normalt igjen. Klarte å tenke fremover å ta inisiativ til sosiale ting, hobbyer etc. Startet også opp på jobb igjen i august og det har gått ganske greit til nå, selv om enkelte uker har vært lettere enn andre for å si det sånn.

Men nå et par uker tilbake begynte formen å bli gradvis værre. Er veldig og trøtt slapp, og har nesten ikke energi til noen ting. Jobber i et serviceyrke og det er bare så vidt jeg klarer og fungere på jobb. Synd for jeg tror neppe det blir noe bedre av å sitte hjemme alene heller. Men aner ikke hva jeg trenger eller hva jeg skal gjøre. Å det er igrunn sånn jeg har følt det hele veien. Du vet ikke. Bare prøver å prøver.

Så nå føler jeg igrunn at jeg har kommet like langt ned igjen som da jeg startet, og det er sykt tungt. Har kuttet all kontakt og fjernet alle matrielle minner o.l for lenge siden. Men har aldri klart å gi slipp på henne og ikke gi etter for følelsene mine. Det er vel der problemet ligger. Selv om jeg prøver å kvitte meg med den "kanskje en dag" tanken fordi jeg egentlig vet at det kommer ikke til og skje, og at det bare ødelegger for meg så klarer jeg det ikke. Det er ingenting jeg har ønsket så sterkt i livet mitt til nå som å være sammen med henne å da er det så utrolig vanskelig å instille seg på det motsatte.

Så ja, jeg mister litt motet når jeg havner så neppå igjen etter 5 måneder, men det hjalp faktisk litt å bli minnet på at det er mange andre som sliter mye lengere men likevel tilslutt kommer seg igjennom det!

[I Grosny]

Vil gjerne ha noen å prate med, men ser nå at det er ganske mange måneder siden du skrev dette inlegget så vet ikke hvordan du ligger ann i løypa Forhåpentligvis har du fått det mye bedre.

Har også etter hvert lagt merke til at det er kvinneguiden jeg har klikket meg inn på og at dette da antageligvis er et forum rettet mot jenter. Men jeg skriver nå et innlegg likevel ettersom jeg synes mye av det som ble skrevet her var svært givende.

Kjæresten min gjorde det slutt med meg nå i vår, og det tok jeg ikke så pent.. for å si det pent. Men etter 3-4 måneder begynte jeg å fungere ganske normalt igjen. Klarte å tenke fremover å ta inisiativ til sosiale ting, hobbyer etc. Startet også opp på jobb igjen i august og det har gått ganske greit til nå, selv om enkelte uker har vært lettere enn andre for å si det sånn.

Men nå et par uker tilbake begynte formen å bli gradvis værre. Er veldig og trøtt slapp, og har nesten ikke energi til noen ting. Jobber i et serviceyrke og det er bare så vidt jeg klarer og fungere på jobb. Synd for jeg tror neppe det blir noe bedre av å sitte hjemme alene heller. Men aner ikke hva jeg trenger eller hva jeg skal gjøre. Å det er igrunn sånn jeg har følt det hele veien. Du vet ikke. Bare prøver å prøver.

Så nå føler jeg igrunn at jeg har kommet like langt ned igjen som da jeg startet, og det er sykt tungt. Har kuttet all kontakt og fjernet alle matrielle minner o.l for lenge siden. Men har aldri klart å gi slipp på henne og ikke gi etter for følelsene mine. Det er vel der problemet ligger. Selv om jeg prøver å kvitte meg med den "kanskje en dag" tanken fordi jeg egentlig vet at det kommer ikke til og skje, og at det bare ødelegger for meg så klarer jeg det ikke. Det er ingenting jeg har ønsket så sterkt i livet mitt til nå som å være sammen med henne å da er det så utrolig vanskelig å instille seg på det motsatte.

Så ja, jeg mister litt motet når jeg havner så neppå igjen etter 5 måneder, men det hjalp faktisk litt å bli minnet på at det er mange andre som sliter mye lengere men likevel tilslutt kommer seg igjennom det!

Hei Andle! Jeg er også mann, men trives her på KG. Mange ekte gode innskrivere, og kvinner (og menn) med imponerende innsikt og klokskap.

Jeg hadde en sorgperiode som jeg taklet med aktiv nettflørting, det jeg mistet var fortid, og jeg gikk ikke videre, jeg løp. Litt vel hyperaktivt, men det var min krisehåndtering, som endte opp med ny stor kjærlighet etter 4 måneder. På veien lå det igjen en såret kvinne med reboundlurte følelser (jeg mente ikke å lure henne, men jeg var i den verste perioden ustabil i kjærlighetslivet).

Jeg trente mye i den perioden. Svømte, gikk på ski. Det ga meg power, overskudd og framdrift.

Skal du ha ny dame, så bli med drømmedama, eventyrprinsessa. Å miste kjærlighet er som å kutte ut morfin. Det letteste er å gå over til sterkere stoff- drømmeprinsessa.

[Gjest snella]

Vil gjerne ha noen å prate med, men ser nå at det er ganske mange måneder siden du skrev dette inlegget så vet ikke hvordan du ligger ann i løypa Forhåpentligvis har du fått det mye bedre.

Har også etter hvert lagt merke til at det er kvinneguiden jeg har klikket meg inn på og at dette da antageligvis er et forum rettet mot jenter. Men jeg skriver nå et innlegg likevel ettersom jeg synes mye av det som ble skrevet her var svært givende.

Kjæresten min gjorde det slutt med meg nå i vår, og det tok jeg ikke så pent.. for å si det pent. Men etter 3-4 måneder begynte jeg å fungere ganske normalt igjen. Klarte å tenke fremover å ta inisiativ til sosiale ting, hobbyer etc. Startet også opp på jobb igjen i august og det har gått ganske greit til nå, selv om enkelte uker har vært lettere enn andre for å si det sånn.

Men nå et par uker tilbake begynte formen å bli gradvis værre. Er veldig og trøtt slapp, og har nesten ikke energi til noen ting. Jobber i et serviceyrke og det er bare så vidt jeg klarer og fungere på jobb. Synd for jeg tror neppe det blir noe bedre av å sitte hjemme alene heller. Men aner ikke hva jeg trenger eller hva jeg skal gjøre. Å det er igrunn sånn jeg har følt det hele veien. Du vet ikke. Bare prøver å prøver.

Så nå føler jeg igrunn at jeg har kommet like langt ned igjen som da jeg startet, og det er sykt tungt. Har kuttet all kontakt og fjernet alle matrielle minner o.l for lenge siden. Men har aldri klart å gi slipp på henne og ikke gi etter for følelsene mine. Det er vel der problemet ligger. Selv om jeg prøver å kvitte meg med den "kanskje en dag" tanken fordi jeg egentlig vet at det kommer ikke til og skje, og at det bare ødelegger for meg så klarer jeg det ikke. Det er ingenting jeg har ønsket så sterkt i livet mitt til nå som å være sammen med henne å da er det så utrolig vanskelig å instille seg på det motsatte.

Så ja, jeg mister litt motet når jeg havner så neppå igjen etter 5 måneder, men det hjalp faktisk litt å bli minnet på at det er mange andre som sliter mye lengere men likevel tilslutt kommer seg igjennom det!

Hei på deg,

samme situasjon her. Jeg håper i det lengste, selv om X er videre for lenge siden (X er allerede i et nytt forhold:( Det jeg tror, er at vi håper de skal komme tilbake fordi selvrespekten blir så knekt når noen går i fra oss. Og fordi X representerer en trygghet for oss. Så lenge vi håper, slipper vi liksom å møte nye. Jeg er faktisk livredd for å møte nye, for jeg klarer ikke skjønne at det finnes andre som passer for meg.. Når en X sier at "kanskje en dag", tror jeg de sier dette fordi de har problemer med å lukke relasjonen helt. De slipper å kutte båndet, selv om de vil videre. Derfor blir det på en måte opp til oss å lukke den. Jeg kan bare snakke ut i fra egne erfaringer, men uansett hva andre sier om at "du må slutte å håpe" så klarer jeg det ikke. Og ut i fra andre innlegg her på KG er det helt normalt.. Det er også en form for overlevelsesstrategi, for man tar inn realiteten etterhvert som man er sterk nok til det.

Man føler seg utrolig svak som har dette håpet, men det er egentlig et tegn på at man har følt mye for denne personen. 5 måneder er ikke lang tid, og denne downperioden hvor du føler at du er tilbake på scratch er helt vanlig. De kommer innimellom, men etterhvert med litt lengre mellomrom. Det erfarer jeg hvertfall selv. Jeg blir veldig skremt av de som har kjærlighetssorg i flere år, derfor har jeg valgt å gå til terapeut for å jobbe med tankene mine. Kanskje dette kan være noe for deg også?

Jeg leser også mye selvhjelpslitteratur, og kunne antageligvis skrevet en bok om hva man bør tenke i forkjellige situasjoner.

I de mørkeste stundene har jeg en notis på mobilen som jeg leser (kan høres litt voldsomt ut, men det roer hvertfall mine tanker bittelitt): Nå har X bestemt at vi ikke skal være sammen lenger. Jeg stoler på at dette er en riktig avgjørelse, og i stedet for å stritte i mot det X har bestemt, skal jeg bare flyte med og la "skjebnen" (kall det hva du vil) ta over. I mellomtiden skal jeg gjøre det beste ut av hver dag. Dersom det er meningen at vi skal bli sammen en dag, så blir vi det. Hverken tankene mine eller handlingene mine kan påvirke dette nå, derfor skal jeg fokusere på meg selv en god stund fremover og bare gjøre gode ting for meg selv og de jeg er glad i.

Husk: over skyene er himmelen alltid blå!