~Enra~

[~Enra~]

Jeg beit tennene sammen.

Å kjøre forbi leiligheten hans, i denne situasjonen her, visste jeg ville bli tøft.

Det gikk fint helt til jeg la merke til at døren ut til balkongen var åpen.

Han var hjemme...

Sto sikkert der, med musikken på, og pusset opp leiligheten.

Leiligheten, som JEG skulle vært med å fikse opp..

Ikke som en tåpelig dagdrøm, men fordi jeg faktisk skulle det.

Det var planen hans hele tiden.

Planen vår.

Vår..

Oss?

Hva var vi egentlig?

Og hva kunne vi blitt...

Jeg beit tennene enda hardere sammen, men..

Hvem var det jeg trodde jeg lurte?

Jeg møtte blikket mitt i speilet, og et hulk unnslapp før jeg rakk å registrere at tårene var på vei ned kinnene engang.

Helvete...

Rakk å tørke vekk den største tåren som var på vei ned i genseren min, og i sidesynet så jeg bilen hans idet jeg suste forbi...

Herregud det var da måte på så ALT gjorde vondt i dag da?!

Det ble nok også litt forsterket av at jeg visste storesøsteren min sto hjemme på trappa og ventet på meg.

Min verdens besteste storesøster...hun som kjenner hele historien...har lest mailen jeg sendte til Hottie...blitt oppdatert steg for steg i hele prosessen..

"Går det greit med deg...?" spurte hun med varm stemme da jeg kom ut av bilen.

Hun har om mulig enda større dådyrøyne enn meg når hun er bekymret for noen.

"Nei..."

"Kom så går vi inn og tar en kopp te. Jeg er STOLT av deg, Nina!"

En god klem på trappa av en snill storesøster er mer enn money can buy..

"Hør Nina..." hun så meg rett i øynene.

"Jeg er kanskje slem som sier dette, men jeg MÅ være ærlig.. Jeg tror fremdeles ikke at denne historien er over. Det er noe sterkt i mellom dere som jeg tror vil trekke dere samen igjen før eller siden. Om det BLIR dere, det vet jeg ikke. Men jeg har en sterk følelse av at dette ikke er over enda... Hva mailen din angår, må jeg si jeg er utrolig stolt over å være søsteren din. Det er mange jenter og kvinner der ute som har mye å lære av deg der.. Hvor ærlig du er, og hvordan du legger alle kort på bordet, og sier hva du aksepterer og hva du ikke aksepterer.

Med det sagt...

Du er litt urettferdig med Hottie et par steder. Selv om du har rett i det du skriver, for all del, så er det som om du legger litt for mye av ansvaret om hvordan ting har gått over på ham.. Dere er voksne begge to. Dere har vært to om dette... Greit, det er hans feil ene og alene at han har behandlet deg drit i fylla. Men når du velger å komme tilbake, Nina..."

Jeg smilte og nikket.

"Jeg vet det.. Jeg har ikke fått fortalt det til deg, men vi sendte litt meldinger den kvelden, bare en eller to hver. Jeg ventet med å svare på den siste hans til jeg hadde sovet på det, og dagen etterpå så jeg at jeg hadde vært litt hard.. Så jeg skrev i meldingen at det var ikke sånn at jeg hatet ham eller noe i den duren. Jeg bare orker ikke å se ham nå, på grunnlag av hvordan han har oppført seg i det siste, og hva jeg føler.. Men at jeg er utrolig glad i ham. Han hadde faktisk fortalt dette til Super, og sagt at han så at den sinte mailen nok var skrevet i et dårlig øyeblikk, og at meldingen min vitnet om at Super kanskje hadde litt rett likevel om at jeg ikke bare er "dust"...hehe.."

Vi smilte til hverandre, og sa mye uten ord.

"Nei Nina, jeg er lei for det, men jeg tror ikke denne historien er over.. Dere må bare ha litt avstand. Ikke meningen å nøre opp i noe her, jeg holder med deg i det du sier om at du skal bare ta vare på deg selv fremover, men... Ikke avskriv Hottie helt enda. Dere har et sterkt bånd. For å si det sånn: hvis dere kommer dere igjennom DETTE, tenk hva forhold dere ville hatt da!! Herregud for en grunnmur!"

Vi pratet litt til, og jeg stakk på trening med andrevenninna.

Nei, nå er det tid til meg og mitt...

Min helse.

Mitt sinn.

Minn hjerte for meg og mitt...

Men hvem vet.

Ikke jeg tydeligvis

[~Enra~]

"Du må bare bli, det er nok til deg også altså!"

Jeg måtte smile..

Alltid dette litt pussige forundrede uttrykket i ansiktet når det var litt spent mellom oss.

"Takker for det, men jeg stikker igjen nå... Skal hjem og legge meg."

Gud så rart det var..akkurat som om ingenting var skjedd.

Men sånn er det jo alltid mellom oss.

Det er derfor vi er der vi er nå...

Vi er liksom så glade for å se hverandre at alt glemmes.

Fra begge sin side...

Jeg skulle bare ringe Super på vei hjem fra kino, og mens jeg pratet med henne kjente jeg at jeg holdt på å dø av tissetrengthet. Tisse hos henne? Jo... Jeg kjente raskt etter.

Nei det gikk faktisk fint.

Det har skjedd mye i bakhodet de siste dagene...

Spesielt etter praten med søsteren min i dag har litt nye tanker fått slippe til.

Som jeg sa til Super:

Jeg er venn med meg selv.

Når jeg er langsint... Da er det som regel noe som er usagt eller som jeg er uenig med meg selv i.

Så etter å ha tatt noen runder med meg selv og erkjent hvor MIN skyld ligger i denne situasjonen.

Hva som er min feil.

Hva som ikke er..

Så klart det var rart å stå i stuen hans igjen.

Bare noen timer etter å ha kjørt gråtende forbi og følt at jeg var en outlaw der inne.

Smerten over at han var sint på meg var på mange måter verst.

Men der sto han altså.

Og så alt annet enn sint ut.

Litt usikker, kanskje?

Han forsvant inn i den andre stuedelen, og pratet høyt og tydeligvis til meg.

Stuen var ferdig..

"Blir det fint? Syns du det er blitt fint, hva syns du? Hva...ja...tror du jeg blir lykkelig her eller?!"

Jeg sto stille midt på stuegulvet og sveipet veggene med blikket.

Han sto helt borte i et hjørne og visste ikke helt hvilken fot han skulle stå på, pirket litt i tapetet opp under taket.

"Vel...DET vet jeg ikke.. Men fint får du det illefall "

Jeg smilte lurt da han snudde seg rundt og møtte blikket hans.

Han hadde hørt varmen i spøken min, og øynene hans strålte med noe som minnet om kjærlighet da han snudde seg rundt.

"Kom her.." sa jeg med mild stemme og holdt armene ut, vinket han inn mot meg med den ene hånden.

Det kom liksom bare naturlig..

Jeg hadde jo ikke tenkt å gi ham noen klem.

Jeg vet ikke om det var en våpenhvileklem heller...

Det var bare det kroppen min gjorde mens jeg fremdeles sto og var litt forvirret.

Javel, tenkte jeg, go with the flow.

Men innen jeg hadde rukket å registrere hva jeg gjorde, så sto han i armene mine.

Det var som om han ikke hadde kunnet komme seg fort nok over stuegulvet.

Tok et godt tak rundt kroppen min, presset seg inntil så tett han kom, la hodet sitt inntil mitt, akkurat passe høyere slik at jeg kjente det deilige tredagers-skjegget mot tinningen min... Vi pustet begge dypt og tungt, et langt mmmmmmh unnslapp så synkront at jeg ikke hørte hva som var han og hva som var meg.

Så tett, så varmt, så godt...

Jeg strøk han over ryggen.

Vi så på hverandre og smilte, litt tilbakelent, begge med et litt lettet og forundret "oj se her vi klemmer!"-uttrykk i ansiktet.

Gud så nærme han var...

Det var lite lys i stuen, så trekkene hans var tydelige.

Huff...pene mannen...

Jeg pustet dypt og snudde ansiktet inn mot kjøkkenet og sa noe til Super.

Hun svarte noe som fikk meg til å le litt, og midt i latteren snudde jeg meg mot Hottie igjen.

Han sto og så på meg og smilte uten forbehold, glad...lykkelig?

Øynene strålte.

Jeg lukket munnen etter latteren min og smilte varmt mot ham.

Holdt blikket...et snilt blikk.

Ett "jeg vet jeg sa stygge ting til deg og jeg er sint på deg, men herregud jeg er glad i deg"-blikk.

Vi sto sånn og så hverandre inn i øynene og smilte, da jeg plutselig la merke til at han lente seg inn mot meg.

Jeg sanset i magen at han tenkte på å kysse meg, kroppsspråk, bevegelser, holdning og ikke minst blikket, måten han fuktet leppene...

"Mmmmh kom her..." glapp det ifra ham i det han fintet ansiktet mitt som sikkert så ubeskrivelig forvirret ut, og la ansiktet sitt inntil mitt, la armene rundt meg i nok en klem, denne gangen enda mer lun, intim, trygg....kjente jeg det jeg trodde jeg kjente?

Sånn ca midt på kroppen hans foregikk det saker og ting, og etter å ha ubevisst presset underlivet sitt mot mitt, trakk han seg fort unna med en unaturlig svai i ryggen.

Slippe skulle han tydeligvis ikke.

Men jeg visste hva jeg hadde kjent...

:gjeiper:

Vi holdt klemmen litt til, og utvekslet noen ord jeg ikke husker nå.

Noe om noe stand-up?

Aner ikke.

Jeg var mentalt et helt annet sted...

Vi gikk i hver vår retning, litt forfjamset, han uten mål og mening bort til en krok for å pirke i noe, jeg gikk rundt meg selv et par ganger før jeg husket hvor døren ut var.

"Godnatt!" ropte jeg til dem begge før jeg lot døren sakte gli igjen bak meg.

Jeg småløp ned trappene, hadde et forunderlig smil om munnen...

Vel, da vet jeg det.

Jeg kan treffe ham på gaten eller med felles bekjente uten at han ser på meg med død i blikket.

Jeg er ikke hatet...

Til tross for det som sansynligvis er noe av det hardeste han har fått av tilbakemelding fra ei jente før.

Rett i hjertet.

Rett i nøttene...

Det føltes litt som høst ute, og jeg småløp til bilen.

Dritt, den var dugget igjen på innsiden av ruten.

Vippet frem mobilen og skrev en melding til storesøss mens jeg ventet på at bilen skulle tørke innvendig.

Om klemmen, stemningen, blikket, alt...og den siste klemmen...

Det var da jeg kjente det.

Jeg strøk hånden forsiktig over kinnet mitt igjen.

Jo.

Jeg hadde kjent riktig.

Der, på et rødmet kinn....

...var det fuktige spor etter Hotties nydelige, nydelige lepper...

:rødme:

[~Enra~]

Herregud for en helg...

Skal jeg ta med alle detaljene sitter jeg her foran pc'en til i morgen

Hottie jobber og sliter med seg selv tydeligvis.

Indre kamp så det hyler etter..

Men jeg orker ikke å være med på den dansen hans lengre.

Han får finne ut av det selv.

Om det er for sent, om og når han finner ut hva pokker som skjer, vil tiden vise.

Men:

Det varmer å høre at moren er på mitt lag.

Etter den svigerfamilien JEG har vært utsatt for, føltes det veldig, veldig bra...

Godt å bli satt pris på av NOEN i den familien der, i det minste.

Dust...

[~Enra~]

Det er alltid på kvelden inntrykkene siger på..

Hva han sa...hva jeg sa...

Vi møttes selvsagt på byen.

Han dukket "tilfeldigvis" opp der han utmerket godt visste at meg og Super skulle..

Jeg husker ikke hvordan det begynte, men plutselig sto vi utenfor og hadde en alvorsprat.

Den gjorde vondt...

Veldig vondt.

Det er *noe* som holder Hottie igjen.

En ting.

Ett tema.

Ett problem.

Han klarte ikke å si hva det var..

Eller valgte å la være for å ikke såre meg.

Jeg vet ikke.

Han så på meg med smerte i blikket og sa han skulle ønske han følte det samme som meg.

At det ville gjort ting så mye enklere.

Enklere, skrek jeg.

Ja, sa han rolig.

Fordi vi ville det samme...

Vi hadde det alltid fint.

Familien hans likte meg.

Vennene hans forgudet meg.

Sexen var bra.

Jeg var snill.

Hva faen er problemet da, skrek jeg.

Nei det var denne ene tingen...

Noe som stoppet han.

"Jeg har sterke følelser for deg, Nina. Utrolig sterke følelser for deg.. Jeg vet bare ikke om det er nok."

"Nok!? Nok til hva da?" snufset jeg fortvilet, full og preget av alvoret i samtalen, alle opp og ned-turene har begynt å sette spor...

"Nok til at jeg vet det blir oss!"

"Herregud Hottie, det er kjærlighet! Ingen vet noenting når det kommer til kjærlighet! Jeg vet heller ikke hva jeg føler om tre måneder. Om vi prøver, og så forsvinner det jeg føler. Umulig å forutsi! Men å stå her i dag og være redd for å prøve, å gi det vi har en sjanse, fordi du ikke NÅ vet om det vil vare for alltid, det er bare helt...tull!"

"Moren min er på ditt lag...bare så du vet det..."

Jeg så på ham med stivt blikk.

"Hva du sa nå? Moren din?"

"Ja. Jeg har pratet mye mer med henne om deg enn det du tror. Hun vet alt. Hun vet hva jeg føler. Og hva som holder meg igjen. Hun mener jeg skal drite i det. Hun er på ditt lag."

"Drite i hva da?! Hva er det som gjør at du tenker slik du gjør?? Hva er det med meg som står i veien!?"

"Nei det var det hun sa. Drit i det Hottie. Hun er på ditt lag... Hun mener det ikke betyr noe..."

"Hva da!? Hva er det hun mener ikke betyr noe!? Herregud, Hottie, når din egen MOR sier dette... Hva i alle dager er det for noe, si det til meg!!"

Hele samtalen ble for mye, jeg begynte å hikste, og Super kom og "reddet" meg. Hun freste til Hottie at han skulle holde seg unna. Dette var jo akkurat det hun er forbannet på ham for... Hvordan han alltid pirker i følelsene mine, selv om han er tydelig på at det ikke skal bli noe mer.

Hvorfor fortelle meg dette, hvis det ikke blir noe mer mellom oss?

Han kom løpende etter.

Ville bli med i drosjen.

Det var da meldingen kom...

En melding som fikk meg til å se rødt.

Jeg var allerede ute å kjøre emosjonelt i utgangspunktet, men da denne meldingen tikket inn, så sa det bare klikk.

Jeg vil ikke gå inn på det her, men det er ting i kulissene i livet mitt som av og til ikke er helt positivt..

Og timingen kunne ikke vært verre.

Jeg gav mobilen til Super mens jeg freste.

"hold denne, før jeg faenmeg knuser den til helvete i bakken!!!!"

Hun kikket på den.

Og hun forsto med en gang...at nå...nå smeller det....

Hottie så helt sjokkert ut.

Han sto bare der.

Helt... Perpleks.

Innimellom tårer, hyling, skriking, kasting av sko og kollaps midt på gaten, hørte jeg Super rope til Hottie at han skulle holde seg unna hvis han ikke ville ha et slag i trynet, og at dette sinnet ikke hadde noe med han å gjøre.

Han stammet og stotret og lurte på hva han hadde sagt som var så galt, mens Super fortvilet prøvde å roe meg ned.

Super har sett dette før.

Hun vet hva hun skal gjøre.

Hun vet jeg egentlig bare er utrolig lei meg...

Når jeg endelig var roet ned, ble det klart at å ta på seg stiletthælene igjen var uaktuelt.

Jeg går barbeint, snufset jeg.

Hottie sto der ennå.

Hele han var et spørsmålstegn.

"Du får ikke gå uten.." sa han med omsorg i stemmen.

Super hadde ordnet med drosjemannen vår mens Hottie sto og holdt rundt meg, og det ble klart at vi måtte gå en god del hundre meter gjennom sentrum for å møte drosjen vår.

Hottie så på meg og prøvde seg på et tappert smil.

"Jeg kan bære deg!"

"Nei det skal du ikke, jeg er tung..."

Plutselig satt jeg på ryggen til Hottie, ett bein frem på hver side, den nydelige sommerkjolen min flagret i vinden mens han løp gjennom folkemengden, tullesang og hoiet for å holde meg noenlunde happy og få folk unna.

Jeg holdt godt rundt brystet hans og la ansiktet ned i håret..

Hvordan havnet jeg her?

Fra å skrike at jeg ikke ville se ham mer, at alt ble for mye...til å sitte på skuldrene hans og føle at dette egentlig var ganske koselig?

Stakar drosjemannen forsto jo ingenting.

Her var disse tre galningene involvert i dette dramaet fremdeles.

Vel hjemme hos Hottie og Super begynte effekten fra anfallet mitt å vise.

Hånden jeg hadde drylt av all kraft inn i et vindu begynte å hovne kraftig opp, og smertene ble etterhvert for sterke til å ignorere.

Hottie sitt omsorgsfulle ansikt og milde stemme der han kom inn til meg i Super sin seng, paralgin forte i den ene hånden og et glass vann i den andre...det traff meg midt i magen.

Dette er den Hottie jeg er glad i.

Den jeg vil ha.

Hvorfor kan han ikke være sånn hele tiden?

Hottie var spak dagen etterpå.

Super ooooste sinne.

Greit nok, anfallet mitt hadde avsporet ting litt, men Super hadde bare hatt noen få glass vin og hadde på ingen måte glemt hvilket sinne hun i utgangspunktet følte ovenfor Hottie.

Å bli i leiligheten var etterhvert vanskelig for oss, så vi stakk ut for å kjøpe noe mat.

Hottie ville også ha....

Vi fikk låne bilen hans for å hente min bil i byen, McDonalds var planen.

Akkurat i det jeg setter meg i min bil ringer telefonen.

Hottie?

Skulle ikke han ha slettet nummeret mitt da..??

"Hei...?"

"Hei... Hvor er dere?"

"Eh, i byebn og henter bilen?"

"Ja jeg vet det..har dere kommet langt?"

"Jeg har akkurat satt meg i bilen nå"

"ok..om dere tok med valpen?"

Hva i alle dager var dette for en tullete samtale? For det første, det så han da vi gikk. For det andre...det er Super sin hund?!

"Ehm..ja? Men var det noe viktig, var det noe viktig?"

"Åja greit det, jeg er jo ikke viktig jeg.." sa han med 'tullete' stemme tilbake.

Hva var det som gikk av Hottie? Hørtes han ikke litt...spak ut?

"Nei men jeg lurte bare på om det var noe du skulle si, for jeg har lite lyst å bli stoppet med mobilen i øret nå. Så hvis det ikke var viktig kan vi heller snakkes når vi kommer tilbake?"

"Ja det var noe jeg skulle si....men jeg kan heller...jeg kan heller si det senere.."

"Ja oki" sa jeg og la på.

Hm.

Hørtes faktisk ut som om han skulle si noe om...praten vår fra dagen før?

En halvtime senere løp jeg opp trappene til leiligheten med to fulle poser med McDonalds.

Super sto ute og tok en røyk og luftet valpen, så jeg kom inn til Hottie alene.

Han satt i stuen, så han så og hørte ikke jeg kom inn før jeg plutselig rundet hjørnet fra via kjøkkenet.

Jeg stoppet i steget.

Han kikket på meg over laptopen, øynene våre møttes.

Vi holdt blikket, begge to alvorlige og litt "oj" i uttrykket.

Jeg var "oj" fordi jeg forsto at han forsto at jeg skvatt fordi jeg tok ham på fersken....på ferksen i å høre på "Falling Slowly".

Han satt alene i stuen og hørte på Falling Slowly med det tristeste uttrykket i verden, og JEG tok ham på fersken i det.

Han kikket raskt på skjermen og skiftet sang, prøvde å holde ansiktet nøytralt, men det var for sent.

Jeg snudde meg rundt og tok av meg jakken, gav ham tid til å finne en annen sang uten at jeg sto og så på.

Han hadde stoppet den midt i det midterste verset....

Hva skjedde med Hottie?

De neste timene var rare.

Han gav meg komplimenter selv om jeg gikk rundt fyllesyk med av-grått sminke og i joggeklær.

Prøvde å få meg til å le ved å sette på alle yndlings-standup'ene våre.

Søkte blikket mitt hele tiden.

Spurte hva jeg tenkte på.

Super ble sintere og sintere i kroppsspråket.

Da vi stakk for å leie film freste hun som et lemen.

Hvordan han kunne drive på sånn.

At han leker med meg.

Hun var rasende...

Da vi kom tilbake virket det som om Hottie heller ville se film med oss enn å gå på fest.

Han tullet tilogmed om det.

Vi sa nei... Ba ham gå.

Han hadde sagt han skulle ut, så nå hadde vi planlagt jentekveld.

Han dro ut tiden....dro ut tiden...

Han ringte faktisk Super fra badekaret for å høre hva vi gjorde på.

Super ble helt matt.

"Herregud fort deg!"

Da vi skulle kjøre ham, dro jeg en finte.

Han hadde egentlig spurt meg, på tomannshånd, litt forsiktig.

Det virket som om han ville ha meg alene litt...si dette han hadde ringt for å si...

Jeg turde ikke å være alene med ham.

Etter praten kvelden før var følelsene mine like under huden, og å kutte Hottie ut er ennå nytt for meg.

Jeg hadde såvidt klart å holde meg unna de tre klemmene han hadde prøvd å tigge til seg iløpet av kvelden.

Så jeg tok med Super.

Hottie-repellent deluxe.

Like før vi skulle dra, kom han bort til meg i sofaen.

Ser på meg med ømhet i blikket, og lener seg ned mot meg.

Holder en hånd ømt i nakken min, og gir meg et vått, mykt kyss på kinnet...

Det bruste i hele kroppen, tærne mine krøllet seg sammen og jeg fikk frysninger på armene.

Men ansiktet?

Jeg klarte å gi ham et litt forundret "hvorfor gjorde du det?"-ansikt.

Super kokte omtrent over da vi satte ham av, det ventet oppvask der i gården ja.

Hottie på sin side sanset det, og da han sendte meldinger i ett-tiden til Super hvor han spurte om jeg skulle sove over i leiligheten, trodde jeg hun skulle hoppe av balkongen i sinne.

"hvordan det?" hadde hun spurt.

"tror bare ikke det er så lurt.." var svaret hun fikk.

Vi kom frem til to alternativer.

Enten hadde han tenkt å ta med ei dame hjem, eller så var han redd at han ikke ville klare å holde seg unna meg hvis jeg var der.

Det var det siste alternativet..

Super skrev noen rimelig krasse meldinger, og jeg kjente det rev litt i hjertet da resultatet var dette:

Hottie kom ikke hjem.

Han kom seg aldri på byen engang.

Han sov hos kompisen, og skrev til Super at han ble der, at han begynte å bli for drita, at han ikke hadde helt kontroll, og at han ikke drev på med noen damer der borte.

Han holdt seg faktisk unna leiligheten til klokken fire i dag....

Jeg skvatt da han kom inn døren.

For jeg tuller ikke.

De øynene er...som om de er laget av is.

Nydelige, skinnende isblå øyne.

Bare så utrolig synd at hjertet hans også er laget av is...

[~Enra~]

Re-post av Falling Slowly...

http://www.stlyrics.com/lyrics/once/fallingslowly.htm

[Bustetroll]

Lest de siste innleggene dine, kommer tilbake å kommenterer i morgen

[Bustetroll]

Ut i fra måten jeg har "lært meg å kjenne" Hottie gjennom dine beretninger har jeg ofte kjent meg igjen i hans handlingsmønster. Det er tydelig at han har hatt (og har) store problemer med å takle hva han føler, og redselen hans har stadig skint igjennom når du har gjenskapt hendelser dere har delt. Enkelte mennesker trenger flere sjanser og mer tid enn andre. Det er nok ikke alltid verdt all den sorg og smerte som kan ramme den andre part, men det kan være det - og derfor har jeg både tenkt og sagt at det er fint at du har holdt ut, ikke avskrevet dere med en gang, mn heller sett det an. Dog, noen ganger må man man bare stanse, og jeg ble stolt av deg da jeg leste posten om utkutting av Hottie! Likevel ser jeg at det er ikke så enkelt å "bli kvitt ham", og når han gir deg sånne nydelige opplevelser som han også gjør blir det enda vanskeligere.

Jeg har egentlig ingen gode råd, men jeg sender deg varme tanker og krysser fingrene for at dette får en god løsning for deg, uansett hva utfallet blir. Det er nok uansett en del av reisen din mot en enda sterkere, enda tøffere Nina som virkelig reiser seg etter tøffe tak og knuste drømmer. Jeg sier det igjen; vær stolt.

Det siste innlegget ditt endret litt synet på Hottie-saken, for det med den "ene tingen" som var et stort problem var jo helt nytt, og satte kanskje hele saken i nytt perspektiv? Tydelig at det er noe konkret som er med på å hindre ham i å tørre. Håper du finner ut hva det er, kanskje det hjelper.

Håper uka har hatt en fin start. Her er det hverdag igjen, etter en lang sommer.

Ps: sender deg en PM, om noe helt annet, kanskje du har et råd

[~Enra~]

Noen dager er jeg glad det er over.

Husker kun alt det tunge, vonde..

Andre dager savner jeg ham så det verker i kroppen.

Husker kun det gode...

Slik som i natt.

Slik som i natt...

[~Enra~]

Okay this is it.

I natt kan alt skje.

Sånn som ting har vært i det siste aner jeg ikke hva jeg går til, men...

Vi skal på samme fest i kveld.

Wish me God damn good luck.

[~Enra~]

Han var nydelig.

Men det var jeg og...

Han klarte ikke å holde øynene ifra meg, og det glapp ut et par komplimenter.

Å være på vors med Hottie var IKKE planen, men ting har en egen evne til å spille seg selv ut.

Så der satt jeg, og så Hottie helle nedpå i stor fart...

Mannen skulle bli drita..

Vel avgårde på festen ble det bare enda verre.

Møtte en del kjente, men jeg ble dratt mot Hottie hele tiden...

Men han gikk før dramaet begynte.

Med ei jente...

Faen nå må jeg bare drite i dette tullet her, tenkte jeg, og gikk inn igjen til de andre og danset vekk hele natten.

Da vi skulle hjem begynte jeg å kave voldsomt med følelsene mine, dro i Super og ville sove hos henne.

Der var Super flink..

"Nina.. Du vet like godt som meg hva som venter der hjemme. Gi faen nå. Det der er bare selvplaging".

Jeg var full, men ikke fullere enn at jeg hørte at hun selvfølgelig hadde rett.

Det er med Hottie som med bilulykker... Man vil ikke se på for man vet det er jævlig, men man klarer ikke å la være.

Hun fikk meg i en drosje og gav meg en god klem.

Så der satt jeg.

Drita.

Ensom....

Jeg kikket på mobilen.

Jeg kunne jo ringe ham?

Han...

Vi hadde jo sendt meldinger dagen før.

Om at han skulle jo ha hjulpet meg med skytetrening før jegerprøven, men at nå var det for seint for kurset er på mandag.

Jeg kikket på mobilen igjen, som på mystisk vis var bladd frem til ett bestemt navn på telefonlisten:

Tøffingen.

Jeg ringte..

Det ble telefonsvareren som forventet, og etter å ha lagt igjen en tullete og glad beskjed smilte jeg litt for meg selv.

Det var bare noen dager siden jeg så en som lignet noe sykt, og Super hadde flirt seg ihjel over meg som holdt på å gå å en lyktestolpe da jeg snudde meg etter ham.

"Du vet det der kunne vært dobbeltgjengeren til Tøffingen altså...? Tror ikke den historien der er over jeg.."

Jeg hørte ikke mobilen da han ringte opp igjen.

Mobilen lå trygt i lommen og ringte og ringte, mens jeg satt og stirret ut bilvinduet og så på regndråpene som laget fine mønstre og lyste som diamanter av gatelysene...

Det var først da jeg kom ut av drosjen jeg hørte at det ringte.

Jeg vippet opp mobilen og skvatt da jeg så displayet.

Tøffingen.

"Hei!!!!"

"Halloen du! Hvor er du?"

"Jeg er hjemme Har vært på byen! Og du?"

"Jeg og!" sa han med den typiske stemmen sin. Mørk. Bestemt.

Mannemann...

Vi pratet en time.

En hel time...

Om meg.

Om han.

Om oss.

Om da vi møttes første gangen..

Hvor demonene mine ligger gjemt.

Om fugler...hvilke fugler vi ville vært om vi fikk velge selv...

Han ble glad da jeg sa han var en tårnfalk.

"Den er sjelden" sa han.

"Ja, jeg vet det. Det var derfor jeg valgte den..." svarte jeg med mild stemme.

Vi lå i hver vår seng og pratet sånn i en hel, fantastisk vidunderlig time.

Tilogmed om bildet....

Da stemmen hans gled ut i en tung pust midt i den ene setningen sin, kjente jeg en varme spre seg fra hjertet mitt og ut i fingertuppene... en varme jeg ikke hadde kjent siden jeg satt og så på ham tidligere i sommer, da han sovnet midt i filmen...

Jeg trakk pusten nesten i et gisp.

Det var som om jeg lå ved siden av ham.

Når jeg lukket øynene kunne jeg se ham...

Lukte ham...

Jeg presset mobilen helt inntil kinnet og øret, smilte for meg selv i mørket og kjente en liten tåre presse seg gjennom et sammenknepet øyelokk...

Pusten hans var tung og jevn...stabil...

Stabile Tøffingen...alltid seg selv..trygg og sterk..

Og nå denne søte, uskyldige lille gutten som lå og sov søtt alene i sengen sin, et sted der ute i verden.

Ikke langt unna, men uendelig fjern like vel.

Og samtidig så nær...så ubeskrivelig nær...

Jeg lå sånn og lyttet til den tunge og jevne pusten hans en liten stund, før jeg gav mobilen et forsiktig lite kyss, hvisket godnatt, og la på.

Det føltes nesten som å ha sett et stjerneskudd.

Noe vakkert og flyktig, som ikke kan eies, men som gir en liten følelse av håp.

Jeg tørket tåren min og smilte for meg selv.

Ingen over og ingen ved siden...

Tøffingen er virkelig en tårnfalk.

Sjelden blant de sjeldne.

[Bustetroll]

Hurra for fornuftig supervennine. Og hurra for deg som forsto det hun sa og satte deg i drosje hjem. Det var godt og lese

[~Enra~]

Å ta seg fri fra Hottie har vist seg å virke inn på dagboken, gitt..

Det er som om..hvis jeg bare ikke tenker på det i det hele tatt så er det mye, mye enklere.

Dagboken fikk derfor litt pause den og..

Det har vært travelt, det er mye som skjer i hverdagen nå plutselig. Kurs som påbegynnes og fullføres, møter nye gøye mennesker.

Det fyller dagene mine, så jeg slipper å kverne.

Men han er liksom der hele tiden.

Hengende over meg..

Snikende.

En del av bevisstheten min uansett hvor hardt jeg prøver å ikke kjenne etter.

Vi sendte litt meldinger i starten av uken.

Jeg var giret og glad for kurset jeg hadde startet med, og jeg klarte ikke å la være å dele med ham at det gikk fint.

Det var jo noe jeg hadde pratet om så utrolig mange ganger..

Han visste hva det betydde for meg.

Fikk svar om at jeg var herlig..sammen med noen tips om hvordan jeg kunne bli bedre på det jeg ikke hadde fått til.

Da jeg besto eksamen på torsdagen, måtte jeg bare si det til ham.

"Jeg besto med glans! :D"

Jeg hadde vel egentlig ikke forventet et svar.

Men det fikk jeg...

I aller høyeste grad.

Det var som om ingenting hadde skjedd.

Som om det i hans syke lille verden var alt ok.

Om jeg ville komme til ham og feire det med mat og kos.

KOS?!

What the hell?!

Jeg svarte ikke..

Litt senere kom en melding til.

Om jeg ikke ville komme bort.

Jeg ble ikke sint engang.

Bare...

Tom inni meg.

Jeg orker jo ikke mer av disse tingene her.

Meldingen fra tidligere i uken ble plutselig så mye sterkere.

"Gi en lyd når du ikke har lyst på meg lengre, så tar vi en filmkveld "

Det var snakk om fem dager.

Fem dager siden den store festen hvor vi begge var.

På fem dager kom det altså TO meldinger om å komme bort til ham.

Han, som på sin side, sa at vi burde kutte kontakten for en stund, i SIST UKE?!

Hallo!?

Så da han ringte klokken ni på fredagskvelden tok jeg ikke telefonen.

Ut av det blå hadde jeg fått en melding om at det hadde vært fint om jeg kom og hentet en jakke som hang der borte.

Jeg sa jeg skulle hente den iløpet av helgen, men kjente at jeg ikke er sterk nok til å se ham enda, og sendte Super bort heller. Hun hadde noen greier der hun hadde glemt hun også, så det var verdens mest naturlige ting.

Ble han skuffet over at jeg ikke kom?

Stresser han over at jeg ikke svarer?

Isåfall kan han bare ha det så godt...

Welcome to my world.

Hvor han svarer og ikke svarer alt etter som det behager ham.

Nei, det har vært en rar uke.

Det virker nesten litt som om Hottie finner det litt ubehagelig at jeg holder meg unna.

At han ikke hadde trodd jeg skulle klare det, nesten?

Jeg aner ikke.

Jeg får uansett en minst like travel uke denne uken her.

Og neste helg skal jeg mest sansynligvis på jakt med Mikke.

Det er lenge til jeg skal ut på byen igjen...

Jeg må bli sterkere først.

Jeg må bare...

Det skal så utrolig lite til før jeg er tilbake i det samme gamle mønsteret...

For helt ærlig?

Jeg savner han noe vanvittig

[~Enra~]

Det var ikke planlagt, mer en innskytelse, et plutselig innfall som bare kjentes rett.

Litt som å se under senga.

Hvis man lar være, og venter og venter, så får frykten tid til å bygge seg et vanvittig monster som bor under der, man trekker beina opp under seg og blir redd for å ta av lyset.

Men om man bestemmer seg for å ta tyren ved hornene, bøye seg ned og kikke under, så er det stort sett aldri noen skumle troll under sengen ens.

Så jeg tok likegodt Super sin valp under armen og gikk bestemt mot Hottie sin jobb.

Det var sol, varmt, jeg var glad og uthvilt. Ting går rette veien for tiden.

Jeg trener, har varierte dager med ulike mennesker...ting flyter liksom nå.

Jeg har begynt på mitt nye liv

Så selv om jeg egentlig forventet at jeg skulle få litt sommerfugler i magen av å gå innom han på jobben, så gjorde jeg ikke det.

Tankespinnet var totalt fraværende.

Jeg var ikke analytisk og forutseende og lurte på om jeg kom til å irritere ham, stresse ham, ødelegge noe eller drite meg ut.

Jeg gikk bare og besøkte Hottie.

Dett var dett, liksom.

Inne i resepsjonen vippet jeg opp mobilen.

Han tok den på det andre ringet..

"Hallo..?"

"Hei! Er du på jobb du eller?"

"Ehm...ja...hvordan det?"

"Kom ut i resepsjonen da Står her med en liten gutt som vil hilse på deg!"

"eh..okai.."

Han hørtes litt tatt på sengen-ut, litt forvirret og usikker. Ikke stresset eller sur, bare litt forfjamset

Og ganske riktig, det var et utrolig pussig uttrykk i ansiktet hans da han rundet hjørnet bare noen sekunder etterpå

Søte Hottie...

Han så forresten veldig bra ut.

Nyklippet på håret, flott i tøyet..

Jeg klarer liksom aldri å venne meg helt til hvor flott han er på jobb, når jeg er vant til bakrus-hottie!

Men...

Hvor var noia?

Sommerfuglene?

Den høye pulsen?

Ingensteds'hen

Vi sto bare der og pratet lett og ledig om valpen, om meg og dagene mine nå, om han og leiligheten...

Og da vi gikk hver til vårt, var stemningen like god

Jeg smilte mot høstsolen da jeg gikk tilbake til Super sin leilighet med valpen.

Jeg hadde lyst under sengen.

Og det var ingen monstre der

Resten av dagen fløy avgårde med trening, middag med andrevenninna, og plutselig var det mørkt ute.

Pip pling.

Det var en melding...

"Nina, jeg får ikke solgt billettene til showet i kveld. Du kan få to billetter til Pablo Francisco i kveld hvis du vil"

HVIS JEG VIL??!?!

Det var fra en av mine beste kompiser, en helt fantastisk person jeg ikke har kjent mer enn et år.

Rart det der, hvordan alle de gode menneskene mine omtrent er fra det siste året... hmmmm..

Hva da nytt og bedre liv!?

Uansett, jeg svarte med en gang at herregud, det er TUSEN kroner i billetter, og at jeg var lei for det men jeg er HELT blakk.

Joda, han visste det, det var en gave.

Det eneste kravet var....

"Ikke ta med deg en idiot"

Jeg tenkte på Hottie med en gang.

Dette er en av hans yndlings-stand up'ere, og her satt jeg med to billetter.

Jeg så det for meg, å ringe ham å spørre...

Å få muligheten til å gå på date.

Noe vi ALDRI har gjort.

"Jeg tenker jo selvsagt på Hottie, men jeg vet ikke hva du synes om det?" svarte jeg kompisen min.

"Som sagt..ingen idioter"

Jeg måtte bare le.

Hva annet kunne jeg forvente?!

Superkompisen har rukket å bli utrolig glad i meg og involvert i tingene som foregår i livet mitt (ikke glem folkens, M lurer i bakgrunnen enda med dette rettsakgreiene jeg ikke deler noe om her...), og var den som satte foten ned på Hottie sin behandling av meg.

Så nei, ingen Hottie.

Jeg satt og vred hjernen på hvem som ville være gøyest å ta med, da hjertet plutselig hoppet over et slag.

Mens en varm følelse spredte seg i kroppen, slo jeg hånden for munnen for å skjule det lille hikstet av en latter som plutselig hoppet ut fra mellom leppene mine.

Selvfølgelig!!!!!

Hvorfor kom jeg ikke på det med en gang!?

Kanskje fordi jeg ikke tør å tenke på ham for mye....

Jeg tok frem mobilen igjen, og det kom hundre sommerfugler i samme øyeblikk som jeg trykket på ringeknappen.

Ville han ta telefonen?

Det var bare to dager siden jeg utvekslet noen ord med han på facebookchatten.

Og han er ALDRI der...

Da føltes det kanskje som mas nå, i hans übermaskuline verden?

Det ringte lenge...

"Ehm heihei hallo?"

"HEI!!!"

Jeg slo hånden for pannen og bannet inni meg, shit, jeg hadde jo nesten ropt inn i mobilen.

"Ehm heiii mener jeg, men jeg er bare så giret!"

"He eh hehe javel?"

Gud den stemmen...

Hårene reiste seg på armene mine.

Fy søren...

"Nei altså, jeg lurte på, har du planer i morgen kveld?"

"I morgen kveld?"

"Jaa..i morgen?"

"Ja...jeg har jo det...først skal jeg trene..så skal jeg klatre..(akkurat som om det ikke er samme tingen, rakk jeg å tenke mens jeg smilte til mitt eget speilbilde i vinduet)..hvordan det?"

"Nei fordi jeg fikk akkurat verdens kuuleste beskjed! Det er show med Pablo Francisco i morgen, og jeg fikk to billetter av en kompis. Jeg hadde egentlig tenkt å ta med andrevenninna, men hun reiser jo i morgen. Så er det ingen av de andre venninnene mine som ler spesielt mye av sånn, så da gidder jeg ikke å ta med dem liksom!"

"Ler ikke venninne dine!? Hva slags tullete venninner er det?!"

"Nei altså, si det! Men poenget er.. Da kom jeg på deg! Så...du er vel selvfølgelig med?!"

Jeg holdt pusten.

"Ehm jo ja jo...når var dette sa du?"

"I morgen!! :D " stemmen min lyste nok gjennom telefonen og milevis rundt der han sto.

"Jo...men hva klokke?"

"Seriøst, samme det, haha, du flytter lett en klatreavtale for gratis billett til Pablo! Men det er klokken åtte "

"Hehe jo...klokken åtte ja..jo...ja...jo det hadde jo vært topp det!"

"Så du er med..?"

"Ja, jeg er med "

"Kanon! Skal vi møtes i byen først for en øl?"

"Ja vi kan godt møtes, men jeg drikker ikke lengre Nytt og bedre liv vet du!"

Jeg knep øynene sammen.

Var det virkelig sant..?

Hadde villmannen fra før sommeren roet seg allerede..?

"Ehm ja okai nei kaffi og brus funker det, hehe, er bare koselig å si hei sveis først Men da møtes vi i byen klokken syv?"

"Ja det gjør vi "

"Så bra! Jeg gleder meg! Snakkes i morgen da!"

"Jepp Hade bra!"

Jeg rakk nesten ikke å legge på før jeg hoppet rundt på kjøkkenet og hylte med munnen lukket!!

Så....for dere som ikke har gjettet det...

...jeg skal på stand-up med ingen ringere enn verdens flotteste mann i kveld..

Jeg skal på "date" med Tøffingen :rødme:

Endret 9. september 2010 av ~Enra~

[Sæzzy]

Kos deg masse.

[~Enra~]

Jeg har brukt hele dagen på å prøve å få ham ut av systemet.

Er med folk hele tiden.

Sender meldiner til venner og venninner.

Leser.

Surfer på nettet.

Men han sniker seg inn i tankene hele tiden....

Det er for sterkt.

Gamle minner blander seg med det nye.

Jeg husker hvert et sekund.

Den dagen vi bråstoppet "oss" er nesten glemt..

Men henter jeg det frem stikker det enda.

Gud hjelpe meg for en mann.

Jeg mistet pusten da jeg så ham.

Men jeg visste det kom, så jeg holdt den inne.

Hah.

Lurte deg der, kroppen!!

Han satte øynene rett i meg.

Det er det som sender luften ut av lungene og gir hjertet lyst å stoppe opp et sekund.

Det er noe i det blikket der som ser RETT igjennom sjelen min.

Jeg klarer ikke å se bort.

Men må.

Jeg rakk såvidt å si hei, før han hadde satt seg ved bordet, bestemt men laidback.

"Javel. Så du har begynt på skolen altså?"

!?

"Ehm...ja... Eh hehe jo jeg har det!"

Jeg var helt paff.

Her har vi ikke sett hverandre skikkelig på mange måneder, bortsett fra den gangen i fylla når Hottie trippet rundt og ville lage en scene.

Og det første han gjør er å starte en samtale om det som betyr mest for meg i hele verden:

Jeg har begynt å studere.

"Ja...fortell!"

Han lener seg tilbake og nipper til kaffen som servitøren kom glidende med fra sidelinjen. Jeg betalte den da jeg kom, men ba henne vente så den ikke ble kald.

"Eh altså..eh jo, det tar litt tid å forklare, men siden du spør så direkte med en gang så får jeg vel nesten bare ta det nå da, hehe!"

Jeg var ennå litt vantro.

Her satt han altså.

I levende live.

Mannen jeg kan kjenne igjen og føle på meg er "han" flere kilometer unna bare jeg ser en prikk på himmelen.

Han som gjør at jeg føler meg hjemme, uansett hvor jeg er, så lenge han er i nærheten.

Som jeg savner hver dag om jeg bare kjenner etter...

Og ville prate om meg.

Og mitt.

Praten fløt lett. Han hadde gode spørsmål. Virket genuint interessert. Evnet å sette temaet i perspektiv i forhold til hvordan jeg har hatt det, og hva dette må bety for meg nå. Presterte å trekke inn sin mor, som andrevenninna har fortalt meg er rene fasiten for ham..

Moren hans er visst det kjæreste han har.

Og her satt han altså og snakket om meg og henne i samme setning..

Stand-up'en var helt genial.

Vi lo på de samme stedene.

Et par steder rødmet jeg faktisk, når det ble parodiert diverse sex-scener.

Traff godt på flashback'sene der gitt

Flere ganger tok jeg meg selv i å se på ham i sidesynet...

Ta han inn, på en måte.

Se på ham.

Kjenne hvordan kroppen, tankene og følelsene reagerer over ha ham så nær.

Den bestemte minen.

Kraftige kjeven, men likevel med myk og øm munn.

De direkte øynene som ikke er redd for å møte blikk.

Hårfestet som rammer ansiktet så vakkert inn..

Nakken hans, bred og kraftig, sener, muskler og blodårer som gir den flotte halsen et manndig preg.

Brede skuldre, stolt holdning...

Hendene...åh fy flate de hendene...

De mest maskuline hendene jeg har sett i hele mitt liv.

Hender som vet akkurat hvor og hvordan de skal ta på meg for å få meg til å gispe etter pusten...

Herregud.

Jeg rev øynene ifra ham og stirret på scenen igjen.

Alle lo. Jeg lo med.

Hva som hadde blitt sagt?

Ante ikke..

:rødme:

Det var mildt ute, men likevel denne deilige, løftefulle kalde høstluften.

Løfter om endring..

Høsten gjør alltid det.

Nye starter.

"Har du det travelt og må rett hjem, eller rekker du en kaffe først?"

Jeg hadde sagt setningen inni hodet mitt sikkert tyve ganger, og funnet frem til den rette rytmen og sammensetningen av ord slik at det skulle høres mest mulig naturlig ut, og ikke røpe at jeg var livredd for at han ikke kunne komme seg fort nok hjem.

Jeg ville ha mer tid med ham.

Prate mer...

Le mer

Han så på klokken.

"Nei jo, en kaffe skal da gå an... Skal vi gå et koselig sted da? Er vel full rulle de fleste steder nå?"

Jeg måtte holde pusten igjen.

Ikke glippe ut det lille gledeshylet mitt.

"Enig Men jeg er sjeldent i dette området... Hvor passer det å gå nå?"

"Jeg vet om et sted!" smilte han og gikk bestemt bortover veien.

Jeg diltet etter, og fikk sendt et takknemlig blikk opp mot himmelen.

Vi satt der en time.

Diskuterte filosofi.

Kunst.

Teater.

Klassisk musikk.

Logikk.

Barnehagepolitikk.

Pedagogikk.

EU.

Jakt.

Tiden bare fløy...

Til slutt bet jeg tennene sammen.

Det var et løfte jeg hadde gitt meg selv, og det skulle jeg holde.

Dette skulle være en mulig begynnelse på en fortsettelse.

Ikke en bekreftelse på en avslutning.

Jeg vippet frem mobilen og kikket på klokken.

Det var egentlig det samme hva den var.

Dette hadde jeg planlagt på forhånd..

"Oj! Jeg kunne sittet her mye lengre, men jeg må nesten hjem. Skal tidlig opp i morgen, og har mye å gjøre med studiene og sånn. Men takk for at du ble med!! Kanonkoselig å se deg igjen Virkelig!"

Jeg reiste meg og tok på jakken.

Han kikket raskt på sin egen klokke og virket litt forfjamset der han gled av fra sofaen og reiste seg opp ved siden av meg.

"Ehm oj ja jo se der ja, halv elleve allerede. Ehm men jo, jo takk for at jeg fikk bli med!"

Det var tydelig han var forvirret.

Hvor var denne maniske Nina som trakk ut tiden og kunne finne på å invitere seg selv til å sove over?

Ingensteds hen, min kjære mannemann..hun hører fortiden til, tenkte jeg triumferende i det jeg ruslet mot døren.

Han ble med ut.

Det ble litt raskere og litt kortere avskjed enn planlagt, men jeg rakk å smette inn med at vi måtte finne på noe en dag, men vi var travle begge to så vi fikk heller gi en lyd det var rom for det.

En rask klem, og så ruslet vi hver vår vei.

Jeg hadde mest lyst å snu meg rundt, løpe etter, hive meg rundt halsen hans og si det var fantastisk å se ham igjen, at jeg har savnet ham innerst inne hele tiden, at jeg ubevisst sammenligner alle menn med han men ingen kan måle seg, at han er helt ubeksrivelig nydelig, at han er smart, morsom, viljesterk, oser mental styrke, livserfaring, gnist og glede...

Og at han uten tvil er den mest sammensatte, deilig komplekse og frihetselskende mannen jeg har møtt i hele mitt liv.

Og at jeg vi ha ham.

Akkurat sånn han er.

Men jeg trasket hjemover.

Små, raske, og bestemte steg.

Tok mobilen ut av lommen.

La den ned igjen.

Opp igjen.

Flippet opp dekselet.

La den ned igjen.

Gnuget den i lommen.

Lo mot himmelen og ristet på hodet, tørket en tåre i øyenkroken mens jeg smilte av meg selv.

Hva var dette for en følelse?

Ekte fascinasjon?

Respekt?

Beundring?

En følelse av å ha blitt sett?

Møtt?

En følelse av å ha kommunisert på samme nivå?

Alt dette gode, blandet med en enorm frykt for å miste ham.

Og hele tiden denne indre kampen, den lille stemmen som hvisker at jeg aldri vil miste ham helt, fordi han er i livet mitt via andrevenninna.

Og den varmen som brer seg i kroppen når jeg tenker den tanken der...den er ikke til å ta feil av...

Jeg fikk svar på nattameldingen min.

En koselig en.

Kort, riktignok.

Men fra en mann som aldri tekster....

Jeg smilte til meg selv i speilet mens jeg kjørte hjemover.

..for hadde han ikke tråkket meg på foten da han kom bort til bordet mitt og jeg reiste meg for å hilse?

...hadde han ikke pratet om tema han vet jeg interesserer meg for på en måte som hadde et snev av "se! jeg kan det jeg og!" over seg..?

..hadde jeg ikke tatt ham i å stjele noen blikk over kroppen min da han trodde jeg så en annen vei..?

..og hadde kanskje ikke de til vanlig bestemte øynene fått det samme flakkende blikket jeg så i vår..? Den ubestemmelige greien der han plutselig trekker blikket til seg når jeg setter mine øyne i hans, returnerer blikket umiddelbart, men det ser ut til å koste ham mye å holde det, før det spretter til siden igjen....?

"...da får du jo samme utdannelse som mor, da...det er jo gode greier det...det er jo bra det..."

Åh Tøffingen...

Du er bare best.

Ingen over.

Ingen ved siden...

:rødme:

Endret 10. september 2010 av ~Enra~

[~Enra~]

Hm.

Tror Hottie driver og jobber med noe..rot, i sjelen sin...

Forteller mer i morgen

Men...

Hm.

[Bustetroll]

Så spennende. Har ventet på oppdatering

[~Enra~]

..er det mulig...

Nei, nå legger jeg meg.

Orker ikke å ta det nå.

Huff han er meg en skrue...

[~Enra~]

"du er en skrue"

?!

Jeg måtte nesten le.

En time etter at jeg skrev innlegget mitt her inne, orket jeg ikke mer. Jeg fikk ikke sove, energien hans strømmet over hustakene og helt bort hit.

Helt og helt, fru blom.

Han bor jo fremdeles i leiligheten som er fem minutters rusletur ifra meg.

Men her lyste altså nattbordet opp av en tekstmelding fra Hottie, og det eneste som sto var:

"Du er en skrue"

Akkurat det jeg hadde kalt ham her inne bare en time før...

Jeg savner Hottie noe helt enormt.

Jeg merket det liksom ikke i starten.

Kastet meg ut i min egen fremtid med studier og trening, aktivt liv med nye venner, kurs og ommøblering av kjellerstuen min.

Frisør.

Endra mer trening.

Hadde det egentlig veldig fint.

Kom jo selvsagt på Hottie av og til, men jeg fikk aldri tid til å gruble, aldri tid til å kjenne etter.

Sånn, skikkelig.

Så da jeg møtte ham i byen når jeg bare skulle inn og si hei til noen venner, edru og med bilnøklene i hånden, så sa jeg ja.

Ja, jeg kan kjøre deg hjem.

Klart noe i meg hadde håpet jeg skulle se ham.

Jeg hadde jo kjørt forbi leiligheten hans tidligere på dagen, og fylle-sangen hans sto på full guffe mens jeg lo av at radioen valgte akkurat den sangen akkurat da.

Sang med for full hals mens jeg tekstet for første gang på lenge:

"Hei hei! Ville bare ønske deg en finfin dag i det herlige været, regner med du skal ut i kveld! Håper du har det bra Klem N."

Så da han med en gang svarte at han skulle ut, så...visste jeg det jo.

Han tekstet først.

"Hvor er du?"

"Tar ut penger!"

"Jeg vil sitte på hjem!"

Jeg kjente det i magen.

Klokken var bare litt over tolv...

Ut? Var han mer keen på å sitte på med meg enn å dra på fest? Hm, sikkert ikke, tenkte jeg, og svarte ham igjen:

"MEn jeg drar nå øyeblikk altså, jeg får ikke kontakt med de jeg skal treffe."

Han ringte...

Fem minutter etterpå så ser jeg ham.

Full, som vanlig...

Jeg går mot ham, med et lykkelig smil.

Jeg klarer ikke å kontrollere det, det er hjertet mitt som skinner ut gjennom øynene.

Jeg er glad i ham.

Han står og trykker på mobilen, mens ei blondine står og ser sur ut med armene i kors.

Det er meg.

For noen mnd siden.

Men ikke nå lengre...

Nå er jeg ikke hun som står full og sint og med olmende blikk har en fiende i hver eneste jente som går forbi.

Jeg er Nina.

Lykkelig student, opplagt og frisk i huden, sover godt om nettene og har det bra.

Edru, og laidback i dongri, hvite converse og med den nye gigastore parkas-jakken min.

Er ikke med på rotteracet.

Raver ikke hvileløst rundt og leter etter kjærlighet.

Jeg venter på at kjærligheten skal finne meg.

"Hei " sier jeg og smiler.

Han skvetter rundt.

"Åh der er du jo!" sier han og hiver seg rundt halsen min.

"Ja nå kom hun der dama di!" bjeffer det snurt fra blondinen som demonstrativt ser til siden.

"Hei!!" sier jeg og smiler mot henne, rekker frem hånden.

"Nina her!"

Motvillig hilser hun tilbake.

Ser litt flau ut faktisk.

"Jeg ser jeg kommer midt i noe her, så jeg står noen meter unna og venter litt jeg til du vet om du skal være med eller ei " sier jeg til dem begge mens jeg drar Hottie sine armer vekk fra rundt halsen min.

Han har hengt der hele tiden.

Jeg rusler noen meter unna, smiler til stjernene.

Hvor kom denne lykkefølelsen av?

Denne følelsen av å ha noe?

Plutselig står han ved siden av meg, og heiser på skuldrene og gjør en grimase som for å si "oj nå ble hun sint!".

Vi går mot bilen.

Vi prater..

Om meg, og hvor bra jeg har det, og hvor aktiv jeg er nå. At jeg ikke bare sitter hjemme lengre.

At depresjonen har sluppet taket.

"Du må ikke ta på deg for mye Nina, du må være forsiktig!"

Jeg ler og stryker han over ryggen.

"Søte deg, Hottie! Jeg er jo MEG nå! Det ER typisk meg å ha hundre baller i luften!"

Vi går og går.

Det er et stykke til bilen..

Han synger.

Synger mot stjernene.

Mot meg.

Mot fremmede.

Sangen fra radioen tidligere på dagen...

Jeg ler.

Fra hjertet.

Ler gjennom øynene, gjennom huden.

Han stopper og ser på meg.

Gud som jeg har savnet dette.

Jeg ler av ham.

Jeg ler med ham.

Vi ler sammen.

Han holder på å sovne i bilen.

Spør om jeg skal sove hos ham..

Igjen og igjen.

Nei, Hottie..nei...

Han ringer noen som ikke tar tlf.

Spør meg igjen.

Ringer noen.

Spør meg igjen....

Ringer noen.....

"Skal du hjem eller skal jeg kjøre deg til et utested? Bare si hvor du skal du vennen "

Ikke disse sjalu spørsmålene om hvem han ringer.

Ikke noe spydig energi.

Jeg er jo lykkelig.

I meg selv.

I mitt liv.

Jeg ser han utenifra nå.

Det er han som sliter.

Han som er ensom.

han som er redd for å sove alene.

Nei han skal ikke noe sted, han skal hjem.

Han kobler av selen og legger seg over på min side.

Holder rundt meg.

Legger hodet på skulderen min, armene rundt meg.

Halvsover.

Vi er nesten fremme og jeg stopper og får i ham noe mat.

Kjører videre..

Ei av jentene ringer opp igjen.

Han sier han skal treffe henne på utestedet.

"Kjør meg hjem" sier han når han har lagt på.

"Men skulle du ikke treffe noen?"

"nei...jeg gidder ikke....skal du sove hos meg?"

De store blå øynene.

"Ikke sex altså. Bare holde rundt..."

Jeg fikk vondt i hjertet mitt.

"Nei vennen...."

Vi er fremme.

Jeg følger han opp i leiligheten.

Vil se at han kommer seg trygt i seng der han sjangler avgårde.

Sjokk og vantro er vel best beskrivende for hva jeg føler.

Leiligheten ser ikke ut...

Den passer ikke med hans ytre image i det hele tatt.

Det flyter.

Overalt.

Og ingenting er pusset opp siden jeg "gikk ifra ham" for over en måned siden...

Jeg står bare der, tar inn alle inntrykkene, mens han raver rundt forbi meg og kler av seg og finner en dyne under noen planker og tomme brusflasker, og forsvinner inn gjennom et hull i veggen og legger seg i gamlesengen til super.

Jeg følger etter...

Setter meg på sengekanten og pakker dynen godt rundt ham.

"Hottie...hva skjer?"

"Jeg vil du skal sove her..." mumler det bustete hodet i mørket.

"Jeg vet det vennen, men det skal jeg ikke..men..hva skjer med leiligheten...du har jo ikke gjort noenting?"

Han trakk dynen over hodet.

"Se på meg! Dette er ikke bra!"

Jeg trakk dynen ned igjen.

Lente meg over ham og så han inn i øynene.

Bekymret.

Kjærlighet i blikket.

Ømhet.

Savn.

Et nytt blikk, for Hottie.

Jeg har følt det hele tiden.

Men det viser nå....

Nå som depresjonen er vekke.

Han ble liggende å se.

Inn i øynene mine.

Lenge.

Jeg i hans.

Utrykket hans endret seg.

Gradvis.

Fra å bare være full, til å SE.

Fokusert.

Han tok meg inn...

Øynene gikk over alle trekkene mine, håret mitt, alt.. og hele tiden tilbake til mine egne store blå øyne, fulle av varme og bekymring.

"Hva..?" spurte han plutselig, med en stemme jeg såvidt kunne høre.

Jeg smilte bare som svar, og strøk han på kinnet.

"Ser du det ikke" tenkte jeg stille inni meg, "ser du ikke at jeg elsker deg?" og smilte tappert.

Ikke en lyd.

Bare blå øyne som stirret inn i blå øyne.

Det var som om noe stakk ham, han rykket litt. Ikke mye, men jeg så det fordi blikket mitt ikke vek et sekund.

"Jeg...jeg må si deg noe.." mumlet han. Fylla gjorde det vanskelig å snakke klart.

Han møtte blikket mitt igjen etter å ha knepet dem sammen da han snakket.

De var liksom...mer intense nå, enn jeg har sett dem før.

Han lente seg sakte opp mot meg, la en hånd i nakken min, og gav meg et ømt, ømt, mykt kyss, snille lepper som la seg over mine.

Jeg kysset tilbake, øynene mine knepet igjen.

Hva var dette?

Vi hadde aldri kysset sånn før..Kanskje noen stjålne kyss midt i akten til tross for at vi ikke var intime på den måten, men..

Dette var helt nytt.

Han lente seg sakte ned igjen, smilte, og holdt fast blikket mitt med sine gnistrende isblå øyne, som plutselig var fulle av mer ømhet og varme enn jeg noengang hadde sett før.

"Jeg måtte bare si det.." sa han og smilte forsiktig, nesten usikkert.

Jeg lente meg sakte ned, smilende, og kysset ham forsiktig tilbake.

"Jeg vet det" hvisket jeg, og reiste meg for å gå.

Jeg stoppet og snudde meg for å se på ham i det jeg skulle ut av rommet.

"Vi hadde det fint vi, før alle begynte å stresse oss og alt ble mas."

"Vi har det fint ennå.." mumlet det fra under dynen et sted.

Hjertet mitt hoppet over et slag...

Hva er dette båndet vi har?

Hvorfor forsvinner det ikke?

Jeg småløp ned trappene, lot pekefingeren gli over leppene mine mens jeg smilte sjenert mot gulvet...

Et kyss.

Et ekte Hottiekyss.

Et som var til meg.

Fordi jeg var meg.

Med en tanke bak, en følelse, et budskap.

Så selvsagt ble det sterkt å møte kompisen hans på byen en uke senere.

Med Hottie friskt i minne gjorde det inntrykk å høre kompisen lette på hjertet sitt.

"Vet du.... Han pratet aldri fint om damer. Det var alltid en respektløs tone, de var liksom noe han fylte tiden med, alle disse damene... Men med deg var det annerledes. Han snakket kun fint om deg til oss kompisene. Det var liksom sånn, hvis han sa noe, så var det gjerne "å nei nå har jeg kranglet med Nina" eller andre ting, eller haha ja, helt sykt heit skryt over sexen deres!!! Var jo helt ille å høre på, vi ble jo heite hele gjengen!! Men... Du betydde mer for ham enn du vet, Nina. Jeg vet det er vanskelig å forstå, i forhold til hvordan det gikk med dere, men.... Han trenger deg. Jeg skulle ønske det var dere to, for.. Livet hans er helt over styr nå. Han trenger deg Nina, virkelig."

Jeg satt helt sjokkert i sofaen på nachspielet, gnuget glasset mitt og prøvde å ikke gråte.

Det var bare en uke siden kysset, og jeg hadde ringt han i fylla dagen før selv om jeg visste han var på ferie. Han hadde tilogmed tatt telefonen, men la på fordi det var for mye støy.

"Elsker du Hottie..?" kompisen hadde sett hvordan jeg slet med å ikke vise hva jeg følte.

Jeg beit meg i leppa og nikket som svar.

"Faen altså... Det var det jeg visste... Men du må ta vare på deg selv Nina. Utrolig godt å se deg igjen, du ser godt ut. Er glad du tok deg en pause og trakk deg unna, dere hadde det ikke godt på slutten. Kjipt at han skal være sånn altså... Huff..."

Det siste han sa da meg og super gikk fra festen var at jeg måtte legge han til på face igjen. At han syntes det var så dumt han ble slettet den gangen Hottie laget en scene og mente jeg stjal vennene hans.

Så her kommer finalen...

Grunnen til at jeg først la inn et positivt mini-innlegg og så ett frustrert ett....

Dagen etterpå, så godkjente kompisen vennerequesten min.

Fem....bare fem minutter etterpå.....

"Hottie ønsker deg som venn på facebook".

Jeg forsto ingenting.

Ringte til Super og søstrene mine.

Hva gjorde jeg nå?

Jeg hadde jo slettet ham ikke bare fordi jeg var sint, men fordi jeg ikke orket mer.

Fordi han var så ustabil.

Sa en ting men gjorde en annen.

Fikk igang følelsene mine, for så å trekke seg unna.

Jeg har det jo bra nå.

Jeg orker ikke å ha det sånn igjen.

Ikke nå, iallefall..

Hottie må finne ut av seg selv på egenhånd.

Så jeg aksepterte ikke.

Lot det ligge.

La venneforespørselen hans på skjul, slik at jeg kanskje kunne ta stilling til det en annen gang.

Bare ikke nå.

Så....

Hva som skjedde i hodet til Hottie iløpet av det neste døgnet vet jeg ikke.

Om det å se meg skrive på wallen til super slik at han visste jeg var online, samtidig som vi to fremdeles ikke var venner, var det som provoserte ham. Eller om han angret. Eller...en million andre forslag til hvorfor han gjorde det han gjorde.

Men faktum var at bare ett døgn senere......

Så blokkerte han meg!!

!??!?!

Så for meg, så finnes det ingen Hottie på facebook lengre.

Han er der.

Er venn med Super og de andre felles vennene våre.

Logger jeg meg inn på tulleprofilen til meg og super finner jeg ham også.

Så det er bare meg.

Han har rett og slett blokkert meg...

Bare ett døgn etter å ha lagt meg til.

Så derfor....

Derfor fikk jeg ikke sove.

Derfor grublet jeg.

På om han var sint.

Lei seg.

Irritert.

Bare ville få meg ut av livet sitt igjen.

Eller som sagt, en million andre følelser han kanskje sleit med...

Men jeg ville jo ikke straffe ham.

Jeg ville jo ikke være slem med ham, eller signalisere at jeg er sur eller noe.

Eneste grunnen til at jeg ikke kan ha ham på face, er at selv om jeg ikke har rett til det, så...så blir jeg sjalu på de andre damene.

For noe falt på plass, mellom den natten jeg kjørte han hjem og jeg møtte kompisen.

Jeg hadde pratet med familien min om det og alt.

At ja.

Jeg har utrolig sterke følelser for Hottie ennå.

Jeg har bare ikke hatt, og latt meg selv ha, tid til å kjenne etter.

Dette ble så ekstra klart for meg når kompisen fortalte at nei, jeg hadde ikke vært bare ei av mange, slik jeg følte mot slutten... Det er bare Hottie sine demoner som ødelegger for han. For meg. For oss.

Så med så sterke følelser like under huden, er det feil for meg å ha ham så nær.

Men jeg er jo glad i ham.

Uendelig glad i ham.

Og ingen, absolutt ingen, broer er brent, fra min side iallefall.

Så jeg strakk ut hånden i mørket, og fant frem mobilen min.

Tusen tanker i hodet etter nye, forvirrende Hottieinnrykk..

Jeg ville bare vise at jeg ikke var sint.

At jeg er glad i ham.

Selv om jeg ignorerte han på facebook.

Jeg tenkte ikke, jeg bare skrev.

"God natt, vennen... Varme tanker fra borti veien"

Så denne samstemtheten i følelsene våre, bekreftet på melding, like etterpå...

To forvirrede sjeler som ikke helt klarer å legge det vi hadde bak oss...

"Du er en skrue"

Jeg svarte det eneste jeg kunne svare...

" "

***

[~Enra~]

Smiler lurt og møter mitt eget blikk i speilet...

Nei.... Denne historien er ikke ferdigskrevet ennå..oh no sir, it is not...

Må løpe nå, men...

Hm.