~Enra~

[~Enra~]

Om det er verd å skrive dagbok om?

Det vet jeg ikke.

Jeg har aldri visst der og da hvilke følger, tanker, følelser, hendelser som kommer i kjølvannet av opplevelsene mine..

Men jeg har for mye bagasje på mitt gamle navn til å drasse det med meg i fremtiden.

Jeg kuttet navlestrengen på fortiden min da klokken ble tolv på nyttårsaften.

Jeg er i en sunn prosess... Fjerner meg sakte men sikkert fra mennesker og situasjoner som ikke gjør meg godt.

Klart det føles ensomt. Tøft. Tungt.

Men samtidig gir det meg håp om en bedre fremtid

Ville aldri vært for uten alle minnene mine.. De er med på å gjøre meg til den jeg er.

Med luft og det hele

Hehe... Så her er jeg igjen da. Hopper kanskje ikke like mye som før, men tenker og føler, drømmer og lever enda...

Så da er jeg her da

I ny drakt.

I et nytt år...

Og jeg har mange tanker.

Mange følelser.

Jeg trenger å skrive for å få ro i tankekaoset mitt...

Det er så uendelig deilig å kunne gå tilbake og se hva jeg har sagt og følt der og da om en situasjon, når det stormer som verst og jeg ikke vet hva som er opp og hva som er ned.

En slags fasit på meg selv

Velkommen skal dere være, dere som plukker opp at jeg er her og ønsker å henge med...

For alle nye: hjertelig velkommen til dere også

Jeg kan ikke love at jeg skal sjokkere og "wow"'e like mye som "i gamle dager"...men jeg kan love at jeg skal være meg selv

Så klart det vil være sprell her avogtil!!!!

Jeg har heldigvis ikke mistet meg selv på veien

PHU!!!

Årets mål:

- Trene regelmessig

- Bruke tid på dyrene jeg er glad i

- Bruke tid på menneskene jeg er glad i (Nei, ikke tilfeldig rekkefølge, haha! Dyr scorer ALLTID høyest hos meg...)

- Begynne på veien videre og reise meg fullt og helt etter fjorårets prøvelser

SÅ DET SÅ!!

Ja greit...jeg skal ta av de drittkiloene som snek seg på i fjor... Det er 6 kilo. Bort med dem!!

[Samantha]

[~Enra~]

Hei!!

Så deilig at du var tidlig ute med å finne meg her da hehe Føles trygt med deg på plass i dagboka mi!!

[~Enra~]

Jeg satt og leste et par sider fra den håndskrevne dagboken min her i romjulen...leste høyt for mini-me faktisk

Hun er forresten fremdeles veldig mini-me hehe!!

Men vi sitter uansett der i sengen min, klokken fire på natten, og jeg leser noen linjer fra dagboken min...og det er da hun sier det:

"Nina. Du er jo ikke ærlig med deg selv i din egen dagbok engang. Det er som om du skriver som om den skal leses opp for noen, og at du er redd noen skal vite hva du føler".

!!!!

Smart hun der!!

For hun hadde så utrolig rett...

Har brukt noen dager, faktisk over en uke for å være ærlig (hehe!), på å forsone meg med tanken på at jeg ikke er ærlig med meg selv i min egen dagbok engang...

Og i dag kom skrivekløen tilbake

Jeg tror jeg trenger å lufte tankene mine på denne måten her.. Her er det rom for innspill hvis jeg trenger det. For etter som tiden går og jeg snubler over nye problemstillinger, er det alltid en sjel eller to som har lest hver eneste tanke her inne... Og det føles faktisk ganske trygt når jeg ikke stoler på min egen dømmekraft.

Så hvorfor være ærlig i min egen dagbok hvis ingen skal lese den? For...ingen får røre dagboken på nattbordet.

Men denne..?

Her er alle fri til å følge tankene mine... Tanker jeg ikke klarer å følge selv engang!

Nei, da klokken var slagen tolv slettet jeg M fra facebook. Eller haha nå lyver jeg

Når klokken var slagen tolv sto jeg og kysset på en sleip jævel som var på samme fest som meg Men HAN er en annen historie.. Hvilken forresten er MEGET kaninsk, uten å røpe for mye her..

Men uuuuuuuansett, to dager etter nyttår, når angsten og tvilen og knuten i brystet var vokst seg stor nok til at jeg sparket meg selv i ræva, så logget jeg meg på facebook på mobilen og trykket "fjern venn".

Det føltes rart.

Litt...stort, på en teit måte.

Fjernet søsteren og typen hennes også... Ønsket dem alle godt nyttår, snudde ryggen til og gikk...

For all del, vi har jo kontakt ennå. Vi må jo det... Pga vi ikke er enige om delingen og drit ennå.

Men..noe i meg er jo glad i M ennå. Sånn vil det nok alltid være! Men det føltes riktig for veien videre å ikke ha ham på facebook..

Jeg har jo blitt en ekte facebook-hore og poster statuser annenhver time, laster opp mobilbilder i hytt og ræv og får virkelig nettblotteren i meg ut på det foraet der

Så det er et viktig steg for veien videre at vi ikke kan snoke på hverandres liv lengre.. Nå kan jeg selv velge hva han skal og ikke skal vite om livet mitt.

Med mindre han snubler over denne dagboken her da selvfølgelig...

Men det tror jeg ikke

Og i såfall:

JAJA!!!

Men herregud nyttårsaften var legendarisk

Nei nå er det burgere på gang, og ikke minst "stolthet og fordommer" på TV3 i kveld

Kanskje jeg får ut litt av romantikkbehovene mine ved å se den filmen der i kveld, så jeg ikke kveler han stakaren som snublet inn i livet mitt nå...eh..nå på nyttår... hehe!

Men det var ikke sånn altså!!!

Nei...

Han satt bare der. Og så på meg. Og smilte.

Helt til han gikk..en time etterpå!! Han bare forsvant, klokken ti.

Jeg ble helt forvirret...

Og to timer senere står jeg altså 20 km vekke i en annen by og kliner med kompisen

Aaaaat det går an...

Men uansett...

Han tok kontakt med meg.. Eller... hehe jeg LYVER JOOOOO!!! Hva skjeeeer med det da?!

Shit.. Jaja hehe jeg kommer nok snart i KG-form igjen hehe...

Uanseeeeeeeeeeeett, JEG la HAN til på facebook

SÅNN var det det var...

Men så tok han kontakt da Og vi pratet på msn... og jeg hadde piggene ute...og piggene ute...

Jeg har med vilje ikke involvert meg med noen her jeg bor. Jeg har liksom ikke orket. Har vært så flat og sliten.. Hatt mange rare affærer haha, men aldri HER!

Her er liksom mitt...

Men jeg gav han en sjangse da. Skulle la han få prøve å vise seg fra en annen side en drita på nyttår (han gikk faktisk pga kompisen la så kraftig an på meg at han ikke gadd å sitte å se på. Han forventet at jeg skulle bli med han hjem slik alle damer gjør, og ble glad da jeg kunne fortelle at det gjorde jeg IKKE! Dreit i å si vi kyssa klokken tolv da, seff, men hallo, Sleipen hang jo på meg som en klegg hele kvelden )...

Så det ble middag hjemme hos han på tirsdag. Og klåing...

Film hjemme hos han på onsdag. Og klåing og en kjapp en mens jeg er på vei ut dørene...

Og film, middag og SYKT digg sex to ganger på torsdag

Han er vekkreist nå...

Men vi får se

Jeg skal uansett får ut romansebehovet på Jane Austin-vis i kveld, og så får jeg se hva som skjer fremover med Hottie...

Ja, la oss kalle ham det

Eller... Jo. Han er litt det... hehe!

Nå er det mat!! Hurra!

(shit...eh, burger og cola...ja drit i, slanker meg på mandag!!!!)

[~Enra~]

Jeg er så forbannet håpløs.

Jeg gidder ikke å si "lærer jeg aldri" engang, for det er åpenbart at det gjør jeg IKKE.

Har brukt hele helgen på å tenke, vri hjernen, skru den av, for så å finne at den går på høygir fem minutter etterpå.

Hva mente han når han sa det? Hva føler han egentlig? Vil han noe mer eller er det bare fjas? På hvilken måte liker han meg *egentlig*?

Og så fikk jeg på en merkelig måte ro i hodet.

Skulle gå en hel dag uten kontakt, var planen.

Var flink.

Tenkte nesten ingenting på ham faktisk.

Står og rører i gryta, lager hvit saus til mammas bursdagslasagne, i halvørska logger jeg meg inn på facebook og oppdaterer status...

Og det er så forbanna typisk meg.

Hinter og er svada i statusfeltet, slik at det er rom for tolkning for dem som vil....

Og det er jo det jeg vil!!!

UANSETT hvor mye jeg nekter for det, og hater der, så er det jo forbannet lite tilfeldig at jeg skriver en statusoppdatering som LETT kan tolkes som om jeg er hos noen og lager middag og nyter rødvin.

Unnlater meeeeeeeeget bevisst å si det er hjemme hos mamma og pappa

Stikker mobilen i lomma og rører videre... Teeeeenker ikke på ham engang...

Minuttene går...

Det blir tyve minutter....

Mamma kommer inn på kjøkkenet i morgenkåpen, er i skikkelig koselig humør selv om hun er syk. Er glad jeg har dekket på med sølvtøyet selv om middagsselskapet ble avlyst og det bare er meg, henne og pappa. Litt bursdagsstemning like vel

Så fisker jeg opp mobilen, for å sjekke hvor lenge maten har stått i...

Mamma må le.

Jeg rødmer, "hopper" i steget, må sette meg ned mens jeg fikler med mobilen;

"Eh shit han har ringt! Han har ringt.. Mamma han har ringt? Hvorfor...hm. Åh...haha Han har ringt! Ehm ja okai...hva sa du mamma?"

HELT ute!!!

Så at det er noe på gang her, DET kan tilogmed ikke JEG lyve meg ifra.

Men hva og hvor seriøst og hvor lenge det går før det er katastrofe, avlyses eller glir ut i ingenting...aner ikke

MEN:

Here we go again...

[Samantha]

Hei!!

Så deilig at du var tidlig ute med å finne meg her da hehe Føles trygt med deg på plass i dagboka mi!!

Eg har egentlig nettopp blitt "aktiv" her igjen sjølv, og eg har savna deg kjeeeeempemasse!!!

Herlig at du er tilbake med litt hopping og forviklingar og alt det der! I love it!!

Og du? Viss du ikkje har tenkt å skrive et "kva har skjedd sidan sist"-innlegg i dagboka, så tar eg gjerne imot en pm. Er max nysgjerrig på ting og tang, sidan det tydeligvis er mykje som har skjedd...

[Britt Banditt]

Jeg pleide å følge med på deg "i gamle dager" (en god del sniklesing også ), med et annet nick. Må nesten følge med her også. Veldig nysgjerrig på hva som skjedde mellom deg og M, må jeg innrømme

[vidvandre]

Hei ~Enra~

Bare innom og kikker Hyggelig å se deg her igjen.

[~Enra~]

innlegg kommer snart!! :D Må bare løpe nå, skal i galleriet og jobbe litt...

og om det har vært forviklinger siden sist? Oh yes...

Tekstmelding i går:

"..lurer på om jeg må kutte deg ut.."

slik snakker vi ikke til meg nei!!!

kamphumøret er på

[~Enra~]

Eh...

Jeg er forelsket

Haha

Åh jeg er så håpløs at det nesten er utrolig...

Ehm, jeg vet ikke helt i hvilken ende jeg skal begynne i. Om det kommer til å gå bra? Aner ikke. Om jeg kommer til å bli såret? Garantert. Om jeg føler kjærlighet? Åh noe så inni svarte...

Jeg møtte jo Mr. Player på nyttår, og vi har for all del hatt det fint sammen. Men noe mangler, og det er den mentale kjemien, den man kjenner fra dypt inni seg...den som bare sier "klikk". Jeg fikk aldri tak på Mr. Player, vi hadde en dårlig greie med å gjøre hverandre usikker. For all del, kan hende han hadde følelser (hadde jo liksom bilde av meg som bakgrunn på pc'en?!), men det formidlet han isåfall på en særs dårlig måte..

Så jeg bestemte meg egentlig for å kutte HAN ut jeg!! :D

Selv om vi hadde noen treff til.. Jeg mener alvorlig talt, får være måte på god sex da mann!!!! :gjeiper:

Men uansett.

Denne nyttårsaften var en utrolig spesiell affære... Det var så mye energier som møttes og veier som krysset den kvelden at det var helt absurd.

I etterpåklokskapen er det egentlig rart at jeg ikke forsto det selv.

Men kanskje jeg gjorde det...

Okay, her er historien:

Jeg ankommer festen. Er brisen, lykkelig, jeg skal vinke farvel til det som må være det tyngste året mitt noensinne. 2009 kan gå og brenne for min del, og jeg teller sekundene til klokken er tolv..

Jeg stråler. 2010 skal bli mitt år, og kvelden er så full av god stemning som jeg plukker opp at jeg har et energifelt rundt meg som flere kommenterer. Jeg er rett og slett smashing!

Hilser på folk. Tar en runde. Beveger meg fra stuen og inn på kjøkkenet...

Og der står han.

De nydeligste brune øynene jeg har sett i hele mitt liv ser rett inn i mine. Hjertet stopper litt. Har jeg sett ham før? Han smiler lurt. Holder blikket. Sier "takk for sist" med øynene. Jeg formelig hører han inni hodet... Jeg strekker armen ut og hilser. "Hei, Nina!" sier jeg og smiler, kaster et raskt blikk til siden, og klarer å samle alle musklene i ansiktet til å sende rett uttrykk utad i det jeg forsetter på neste person: Damen hans.

"Hei, fremdeles Nina!" sier jeg og ler. Det er liksom min greie når jeg hilser på mange på fest. Alle ler.

Damen kaster et blikk på typen sin og tar et steg inn mot det som blir armkroken hans. Han holder rundt henne, hun rundt han...og der står han. Og smiler. Fra øre til øre. Og holder blikket mitt.

What the fuck!?

Jeg blir satt ut av energien, ler og sier jeg må inn i stua og kjøre underholdningsprogrammet mitt, og snur ryggen til dem begge. Jeg ser henne snu seg mot ham for å si noe i sidesynet i det jeg svinger rundt hjørnet til stua... Og øynene hans? De brenner i ryggen min...

Jeg grubler fort. Hvor har jeg sett han før? Hvem er han? Hva type mann er det som står og holder rundt dama og ser på meg på den måten der?

Jeg er forvirret.

Men det er nyttår. Og det er min kveld. Så jeg spretter rundt på mine bare føtter og flørter med både jenter og gutter, lager nye venner, korte bekjentskaper og kjører den obligatoriske toalett-terapien med ei jente jeg aldri har sett før.

Jeg er rett og slett Nina der jeg løper rundt fra rom til rom for å prøve å riste av meg den psykopatiske mannen som har bestemt seg for å ha meg med hjem for natten.

Det hele er en helt absurd bra nyttårsfeiring, med flere gode historier og minner enn jeg klarer å formidle her.

Men øynene hans... De henger igjen. Jeg kommer på det med jevne mellomrom, men skyver det ut av hodet. Sier skjerp deg Nina, til meg selv. Han hadde dame! Og jeg har nok jern i ilden som det er.. Jeg trenger ikke å kaste meg etter de som er opptatt. Det blir for dumt..

Men han dukker opp i tankene innimellom.

Og blikket hans? Det følger meg hele natten...absolutt hele natten.

Det samme smilet. Det samme blikket.

Morgenen kommer, og jeg logger meg på facebook seint på kvelden, groggy til tusen og ler og fjoller med Nina. 1 friendrequest, står det på displayet. Jeg sjekker....myser mot profilbildet...mobilen er liten, så jeg tenker at det må være noen fra kvelden før, og godkjenner.

Hjertet gjør et lite hopp.

Det er han!

Jeg viser displayet til Nina og spør om det var han hun hadde pratet med store deler av kvelden. Ja, sier Nina, utrolig koselig type, og damen er jo helt fantastisk!

"Åh," sier jeg, "så koselig! Fikk ikke pratet så mye med dem jeg!!"

Sannheten var at jeg ikke klarte å være i samme rom som han, for energien var så kraftig at det ble for opplagt at det var noe. Vi oppførte oss ikke normalt noen av oss. Vi ble seende ut som to intenst flørtende fjortiser.

Jeg ville jo ikke lage utgangspunktet for en scene på en så fin kveld, hallo!!!

Men der sitter jeg med mobilen i hånda, og ser igjennom profilbildene....

Og der. Der er svaret. Hvem han er. Hvor jeg har han ifra. Hjertet stopper.

Tankene mine flyr TI år tilbake i tid. Nina er 17 år, og har sneket seg inn på nattklubb. Har akkurat gjort det slutt med en fantastisk drittsekk som brøt ned det lille jeg hadde av selvtillit så effektivt at jeg utviklet spiseforstyrrelser. Har dratt på meg et skjørt så trangt at jeg omtrent ikke kunne ha truse under, sorte platåstøvletter som gjorde meg SKUMMELT høy, og ikke minst...den sorte skinn-tubetoppen som klemte meg enda flatere enn jeg var: her snakker vi NULL bryster.

Jeg står der og vrikker meg, tester den nye svane-greien som ble resultatet etter mange år som stygg andunge. Utseende og personlighet matcher ikke i det hele tatt. Jeg ser ut som ei bimboblondine, lett nedleggbar.

Og der kommer han....

Med de vakreste brune øynene jeg har sett i hele mitt liv.

Jeg går nesten i bakken når jeg ser ham. Jeg tar et steg til siden for å slippe han inn på dansegulvet. Men han skal ikke forbi. Han stopper opp. Foran meg. Tar en arm rundt midjen min og sier "kom, du danser med meg". Jeg mistet pusten.

Han var den peneste gutten jeg hadde sett i hele mitt liv... Han var så flott at jeg så konsekvent ALLE andre steder enn rett på han.

Lite visste jeg at dette så ut som om jeg var hardt to get...

Hjertet hoppet jo nesten ut av kroppen jo!!!!!

Og han slipper meg ikke av syne. Går jeg ut går han ut. Skal jeg danse skal han danse.

Jeg kommer aldri til å glemme det... Tokas "miracle" sprenger omtrent anlegget, og vi danser tett, jeg med ryggen min mot hans brystkasse, armene hans rundt livet mitt, kinnet mitt mot hans... og jeg tenker "herregud skjer dette?!?!?!" og smilte så hardt at det gjorde vondt i kinnene mine.

Vel...ung og naiv, klokken nærmer seg stengetid, og modellen (som han jobbet som) følger meg til døra. Jeg lånte en venninnes leilighet den natten, og bodde bare noen hundre meter borte i veien...

Men jeg var jo Nina. Ikke bimboblondinen som hadde seg hver helg. Jeg hadde bare hatt sex med 3 stykker, og alle hadde vært kjærestene mine. Jeg rotet aldri på fest, og tok aldri iniativet til å kysse og slike ting. Intimitet freaket meg ut.

Så der står jeg altså. Og har "spilt" hard to get hele kvelden. Med byens flotteste hottie på døra....og sier setningen som skulle bli varemerket mitt gjennom hele min fartstid på byen i årene som fulgte:

"Hva?! Tror du det blir noe på deg eller!?", blunker, og lukker døra mellom oss.

Jeg kommer aldri til å glemme uttrykket hans i det døra gled igjen...

Jeg sto bak med hamrende hjerte, lente pannen mot veggen og ba til Gud om at han skulle gå så jeg slapp å forklare at sannheten var at...jeg ville jo ha ham. Jeg var bare redd for at han skulle synes jeg var dårlig i senga, ikke hadde fin kropp, for små pupper og alle de andre dustetingene en 17 år gammel styggandunge-svane tenker når hun lukker døra i trynet på drømmegutten.

Men han gikk. Og jeg så han aldri igjen.

Ikke før ti år senere. På et kjøkken blant mennesker jeg ikke kjente.

Hjertet mitt stoppet omtrent da øynene mine falt på modellbildet hans som tydeligvis var brukt som profilbilde en gang. Jeg stirret og stirret. Jo. De øynene glemmer jeg aldri.. Det VAR han.

Og det er da jeg legger merke til navnet.

Jeg må le....

Tankene til Nina flyr tilbake i tid. Ikke ti år...men tyve år.

Nina er 7 år gammel. Står i skolegården, inntil veggen. Biter seg i leppa, ser i bakken. Svarer halvveis på spørsmålene til venninnen som står og forteller en kjedelig historie om noe barbiegreier. Jeg følger såvidt med...

For der står han.

Gutten i klassen over. Med den tøffe skinnjakken. Og det fine håret. Den kuule stemmen og måten å prate på.

Og med de nydeligste brune øynene jeg har sett i hele mitt liv...

Jeg må bare le.

For ei jente som ikke tror på tilfeldigheter er det som jeg nesten må klype meg i armen.

Han inviterte meg med på fest for snart to uker siden. Det var sammen med mine kamerater, så jeg tenkte ikke noe over det. Hyggelig gjort, sa stemmen i hodet mitt, mens jeg sminket meg og var lykkelig over å bli invitert med ut. Jeg har lite nettverk her i hjembyen min nå som jeg har flyttet hjem, og partyNina lengter ut!

Men når vi treffes igjen...det er da jeg kjenner det.

At herregud, hva er det som skjer med energien når vi to er sammen?

Vi prater hele kvelden. Jeg ler av alt han sier. Jeg biter meg i leppa og ser i gulvet mens han spør hvor han i alle dager har meg ifra, at han føler han har sett meg før... Jeg ser opp, ler, og sier "nei si det!".

Han vet det ikke.

Han vet ikke hvem jeg er.

Men han ser på meg.... Og denne gangen er ikke damen der. Så han kan se så mye han vil. Og han ser....han tar aldri øynene ifra meg. Er jeg i rommet, så er han der med en gang.

Jeg stråler.

Jeg føler han er min, men jeg forstår ikke hvorfor.

Utestedene stenger, og jeg skal si farvel til kompisene mine. Men han? Han er borte.

Trist, jeg ville jo si godnatt, tenker jeg snurt, og finner drosjekøen.....

Dagen etterpå ringer han. Om han skal kjøre meg til byen så jeg får hentet bilen? Jo, takk, det var snilt, sier jeg og smiler. En liten sommerfugl hopper ut av et hemmelig sted og tar en runde i magen. "skjerp deg nina" sier jeg til meg selv, "han har dame!" mens jeg gjør meg klar til å hentes.

Og så står han der, på trappa. I barndomshjemmet mitt.

Jeg ler. "hva ler du av?" sier han og smiler. Med de nydeligste brune øynene jeg har sett i hele mitt liv.

"ingenting" sier jeg og smiler tilbake.

Den flotteste gutten på skolen står på trappa mi. Hjertet mitt er syv år igjen....

Vi setter oss i bilen og kjører inn til byen. Jeg ser ut vinduet og nyter følelsene som raser rundt i kroppen min. Jeg driter i om han er opptatt, jeg har lov å nyte sommerfugler i magen min i all hemmelighet. Det er da ingen forbrytelse. Så jeg lar dem fly fritt. Det gjør at av og til så må jeg bare le. Jeg rister på hodet av meg selv, og ler litt til. Kalles det lykke?

Og jeg ser ham....i sidesynet....han snur ansiktet helt mot meg og ser på meg, når jeg sitter vendt mot sidevinduet. Jeg ser han smiler. Og stirrer.

Jeg snur meg og smiler tilbake.

Vi sier ingenting.

Men likevel...så er det som om jeg prater med ham i tankene.

"dette var fint" sier tankene mine.

"jeg vet" sier hans og han smiler.

"hehe, hva er det som skjer mellom oss?!" spør tankene mine mens jeg ser han inn i øynene igjen.

"jeg vet ikke, det er helt sykt!" sier tankene hans tilbake, mens han smiler så mye at de vakre brune øynene nesten forsvinner mellom sorte, lange øyenvipper under nøttebrunt hår som ser ut som det er laget av fløyel, sexy og røft til alle kanter......

"jeg beklager at jeg bare forsvant i går, men.... du utstråler noe...noe så kraftig at jeg kjente at jeg ikke kunne stole på meg selv lengre... så unnskyld for at jeg gikk uten å si hadet, men det var nok for det beste..."

!!!!!!!!!!!!!!

Når jeg endelig får samlet meg nok til at jeg kan snakke med normal stemme, hører jeg meg selv si "ja jeg forsto det...det går fint" og var egentlig ganske fornøyd med at det var det som kom ut når jeg egentlig ikke hadde kontroll over snakketøyet I DET HELE tatt.

Jeg takker for turen og setter meg i min bil. Jeg møter mitt eget blikk i speilet og spør meg selv med latter i stemmen:

"hva faen var det!?!?!"

Vel hjemme logger jeg meg på facebook...og der er han med en gang. Sier hei på chatten.

Vi snakker i flere timer...

Vi har enormt mye til felles. Livserfaringer, interesser, humor...

Til slutt klarer jeg ikke å holde det for meg selv lengre.

"Du...du..? Husker du en kveld på byen for ti år siden...du la alle eggene i en kurv og brukte en hel kveld på å sjekke opp ei flott blondine...dansen med henne hele natten...men da du sto utenfor døra hennes fikk du døra i trynet med kommentaren "tror du at det blir noe på deg!?".......hehe...husker du hun..?"

Jeg skjelver på hendene mens jeg venter på svaret.

Og han husker det!! Han kom aldri til å glemme det, han fikk seg en skikkelig trøkk den kvelden! Det hadde visst aldri hendt før...

Da jeg nevner skinnjakken hans på barneskolen tror jeg det skal klikke for fyren. Han får helt sjokk. Han husker meg nemlig fra den tiden også....

Jeg sitter og stirrer på skjermen.

Føler mye, men klarer ikke å plassere hva.

Det føles så....sjebnebestemt. Som om noe skjer og jeg ikke forstår omfanget av det selv ennå. Som en stor ball som ruller, og jeg henger på så godt jeg kan.

"jeg liker best å prate ansikt til ansikt. kjøre tur?" spør han plutselig.

Og så gjør vi det....

I flere timer. Prater om alt. Om ingenting. Han åpner seg helt. Forteller meg de mørkeste hemmeligheter. Hvilke dårlige sider han har. Hvor ille tilredt forholdet er, og hvorfor han holder liv i det. Og hele tiden...hele tiden dette blikket...

Han kjører meg hjem, jeg gir ham en rask klem og sier godnatt og takk for god prat.

Hele kroppen prikker.

Pusten er ujevn. Jeg ler. Det triller fem tårer. Jeg ler igjen, rister på hodet og river meg i håret.

Hva er det som skjer med meg?!

Jeg forsøker å sove, men når klokken er seks er jeg lei av å telle forskjellige ting på soverommet mitt. Jeg har 579 kvisthullmerker i takpanelet mitt....

Så jeg står opp.

Etter 6 mnd med et søvnmønster hvor jeg sover til klokken ett og er helt grøt i hodet, står jeg plutselig opp klokken seks og er hoppende glad.

Jeg rydder kjøkkenet. Vasker av benkene og bordet. Dekker på med fint servise, tenner stearinlys, tar på koselig radio og steker omelett til meg selv og foreldrene mine.

Først klokken ni kommer mamma tuslende ned i morgenkåpen...

Hun stopper i steget når hun ser meg.

"Nina?" spør hun. "er du oppe nå!?"

"ja! " sier jeg og smiler.

"Men...Nina...du...du smiler så flott. Hva har skjedd?" sier hun med omsrog, engstelse og spørsmål i stemmen.

"Jeg vet ikke!" sier jeg og ler, mens jeg gir henne en klem.

Mamma kaster et blikk på kjøkkenbordet, ser meg inn i øynene, holder en hånd på hver av skuldrene mine og gransker hele meg med storslåtte øyne.

"Ja men herregud Nina! Du er tilbake!!!!!" utbryter mamma mens tårene triller, et lite lettelsens hikst unnslipper leppene hennes før hun gir meg den beste klemmen jeg har fått på lenge....

For jeg har vært mørkt. Jeg har vært langt, langt nede i prosessen som har vært... En skygge av meg selv. Følelsesløs, kald, innesteng og anstrengt.

Men på kjøkkenet står Nina.

Glade, livsglade Nina som reiste til Bergen for 6 år siden, og som mistet litt av naiviteten og livsgnisten sin der oppe.

Men der er hun, tilbake, ekte og lykkelig, egentlig uten grunn.

Uten annen grunn enn å føle at hun ikke er alene på jorden likevel, det finnes en som meg der ute, en som er HELT som meg...

Her snakker vi RP-dimensjoner i følelser som foregår på innsiden.

Bare enda sterkere.

Så sterkt at jeg avogtil feller en tåre...

Jeg går sånn hele dagen, og er forvirret over min egen sterke reaksjon etter den intime praten med Ham dagen før.

Og det er da det skjer..mens jeg sitter og forklarer om den kraftige opplevelsen av kjærlighet uten å egentlig forstå hvorfor til en god kamerat over facebookchatten....

Så ringer han.

Jeg grabber telefonen i panikk, men teller 4 ring før jeg sier "Hei!" med den gladeste stemmen jeg klarer uten å høre manisk ut.

"Hvorfor ringer han!?!" er den eneste tanken jeg klarer å oppdrive i hodet mitt. Alt annet er følelseskaos.

Kort fortalt...

Han har gjort det slutt med damen. Og jeg hører på stemmen hans at han trenger sin sjelevenn...

Så jeg hiver meg i bilen og drar hjem til ham.

Når jeg parkerer kommer han ut i døra for å slippe meg inn...

"hei du..." sier jeg med varme i stemmen idet jeg går opp de fem trinnene som skiller oss.

"hei..." sier han og ser glad og lei seg ut på en gang.

vi smiler. begge to.

og så gir jeg ham min aller første ekte, stående klem i hele mitt liv.....

Og jeg føler meg hjemme.

Hel.

Ekte.

Elsket.

Forstått.

Forgudet.

Jeg føler meg komplett.

Vi står bare sånn. Lenge.....

I stua forteller han om bruddet, hvordan hun reagerte, hva han føler, ja egentlig alt.

Han ler en lettet og litt forvirret latter, ser på meg og spør "skal vi ta en øl?".

Jeg ler og sier "ja! du trenger helt klart en øl etter de siste 24 timene her!".

Så vi drar inn til byen, tar noen øl og snakker sammen hele kvelden....

Vi er ett. Han leser meg. Går i meg, lar meg ikke manipulere. Men jeg vil heller ikke. Jeg er bare ekte sammen med ham... Og han med meg.

Så vi drar hjem til ham, sammen.

Og akkurat i det jeg skal til å sovne med hodet mot bilvinduet, så kjenner jeg han klemmer hånden min og hvisker...

"Glad i deg, Nina..." :rødme:

Vi sovner i hverandres armer den natten.

Ikke sex. Ikke så mye som et kyss engang...

Vi bare våkner med jevne mellomrom, ser på hverandre, smiler...Stryker den andre på kinnet, gir hverandre knuseklemmer, og sover videre med armer og bein flettet i hverandre...

Og følelsen er der på morgen også.

Og i meldinger.

Hele tiden.

Alltid.

Han er liksom i hjertet mitt hele tiden..

Det har gått en uke nå.

Jeg var vekke helt fra torsdag, og så han ikke igjen før på tirsdagen....

Men da vi så hverandre igjen føltes det like sterkt ennå

Så nå har vi tatt "praten".

Vi starter som venner. Han sier rett ut han sårer og fucker det opp med alle damer han er romantisk med, og det eneste han vet er at han vil ha meg i livet sitt for alltid. Så han vil ha meg som bestevennen sin.

Åh søte gutten...

Vi er jo helt borte i hverandre begge to. Den fysiske kjemien er kjempesterk.

Men jeg forstår han, og respekterer han.

Det har jo bare gått en uke siden han kom ut av et 3 år langt forhold...

De bodde ikke sammen nå lengre, men likevel.

For en mann som er redd for krav han ikke kan møte, løfter han ikke kan holde, og har store problemer med å slippe folk innpå seg, så er dette en drømmeløsning.

Så får vi bare se hva som vokser frem over tid...

Men om jeg er forelsket?

JAAAAAAAA!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

[~Enra~]

Til info:

"kutte ut"-sexguden er ikke på denne festen men på festen vi var på før denne.

"psykopaten" var en annen mann, en som la seg etter meg noe så inn i helvete hele kvelden og laget en scene med å rekke finger og greier da jeg for ørtene gangen sa NEI til å bli med ham hjem..

"Han" er han med de brune øynene

[~Enra~]

Så var det det å få sove da, når jeg vet at han er hos henne...

Jaja. Det er ingenting jeg får gjort med situasjonen. Hjertet mitt er lost uansett, jeg vil være nær ham 24/7 uansett om han er min eller ikke.

Han skulle jo til eksen i kveld for å prate ut, siden bruddet ble litt bråere enn det noenav dem hadde godt av..

Få closure, som han sa.

Det var tross alt 3 år.

Man blir jo glad i noen på 3 år.

Så jeg er bare så spent på om møtet deres i kveld virker inn på hva enn det nå er han føler ovenfor meg..

Om han ser at han bare falt for meg for å komme ut av et forhold.

Om han ser at han ikke falt for meg men det vare var...kjemi..

Om han ser at han trenger tid alene likevel..

..at vi ikke kan være sammen slik vi er nå og kamuflere at vi oppfører oss som kjærester bak "venner"-stempelet.

Eller om han tekster meg i natt eller i morgen og alt er som før

Jeg vet ikke..

Bare tiden vil vise.

Men...han har jo blomstene han fikk av meg som "gratulerer med leilighet-kjøpet!"-overaskelse som bakgrunnsbilde på mobilen....

..det betyr vel noe..?

Åh I hate this.

Han er sjelden.

Det er bare en sånn.

Det er bare han.

Det er bare han som er han... Alt annet vil være nummer to. En kopi. Noe nest best..

Han er bare best

[vidvandre]

Håper det ordner seg

Høres ut som om det gnistrer det der

[~Enra~]

Hurra

Fikk melding i dag fire minutter etter at jeg vet vekkerklokken hans ringer... Om at nå hadde han sovet av seg alt det triste og følte seg ny :D

Yey!

Og nå skal vi gå og se på sofa..

han trengte visst hjelp!!

IIIIIIIIIIIIIIIHHHHHHHHHHH!!!!!!!!

[Samantha]

Syns litt synd på X-dama hans eg....

Veldig glad på dine vegne altså, men syns heile greia går litt for fort i forhold til at han var i eit 3 år langt forhold. Eg har i alle fall ikkje lyst at kjæresten min skal dumpe meg berre fordi han blir betatt av ei fin berte på en fest....

Meeeen; er det riktig, så er det riktig!! :rødme:

[~Enra~]

Syns litt synd på X-dama hans eg....

Veldig glad på dine vegne altså, men syns heile greia går litt for fort i forhold til at han var i eit 3 år langt forhold. Eg har i alle fall ikkje lyst at kjæresten min skal dumpe meg berre fordi han blir betatt av ei fin berte på en fest....

Meeeen; er det riktig, så er det riktig!! :rødme:

Huff jeg VET!!!

Men... Det er ikke hele bildet.

Vi ser på livet, jorden, åndelige ting og følelser på samme måte. Vi matcher på et nivå jeg aldri har matchet noen før. Og han har vært oppriktig og himmelfallen i måten han har åpnet seg om nære, nære ting...

Forholdene hans har aldri vært helt ekte. Han har alltid holdt noe igjen. Ingen har fått hele hjertet hans. Når han er med meg er han helt forvirret, for spill og tullesjarm funker ikke. Vi ser rett igjennom hverandre... Så jeg kan ikke drive på med "tullet mitt" jeg heller.

Det er noe som sitter dypt i margen på oss begge, som vi ikke klarer å sette fingeren på. Som om vi hører sammen...

Men rett skal være rett:

De hadde vært on and off lenge. De flyttet ifra hverandre for et halvt år siden, og det eneste han hadde av private ting hos henne var en tannbørste.

Så han har ikke dumpet henne til fordel for ei berte på en fest.

Han gjorde det han visste var rett i forhold til at han manglet de rette følelsene for henne.

Hva som skjer med oss vil jo bare tiden vise....

Men om jeg liker ham!?

HELL yeah!! :D

[~Enra~]

Årh jeg er så spent på om han ringer meg i natt og vil hentes hjem fra byen!!!

Jaja... Jeg får bare vente og se

Men hvis ikke, så sees vi nok i morgen likevel

Åh jeg er så lost :rødme:

[~Enra~]

Han ringte meg presis klokken 3

Driiita.... Men nydelig

Sto der og ventet inne i byen, så skikkelig bra ut...

Vi hadde en fin natt, mye kos og armer og bein..

Men:

I dag kjente jeg den kom. Følelsen, snikende. Av at dette går for fort. For begge. At det er en omvent Nina&M-situasjon jeg drev og kokte sammen.

Presser jeg for hardt på ham nå så ødelegges hele greien.

Så vi tok en ny alvorsprat i dag, lå der med to forvirrede hoder på hver sin pute og jobbet hardt for å kommunisere frem de rette budskapene.. Det var vanskelig å ikke pakke Nina inn i skilpaddeskallet sitt tenk!!!

Men han er ærlig med meg. Og det skal han ikke straffes for... Ingenting er verre enn at jeg skaper meg og gjør meg vrang fordi hjertet mitt fikk seg en smikk. Han sier ikke "hadet bra Nina". Han sier bare at han ikke er klar for et nytt seriøst forhold nå.. Og det er helt kurant. Jeg mener hallo. Det har jo ikke gått to uker en gang..

Så vi ble enige om å ikke være med hverandre så mye, selv om vi vil. Fordi energien og kjemien er så sterk at vi oppfører oss som kjærester på alle måter, men så kommer angsten krypende, hans skyldfølelse fordi han vet han ikke kan knytte seg skikkelig ennå og fordi han føler at jeg gir så mye som han ikke er klar til å gi tilbake..

Men han er forvirret over hele situasjonen. Og meg, ikke minst. At jeg ikke er som andre jenter han har møtt, at det er noe som skiller meg ut. Noe han vet han egentlig vil ha, men er redd for å ødelegge om vi har det for travelt nå...

SÅ:

Nå skal jeg bare hvile litt, så skal jeg kle på meg Ninakanin og hoppe ut i nattelivet :D

Er invitert på bursdagfest til ei god venninne av han, haha, som jeg bare har møtt 1 gang

Han ble såååååååååå snurt

Men vi skiltes med god tone, så alt er ok

Jeg sendte en fin melding når jeg kom hjem om at jeg er glad i ham og at jeg er glad han er ærlig osv...

Fikk svar en time etterpå:

"Du er bare godheten selv du.. "

Så:

Gi det tid Nina! Gi det tid!

[~Enra~]

Helgen var helt perfekt fra ende til annen :D

Bursdagsmiddagen var jo bare helt vanvittig deilig, indrefilet og myyyyyyyyye rosevin! :D

Så skjedde det uungåelige... Det ble en bytur!

Drinkene fløy, og Nina ble Ninakaninsk...

Plutselig sier venninna mi at vi skal skifte utested, og jeg jubler av glede!! Endelig et sted hvor det er DANSEmusikk!!!

Så jeg hiver på meg jakken og hopper bortover på glattisen, synger for meg selv mens jeg kaster på håret og er i min egen verden.

Kommer bort til utestedet, og ser med gru den lange køen.

"jaja" tenker jeg, og hopper bort til vipkøen som er helt ledig.

"Eh, har du stempel?" sier vakten, og ser på gjestelisten samtidig, hvilket jeg finner underlig siden jeg ikke har sagt hva jeg heter eller insinuert at jeg er på den.

"Nei, men den forbanna gjengen jeg er med er der inne, og jeg mitt svimehode glemte jo å få stempel før vi stakk til det andre stedet for å sjekke ut livet der!! Men det er jo best her så nå skal vi være her heller!" lirer jeg av meg og blunker.

Og så slipper han meg inn!!

Foran HELE forbanna køen!!

Det beste av alt er at da jeg kommer til hun der hissige betalingsdama så roper det bak meg:

"Du skal stemple henne, hun skal inn!"

Åh I've still got it...

Er det mulig...

Har vært der EN gang før liksom haha!

Men uansett, vel inne så forstår jeg jo at her blir jeg alene litt, for resten av gjengen må jo stå i kø. Så jeg henger av meg jakken og finner mitt yndlingssted på enhver nattklubb:

MIDT på dansegulvet.

Tiden går, og jeg lurer på om gjengen har kommet.

Så jeg lirker meg ut av folkemengden og tar en runde, ser i alle kriker og kroker...ender opp med døra til slutt og konkluderer med at niks, her er jeg alene gitt!

Så snur jeg meg...

Og der står han :rødme:

Han står en meter fra baren, alene, midt på gulvet, med kroppen mot baren men hodet vendt mot meg. Og smiler. Og smiler. Han bare står der.... Som om han har sett meg lenge, og synes jeg var søt som gikk rett forbi..

Så jeg stopper i steget.

Og smiler tilbake, holder blikket

Så står vi bare der...

Jeg slipper blikket og hopper bort og gir en god klem:

"Hei! Har du sett H og gjengen!?" spør jeg ivrig "jeg finner dem ikke!"

"Nei jeg traff dem på den andre nattklubben i sted. De skulle visst være der for det var så lang kø her!"

Hm. Jaja, tenker jeg, og hopper ut på dansegulvet igjen.

Og....hele tiden....så ser jeg ham. Han ser på meg, uansett hvem han står og prater med, så er blikket på meg. Jeg danser og danser og danser, koser meg ihjel...

Og hele tiden dette blikket.

Til slutt kommer han bort, tar meg i armen og smiler:

"Kom Nina, vi går nå "

hiiiiiiiihiiiiii

Så huket jeg tak i en piratdrosje og vi hadde tidenes mest crazy tur hjem, hehe, som han så fint sa da vi våknet dagen derpå:

"Jeg hadde ALDRI satt meg i den bilen alene! Du er CRAZY!!!"

Men da merket vi begge at ting ble litt intenst. Han trenger ro... Og ikke minst jeg.

Så i går var det meldingfri for harde livet. Jeg må liksom tvinge meg selv...

Heldigvis fikk jeg det til!

Så nå er jeg i en god stim og skal holde meg litt på avstand, prioritere meg og mine ting og interesser.

Jeg må for enhver pris ikke lage denne greien til en M del 2-ting.

Og når det er sagt...

Det ville vært bryllupsdagen vår i dag

Rart hvordan ting ikke blir som en tror, håper og planlegger...

Menmen.

Nå skinner solen og jeg har to nydelige hunder som gleder seg til å flyyyyyy over strendene på Jæren :D

Alt ordner seg for snille Kaniner!!

[Gjest Ylva Virvla]

Fin dagbok du har.

*Legger igjen spor*