sosial angst

[Gjest sosialangst]

hei. nå jeg er så utrolig fortvilet at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. jeg klarer nemlig ikke å være sosial. tro meg, jeg vil, men jeg klarer ikke. føler at ALT jeg sier er teit, og at ingen liker meg uansett, tør ikke se på folk og si hei (blir kalt overlegen som følge av dette) og ja... alt dette gjør meg så deprimert. sitter bare og gråter, orker ikke gå ut. jeg vil så gjerne være sosial! innerst inne liker jeg jo mennesker, bli kjent med nye osv osv., så det er derfor jeg blir så deprimert når det ikke funker. føler at jeg mangler en eller annen sosial antenne eller at det er noe galt med meg.

har gått til psykolog i flere år, uten at dette hjelper. går også på antidep. (Cipralex), men de hjelper bare med at depresjonen ikke kveler meg helt, ikke dette. har også fått noen teknikker som skal hjelpe en til ikke å tenke så negativt. disse hjelper på visse ting, men ikke på det sosiale. jeg er rett og slett usikker, utrolig usikker. eier ikke selvtillit.

føler at livet er en eneste stor kamp. begynner å lure på om det noen sinne vil bli bra. jeg vil ha venner! jeg vil kunne gå ut og ha det gøy! jeg vil tørre å prate med folk, uten å tenke at alt jeg sier er teit! jeg vil ha et liv!

er det flere der ute som har det som meg? noen som har noen tips? jeg er villig til å gjøre hva som helst, healing, ja alt! noen råd for hvordan få selvtillit?

hilsen meg som snart gir opp

[Momseguri]

ihvertfall

[Gjest Tripp]

Jeg har det helt likt selv. Har også prøvd psykolog og anti-dep, men det funket ikke.

Jeg har mange ganger prøvd å tvinge meg til å være åpen og startet på fritidsaktiviteter for å møte folk, og vært med på KG-treff, men når man bare møter folk som ikke er like sjenerte, så funker det liksom ikke.

Jeg klarer ikke å snakke med folk, selv om jeg føler meg som en supersosial person. Vil så gjerne.. Er ganske trist å gå glipp av så mye, så jeg MÅ få gjort noe med det nå.

Det som har fungert for meg er å bli eksponert for det jeg frykter. Om jeg får til å føre en liten samtale med en person (klarer ikke snakke til flere samtidig), da blir jeg så sterk at jeg kan få til alt, humøret stiger med en gang. Skikkelig mestringsfølelse. Men det gjelder jo å holde dette gående, føler ikke jeg har hatt muligheten til det. Treffer for lite folk.

Du kan jo prøve å finne noen med samme problem eller iaf noen med forståelse for ditt problem på nett?

Lurer litt på hvor gammel du er, og hvilken situasjon du er i (jobb, student, samboer?) ?

[Gjest Gjest_sara_*]

Det var som å lese om meg selv. I perioder har jeg hatt det bedre, men det blir lengre og lengre mellom hver periode og de fremskrittene jeg fikk til, er glemt. Nå har jeg stengt meg mer og mer inne og isolert meg sosialt. Jeg besøker nesten ikke familien mer og det hender ofte at jeg ikke svarer på telefonen. Jeg er blitt deprimert og er kommet i en vond sirkel. Jeg tar ikke antidepressiva, men kanskje hvis det vil hjelpe meg er det kanskje redningen. Trist å høre at det ikke hjelper deg.

Det handler om å snu tankene, men det virker som det krever mye av oppmerksomhet og konsentrasjon over tid. Jeg har vært utsatt for voldtekt og sliter med det. Selvtilliten er borte og de negatige tankene og bekymringene har tatt over hverdagen. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Kan en innleggelse på psykiatrisk avdeling hjelpe? Jeg hører fra de som har vært innlagt at de får snakke med en psykiater en gang i uka og resten av tida er de bare innlagt...

[Gjest Gjest_jente_*]

Jeg har til dels samme problem, og hvertfall forståelse for ditt problem!

[Gjest stillness]

Jeg stor forståelse for det du skriver om. Har også sosial angst og har hatt en dårlig år hvor jeg har isolert meg selv og blitt mer og mer deprimert.

Nå er jeg veldig lei av at ting skal være sånn og det er ikke slik jeg ønsker å leve.

Noe som hjelper meg og som andre har skrevet er å eksponere meg for det jeg er redd for,noe som er vanskelig og stressende,men det hjelper.

For noen år siden gjorde jeg dette,og da gikk jeg på fester alene,jobbet i studentradioen osv. og ja det var til tider jævlig,men noen ganger så hadde jeg det faktisk kjempegøy og fikk noen bekjentskaper ut av det.

Det siste året gikk det desverre nedover med meg igjen,og jeg må begynne på nytt igjen.

Man må egentlig bare tvinge seg selv og forberede seg,si til seg selv at det kommer til å gå bra og en må nok regne med at vil bli litt opp og nedturer,men det hjelper ganske mye.

På den måten ble jeg for eksempel kvitt all denne overanalyseringen jeg ofte hadde etter en sosial situasjon,der jeg alltid tenkte på alt det "negative" jeg hadde gjort eller sagt,og det stemmer jo ikke.For eksempel så tror jeg ikke noen legger spesielt merke til at måten jeg sa "hei" på var teit eller ikke.

[Gjest Gjest]

Hei!

Det er leit å høre det dere opplever med isolasjon osv. Jeg er selv plaget av sosial angst og levd med det svært lenge. Har tatt lang utdanning og er i full jobb, men nå begynner det å bli tøft.

Når man kjemper med sosial angst er det fare for å bli utbrent i tillegg, for det sliter på både fysisk og psykisk.

Er en gutt på 35 og ønsker kontakt med andre i samme situasjon. Det skulle finnes en klubb for sanne som oss, hvor vi kunne trene og møte forståelse.

Hilsen Bjørn

[Gjest stillness]

Hei!

Det er leit å høre det dere opplever med isolasjon osv. Jeg er selv plaget av sosial angst og levd med det svært lenge. Har tatt lang utdanning og er i full jobb, men nå begynner det å bli tøft.

Når man kjemper med sosial angst er det fare for å bli utbrent i tillegg, for det sliter på både fysisk og psykisk.

Er en gutt på 35 og ønsker kontakt med andre i samme situasjon. Det skulle finnes en klubb for sanne som oss, hvor vi kunne trene og møte forståelse.

Hilsen Bjørn

Dette er noe jeg også savner,og kunne tenkt meg å møte og trene sammen med andre som har det som meg.Vet jo at det finnes gruppeterapi og slikt,men det eksisterer ikke her jeg bor i hvert fall.Men det er (kanskje naturlig nok) vanskelig å komme i kontakt med andre med sosial angst her i Norge syns jeg.

[Gjest sosialangst]

Tusen takk for alle svar men dumt at det ikke er noen som har kommet over angsten som skriver. kanskje det kommer etterhvert. det hadde i hvert fall gitt meg (og sikkert flere andre) litt motivasjon

jeg eksponderer meg for det jeg er redd for hele tiden, så det at man må møte det man er redd for for å komme over angsten, stemmer ikke hos meg. jeg kan gå ut hver helg, både fredag og lørdag, og kommer hjem like deppa hver gang, fordi jeg ikke klarte å prate med noen. jeg føler rett og slett at jeg ikke har noe som helst å si. driver også gjerne og overanalyserer i flere dager etterpå om jeg i det hele tatt har pratet med noen, eks. herregud hvordan kunne jeg si det, det skulle jeg ikke ha sagt, jeg burde kanskje sett mer på han, virket jeg nervøs?, ånei han liker meg ikke osv osv osv. det er så slitsomt!

jeg går på skole, blir 20 år. går riktignok fortsatt på vgs fordi jeg har droppa ut et par ganger (pga dyp depresjon). så jeg må møte folk hver dag. jeg blir innmari sliten av det. føler at jeg MÅ prate med folk, hvis ikke er det noe galt med meg. vil også gjerne, innerst inne, men jeg fikser det liksom ikke. er også lei av å bli kalt overlegen, for det er jo det motsatte av det jeg er! men jeg tør bare ikke ta kontakt med folk, se på de og si hei. jeg prøver heller å unngå slike situasjoner hvor jeg er nødt til å hilse på folk, for det er så ubehagelig hver gang det skjer.

jeg har blitt tilbudt gruppeterapi, men per i dag så er det ikke noe jeg kan fikse. det høres sikkert teit ut, men jeg er innmari flau over problemet mitt, og hadde aldri fiksa å sitte i en ring hvor alle ser på hverandre og vet at alle de andre sliter med sosial angst. jeg skjemmes virkelig mye over dette.

kunne ønske det fantes en eller annen vidunderkur mot dette. leste litt om tankefeltsterapi i et blad på søndag. noen som har testet ut det?

[Gjest sosialangst]

Hei!

Det er leit å høre det dere opplever med isolasjon osv. Jeg er selv plaget av sosial angst og levd med det svært lenge. Har tatt lang utdanning og er i full jobb, men nå begynner det å bli tøft.

Når man kjemper med sosial angst er det fare for å bli utbrent i tillegg, for det sliter på både fysisk og psykisk.

Er en gutt på 35 og ønsker kontakt med andre i samme situasjon. Det skulle finnes en klubb for sanne som oss, hvor vi kunne trene og møte forståelse.

Hilsen Bjørn

Det må å bli utbrent kjenner jeg meg veldig igjen i! har ikke ork til noe som helst skolearbeid, sover så mye jeg kan, er trøtt hele tiden. akkurat nå har jeg ligget rett ut i senga i tre dager i strekk. er så sliten!

[Gjest farge]

Jeg har hatt lange perioder der jeg har fungert bra og uten medisiner. Angst får en til å føle at alle legger merke til en selv. Det er jo slett ikke tilfelle at man er et midtpunkt alle tar utgangspunkt i og ser feil ved. Alle andre har nok med seg selv og sine problemer og tenker ikke sånn som en med angst opplever når man overanalyserer eller føler seg så hemmet av angst at man ikke klarer å bare være i seg selv.

Angst er slitsomt, i tillegg til selve angsten bruker man så mye energi på å takle det og å analysere etterpå. Angst kan også føre rett en rett i en depresjon fordi man isolerer seg og er trett. Så sitter man der med både depresjon og angst, sånn som jeg gjør nå og føler at veien videre er for tung til at man klarer eksponere seg for det man frykter. Jeg har tenkt å ta det rolig noen dager og prøve å samle energi før jeg gradvis gjør små forandringer i hverdagen. Det krever mye, men jeg må stole på at det går bra.

[Gjest sosialangst]

ja nei det er ikke lett. er jo utrolig lett å falle inn i depresjon når man har angst. jeg er så alvorlig deprimert nå at jeg ikke vet om jeg orker å leve stort lenger. alt er bare kaos, mas, skuffelser... jeg føler meg maktesløs, fanget. sosial kontakt er så utrolig viktig for meg, at når den ikke fungerer er ikke livet lenger vært noe.

[Beauté]

Efexor er også mot sosial angst. Dette virket godt for en venninne av meg. Hun isolerte seg i flere år.

[Gjest Gjest]

Efexor er også mot sosial angst. Dette virket godt for en venninne av meg. Hun isolerte seg i flere år.

men gikk hun venninna di opp i vekt etter hun startet med efexor? har hørt om mange som har gått opp veldig mye i vekt av dem..

[Gjest Gjest_kristine_*]

hei. nå jeg er så utrolig fortvilet at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. jeg klarer nemlig ikke å være sosial. tro meg, jeg vil, men jeg klarer ikke. føler at ALT jeg sier er teit, og at ingen liker meg uansett, tør ikke se på folk og si hei (blir kalt overlegen som følge av dette) og ja... alt dette gjør meg så deprimert. sitter bare og gråter, orker ikke gå ut. jeg vil så gjerne være sosial! innerst inne liker jeg jo mennesker, bli kjent med nye osv osv., så det er derfor jeg blir så deprimert når det ikke funker. føler at jeg mangler en eller annen sosial antenne eller at det er noe galt med meg.

har gått til psykolog i flere år, uten at dette hjelper. går også på antidep. (Cipralex), men de hjelper bare med at depresjonen ikke kveler meg helt, ikke dette. har også fått noen teknikker som skal hjelpe en til ikke å tenke så negativt. disse hjelper på visse ting, men ikke på det sosiale. jeg er rett og slett usikker, utrolig usikker. eier ikke selvtillit.

føler at livet er en eneste stor kamp. begynner å lure på om det noen sinne vil bli bra. jeg vil ha venner! jeg vil kunne gå ut og ha det gøy! jeg vil tørre å prate med folk, uten å tenke at alt jeg sier er teit! jeg vil ha et liv!

er det flere der ute som har det som meg? noen som har noen tips? jeg er villig til å gjøre hva som helst, healing, ja alt! noen råd for hvordan få selvtillit?

hilsen meg som snart gir opp

Hei!

du er ikke den eneste her i verden. Jeg er 20 år nå og går i samme skoa som deg. hvor gammel er du?

Jeg har ikke hatt ordnetlig venner siden jeg gikk på barneskolen. På ungdomsskolen endret jeg meg totalt og skyvde alle unna. Hvorfor? Det prøver jeg ennå å forstå.

Det var da jeg begynte å utvikle sosial angst. Jeg endte opp med ingen venner og en følelse av håpløshet/ mye depresjoner. Jeg kunne ikke gå i butikken en gang uten at det knøt seg i brystet.

Men jeg har blitt litt bedre nå. Alderen hjelper litt... men som deg, føler jeg at jeg ikke har sosiale antenner og at folk ser rart/ uforstående på meg når jeg prater. Jeg tror at man sosialt sett ikke blir hundre prosent bra nok uten å ha venner man kan stole på og slippe seg løs med. Men å få venner, særlig når man ikke har venner fra før, er en tøff jobb hvor eldre man blir.

Som deg blir jeg også kalt overlegen... men egentlig er jeg bare veldig sjenert og usikker på meg selv. Og som deg igjen, hehe.. så vil jeg ut å ha deg gøy! føler jeg går glipp av den beste tiden i livet mitt. Den ond sirkel å komme ut av , så jeg skjønner deg godt at du er ganske oppgitt.

Jeg foreslår at du prøver kognetiv terapi. Det skal visst hjelpe deg å tenke annerledes på ting/situasjoner. Dette skal ihvertfall jeg prøve nå.

Og sånn ellers.. prøv å vær blid og imøtekommende. Det beste tipset jeg fikk av en psykolog er :Hvis du viser interesse for andre, vil de bli interessert i deg.

Så det er bare å spørre spørsmål.

Vi burde hoppe mer ut i det, gjøre oss sårbare og la det bære eller briste uansett hva vår dårlige selvtillit sier. Det er vel på den måten vi vokser av det.

lykke til : )

[solkrem]

Selv om jeg sikkert ikke har det like ille som deg, så skjønner jeg godt hva du snakker om. Føler alltid at folk ser kjemperart på meg når jeg snakker, og tiden det tar for dem å reagere på det jeg har sagt virker som minutter. På en annen side føler jeg meg skikkelig sosial også. Jeg har noen få venner jeg elsker å være sammen med, og føler jeg blir akseptert av dem. Men når jeg møter nye mennesker, så knyter det seg bare.

Når jeg er hjemme i feriene (studerer et annet sted), så er jeg redd for å dra på butikken i tilfelle jeg møter noen jeg "kjenner". Ser jeg noen mellom reolene, så kan jeg gå en laaang omvei bare for å slippe å si hei til dem. Hører jeg noen i gangen i leilighetskomplekset jeg bor i, så venter jeg med å gå ut. For jeg vil ikke møte på dem i tilfelle de vil snakke.

Det er jo supertrist, men jeg har innsett at jeg er litt annerledes og kanskje ikke som den gjennomsnittlige 20-åringen jeg burde være. Derfor har internett hjulpet meg utrolig mye! Her finner jeg personer med samme interesse og samme humor, og den dårlige selvtilliten forsvinner når jeg chatter.

Psykologer har jeg ganske dårlig tro på. Det jeg derimot tror at kan funke er å snakke med personer som har eller har hatt samme problem som deg selv. Følelsen av at man ikke er alene er utrolig god å ha noen ganger

Du har jo funnet noen av oss allerede.

Endret 8. januar 2010 av solkrem

[Gjest Daniel]

Googler man "sosial angst" kommer det side opp og side ned med mennesker som er utsatt for dette. Men hvor er dere alle sammen? Jeg ser dere ikke på gata, ikke på fest, ikke på butikken. Jeg ser dere heller ikke blant vennene mine. Men jeg vet dere er der.

Jeg har selv sosial angst.

Som flere skriver her er jeg enig i at å møte andre med samme lidelse kan være et veldig bra botemiddel. Jeg har til dags dato ennå ikke turt å være ærlig med noen om dette problemet. Jeg holder det for meg selv. Hadde jeg møtt noen med samme problem ville jeg kunne åpnet meg og endelig hatt noen å prate med som forstår hva jeg gjennomgår.

Er det noen der ute, mann eller kvinne, som ønsker noen å prate med er jeg veldig åpen for å møtes. Jeg bor i Oslo og er 29 år.

Innlegget er endret iht reglene. Treff kan arrangeres på dette underforumet.

SportyShorty, mod

Endret 14. januar 2010 av SportyShorty

[Gjest Sos-girl]

Googler man "sosial angst" kommer det side opp og side ned med mennesker som er utsatt for dette. Men hvor er dere alle sammen? Jeg ser dere ikke på gata, ikke på fest, ikke på butikken. Jeg ser dere heller ikke blant vennene mine. Men jeg vet dere er der.

Vi sitter gjemt hjemme, kjære deg!, det heter ikke sosialangst for ingenting.

[Gjest Gjest]

Noen sitter hjemme, noen er på butikken ,noen er på jobb, og noen er dine venner. Du bare vet det ikke enda

Jeg slet en del med sosial angst som er gått over til en mer generell angst. Jeg er veldig open om mine problemer og stadig dukker det opp andre bekjente som begynner å snakke om sin egen angst. Er nå i 75% jobb, hadde aldri trodd det. Er småtungt, men går overaskende bra likevel. Verst første uka.

Har hatt en form for angst siden jeg begynte på videregående. Måtte slutte. Og man kan bli bedre ja! Tok tiden til hjelp og små steg om gangen. Har til og med blitt gift med 70 gjester siden den tid. Er nå 25 år gammel. Har enda litt problemer i perioder, men det blir enklere å komme ut av for hver gang.

Ikke ta det som et nederlag om du får problemer med å snakke med noen på en fest. Ta det som en seier at du var på fest! Du må gi deg selv lov til å feile. En dag løser floken seg skal du se, bare man ikke slutter å prøve.

[Gjest våg mer]

Løsningen er å trene seg opp. Man må reprogrammere bort dårlige sosiale vaner ved å komme seg ut og våge å snakke med mennesker, og å gjøre sosiale ting som er vanskelige. Det kommer til å føles tøfft ut med det første, men etterhvert så blir det lettere fordi man oppdager at man kan klare alt man ønsker! Det tok meg flere år, men dere kan klare det!

En bok som hjalp meg med sosial angst var 'VÅG mer' http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.d...oduktId=1594698