Stebarn..

[Lille85]

Hva syns du om dine stebarn? Helt ærlig..

Endret 27. desember 2009 av Lille85

[Sissan]

Jeg er så glad i mitt stebarn som det er mulig å bli uten at det er et bio-barn. Så er det også en fantastisk unge på alle måter.

Du skriver at ditt stebarn nok lider LITT av å bare se faren to ganger i året. JEg tror hun lider MYE av det. Nå vet jeg ikke hvor lenge hun er hos dere disse to gangene hun ser ham, men jeg syns egentlig du skal backe unna disse periodene og la henne få mye alenetid med faren sin der han bare bruker tiden sin på henne. Og det syns jeg gjelder når dere får baby også - ta med barnet mye vekk, eller la mannen din reise på tur med storedatteren sin, så hun kan få litt tid med faren sin i alle fall. Forutsatt at hun ikke er der i ukevis selvsagt.

At du ikke får medfølelse med henne når hun oppfører seg på tvers av dine forventninger, er forsåvidt greit. Men du kan forsøke å vise forståelse for et barn som to ganger i året blir revet ut av alt hun er vant til for å tilbringe tid med en pappa som blir mer og mer fjern for henne. Og siden du uansett ikke liker henne noe særlig, burde det ikke koste deg så mye å la de få litt alenetid?

[Gjest Gjest]

Jeg var oppriktig glad i mine stebarn og savner dem hver dag. De hadde sine sider som jeg ikke satte pris på, men det var ikke deres skyld. Det er deres mamma og pappa som har oppdratt dem til dem de er, og de hadde samtidig en reaksjon på at pappa fikk ny kjæreste.

Men som jeg sa; dette var ikke deres skyld og jeg gjorde alt jeg kunne for å inkludere dem sammen med oss som familie. Når de var der så var det viktig for meg at de fikk samme behandling som mine barn.

[Gjest Gjest]

Jeg skulle egentlig ønske den ungen ikke hadde blitt født. Elsker mannen min, men ungen og morra hadde jeg ikke savnet om forsvant ut av livet mitt i dag. Viser jo selvsagt ikke det overfor ungen, vi har en grei omgang i hjemmet og klarer oss fint, men som sagt. Koser ikke unødig. Far og mor er klar over det, og krever ikke mer av meg. Syns jeg er akseptabelt.

[Gjest Gjest]

Jeg skulle egentlig ønske den ungen ikke hadde blitt født. Elsker mannen min, men ungen og morra hadde jeg ikke savnet om forsvant ut av livet mitt i dag. Viser jo selvsagt ikke det overfor ungen, vi har en grei omgang i hjemmet og klarer oss fint, men som sagt. Koser ikke unødig. Far og mor er klar over det, og krever ikke mer av meg. Syns jeg er akseptabelt.

Det overrasker meg at folk tror at de greier å skjule sånt for barn. Det greier de ikke.

[Canine]

Synes det er helt merkelig at voksne mennesker kan ha slik avstand til sine stebarn. Disse ungene har ikke bedt om å bli født, og i allefall ikke bedt om at foreldrene skal gå ifra hverandre og at mor eller far skal inn i et nytt forhold. Der er en grunn til at de er barn og VI er voksne.

[Gjest Gjest_Ina_*]

Eg syns stebarna mine er ok, men det er alt. De er søte og greie for en kort periode, men når vi f.eks har dem tre uker om sommeren blir det alt for mye(!) De er små, begge i trassalderen og noen troll uten like. Gå knapt fem minutt uten hyling og skriking, biting eller slåssing.

Eg liker dem stortsett, men er ikke oppriktig glad i dem, noe eg syns er litt leit. Og kjæresten min tror visstnok at eg automatisk blir glad i dem bare fordi de er hans barn. Sånt tar tid, og man blir ikke automatisk glad i stebarn. Av og til har eg lurt på å slå opp pga barna! Føler at eg ikke takler stemor-rollen så godt.

Men eg er altfor glad i faren deres, så det skjer nok ikke

[Gjest Gjest]

Sier som gjest over meg her. Jeg liker dem, men er ikke spesielt glad i dem liksom... Syns det er så enormt press på meg også, hans familie forventer at jeg opptrer som en morsfigur omtrent, og gjør alt det der. Jeg har jo ikke erfaring med barn i det hele tatt, kjenner jeg får helt angst av at dette ikke kan gå litt mer i mitt tempo. Bare fordi jeg ble sammen med en mann med unger betyr ikke at jeg automatisk ikke trenger tilvenningstid.

[Ulrikke]

Jeg har tre stebarn (som har samme mor). To av barna (og mamma'n) har jeg et veldig bra forhold til. Jeg gleder meg til å se ungene, og kan savne dem når de ikke er her. Det tredje barnet har en personlighet som kræsjer med min på alle måter. Barnet er sosialt og godt likt blant venner, men har ting som både vi OG mamma'n reagerer på (heldigvis kan vi til en viss grad snakke om det). Naturlig nok har mamma'n og min samboer litt lengre lunte når det gjelder barnet enn det jeg og stefar har, vil jeg tro...

Her går det altså ikke på stemor-rollen som sådan, eller på forholdet til mamma'n deres. Det går rett og slett på at barnets personlighet og væremåte er så veldig mye sånn jeg ikke ønsker å omgås hvis jeg hadde kunnet velge... Nå kan jeg ikke det, og jeg er fullstendig klar over at det er mitt ansvar og min jobb å takle det!

Barnet henvender seg like mye til meg som til sin far, betror seg på samme måte og omgås oss likt, så jeg tror ihvertfall til en viss grad at jeg er istand til å skille sak og person...

Konklusjon: stemor-rollen som sådan er avklart og uproblematisk. Man liker imidlertid ikke alle personer like godt, sånn er det bare. Barnet har ikke bedt om at jeg skal bli kjæreste med faren, så jeg jobber konstant med meg selv og har gjort det i årevis. Kos og klem er det mye av, med de andre faller det naturlig, med dette barnet må jeg ofte ta meg litt ekstra sammen for å gjøre det naturlig. Kall meg gjerne et dårlig menneske - men jeg har ihvertfall selvinnsikt og jobber med saken...

[Gjest Purple Haze]

Kjæresten min har tre barn, men jeg kaller ikke meg selv stemor, tror ikke jeg kommer til å se på meg selv som det heller. Vet ikke. Vi skal flytte sammen om bare noen dager.

Jeg har et kjempegodt forhold til de to yngste, de er veldig begeistret for meg, og jeg for dem. Gjør masse sammen med dem, og de vil gjerne ha meg med på ting, og fortelle meg om alt mulig. Det setter jeg kjempepris på

Den eldste har jeg et helt ok forhold til. Det barnet er 18, og lever sitt eget liv.

Heldigvis er jeg så voksen at jeg skjønner hva det innebærer å gå inn i et forhold hvor det er barn. At alt ikke er en dans på roser, at det er en mor inne i bildet, at jeg må finne meg i å komme i bakgrunnen i blant, og at ungene kan få reaksjoner.

Og at barn skjønner at du ikke liker dem, selv om du tror de ikke gjør det. Hvis man ikke klarer å oppføre seg skikkelig mot de barna som allerede er der, burde man heller finne seg en partner uten barn.

[Gjest Gjest]

Heldigvis er jeg så voksen at jeg skjønner hva det innebærer å gå inn i et forhold hvor det er barn. At alt ikke er en dans på roser, at det er en mor inne i bildet, at jeg må finne meg i å komme i bakgrunnen i blant, og at ungene kan få reaksjoner.

Ikke bare i blant! Stort sett alltid!

[Gjest Purple Haze]

Ikke bare i blant! Stort sett alltid!

For noe tull! Kjæresten min er nemlig en voksen mann, som evner å ta vare på både barna sine og meg.

Dessuten har man selv et ansvar for å være deltakende i livet til stebarna sine.

[Lille85]

For noe tull! Kjæresten min er nemlig en voksen mann, som evner å ta vare på både barna sine og meg.

Dessuten har man selv et ansvar for å være deltakende i livet til stebarna sine.

Føler meg litt bedre nå!! Takk :-)

Hun er her 3 uker hver gang hun kommer forresten!

[Ellevill]

Jeg skjønner det kan være vanskelig å forholde seg til stebarn.

Men det høres ikke ut som en enkel situasjon for dette stebarnet ditt heller.

Og din "tilfeldige" kommentar om at ditt eget barn gleder seg til søsken kunne du holdt deg for god til. Så vidt jeg kan skjønne har disse et helt forskjellig utgangspunkt.

[Gjest stemamma]

Jeg kan kose meg og være glad i stebarnet.

MEN..

Jeg sliter med følelser rundt at mannen min har en fra før.

Det er alltid rart at ungen hans er halvbroren til vårt felles barn. Jeg syns ofte det føles unaturlig, men jeg koser meg veldig med stebarnet også og prøver så godt jeg kan å takle det annenhver helg.

[SouthernStar]

Og din "tilfeldige" kommentar om at ditt eget barn gleder seg til søsken kunne du holdt deg for god til. Så vidt jeg kan skjønne har disse et helt forskjellig utgangspunkt.

Hvorfor det? Skal ikke datteren få glede seg til babyen kommer? Det blir jo stebarnets halvsøsken. Bare fordi stebarnet ikke takler det så godt, betyr ikke at andre ikke skal få glede seg, vel.

[Kosemose]

Jeg skjønner det kan være vanskelig å forholde seg til stebarn.

Men det høres ikke ut som en enkel situasjon for dette stebarnet ditt heller.

Og din "tilfeldige" kommentar om at ditt eget barn gleder seg til søsken kunne du holdt deg for god til. Så vidt jeg kan skjønne har disse et helt forskjellig utgangspunkt.

enig!

Jeg har ofte tenkt på hvordan det måtte føles for meg hvis min pappa skulle ha flyttet inn og blitt hverdagspappa for noen helt andre barn og kun hatt meg på besøk. Dette barnet ser nesten aldri pappan sin, hun må innfinne seg med at han er sammen med andre barn til daglig (ikke rart hun er litt sjalu??) og når hun først får være sammen med pappan sin skal det skje i et hjem som aldri har vært hennes, der pappas nye kone og dennes barn bor, der hun uansett vil føle seg som en gjest og en fremmed. Hun er ikke akkurat "vinneren" i dette scenarioet. Syns du burde prøve å se ting litt mer fra hennes side

[Kosemose]

Hvorfor det? Skal ikke datteren få glede seg til babyen kommer? Det blir jo stebarnets halvsøsken. Bare fordi stebarnet ikke takler det så godt, betyr ikke at andre ikke skal få glede seg, vel.

Det blir bare litt ekkelt at du skal sammenligne din flinke datter med den sjalu og vanskelige stedatteren rundt dette. At du ikke selv ser hvorfor sier ganske mye om deg.

Hvorfor føler du trang til å trekke fram hvor godt din datter takler dette når tråden handler om stedatteren?

Endret 26. desember 2009 av Kosemose

[Ellevill]

Hvorfor det? Skal ikke datteren få glede seg til babyen kommer? Det blir jo stebarnets halvsøsken. Bare fordi stebarnet ikke takler det så godt, betyr ikke at andre ikke skal få glede seg, vel.

Øh, ja riktig, for det var liksom kjernen i problemstillingen....

Jammen ikke rart at stebarn sliter med en slik innsiktsfull og empatisk holdning.

[Gjest Gjest]

Det blir bare litt ekkelt at du skal sammenligne din flinke datter med den sjalu og vanskelige stedatteren rundt dette. At du ikke selv ser hvorfor sier ganske mye om deg.

Hvorfor føler du trang til å trekke fram hvor godt din datter takler dette når tråden handler om stedatteren?

Tror du har misforstått hvem som er TS her.