Deprimert storebror

[Gjest Gjest]

Her var det mye som ikke stemte overens. Håper du ikke oppfatter følgende som kritikk, prøver bare å være objektiv iom at jeg ikke kjenner noen av dere.

Han svarte "en dag om gangen" og spurte hvordan det gikk med meg. Der bommet jeg grovt; jeg sa at jeg tok små steg, men alt i alt var det stille og rolig. Da ble han oppfarende, tok det på alvor og spurte hva jeg mente. Jeg ble sint på meg selv, for hvordan greide jeg å rote det til "igjen"? Jeg burde ha latt være å sende mail, burde ha latt være å prøve å vise meg at jeg faktisk bryr meg, når han ikke gjør det overhodet.

Du blir opprørt fordi han bryr seg, men forteller deg selv at han ikke gjør det?

Det er nettopp det - jeg vet ikke om jeg ønsker et forhold til ham lengre... Vi utvikler oss i forskjellige retninger, han sitter på samme sted og er fremdeles 17 år psykisk. Vi har ingenting til felles, egentlig, bortsett fra våre foreldre og en nesten lik oppvekst (noe mobbing, osv - han er veldig følsom og takler ting veldig dårlig)...

Det kan du vel ikke vite?

Nei, vi vet egentlig overhodet ingenting hva han har prøvd eller hva han gjør nå, men vi har en anelse. Vi hører ting nå og da, han forteller det selv faktisk. Dessuten kjenner vi ham.

Du snakker som om du kjenner ham og vet hva som er best for ham, selv om dere egentlig ikke vet noe særlig om ham.

Jeg føler kanskje at jeg må "unnskylde" for at jeg har kommet lengre i livet enn ham...

Jeg blir sett på som den sterkeste i familien da jeg alltid har kommet meg opp av møkka jeg har vært i... Hvor jeg får styrken fra, aner jeg ikke, men jeg skulle ønske jeg kunne gi den til de som trenger det. Blant annet min bror.

Tja, det er ikke styrke det handler om det der tror jeg. Heller fornektelse og fortrenging, det har han alltid vært veldig flink til.

Det virker som du er mer opptatt av å sammenligne deg med ham og oppfattes som bedre. Denne tråden handler ikke om han, men om deg.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal overbevise ham om at vårt forhold er gunstig for ham, eller hvordan jeg skal være ærlig ovenfor ham.

Jeg tror dessverre ikke det er gunstig at en deprimert person har kontakt med noen som har så negative holdninger til seg, som den første gjesten nevnte. Han er spydig tilbake så det gjelder også andre veien. Siden dere begge er så negative (forståelig nok) så tror jeg ikke dere er bra for hverandre.

[Gjest Gjest_sunglasses]

Gjest: Takk for kommentar.

Først begynner jeg med å "forsvare" meg selv; jeg er absolutt ikke ute etter å sammenlikne meg selv med ham, eller å sette meg selv i et "bedre lys". Jeg prøver å forstå ham bedre. Jeg vet ikke om du har lest alle innleggene i denne tråden, men han sa til meg da jeg var femten år at han var misunnelig på meg for at jeg hadde "kommet så langt i livet". Jeg vet ikke om han mener det samme idag, men de ordene sitter godt fast i meg. Det at mine foreldre til tider stadig vekk nevner dette her, hjelper f*en ikke heller. Jeg liker ikke dette, tro du meg. Det burde ha vært omvendt.

Deretter; For ham betyr "jeg tar små steg om gangen" noe virkelig, virkelig ille, men det kunne jeg jo ikke vite før jeg så reaksjonen hans.

Nei, jeg kan umulig vite om han fremdeles er 17 år psykisk, men det virker sånn ut i fra hans reaksjoner og hans måte å gå løs på mamma på; han kaller henne "jævla f*tte" og det som verre er, i hver eneste sinnamelding som kommer vel ca en gang i måneden. Jeg påstår ikke at vi kjenner ham hundre prosent, men vi kjenner ham noe.

Jeg tror at den eneste grunnen til at han kan være spydig ovenfor meg, er at jeg er alt for forsiktig og ydmyk ovenfor ham. Han liker at folk sier ting rett fra levra, uansett hvor hardt det er. Det prøver jeg å jobbe med nå, og jeg tror at han ser forbedringene for svarene jeg får er åpne, ærlige og langt mye mer hyggeligere enn de var i begynnelsen.

Kanskje vi ikke er bra for hverandre i det hele tatt, men siden vi er søsken må vi prøve å gi hverandre en sjanse - hjelpe hverandre gjennom dette her med foreldrene våre. Jeg har større behov for ham enn jeg hadde trodd i utgangspunktet, og jeg tror at han har behov for meg også, for han sier at han får mye ut av samtalene våre.

Hvis jeg merker at det ikke fungerer overhodet, vet jeg iallefall hva jeg må gjøre.

Endret 25. desember 2009 av sunglasses

[Gjest Gjest]

Gjest: Takk for kommentar.

Først begynner jeg med å "forsvare" meg selv; jeg er absolutt ikke ute etter å sammenlikne meg selv med ham, eller å sette meg selv i et "bedre lys". Jeg prøver å forstå ham bedre. Jeg vet ikke om du har lest alle innleggene i denne tråden, men han sa til meg da jeg var femten år at han var misunnelig på meg for at jeg hadde "kommet så langt i livet". Jeg vet ikke om han mener det samme idag, men de ordene sitter godt fast i meg. Det at mine foreldre til tider stadig vekk nevner dette her, hjelper f*en ikke heller. Jeg liker ikke dette, tro du meg. Det burde ha vært omvendt.

Deretter; For ham betyr "jeg tar små steg om gangen" noe virkelig, virkelig ille, men det kunne jeg jo ikke vite før jeg så reaksjonen hans.

Nei, jeg kan umulig vite om han fremdeles er 17 år psykisk, men det virker sånn ut i fra hans reaksjoner og hans måte å gå løs på mamma på; han kaller henne "jævla f*tte" og det som verre er, i hver eneste sinnamelding som kommer vel ca en gang i måneden. Jeg påstår ikke at vi kjenner ham hundre prosent, men vi kjenner ham noe.

Jeg tror at den eneste grunnen til at han kan være spydig ovenfor meg, er at jeg er alt for forsiktig og ydmyk ovenfor ham. Han liker at folk sier ting rett fra levra, uansett hvor hardt det er. Det prøver jeg å jobbe med nå, og jeg tror at han ser forbedringene for svarene jeg får er åpne, ærlige og langt mye mer hyggeligere enn de var i begynnelsen.

Kanskje vi ikke er bra for hverandre i det hele tatt, men siden vi er søsken må vi prøve å gi hverandre en sjanse - hjelpe hverandre gjennom dette her med foreldrene våre. Jeg har større behov for ham enn jeg hadde trodd i utgangspunktet, og jeg tror at han har behov for meg også, for han sier at han får mye ut av samtalene våre.

Hvis jeg merker at det ikke fungerer overhodet, vet jeg iallefall hva jeg må gjøre.

Ok, da tok jeg feil, prøvde bare å se det objektivt. Håper uansett at det løser seg.

[Gjest Gjest_sunglasses]

Det er greit, takk for innspill uansett!

Endret 25. desember 2009 av sunglasses